fredag 30. januar 2009

Den lille piken som elsket fyrstikker / Gaetan Soucy



Margserie


Dette er en liten bok, med et stort og vanskelig tema. To tenåringer vokser opp uten annen kontakt med omverdenen enn faren. De bor langt fra folk, og jenta som er hovedpersonen i denne romanen utvikler en egen måte å kommunisere på.
Når faren plutselig dør, må disse ungdommene for første gang ta kontakt med andre mennesker. I møte med menneskene får vi et innblikk i hvor forfallent og forvrengt de to ungdommenes syn på seg selv og verden er.
Noen anmeldere har sammelignet denne historien med Fritzl-saken. Det er jeg enig i.

Selv om denne romanen beskriver vonde ting, så er det noe med språket i fortellingen som gjør dette til en unik leseopplevelse. Les den!

torsdag 22. januar 2009

Afrika er ikke for alle



Tania Michelet : Afrika er ikke for alle / Publisert i Altaposten 17.10.2008

Tynn historie

Tania Michelet debuterer med denne romanen der handlingen er lagt til Zambia. Michelet er en av høsten debutanter som har fått mye oppmerksomhet og det var derfor med en viss spenning jeg tok fatt på denne romanen.

Hovedpersonen er Anna, en engelsk kvinne som har bodd deler av livet i Zambia. Hun har en godt betalt jobb i et tidsskrift i London, og har overtalt sjefen til å sende henne på en reportasjetur til Afrika. Fortellingen starter med at Anna nylig er kommet tilbake til Zambia. Hun bor hos Deirdre, en hvit farmerkone som emigrerte til landet sammen med mannen Llewellyn i 1964.

Anna har hatt et forhold til Richard, sønnen til Deirdre. Han er en motbydelig fyr som er notorisk utro og som behandler de svarte arbeiderne sine veldig dårlig. Hans behandling av gategutten Love er rystende og vekket raseriet i meg. Sporene etter kolonitiden er tydelige, og det er fremdeles de hvite som setter dagsorden.

Denne romanen forsterker bildet av hvite farmere som drikker gin- tonic servert på sølvfat av tjenere, mens de fargede arbeiderne driver rundt i slummen og stjeler mat og klær for å overleve. Farmere som utnytter de svarte og som i tillegg er stolt av det. Historien gir et usminket bilde av virkeligheten. Den eneste varmen som er tilstede kan måles i celsius. Medmenneskelighet gir ikke høy status.
Dette gjør også at miljøskildringene blir usentimentale og direkte:

”Vår førstepilot Martin, satt som vanlig med whiskyflasken mellom lårene og røkte gjennom en liten sprekk i cockpitvinduet, hvis han ikke sov. Vi kunne se bøfler og elefanter der Luangwa-elven slynget seg ned mot Lower Zambezi.”

Et av problemene med denne romanen er at man ikke blir kjent med karakterene. Det dukker til stadighet opp personer som det kunne ha vært interessant å stifte nærmere bekjentskap med. Når man i tillegg ikke har blitt kjent med hovedpersonen, og hun også fremstår som utflytende og uten substans blir det problematisk.

Tania Michelet har mye til felles med hovedpersonen. Som Anna flyttet hun til Zambia som tenåring, og hun har i flere intervjuer fortalt om hyppige turer til Zambia og sin lengsel til Afrika.
Med dette som bakteppe blir det vanskelig å ikke tro at deler av romanen er selvbiografisk.


Terningkast 3

Mellom en prest og en klovn


Rosemarie Köhn og Susanne Sønderbo : Mellom en prest og en klovn – gode ord til livet : juritzen forlag, 119 sider /Publisert i Altaposten 03.01.2009
Guds klovner

Norges første kvinnelige biskop Rosemarie Köhn og psykologen og presten Susanne Sønderbo har gått sammen og laget denne boken der de har hentet frem dikt, gullkorn, sitater og prosa som har vært viktige for dem. De har også skrevet kommentarer til forskjellige emner. Köhn og Sønderbo har mye verdifullt å bidra med, og begge har hentet frem eksempler fra egne liv og eget arbeid. Sønderbo sier: ”Livsgleden tappes av mitt liv, når jeg for eksempel må leve med en fasade eller en maske som egentlig ikke er min. Når jeg lever fremmedgjort fra naturen og mine personlige røtter. Når min hverdag og min livsform er så dypt preget av plastikkalderen, vårt konsum og vår konkurransementalitet, så smuldrer menneskelige verdier og livskvalitet”. Dette er jo gammelt nytt, men mange av oss kan kanskje trenge en påminnelse iblant.

Boken er delt inn i fire kapitler: Lyse dager, mørke dager, dager i tåke og midt-imellom dager.
Skattene de deler med oss er hentet fra deres private bokhyller, og her er det et stort mangfold. Jeg fikk mange gledelige overraskelser og gjensyn med glemte verdifulle tekster.
Selv om begge forfatterne er prester er ikke dette en bok man trenger å være personlig kristen for å like. Gullkornene de har hentet frem spenner vidt. Alf Prøysen, John Lennon, Arne Garborg og Anne Grete Preus er bare noen av de mange kunstnerne de har funnet plass til.
Jeg har og lyst til å nevne fotografiene av Köhn og Sønderbo. Det er så deilig befriende å se bilder av ekte mennesker. Voksne kvinner som tør gi av seg selv, som smiler bredt selv om tennene ikke er bleket hvite. Fotografiene står godt alene, og jeg har smilt til hvert eneste bilde. Dette er en bok jeg er glad for å ha i bokhyllen, selv om forfatterne godt kunne ha skrevet flere egne bidrag.. Noen av sitatene og diktene berører meg, andre skjønner jeg ikke hvorfor de har tatt med. Men slik vil det vel alltid være med bøker som spenner såpass vidt.

Terningkast 4

Dragen


Dragen : Tom Kristensen / Publisert i Altaposten 25.10.2008

Samfunnskritisk thriller fra Rivertonprisvinner

Tom Kristensen har utgitt seks romaner på syv år, og i 2006 fikk han Rivertonprisen for romanen Dødsriket. I høst er han aktuell med spenningsromanen Dragen.

Bakteppet for handlingen er Sudan, og Norges bistand til det krigsherjete landet. Mange ulike aktører har sine roller i dramaet, og tempoet er høyt med mange sceneskift.

En av hovedpersonene er Joachim Jacklin. Vi blir kjent med han i første kapittel når han blir løslatt fra Kroksrud fengsel, etter å ha sonet fire av seks år for underslag av bistandsmidler. Når Joachim forlater fengselet blir han forfulgt av flere biler, og i en av dem sitter politiet. De mistenker han for å ha gjemt bort millioner av kroner, og spaner på han for å se om han kan føre dem til disse midlene. Men det er ikke bare politiet som jakter på Joachim. Andre, langt farligere og mindre skruppelløse individer ønsker kontakt med han, og utover i romanen blir det til tider riktig så spennende og hesblesende.

Selve hovedskurken er Arve Magne Fehren. Han har en sterk gudstro, og legger seg på kne hver kveld for å takke Gud. Samme mann dreper og voldtar med den største selvfølgelighet. Fehren har ansvaret for mange store utviklingsprosjekt i Sudan , og en av hans nærmeste medarbeidere er utviklingsminister Christer Holtedahl fra SV. Etter hvert som historien ruller fremover, skal dette forholdet settes på alvorlige prøver.

Sudanske Dalila Taha fra Khartoum har også en fremtredende rolle. Dalila arbeider på kontoret til Arve Magne Fehren i Khartoum. Hun har mange arr både fysisk og psykisk etter at hun var vitne til at familien ble mishandlet og drept i Sudan. Dailia kommer til Oslo for å hevne seg på mannen som sto bak drapene på familien hennes.

Joachim og Dailia blir begge jaktet på av Fehrens sine menn fordi de sitter på dokumentasjon som viser Fehrens sanne ansikt.

Som en liten kuriositet må jeg nevne Feite Jan. Vi blir presentert for han i kapittel 47.

”Heldigvis hadde Feite-Jan etter hvert klart å kvitte seg med den dialekten de brukte i Alta, der han og moren kom fra. Nå snakket han nesten rent, men ikke helt. Det hang fremdeles noen fiskerester igjen i stemmen hans, og de restene ble ganske tydelige når han ble opphisset for et eller annet. Da var det finnmarksdialekt for alle penga.”

Nå er det jo ikke slik at man trenger å bli indignert over slikt, men jeg kjente irritasjonen kravle over meg når Feite Jan ble opphisset og utbrøt: ”Veit ikke” – ”Fy fy Kristensen, litt bedre research – vi sier vet, ikke veit!”

Jeg har lest alle Kristensen sine bøker, og har alltid syntes det har vært en sann fornøyelse. Denne gangen ble jeg litt skuffet. Språket mangler spenst, og fortellingen blir for utflytende. Operasjon Drage er et begrep som ofte blir brukt, men operasjonen kommer helt i bakgrunnen. Romanen har 117 kapitler fordelt på 431 sider, og dette bidrar til å holde tempoet oppe. Til tross for dette hadde jeg ingen problemer med å ta lange pauser i lesingen, og det syns jeg er litt betenkelig. Jo fortere jeg leser disse bøkene, jo bedre er de som oftest.

Romanen er full av samfunnskritikk, og reiser mange viktige etiske spørsmål. Dette bidrar til å øke kvaliteten på historien. Den blir troverdig. Som underholdende spenningsroman fyller den rollen godt.


Terningkast 4

Meg eier ingen



Meg eier ingen : Åsa Linderborg : Versal, 274 sider / Publisert i Altaposten 8.11.2008

Ærlig og modig


Åsa Lindeborg arbeider som journalist i Aftonbladet. Denne
selvbiografien ble nominert til Augustprisen for årets beste
skjønnlitterære bok i Sverige i 2007.

Åsa Linderborg var fire år gammel da moren flyttet fra henne og faren.
Moren syntes så synd i pappaen til Åsa at hun ga han det mest dyrebare
hun eide; sin datter.

Faren til Åsa, Leif Anderson var herdemester på et jernverk i den
svenske byen Västerås. Han var kommunist, men så redd for at noen
skulle vite akkurat det, at han ikke ville bruke penn med rødt blekk når
han skulle skrive under på noe. _ Da kan de jo tro vi er kommunister!

Når Åsa skriver om sin alkoholiserte far, gjør hun det med stor
kjærlighet, og en nøkternhet og forbløffende detaljrikdom.
Hun har sagt i intervjuer at det å legge merke til detaljer var hennes
måte å mestre virkeligheten på. Faren drakk seg ofte full, og han hadde et
arbeid han var stolt av, men som han samtidig hatet. Åsa hadde ingen
grenser å forholde seg til, og når hun ikke ville ha godter hver dag, følte
faren det som om hun avviste han, og ikke godteriet. De har de fineste
gardinene i Västerås, men sover uten sengetøy, og badekaret har aldri
vært brukt. Hun har aldri sett faren vaske seg eller pusse tennene, og gjør
det ikke selv heller.

"Når han tok av seg skoene, spredte en voldsom stank seg. Han fikk
vannblemmer store som tokronemynter. Om kvelden skar han dem opp
med en lommekniv og tømte innholdet i et håndkle, som var stivt av
gammel væske"

Denne romanen er en sann fryd å lese, for den er så full av kjærlighet.
Kjærligheten Åsa føler for faren, og faren føler for Åsa er hjertelig
tilstede gjennom hele fortellingen. Selv om faren ofte er full, og ofte
forsømmer henne er dette ikke en fortelling som er vond å lese. Åsa
hadde mange ressurssterke omsorgspersoner rundt seg i oppveksten. I
helgene var hun ofte hos moren og hennes nye familie, og da hun var 14
år sov hun for siste gang under samme tak som faren. Jeg har ikke lyst til
å fortelle mer om historien, annet enn dette: Les den!

Terningkast 6

Vann til elefantene - bokanmeldelse

Sara Gruen : Vann til elefantene : Bazar, 362 sider / Publisert i Altaposten 12.12.2008

Vidunderlig og hjerteskjærende

”Alder er en grusom tyv. Akkurat når du begynner å få taket på livet, slår den bena under deg og krummer ryggen din. Den gir deg smerter og gjør deg omtåket, og sprer kreft gjennom ektefellen din uten at du merker det.”

Hovedpersonen, Jacob Jankowski forteller oss dette fra sengen sin på aldershjemmet. Jacobs barn har plassert han der mot hans vilje, og han vantrives. En dag blir det oppstyr på aldershjemmet fordi et sirkus er kommet til byen. Dette fører til at Jacob begynner å mimre om ungdomstiden sin, og i kapitler som driver frem og tilbake i tid blir vi med på en underholdende, spennende og til tider bestialsk reise.

Jacob var nesten ferdig utdannet veterinær da foreldrene ble drept i en ulykke, og uten fremtidshåp hoppet han på et tog som tilhørte Benzinibrødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden. Dette var USA på 1930-tallet og depresjonen lå som en grå skygge over menneskene og omgivelsene.
Jacob fikk jobb som dyrlege på sirkuset som ble styrt av sirkusdirektøren Onkel Al og dyretreneren August. August er gift med Marlena som har et av sirkusets hovednumre. Selvfølgelig blir Jacob forelsket i henne, og ja, sirkuset er i gang.

Hvorfor er denne romanen så bra? Svaret er enkelt! Dette er skrivekunst og fortellerglede som på mange måter overgår det de fleste norske skjønnlitterære forfattere har prestert denne høsten. Hvis jeg måtte legge boken fra meg, glemte jeg ikke fortellingen, og det var med et lykksalig smil jeg åpnet den igjen.

Sirkuslivet i USA på 1930 tallet var noe helt annet enn det vi forbinder med sirkusliv i dag. Onkel Al og August fremstår som harde og ondskapsfulle menn som gjennom grusomme og brutale handlinger styrte sirkuset. Hadde de for mange arbeidere var det vanlig å gi de man ikke lenger trengte rødt lys. Det vil si; de ble kastet av toget i fart, gjerne over bruer, da hadde de ingen mulighet til å overleve.

Forfatteren forteller i etterordet at en del av hendelsene i boken er basert på fakta, og foran hvert kapittel er det et bilde av hovedfienden til Onkel Al, det berømte Ringling Sirkuset. Dette er med på å gjøre historien levende og svært troverdig.
Forfatteren beskriver vennskap mellom dyr og mennesker på en fantastisk måte. Elefanten Rosie får en sentral plass i historien, det samme får Jack Russel – terrieren Queenie. Det er til tider fryktelig vonde scener som blir beskrevet, og jeg krympet meg når de sterkeste episodene ble beskrevet. Men samspillet dyr og mennesker imellom var ikke bare vondt, og måten Gruen har beskrevet fremveksten av vennskap arbeiderne mellom på, gjør at denne boken er en av de beste jeg har lest i 2008.


Terningkast 6

søndag 18. januar 2009

Skumle bøker

John Ajvide Lindqvist : Menneskehavn, Cappelen Damm, 573 s. / Publisert i Altaposten 22.01.2009

Ikke for pingler

Den svenske forfatteren John Ajvide Lindqvist er nå ute med sin fjerde bok. Lindqvist er nok mest kjent for romanen La den rette komme inn. Den ble filmatisert i 2008 og har hatt stor suksess, både som roman og film.

Handlingen i Menneskehavn er lagt til øya Domarö i den svenske skjærgården. Det er midtvinters og isen ligger metertykk. En liten Stockholmsfamilie som er på helgetur bestemmer seg for å gå på ski til Gåvasten fyr. Vel fremme på fyret går de inn for å utforske fyret og fyrtårnet. Maja på 6 år blir lei, og får lov til å gå ut på isen. Det kan jo ikke hende noe, isen er så sterk at en bil kan kjøre på den. Foreldrene blir noen minutter ekstra inne i fyret, og lar Maja gå ut på isen. Det er siste gang de ser henne. Isen ligger tykk og det er to kilometer til land, det skal ikke være mulig å forsvinne. Vi står midt oppi alle foreldres verste mareritt. Maja er borte, og det finnes ingen spor etter den lille jenta.

To år senere vender Anders tilbake til skjærgården. Han er alkoholisert, ensom og dypt deprimert. Han flytter inn på hytta de bodde i da Maja forsvant. I den konstante rødvinsrusen Anders befinner seg i får han en følelse av at Maja fortsatt finnes. Han våkner om natten og ser at plastperlene hennes er flyttet på. Det blir ripet beskjeder inn i bordplaten på kjøkkenet. Skriften er Majas. Bokstavene er skrevet slik Maja hadde lært å skrive før hun ble borte. Men Maja er jo død?

Uhyggen kommer ganske raskt i denne romanen, og jeg ble til tider så skremt at jeg måtte ta lange pauser i lesingen. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang tidligere har vært nødt til å ta lesepauser fordi det har vært for spennende. Enkelte sekvenser var så skumle og uhyggelige at jeg trodde jeg ikke ville være i stand til å lese boken ferdig. Men la det være sagt, jeg er en pingle som egentlig ikke tør å lese psykologiske skrekkromaner. Jeg valgte likevel å lese boken fordi Lindqvist er en forfatter som skriver utrolig godt. Det er ikke sikkert du vil bli så skremt som jeg ble, sannsynligvis ikke, men du vil merke at du leser en god roman. Forfatteren skaper uhygge i vanlige dagligdagse situasjoner, og han klarer å gjøre magiske elementer troverdige.

Her er det også mange morsomme situasjoner. Spøkelser som kjører rundt på varemopeder mens de siterer The Smiths er ikke å forakte. Vi har den vakre kjærlighetshistorien mellom Anders farmor Anna-Greta og Simon. De har vært kjærester i over 40 år, men aldri bodd under samme tak. De spiller sentrale roller i historien, og bidrar til å gjøre fortellingen levende.

Det er i havet det magiske og onde finnes. De fastboende på Domarö har lenge kjent til havets ondskap, og de vet at det ikke nytter å forhandle med de mørke kreftene. Men Anders nekter å gi opp håpet om at datteren skal komme tilbake, og han tar kampen opp mot det onde og mot havets krefter.


Terningkast 5