torsdag 12. juni 2014

Alf R. Jacobsen : Miraklet ved Litza : Vega, 262 sider

Publisert i Altaposten 12. juni 2014 




En suveren formidler

Som mange andre altaværinger og finnmarkinger har jeg kjørt gjennom Litzadalen og stoppet ved det enorme minnesmerket over de falne soldatene fra andre verdenskrig.  Guider og bussjåfører har fortalt om blodige kamper og en elv som var farget rød av blod.  Så jeg kjente til historien, eller, rettere sagt, jeg har hatt kjennskap til at Litza var åsted for grusomme krigshandlinger, men ikke før med denne utgivelsen fra Alf R. Jacobsen på Vega forlag har det vært mulig å sette seg skikkelig inn i hva som virkelig hendte, og hvorfor utfallet ble som det ble.
Russland som slavestat
18. desember 1940 signerte Hitler Barbarossa-direktivet. Da var målet å gjøre ”Russland til en slavestat fra vestgrensen til Uralfjellene, underkastet det tyske herrefolket. Intelligentsiaen skulle myrdes, og landet plyndres for verdier og råvarer.”
Det var viktig for tyskerne å få kontroll på nikkelforekomstene i Petsamo, de var de viktigste i hele Europa. Samtidig ville de ha kontroll på havnen i Murmansk. Det nordlige Skandinavia var en råstoffkilde som tyskerne mente de ikke kunne klare seg uten.
Reinsdyrstråkk

Natt til 22. juni 1941 gikk de tyske soldatene mot grensebommen i Boris Gleb. Operasjon Barbarosso var startet.  Invasjonshæren var på 60 000 soldater og de hadde 6000 trekkdyr. På grunn av sviktende kommunikasjon og dårlige kart trodde noen av korpsets ledere at det fantes veier som var brukbare mellom Titovka og Murmansk. Men de prikkete stripene på kartet var i virkeligheten reinsdyrstråkk og det ble etter hvert klart at seiersmiddagen som var bestilt på et hotell i Murmansk en måned etter invasjonen ikke kom til å bli noe av.

Godt disponert

Alf R. Jacobsen har disponert materialet på en imponerende måte, og selv om jeg ville vite mer om enkelte ting, slik som Stalins nervesammenbrudd den siste helga i juni 1941,  er det beundringsverdig at han klarer å holde seg kun til det som hendte ved Litzafronten.
Jacobsen bruker en del svulstige ord og vendinger i beskrivelsene av de ulike militære, noe som er uvanlig og gjør at leseren fort skjønner hvor sympatien ligger.  Jeg stusset til å begynne med over dette blomstrende språket, det er ikke så ofte man treffer på det i sakprosa.  Men det er jo blant annet derfor han er så god, historien løftes med lettheten i språket.
Alf R. Jacobsen skriver knakende godt, noe tidligere forsvarssjef og sjef for Distrikskommando Nord-Norge, general Sverre Diesen bekrefter i bokas etterord,  der han selv tolker de militære operasjonene og vurderingene som ble gjort. Når det i tillegg er et stort note og personregister og boka er rikt illustrert med bilder kan jeg ikke gi annet enn full pott.
Terningkast 6

onsdag 11. juni 2014

Kjell Westö : Svik - Pax forlag – 310 sider




Fortidens stemme

I 1938 var Helsingfors en by der sårene etter borgerkrigen tjue år tidligere fortsatt var åpne og verket, samtidig som noen av byens innbyggere så at noe dystert på nytt hadde senket seg over Europa mens andre lovpriste Hitler og hans lederskap.

Matilda Wiik får seg sekretærjobb hos advokat Claes Thune, og hun er så dyktig og har et så behagelig vesen at hun snart blir uunnværlig på advokatens kontor. Thune bor alene, hans kone har i lengre tid hatt et seksuelt forhold til en av hans nærmeste, barndomsvennen og psykiateren Lindemark. Thune er sint, han føler seg ensom, men innrømmer det ikke for noen, og fortsetter  å holde kontakt med Lindemark og flere av de andre ungdomsvennene. Noen av dem har dannet en klubb de kaller Onsdagsklubben. I Onsdagsklubben blir de politiske ulikhetene mellom herrene stadig mer åpenbar, og gamle vennskap står for fall.

En ettermiddag overhører Mathilda stemmer på Thunes kontor, det er Onsdagsklubben som har møte, og en av stemmene er så kjent at det føles som om hun blir kastet tilbake i tid. Til en sengebenk i en fangeleir.  Plutselig er Matilda ikke bare Matilda, hun er også Miljafrøken og Miljafrøken snakker til Matilda og ødelegger den tilsynelatende sinnsroen hennes.

Det er Matilda/Miljafrøken som er den mest spennende karakteren i romanen. Både hennes fortid som vi gradvis får innsyn i, og den personlighetsforandringen som skjer med henne er troverdig og engasjerende.

Mot slutten tar boka seg voldsomt opp og de siste sidene har alle thrillerens elementer i seg.

Kjell Westö er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne boka. Jeg syns at både Sofi Oksanen og Katja Kettu skriver bedre i dagens Finland. Sofi Oksanen har allerede fått Nordisk Råds litteraturpris en gang, kanskje er det Katja Kettus tur å bli nominert snart? Om Kjell Westö vinner med denne boka får vi vite i slutten av oktober, en god og aktuell kandidat er han uansett. Han viser oss et  Europa i en brytningstid flere hevder kan sammenlignes med det dagens Europa står ovenfor.

tirsdag 10. juni 2014

En stridsvogn hos naboen



I pinsen leste jeg Miraklet ved Litza - Hitlers første nederlag på Østfronten. Boka er knallgod og jeg har vært ganske så inne i fortellingen. I går ettermiddag ville Lihku så gjerne gå seg en liten tur rundt kvartalet, så jeg la boka fra meg på bordet, men jeg la den kanskje ikke helt fra meg i hodet. For etter å ha gått tredve meter kjente jeg et skikkelig støkk i magen. Det sto en stridsvogn i hagen til naboen!




Ja, ok da - så var det en BÅT, med noen planker oppå! Og i følge Pål hadde den stått der i flere år, med en grønn presenning over. Men det ser ut som en tanks ikke sant?

søndag 1. juni 2014

Oppsummering av mitt kvinne/mann prosjekt 2013



Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke har skrevet oppsummering på mitt telleprosjekt, så nå er det virkelig på tide at gjør akkurat det!

Det ble lest 6 bøker og skrevet 10 bloggposter om temaet – og resultatet er ganske skremmende.

Det var helt tilfeldig at det ble et slikt prosjekt. Men alt begynte med professor Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk fra 2004. Jeg visste ikke hvem Hagen var, og tenkte at en liten bok om litteraturkritikk kan jo ikke skade å lese. Etter det første kapitlet la jeg merke til at det bare var menn professoren henviste til, enten det var snakk om andre litteraturteoretikere, forfattere eller personer i bøker. Dermed begynte jeg å telle. Resultatet fra Erik Bjerck Hagens bok om Litteraturkritikk var sjokkerende ujevnt : menn 249 – kvinner 33.  

Den andre boka jeg valgte var Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larsen. Der leste jeg bare første del, ca. halvparten – og resultatet ble: menn 76 – kvinner 5.

På scenen i ditt eget liv av Else Barratt-Due ble tredje bok. En bok som handler om hvordan du skal formidle et budskap og trives foran publikum. Selv med kvinnelig forfatter ble resultatet nedslående; menn 22 – kvinner 5.

Den fjerde boka jeg valgte var Språk og Oppmerksomhet av Toril Moi. Dette er et essay i Aschehougs serie Stemmer. Stemmer skal være en arena for dagens samfunnsspørsmål og i 2013 – 100 år etter at kvinnene fikk stemmerett i Norge kom det ut 12 bøker i serien, fra 12 ulike kvinnestemmer. Forhåpningene om at kvinnene skulle vinne denne gangen var ikke bare store, jeg var sikker. Dessverre tok jeg feil – enda en gang. Det ble 16 menn og 13 kvinner.

Den neste boka var jeg også ganske sikker på kom det til å bli en sikker vinner for kvinnene. Forfatteren er Kathrine Aspaas og tema var Raushet.  Men farsken også! Der ble resultatet menn 126 og kvinner 46.  Jeg ble minnet om hvorfor det er viktig å gjøre lesere oppmerksom på overvekten av menn brukt som referanse og eksempler i bøker. Fordi hvem man trekker frem i en bok sier noe om hvem vi lytter til, hvem vi husker på, hvem vi fokuserer på og hvem vi fortsetter å lytte til.


Den siste boka jeg leste var Anita Andersen Sterk – Håndbok for jenter. Her var jeg  igjen helt sikker på at kvinnene ville være i flertall, se bare på tittelen. Men neida – det var ikke mange å telle, 8 til sammen, og resultatet; menn 5, kvinner 3.

Oppsummeringen viser at både kvinner og menn refererer oftest til menn: 

Erik Bjerck Hagen :                          Kvinner 33                        Menn 249
Erik Bertrand Larsen:                       Kvinner 5                        Menn 76
Else Barratt-Due:                              Kvinner 5                        Menn 22
Toril Moi:                                         Kvinner 13                        Menn 16
Kathrine Aspaas:                              Kvinner 46                        Menn 126
Anita Andersen                                Kvinner 3                        Menn 5


Sånn litt på siden og litt på kanten og likevel midt i kikkertsiktet av det jeg nå har konkludert med tar jeg med Vigdis Hjorts sine uttalelser på Kritikerseminaret på Lillehammer 2014:

“Jeg var på Dagsnytt 18 med Bjerck Hagen for 5-6 år siden. To menn var nominert til Nordisk råds litteraturpris. Bjerck Hagen sa vel rett ut at kvinner skriver dårligere enn menn. Jeg avviste det, for kvinner er jo på høyden på alle andre områder. Men det gutta produserer ligger nærmere opp til det som anses som gjengs kvalitetskrav. Noen ville si at det ikke er smigrende for mennene. Disharmoni burde belønnes. Når kvinners tekster avviker fra det gjengse, betraktes det som svakhet. Når menn avviker, blir det betraktet som veloverveide brudd med tradisjonen. Det må være kritikkens og resepsjonens oppgave å utvikle følsomhet for kvinnenes uttrykk i stedet for at kvinnene må nærme seg gjengs oppfatning om hva som er god litteratur.
Jeg har kjent på det selv; må jeg skrive som visse menn for å nå gjennom? Jeg har klart meg, men jeg hadde trengt mer klapp på skulderen når det var vanskeligst. Det som er marginalt trenger støtte. De som er i startgropa trenger oppmuntring, og tenkt å få møte noen som skjønner hva som skal til for at de skal klare å løfte tekstene sine! Jon Fosse fikk oppmuntring for å begynne med dramatikk. Resepsjonen er enormt viktig for den litterære samtalen.”  - referert av Merete Røsvik Granlund. Her er lenken til referatet av samtalen mellom Vigdis Hjorth og Invild Bræin.     

Og i Bok – Bilag til Dagbladet 19. Mai 2014, på side 14 er det et intervju med Josefine Klougart. I ingressen står det ”Josefine Klougart omtales som en dansk, litterær stjerne. Enkelte mener 28-åringen skriver som en 50 år gammel mann.” – Og jeg spør meg selv – Hvorfor er det så bra, og er det derfor hun er nominert til Nordisk råds litteraturpris for tredje gang; fordi femti år gamle menn kjenner seg igjen i hennes måte å skrive på?

Journalist Trude Ringheim stiller følgende spørsmål til Josefine: - du er blitt sammenlignet med en middelaldrende mann. Hvorfor?
Josefine Klougart : - Det er visst noe med mitt språk som man har funnet litt gammeldags, eller i hvert fall ”stort”. Og så er det kanskje dessverre også noe som ligger i vår kultur, tanken om at eksistensielle romaner med en viss filosofisk dybde og mange hundre sider, skulle være en slags maskulin skrift. Det har jo tradisjonelt sett vært et mannsyrke, dette å arbeide med skjønnlitteratur. Det er tross alt ikke så mye mer enn 100 år siden kvinnene fikk stemmerett, det skal man minne seg selv om, at det fortsatt er kamp.” Og med disse kloke ord fra Josefine Klougart avslutter jeg mitt kvinne/mann prosjekt 2013.