lørdag 28. februar 2009

Alan Bennett : En uvanlig leser / Bokanmeldelse


Greit nok

En kollega stakk denne boka i hånda på meg, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse. Uansett, boka er på skarve 117 siden, det er jo bare en ettermiddag hvis den er god nok. Boka handler om dronning Elisabeth II som en dag hun er ute og lufter hundene sine på yttersidena av slottet oppdager en bokbuss. Ved en tilfeldighet går hun inn i bussen, og hun låner med seg en bok. Dette tilfeldige møtet mellom en bokbuss og en dronning fører til at dronningen blir mer og mer interessert i bøkenes verden, og hun strekker det så langt at det blir et problem for hoffet. Hun får ansatt en som tidligere arbeidet på bokbussen, og disse to utvikler seg litterært i hverandres selskap.
Jeg klarte ikke å lese denne boka på en ettermiddag, brukte anstendige 2 uker på den, og da måtte jeg lese andre bøker i mellomtiden. Handlingen er grei nok, og jeg er jo en stor tilhenger av bibliotek, (bibliotekene blir gitt stor respekt i boka), så egentlig skulle jeg jo ha elsket denne. Men det blir litt stillestående, og litt for kjedelig.

fredag 27. februar 2009

Milena Agus : Kvinnen fra Månen : Aschehoug 2009 / Bokanmeldelse



For spesielt interesserte? Publisert i Altaposten 28.2.2009

Milena Agus har skrevet tre romaner. Dette er hennes andre roman, men den første som er utgitt på norsk. Boken er en bestselger i Italia og skal filmatiseres av den franske regissøren Nicole Garcia. Det er all grunn til å tro at dette er bra saker, men til tross for dette er ikke jeg overbevist.

Hovedpersonen er bestemor, og det er barnebarnet som forteller historien. Vi er i Italia, nærmere bestemt på øya Sardinia og historien begynner da bestemor var ung, like før andre verdenskrig. Bestemor var vill og vakker, men så intens at mange ble redd henne. Hun skrev blant annet kjærlighetsbrev som var så voldsomme at frierne hennes trakk seg unna. Da familien hadde mistet alt håp om å få den ville datteren giftet bort, dukket bestefar opp. Han kom fra fastlandet, og var for gammel til å bli sendt i krigen. Han fridde til bestemor og hun sa seg villig til å gifte seg med ham. Hun ga sterkt uttrykk for at hun ikke elsket han, og at hun aldri ville bli i stand til å elske han.

”I den høye sengen krøp bestemor sammen så langt unna ham som overhodet mulig, og hun falt ofte ned på gulvet, og når månelyset om natten trengte inn gjennom skoddene ut mot svalgangen og skinte på ryggen til mannen hennes, ble hun noen ganger nesten skremt av denne fremmede som hun ikke visste om var pen eller stygg, siden hun aldri så på ham, og han aldri på henne.”

Til tross for at bestemor og bestefar ikke elsker hverandre, og ikke engang ser på hverandre, har de det temmelig vellykket i sengehalmen. Bestemor blir gravid gang på gang, men på grunn av en nyresykdom klarer hun ikke å gjennomføre noen av svangerskapene. Hun reiser derfor til et behandlingshjem og der treffer hun Veteranen, en mann som skal komme til å spille en viktig rolle i livet hennes fremover.

Milena Agus har tatt i bruk spesielle språklige virkemidler som gjorde at jeg til tider ble ganske forvirret. Karakterene har ikke navn, men blir omtalt som bestemor, bestefar, oldemor, oldefar, tante, onkel, mor og far. Når alle disse opptrer i samme setning fremstår teksten som litt av en røre. Dette ble forstyrrende for min opplevelse av teksten, og jeg måtte stadig vekk lese avsnitt om igjen for å forstå hvem det handlet om.

Boken er søt, og har et muntlig uttrykk som forsterker den banale stemningen i boken. Mens jeg leste denne lille boken ble jeg ikke berørt. Det var først etter at siste setning var lest jeg kjente at denne fortellingen om en forvirrende, spesiell og en smule gal bestemor hadde gitt meg noe.


Terningkast 4

søndag 22. februar 2009

I morgen da krigen kom / John Marsden - Bokanmeldelse



Kritikerrost ungdomsroman

Denne hadde jeg gledet meg lenge til! Flere kollegaer har lest den, og rost den opp i skyene, og stor var den indre jubelen da jeg kunne ta boken med meg hjem. Men jubelen varte ikke lenge. Det er ikke det at boken er dårlig, den er bare ikke SÅ god.

Historien handler om den unge jenta Ellie og hennes venner som kommer hjem til husene sine etter en telttur og ser at husene står tomme, og at de fleste dyrene er døde. Hva er skjedd med familiene, og er det kun Ellie og vennene hennes som er i live i hele Australia?
Det er godt skrevet, og historen er spennende, men jeg holdt på å få skunk av oversettelsen. Hva er det med oversettere som føler at de skal forklare alt til oss lesere? Denne oversetteren har gjort en elendig jobb, det er helt unødvendig å forklare australias blomster og dyreliv i paranteser i teksten. Åååå, får som sagt skunk av det, og kjenner at tærne krøller seg av irritiasjon. Men rett skal være rett, jeg leste bok 2 også, og skal lese bok 3, så dårlig er den ikke. Vil gi den terningkast 4, og så husker vi alle at det er en ungdomsroman!

fredag 20. februar 2009

Torkild Damhaug : Døden ved vann : Cappelen Damm, 445 sider




Vellykket psykologisk thriller / Publisert i Altaposten 21.2.2009

Torkild Damhaug jobber nå fulltid som forfatter, men han er utdannet psykiater og har arbeidet i psykiatrien i mange år. Dette er hans femte roman. Døden ved vann er hovedbok i tre store bokklubber i år og har et rekordstort førsteopplag på 54 000.

Romanen innledes med en førti siders prolog der vi blir kjent med 12 år gamle Jo. Han er på ferie på Kreta sammen med foreldrene og to små søsken. Det er tydelig at Jo er et følelsesmessig svært skadet barn, og uhyggen kommer raskt. Flere ekle, ja rent ut sagt, jævlige episoder blir beskrevet.

Deretter beveger vi oss tolv år frem i tid. Liss, en vakker norsk modell bor i Amsterdam. Hun lever et utsvevende liv med rusmisbruk og dårlige venner. Zako, en venn av det mer tvilsomme slaget truer med å skade Mailin, storesøsteren hennes hvis Liss forlater han. Da Liss en dag får beskjed om at Mailin er savnet, kobler hun dette til truslene Zako kom med. Liss reiser hjem til Oslo for å lete etter søsteren.

Mailin arbeidet med en doktoravhandling der hun tok utgangspunkt i åtte
mannlige pasienter som alle hadde vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen. Disse mennene skulle hun intervjue, samt behandle med samtaleterapi over en periode på tre år. Romanen pirker i alvorlige problemstillinger som incest, spiseforstyrrelser og rusmisbruk.

Dette er en kriminalroman med mange lag. Språket er stramt med et høyt tempo både i replikkene og situasjonsbeskrivelsene. Miljøkildringene er troverdige, og jeg satt hele tiden med en følelse av at dette virkelig kunne skje.

Den innledende historien, der vi blir kjent med Jo er som tatt ut av en lærebok i psykologi. Hvis mor og far er slemme blir barnet ødelagt. Litt for enkelt etter min mening, og akkurat denne enkle årsak –virkning modellen er grunnen til at terningen havner på 5 og ikke 6. Heldigvis utviklet historien seg mye bredere enn hva jeg først antok. Forfatterens bakgrunn fra psykiatrien er tydelig og det er kanskje med bakgrunn i sin profesjon han makter å tegne persongalleriet så tydelig og troverdig.
Jeg tror du må være synsk for å klare å tenke ut hvem som er skurken i denne kriminalsaken. Jeg besitter ikke klarsynthetens gave, og ble veldig forbauset. En knakende god kriminalroman med andre ord!

lørdag 7. februar 2009

Louis de Bernières : Partisanens datter : Pax, 176 sider




Elegant og vakkert / Publisert i Altaposten 6.2/2009

Den britiske forfatteren Louis de Bernières er nok mest kjent her i Norge for bøker som Kaptein Corellis mandolin (1995) og Fugler uten vinger (2005). Denne gangen har han utgitt en kort roman som har fått blandet mottagelse i internasjonal presse.

Historien begynner med at Chris tenker tilbake på livet sitt, og spesielt året 1979. Da var han 40 år gammel og misfornøyd med kona som han beskriver på følgende måte:

”Hun var en sånn fargeløs engelsk kvinne med skummet melk i blodårene, og det trivdes hun utmerket med. Da vi giftet oss, ante jeg ikke at hun skulle vise seg å være omtrent så het og lidenskapelig som en torsk, for hun tok seg bryet med å gjøre gode miner helt til hun mente det var trygt å ikke gidde lenger.........Hun minnet meg om en diger hvit loff som hadde dumpet ned i sofaen i cellofanhylsteret sitt.”

Chris selger medisinsk utstyr. En kveld han er på tur hjem, nedtrykt og deprimert ved tanken på ”Den Store Hvite Loffen” bestemmer han seg for å oppsøke en prostituert.

Roza er en illegal immigrant fra Jugoslavia. Chris kommer inn i livet hennes en kveld hun har kledd seg ut som prostituert og stilt seg på et gatehjørne. Det er i hvert fall det hun forteller Chris da hun setter seg i bilen hans. Chris, som aldri før har prøvd å plukke opp prostituerte kjører Roza hjem. Møtet fører ikke til noe seksuell kontakt, men hun ber han stikke innom en gang hvis han får lyst på kaffe.

Og lyst på kaffe får han. Han klarer ikke slutte å tenke på henne, og snart er han fast gjest i den traurige leiligheten hennes.
Roza forteller de utroligste anekdotene fra Jugoslavia og fanger han med fantastiske historier om livet sitt. Hun forteller at hun er datter av en partisan som kjempet side ved side med Tito. Fortellingene er ofte bisarre og vonde, og inneholder mange referanser til Jugoslavia.

Roza sjokkerer Chris og hun nyter makten hun har over han. Hun kan se at han blir påvirket av detaljene i hennes fortellinger, og akkurat disse detaljene utbroderer hun. Den absurde og traumatiske historien om sin seksuelle debut kommer hun stadig tilbake til, selv om det er vondt for Chris å høre om det. Historiene er metoden hun bruker for å sikre at han kommer tilbake. Hun er livredd for at han skal miste interessen for henne. I akkurat dette ligger det vanskelige og det pirrende. Hva er sant og hva er løgn av det hun forteller?

Roza og Chris skifter på å ha fortellerstemmen, og dette gir vitalitet og energi.
Rozas fortellinger er spennende. Språket er spenstig, og hun har mange fyrrige utsagn. Kommentaren om engelske og jugoslaviske grønnsaker er spesielt morsom, men den er akkurat så på kanten at den ikke egner seg her. Oversetteren har gjort en bra jobb. Språket er lett og ledig og teksten er full av treffende observasjoner. Historien har en del tristhet og savn i seg, uten at teksten trykker leseren ned.

Terningkast 5

søndag 1. februar 2009

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur




Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvaret ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten

Seig samtidsroman

Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman.

Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd.

Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gammel og muggen mat?

Steffen studerer juss og arbeider som oppvaskhjelp på et gatekjøkken på fritiden. Han blir opprørt når han ser all maten som blir kastet, og begynner å spise restene som gjestene lar ligge. Mens buksene hans blir trangere og trangere, får han nok. Han ønsker å ta et oppgjør med hele forbrukskulturen og bestemmer seg for å feire jul på familiens hytte. Problemet er bare at dette er en luksushytte, med en standard de fleste i Norge ikke engang har hjemme. Vel plassert på hytta forsøker Steffen etter beste evne å leve miljøvennlig. Men det er ikke så enkelt å leve miljøvennlig når hodet er fullt av absurde tanker, og venner og familie ikke vil la han være i fred. Steffen havner i mange situasjoner som nok er ment å være morsomme. For eksempel der han åpner en hermetikkboks med kniv fordi det eneste andre hjelpemidlet er en elektrisk boksåpner. Det er mulig noen liker slik humor, jeg blir bare irritert.

Jeg slet veldig med å komme inn i boken. De første hundre sidene fremstår som seig materie, nesten som å gå time etter time i råtten maisnø. Det er kjedelig, og langtrukket. Når hverdagens gjøremål og hendelser blir gjenstand for lange utgreiinger mister jeg interessen. Jeg vil bli beveget og engasjert når jeg leser bøker. Kjedelige beskrivelser om dorutiner og sparedusjer klarer jeg meg fint uten.

Dialogene som er en viktig del av romanen blir bedre i siste halvdel av boken, og det begynner å bli interessant. Karakterene blir også tydelige, og jeg kjenner at jeg blir nysgjerrig. Klarer Steffen å komme seg ut av de håpløse situasjonene han har rotet seg opp i? Hvem kommer han til å velge, kjæresten Isabell eller miljøvenninnen Kjersti?

Dette er en utpreget samtidsroman med et ungdommelig fokus. Facebook, og YouTube er to internettaktiviteter som det stadig refereres til, og jeg humrer litt når Steffen ramser opp statusen til vennene sine. Har sett det før, både i egen statuslinje, og i mine venners.
Det er et godt forsøk, men teksten er for lang og for kjedelig. Kanskje neste bok blir litt mindre navlebeskuende?

Terningkast 3