lørdag 23. mai 2009

Kjersti Kollbotn : Eg er mamma. Eg skal vere god. Cappelen Damm, 174 sider



Uhyggelig
Publisert i Altaposten 22.5.2009

”Augo stirer som to svarte prikkar i den kvite flata av snø. Barnet kavar og forsvinn som eit feitt insekt. Eg snur meg bort. Går inn i huset. Ordnar nokre småting. Set på ei vaskemaskin. Drikk kaffi. Eg går frem til vindauget. Ser at barnet har snudd seg. Bleia er så vidt synleg. Barnet kavar ikkje lenger. Det er ingenting som lear på seg. Eg kikar på gradestokken. Åtte grader minus.”

Vi er i Tromsø, og det er alenemoren Tove Vik som er hovedpersonen. Tove Vik er mamma til to små barn. Gutten L er tre år og jenta S er seks år. Tove Vik bruker aldri navnet til barna når hun snakker om eller til dem. De er bare L og S.

Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Hun ser bra ut, og hun eter menn til frokost. Men hun er sint, og hun er fortvilt. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter morsrollen, gang på gang og er klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.

Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.

Det er ikke smertefritt å lese slike bøker. Jeg kjente det i magen. Det er ubehagelig å lese om små barn som utsettes for mishandling. Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.

Kjersti Kollbotn bor og arbeider i Tromsø. Dette er hennes første roman.

Boka er godt skrevet og lettlest. Språket er direkte med en del dialoger. Likevel er det enkelte elementer som trekker hele historien ned. På slutten blir det en del klisjeer som historien kunne klart seg uten. Vi blir heller ikke skikkelig kjent med Tove Vik. Vi ser hvordan hun mishandler barna sine. Vi ser raseriet og fortvilelsen, men vi forstår ikke hvorfor hun handler slik hun gjør.

Terningkast 4

onsdag 20. mai 2009

Anna Gavalda : Lykka er ein sjeldan fugl : Samlaget, 622 sider


Franske forviklinger - publisert i Altaposten 20.5.209

Anna Gavalda fikk sitt store gjennombrudd med romanen ”Saman er ein mindre aleine”, som ble utgitt i Norge i 2005. Det var en roman jeg elsket, og jeg har anbefalt den så ofte at enkelte av mine bekjentskaper er grundig lei av maset mitt. Så nok om den. Men forventningene mine til ”Lykka er ein sjeldan fugl” var ganske store. Og hva skjer når forventningene blir for store? Jo, man kan bli skuffet. Det var nettopp det som skjedde med meg denne gangen. Jeg trodde jeg skulle åpne boken, fortape meg i teksten og storkose meg fra første til siste side. Men jeg leste og leste, og etter 170 sider var jeg litt smålei.

Hovedpersonen er Charles Balanda. Han er en suksessrik arkitekt som bor i Paris sammen med kona Laurence og hennes tenåringsdatter. Charles reiser mye i jobben, og når han en sjelden gang er hjemme er det huset tenåring han prater med. Kona er opptatt med sine egne saker, som blant annet inkluderer flere elskere. Charles er frustrert og på vei inn i en depresjon da han får et brev som skal forandre livet hans. Brevet har ingen avsender, og består av tre ord: Anouk er død.

Gavalda kan skrive, og hun beskriver den franske landsbyga med slik kjærlighet at jeg har lyst til å melde adresseforandring med en eneste gang. Her er det varme sommerdager, lykkelige barn, hyggelige mennesker, god vin og deilig mat.

Språket er vakkert, og når historien tar av er det ikke noe annet jeg vil enn å lese videre. Men før vi kommer dit er det mange sider med halve setninger som må passeres. Det er mye dialoger, og Charles snakker like ofte med seg selv som med andre. Jeg fikk ikke den gode Galvalda-følelsen før Kate kommer inn i boka. Kate som bor i utkanten av en liten fransk landsby og som har gårdstunet fullt av unger og dyr. Med Kate kommer spenningen, kjærligheten, og de gode følelsene. Siste halvdel av boka er en sann fryd å lese.


Terningkast 5

tirsdag 19. mai 2009

Leverte anmeldelser


Har levert 3 anmeldelser:

Kjersti Kollbotn : Eg er mamma. Eg skal vere god

Anna Gavalda : Lykka er ein sjeldan fugl

Victoria Hislop : Hjemkomsten

Og så får vi se når de kommer på trykk. Jeg legger de ut hvis jeg er hjemme, men i neste uke har jeg planlagt en tur til Thessaloniki. Da skal jeg la den bærbare være hjemme, og jeg skal ikke dra på internettkafeer :-)

mandag 18. mai 2009

Engelens spill : Carlos Ruiz Zafon - Lydbok



Kjedelig

Nå har jeg hørte Engelens spill, og det var en langtekkelig og kjedelig opplevelse. Var veldig fornøyd med Vindens skygge, den første boka til forfatteren, som jeg også hørte som lydbok. Denne gangen virker det som om forfatteren har gått i den fellen mange forfattere går i når de skriver sin andre bok. Dette er nemlig en anemisk kopi av første bok, og jeg og Pål har virkelig slitt for å komme igjennom hele lydboka denne gangen.
For de som ikke kjenner Vindens skygge, vil kanskje Engelens spill virke spennende. Men jeg syns at han bruker de samme metodene for å få frem spenning og uhygge, og det fungerer ikke like godt denne gangen.

Hovedpersonen er David Martin, og vi blir først kjent med han når han er en liten gutt. David bor alene sammen med den strenge faren sin, og da faren blir skutt tar en rik forfatter han under sine beskyttende vinger. Når gutten vokser opp viser det seg at han har et stort talent for å skrive, og han utgir mange bøker. David flytter inn i et mørkt og dystert hus, og merkelige ting begynner å hende rundt ham.

Min konklusjon er at dette er en bok man kanskje kan ha glede av hvis man kjenner Barcelona, fordi bokens hovedperson springer frem og tilbake gjennom Barcelonas gater i timesvis (det virker ihvertfall slik), eller hvis man har tenkt seg en tur til Barcelona. Vi lastet ned kartet over Barcelona for å få et inntrykk av hvordan byen så ut, og det var litt morsomt å følge med. For de som har lest Havets katedral vil det være mange kjente steder. For eksempel er Santa Maria del mar ei kirke som blir nevnt ofte.

søndag 10. mai 2009

Formørkelsen - Stephenie Meyer, 619 sider


Fantastico

Bok 3 om Bella er nå lest. Jeg begynte å lese boka klokken 16.30 fredag ettermiddag, og var ferdig lørdag kveld. Da hadde jeg også sovet 8 timer, vært på kino, samt vært på 4 timers trimtur. Konklusjon; dette er et utrolig god og lettlest bok :-)

Jeg slukte bok 1 og 2 også, så det kom ikke som noen overraskelse at jeg kom til å elske denne. Men hukommelsen min er dårlig, og de andre leste jeg i høst, så jeg var litt ute at vampyr/menneske/varulv verdenen. Det tok imidlertid ikke mange sekunder fra jeg begynte å lese til jeg var helt oppslukt. Jeg hadde til og med en sur bemerkning til gubben da han ville prate med meg. "Ikke no, varulvan og vampyran slåst". Det høres helt teit ut, det vet jeg, men det nytter ikke. Jeg er nå offisielt en Stephanie Meyer tilhenger. Bok 4 skal jeg lese på engelsk. Gleder meg, gleder meg, gleder meg!!!

torsdag 7. mai 2009

Amitav Ghosh : Et hav av valmuer : Pax, 525 sider



Verd å slite for Publisert i Altaposten 7.05.2009

Hvis du liker lettleste bøker, så er min anbefaling at du holder deg langt unna denne mursteinen. Ikke bare er boka lang, den er også bare delvis oversatt. Ok, nå overdrev jeg litt, men det er sjelden jeg har tenkt så mye på oversettere som jeg gjorde da jeg leste denne romanen. Det er Kari og Kjell Risvik som har oversatt boka. Ekteparet Risvik forklarer i en fotnote at de ikke har oversatt de ordene og utrykkene som India og England hadde felles på 1800-tallet. Dette betyr at det er svært mange ord som ikke er oversatt i denne romanen. Tekstutdraget nedenfor er et eksempel. Det er hentet fra side 52, og det er losen, mr. Doughty som minnes en middag hos faren til raja Neel Rattan Halder.

”Hvis han så at du glante på en pootly, sendte han bort en khidmutgar som bukket og skrapte og liksom var uskylden selv. Folk måtte jo tru at du hadde spist for mange jellybeer og måtte bli vist veien til cacatoriet. Men i stedet for tottee-connah ble du skysset av sted til en liten, bortgjemt cumra, og der var det bare til å puckrowe med dashyen”.

Dette er første bok i Ibis-trilogien, og forfatteren er en av indias mest kjente forfattere. Han har vunnet en rekke store litterære priser, og denne romanen var nominert til Man Booker-prisen i 2008.

Vi er i India i begynnelsen av 1800-tallet. Vi blir kjent med mange forskjellige mennesker fra ulike samfunnslag. Den fattige bondekona Deeti er en av hovedpersonene. Hun er gift med en mann som er avhengig av opium. Mannen arbeider på en engelsk opiumsfabrikk, og vi skjønner ganske snart at livet hennes ikke er enkelt. Raja Neel Rattan Halder er en annen hovedperson som heller ikke har det så enkelt. Han tilhører en av de eldste og mest kjente jordeierfamiliene i India. Faren hans har satt familien i bunnløs gjeld, noe som fører til store utfordringer for rajaen. Vi blir kjent med amerikanske sjømenn, engelske lorder, indiske kjøpmenn, kinesiske pirater, og mange flere. De aller fleste møtes om bord på det tidligere slaveskipet Ibis. Historiene er mesterlig strikket sammen, og resultatet er en overbevisende historisk roman som jeg virkelig koste meg med. Jeg gleder meg vilt til neste bok, og det er ikke sikkert jeg klarer å vente til den kommer på norsk. Nummer to og tre må jeg nok lese på engelsk.

Terningkast 5

mandag 4. mai 2009

Jørgen Nordheim : Adjutanten : Samlaget, 2008, 238 sider



Store forhåpninger

Hovedpersonen er født i Königsberg i 1871, og store deler av handlingen blir fortalt til en forteller i 1967. Det er altså en veldig gammel mann som er hovedperson, og de fortellingene har gir oss er historiske. Romanen veksler mellom fortid og nåtid, men dette er enkelt og lett å følge med på.

Jeg trodde dette skulle bli en stor leseopplevelse, men det ble det ikke. Adjutanten var en helt ok bok, men det er når fortellingen handlet om nåtiden jeg koste meg, og jeg kjedet meg lett under de lange avhandlingene fra fortiden.