fredag 22. januar 2010

Kirsten Hammann : En dråpe i havet, Gyldendal, 262 sider


Utfordrende om moral - Publisert i Altaposten 22. januar 2009

Kirsten Hammann er en av de store danske samtidsforfatterne. Hun har utgitt en rekke bøker, og romanen Fra smørhullet som hun ga ut i 2004 ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Med romanen En dråpe i havet ønsket forfatteren å skrive en skjønnlitterær bok om nødhjelp, og hvordan vi i den vestlige verden forholder oss til verdens fattige.

Hovedpersonen er Mette Mæt som bor i København sammen med samboeren Martin og deres fem år gamle datter Sofie. Mette og Martin er svært forelsket selv etter mange år samboerskap og i begynnelsen av boka blir det ganske mye sex, men for de som ikke liker det så godt kan jeg berolige med at det blir mindre og mindre vågale scener etter hvert som historien utvikler seg.

Mette er en anerkjent dansk forfatter, og nå har hun lyst til å skrive om nødhjelp. Hun vet ikke helt hvordan hun skal gjøre det, og tar derfor kontakt med hjelpeorganisasjonen Hjælp. Der får hun kontakt med en meget idealistisk ung mann som ser nytten i at en anerkjent forfatter ønsker å skrive om nødhjelpsarbeid. Han inviterer henne derfor inn i et unikt prosjekt. Mette blir invitert til rom 516 på hotell Astor midt i København, og når Mette går inn på dette rommet forandres romanen dramatisk, og handlingen blir til tider veldig surrealistisk. Selv om Mette fysisk går inn på rom 516, så havner hun (også fysisk) overalt i verden, forutsatt at det er nød og fattigdom der. Hvordan hun faktisk flyttes får vi aldri vite, men jeg tror at det nærmeste jeg har vært litterært sett er flyttnøkkelen som finnes i bøkene om Harry Potter. Vi følger henne blant annet til et til barnehjem i Romania, der hun trøster og stryker på handikappede barn, og vi finner henne på et sykehus i Afrika, tilsølt av blod.
Samtidig som alt denne skjer rundt henne, blir hun syk. På en busstur får hun en skarp gjenstand stukket inn i låret, og en tid etter får hun høy feber og generell uvelhetsfølelse. Hva er det hun har fått i låret?  Mette glemmer å hente datteren i barnhagen, hun lyver til Martin og den vanlige tilværelsen rakner rundt henne. Hun prøver å redde verdens fattige barn, men havner i mange vanskelige valgsituasjoner.

Jeg klarte ikke å legge  boka fra meg og leste den fra perm til perm uten pause. Temaet er gjenkjennelig og jeg syns forfatteren viser modenhet og stor evne til refleksjon i forhold til et vanskelig og ømtålig tema. For vi vet jo alle hva hun snakker om. Innerst inne vet vi at det dør mennesker av fattigdom og sult i dag, og mange av oss har også kjent maktesløshet. Men følelsen går over, og så er det glemt. Vi gir noen kroner til innsamlingsaksjoner og ved store katastrofer. Slik blir den dårlige samvittigheten døyvet.

Jeg leste boka så fort at hvis det finnes språklige skavanker her så har jeg ikke fått det med meg. Jeg var helt oppslukt! Det eneste jeg er misfornøyd med er at vi ikke får forklaringen på hvordan Mette kunne reise i rom. Som leser godtar jeg det meste hvis det bare blir forklart. Jeg skjønner godt at Harry Potter kan reise med en flyttnøkkel, men det er jo fordi J.K. Rowling har forklart hvordan den virker. Her får vi ingen forklaring og da lever vi i det uvisse. Kanskje Mette Mæt bare drømte alt? Eller er hun blitt gal? Er alt bare hallusinasjoner?

Terningkast 5

Herr Han : Hwang Sok-Yong


Litteratur fra Sør-Korea

Hwang Sok-Yong er en av de mest kjente forfatterne fra Sør-Korea, og i denne romanen har han skildret sin slektshistorie.

Koreakrigen (1950 - 1953) er det historiske bakteppet, og hovedpersonen er professoren og legen Han Yongduk. Når romanen starter møter vi en gammel mann, fattig og fornedret. Han klarer ikke å stelle seg selv, og bor blant fremmede. Etter kort tid dør han, og da får vi historien hans fortalt.

Han Yongduk var en meget rettskaffen mann, og de valgene han tok under krigen fikk stor betydning for det livet han kunne leve etter at krigen var over.

Romanen er lettlest, men ikke lett. Jeg liker ikke å lese om gode mennesker som blir utsatt for fryktelige overgrep. Det gjør vondt, og denne boka er en slik bok. Det at dette er fortellingen om familien til forfatteren gjør historien om mulig enda verre å lese. Men likevel; god bok.

torsdag 21. januar 2010

Bastarden fra Istanbul :Elif Shafak


Jeg vil til Istanbul!

Jeg har en drøm om å reise til Istanbul og derfor leter jeg etter bøker som handler om byen. Da jeg tilfeldigvis kom over denne til en billig penge på Aschehougs bakgårdssalg kjøpte jeg den med en gang.

Romanen starter med at Zeliha, en vakker nitten år gammel kvinne fra Istanbul, er på tur til legen for å få tatt en abort. Det klarer hun ikke å gjennomføre, og tyve år etterpå begynner selve fortellingen som utspilles både i Istanbul og i USA.
To vakre unge kvinner, fire middelaldrende tanter, noen utydelige menn, to bestemødre og en oldemor-  nå har jeg nevnt noen av de mange viktige personene.

Selv om jeg var veldig motivert for å lese boken, slet jeg meg igjennom de første hundre sidene. Jeg kjedet meg rett og slett, og lurte på hvorfor denne hadde fått så gode kritikker. Men så skjedde det som så ofte skjer; historien åpner seg, og alt det småkjedelige blir viktig ballast. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg, og da er den god!

tirsdag 19. januar 2010

Preben Z. Møller : Deflora


Provoserende


De første sidene i denne romanen er så provoserende at jeg flere ganger vurderte å droppe hele boka. Det får være grenser for hvor mye dritt man skal lese.

Utdrag fra side 6 og 7

De bredrumpede jentene er heller ikke seksuelle distraksjoner for skrivingen min. Jeg prøvde en annen kafé en gang, men det var håpløst. Jeg gikk på do og onanerte hele tiden. For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskelig å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent. Det er ikke på grunn av alderen, men fordi jentene jeg fantaserer om når jeg onanerer, er så mye yngre og vakrere enn dem jeg får ligge med. De blir eldre og eldre. Mange ektemenn blir sikkert høflig impotente. De går i parterapi og lar seg sykeliggjøre for konas skyld. 


Det er den 52 år gamle Preben som er hovedpersonen her. Håret ble tynt og grått mens han fullførte doktorgraden, og nå prøver han å skrive en roman, men ender opp med å skrive dårlige artikler som blir trykt i Morgenbladet og Klassekampen. For Preben er kvinner noe som skal brukes, og helst før de fyller 20. Etter 20 er det bare et evig forfall og han har prøvd å ha et forpliktende forhold til en kvinne, men da hun fylte 30 var hun ikke tiltrekkende lenger, og han klarte ikke sengekosen.
Preben bestemmer seg for at han trenger å reise bort, og valget faller på Pattaya. Der kommer en del av hans innerste vesen frem, og romanen blir ganske god, jeg må bare innrømme det. Selv om jeg avskyr menn som Preben vet jeg jo at de finnes, og jeg tror at forfatteren har klart å skildre nyanser av hvordan slike menn tenker. Boka ble etterhvert veldig lettlest, og jeg ble ikke så provosert heller utover i handlingen. God bok.

mandag 18. januar 2010

Bloggaward



Bokdama har gitt meg denne awarden. Jeg takker og bukker og følger opp med noen av kriteriene for å få denne awarden. Først 7 ting om meg som du kanskje ikke visste?

- Jeg har spilt håndball, basketball og volleyball
- Jeg hater kulde
- Jeg elsker å gå på fjelltopper
- Jeg elsker å gå på turorientering
- Jeg elsker russisk språk
- Jeg har veldig lyst til å dra på rideferie eller rideleir
- Jeg er veldig glad i quiz, brettspill og kortspill, og var aktiv med i bridgeklubben en periode

Og så skal jeg egentlig lenke videre til 7 andre bloggere, men det gjør jeg ikke for det blir så vanskelig. Men noen bloggere har jeg fått et nesten personlig forhold til og det er; knirk, bokdama, Ingalill, Beatemor, Lillesøster, Vibekebloggen, Grosko, og Irene Larsens sin blogg; en lys veranda. I tillegg er det jo mange andre blogger, men de jeg nevnte nå er å regne som favoritter. Begynte å blogge samtidig som bokdama og knirk, så jeg holder dem veldig nært til hjertet mitt :-)

torsdag 14. januar 2010

Siri Østli : På høye hæler over Grønland



Forutsigbart

Siri Østli debuterer med denne romanen som har alt du ønsker av en KIOSKROMAN. Ja, du leste riktig, kioskroman. Ingenting galt med kioskromaner, men da betaler man en femtilapp for boka, og er fornøyd med det. Denne boka koster langt mer enn det, og den har fått harde permer, og et anerkjent forlag i ryggen. Altså; på yttersiden ser det ikke ut som en kioskroman. Men med det samme du åpner de harde permene, så ser du på teksten at dette er en kioskroman.

Hovedpersonen er Sofie. Hun bor på Grønland i Oslo, og når vi blir kjent med henne har hun akkurat blitt forlatt av den vakre men akk så utro Ole Jonny. Familien til Sofie består av moren (nevrotisk, hysterisk, alkoholiker, bryr seg bare om den yngre søsteren), faren (lærer, bryr seg ikke om kona ((den nevrotiske)), eller døtrene, bare om faget sitt), og Line, den noen år yngre søsteren som skal gifte seg med en mann hun ikke elsker, men som moren er veldig glad i, for han tjener jo så godt, og han har jo så gode fremtidsutsikter. Ja, og så er det bestevenninnen Iselin som er Sofies rake motsetning. Sofie er slurvete og rotete og har ikke oversikt eller kontroll på noe. Og da har jo selvfølgelig Iselin kontroll på alt. Sofie bor i en leilighet full av det merkverdiste ting, Iselins leilighet er så hvit at man må gå med solbriller for ikke å bli snøblind når man kommer inn døra. Iselin tjener millioner i sin jobb, Sofie har ikke engang jobb. Slik kan jeg fortsette i det uendelige. Historien er forutsigbar og har en del feil i forhold til tidsangivelser. Med sine 463 sider er den over 200 sider for lang.
Boka kan godt leses som lett (veldig veldig lett) underholdning, men god litteratur er det ikke.

Torkel Rasmussen : Áigin Lávra – Sommeren i Bassegohppi, Calliidlágádus, 101 sider



Noaider og sjøormer i spennende barnebok / Publisert i Altaposten 14. januar 2009

Áigin Lávra er 12 år og han bor i Kiruna. Når han kommer hjem etter siste skoledag før sommerferien, får han en stor grå konvolutt av moren sin. På konvolutten står det bare Áigin Lávra. - Ingenting annet. Áigin syns det er rart, men åpner brevet. Der står det at han er invitert til en sommersiida i Bassegohppi, og brevet er underskrevet av Áhtos-Ánde. Áigin skal møte opp ved en offerstein  ved Goddesuohppa på sankthansaften, og der skal denne Áhtos-Ánde hente han. Moren til Áigin mobber han litt og mener at dette er et tullebrev. De kjenner jo ikke mannen som har sendt brevet, og aldri i verden om hun lar sønnen sin reise alene på sommerferie!

Men moren følger Áigin til møteplassen. Det er ingen som venter på dem der, så moren går og fisker. Áigin går til offersteinen, og der får han en underlig følelse. Før han vet ordet av det flyr han sammen med en ravn. De flyr over vann og vidder og da de lander møter han Áhtos-Ánde.  

Áigin blir kjent med Tást fra Kolahalvøya og Bierne fra Snåsa. Til sammen er det 24 barn i siidaen. De voksne er Áhtos-Ánde og moren hans, Ánne-Áhkku.
De kan fortelle barna at de er de siste noaidene i sameland og de har samlet barn fra Nordkalotten for å lære dem opp slik at de kan bli sitt folks åndelige ledere.
Barna kommer ut for mye spennende og uforklaring som jeg ikke kan røpe, for da ødelegger jeg spenningen for de som skal lese boka.

Jeg bestemte meg for å la mitt tantebarn, Sara Maria lese boka. Hun er snart 9 år, og allerede en erfaren leser. Og hun elsket boka. Hun syns den var spennende, skummel, lærerik og artig. Da jeg spurte hva hun ville gi dem på en skala fra 1 til 6, der 6 var det beste, var det ingen tvil om at hun mente at 6 var det eneste riktige.

Dette er en eventyrbok med magiske elementer. Selve historien er nok veldig spennende for barn. Det at de fleste har samiske navn, og at mye samisk kultur og historie blir en del av fortellingen likte i hvert fall Sara Maria veldig godt. Selv fikk jeg noen ganger følelsen av at boka ble veldig pedagogisk. Men det er bare småplukk fra min side. Boka er lærerik på mange ulike områder. Det er historie, kultur, mattradisjoner, eventyr og psykologi inkorporert i teksten. Hver gang Áigin blir redd hører han den døde bestefaren som sier: ”Du skal ikke være redd for noe. Det eneste vi trenger å være redd for er redselen selv”.

Noen få språkfeil er det; kanskje det rett og slett er slurvefeil, denne boka ble gitt ut i fire forskjellige språkdrakter på samme dag. Foruten norsk finnes den også på lulesamisk, sørsamisk og nordsamisk. Dette er forfatterens første bok i denne sjangeren, han har tidligere utgitt to bildebøker.

Illustrasjonene er litt naive blyanttegninger og de passer godt inn i teksten.

Terningkast 5

lørdag 9. januar 2010

Endre Lund Eriksen : Super, 212 sider



Superspennende

For en bok! Tror jeg brukte to timer på å lese denne. Først en sen kveldstime. Skulle egentlig legge meg, men ble sittende og se i boka. Etter en time, og 150 sider lest, (der jeg i tillegg måtte lese slutten for det var så spennende at jeg ikke kunne legge meg før jeg visste hvordan det endte, og klokka var alt blitt 02.00, og jeg skulle jo på jobb klokka 09.00) måtte jeg gå og legge meg. Men da jeg kom hjem fra jobb leste jeg ferdig boka før jeg begynte på middagen. Konklusjon; dette var en fantastisk bra ungdomsroman! Du lurer kanskje på hva den handler om? Den handler om Julie. Tøffe, flotte Julie som narrer foreldrene og vennenne sine. Julie som klarer å få en uke alene i leiligheta der hun har en liste med 10 ting hun skal gjøre mens hun er alene. De 10 tingene er:

1. Bade hver dag
2. Få tatovering
3. Kjøre bil
4. Gå på klubben
5. Bli kjent med noen nye
6. Drikke seg full
7. Kysse. Om så ei jente
8. Balansere på brua
9. Spise hva hun vil
10.Få seg kjæreste

Første kvelden drikker Julie seg full, og hun tar seg et bad. Mens hun sitter i badekaret hører hun noen synge Ida Marie sin låt; - I like you so much better when you´re naked på andre siden av veggen. Julie elsker denne sangen og synger derfor tilbake. På denne måten får hun kontakt med en tøff gutt som er flyttet inn i naboleiligheten. Han heter Jomar og han blir den nye vennen til Julie.
Julie er blind, og Jomar har mange hemmeligheter.

Boka er bygd opp på en god måte, spenningen er til stede fra første til siste side, og jeg takker forfatteren for en flott leseopplevelse. Storveis!

PS: De som har ansvaret for forsiden på boka, har gjort en elendig jobb. Forsiden er faktisk så stygg at jeg lurer på hva som foregikk i hodet på de som lot denne forsiden få representere denne utrolig gode boka?

Dan Brown : Det tapte symbol - Lydbok


Nok en spennende roman fra Dan Brown


Jeg liker bøkene til Dan Brown, og jeg sluker dem (hvis man kan si at man sluker lydbøker). Ihvertfall, jeg og mannen brukte noen dager i julen på å lytte oss gjennom 21 timer og 15 minutter med spenning.

Det er Robert Landon som er vår helt denne gangen også. Han blir invitert til Washington for å holde et foredrag. Da han kommer dit viser det seg at vennen hans, Peter Solomon, som han trodde hadde invitert ham, er forsvunnet, og at en 33 grads frimurer (vissnok den høyeste graden) har kidnappet Peter.

Peter har en søster, selvfølgelig en vakker og tøff skapning, og også hun er i fare. CIA er koblet inn, det samme er andre frimurere og spenningen er på topp. Men så, etter at 15 av 17 cder er hørt daler spenningen, og de to siste timene finnes det ikke spenning igjen i boka. Og det er for dårlig altså!

Den som leser er Anders Ribu, og jeg har tidligere kalt han for viskeren. Han leser kjempebra, en av de beste på lydbøler i Norge i dag, uten tvil, men noen ganger visker han så fælt. Det er ikke noe problem når vi har normalt lydnivå, men denne gangen tyvlyttet jeg litt etter at Pål hadde sovnet, og da hadde jeg lavt lydnivå, og da var det noen ganger, akkurat mens det var som mest spennende, at jeg ikke fikk med meg hva den godeste Anders sa, for han visker når det blir skummelt eller spennende.

søndag 3. januar 2010

En liten stripe


Gjenkjennelig?

Oppsummering 2009



Ok, godt nytt år folkens! Nå skal det oppsummeres, og det gjør jeg på følgende måte:

Så mange bøker har jeg lest og blogget om : 65 bøker

Så mange lydbøker har jeg hørt på og blogget om: 23 lydbøker

Så mange bøker har jeg anmeldt for Altaposten: 30 bøker

Dette er de fem beste leseopplevelsene 2009:

Shantaram
Et hav av valmuer
Song for Eirabu
Den lille piken som elsket fyrstikker
Døren


Dette er de fem beste lydbokopplevelsene 2009:

Mengele Zoo
Vi, de druknede
Menn som hater kvinner
Jenta som lekte med ilden
Luftslottet som sprengtes

Jeg har lest en god del bøker i 2009 som jeg ikke har blogget om. Noen av disse bøkene er anmeldereksemplarer jeg ikke har hatt mulighet til å få inn i avisa. Noen av disse skal jeg blogge om i år.

Dessuten har jeg lært at spesielt debutanter er veldig hårsåre i forhold til anmeldelser. Jeg har fått noen mailer og andre henvendelser som ikke har vært noe hyggelig i det hele tatt. Jeg er blitt beskyldt for å ødelegge julesalget, for å være sneversynt, for å være rasist (ha ha ha), og for ikke å ta hensyn til hvor mange år som er brukt på romanen. Mitt svar er alltid at jeg aldri tar hensyn til andre ting enn hva jeg faktisk mener om boka. For meg er det helt umulig å gi en god anmeldelse fordi forfatteren er hyggelig, søt, grei, tøff, sexy, snakker nord-norsk, er god i knebøy, ja du skjønner tegninga. Mine anmeldelser er mine, og jeg bryr meg ikke om hva Hamar Arbeiderblad eller Oppdal Tidene (er det noe som heter det?),  mener om en bok. Jeg må likevel innrømme at jeg blir veldig fornøyd de gangene jeg har anmeldt bøker tidlig, og statskanalens bokanmeldere er enig med meg. Den anmeldelsen jeg har vært mest fornøyd med i år er Charlotte Roches bok; Våtmarksområder. Det er også den anmeldelsen jeg har fått mest kommentarer på ute blant folk.