onsdag 29. april 2015

Veikko Holmberg : Durrebjørnen og skuterløpya : Davvi Girji, 46 sider

Publisert i Altaposten 29. april 2015


Tradisjonell barnebok

Durrebjørnen og skuterløypa er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2015. Boka innledes med en dedikasjon til alle som må vike for storsamfunnets krav. Veikko Holmberg er en fisk forfatter som bor i Utsjok. Han skrev den første boka om Durrebjørnen så tidlig som i 1995, og det skulle gå 19 år før bok nummer to, Durrebjørnen og skuterløypa kom. Boka er illustrert av Sissel Horndal, en norsk illustratør, billedkunster og forfatter som bor i Sørfold. 

Bjørner som snakker


Durrebjøren og skuterløpya er en gjennomillustrert barnebok som følger tradisjonen med dyr som snakker og kommuniserer med mennesker. Durrebjørnen og ungen hennes, Darre, ligger og sover sin søte vintersøvn når de blir vekket av en skuter. Darre er ganske liten og litt engstelig av seg, men Durrebjørnen klarer å roe ham ned. Det er jo bare en skuter. Men ikke lenge etterpå kommer det mange skutere på rekke og rad, og nå blir Durrebjørnen rasende. Hun hopper ut av hiet og ut i løypa og griper tak i bakdelen på skuteren slik at den må stoppe. Så holder hun en tale til skuterkjøreren der hun på en pedagogisk måte forteller at skuteren stinker, og at hun blir sint når hun blir vekket midt i vintersøvnen. Hun ber mannen gi beskjed om at ingen må komme forbi hiet før mauren har begynt å røre på seg. For nå er både hun og ungen hennes veldig trøtt. Mannen kjører avgårede på skuteren og Durrebjørnen går og legger seg igjen. Men
det går bare noen dager før de to bjørnene igjen blir vekket av skutere, og nå er det formannen i bygdelaget som stopper for å snakke med Durrebjørnen. Han er en hyggelig mann som bryr seg om dyrene og naturen, og han lover å prøve å hjelpe bjørnene. Det blir innkalt til et møte i bygda, og det blir en skikkelig krangel. Noen vil ha bjørnene bort, og de snakker om hvor viktig det er med turister og arbeidsplasser. Andre mener det er viktig å ta vare på naturen og bjørnene. 

Det blir gitt tillatelse til jakt på bjørnene som må rømme. Det blir en flukt der de får hjelp fra snille mennesker, og alt ender godt. Tematikken er tydelig – vi må ta vare på naturen og bry oss om menneskene og dyrene rundt oss. 

Vakre illustrasjoner

Illustrasjonene er nydelige, og spesielt bildene av bjørnene er rene kunstverk. Fargene er duse, og Horndal har brukt hele fargepaletten. Slik fargene i naturen skifter mellom årstidene, skifter også fargene i bildene. Illustrasjonene er store og dekker hele oppslaget, og annenhver side er en illustrasjon. Forlaget sier at denne boka passer for barn mellom 10 -12 år, men jeg syns at spesielt illustrasjonene gjør at boka godt kan leses av yngre. En av mine barnebokfavoritter er Den tredje grottens hemmelighet av Per Olov Enquist, en barnebok som forlaget har ment passer for barn mellom 6 – 9 år. I den boka er det heroinsmuglere, kalashnikover og trusler på liv og død, samt dyr som kommuniserer med mennesker. Hvis jeg sammenligner Durrebjørnen og skuterløypa og Den tredje grottens hemmelighet, så er nok sistnevnte mye skumlere, selv om det blir skummelt nok for de aller minste i boka om Durrebjørnen. 

Boka er gitt ut både på nordsamisk og norsk. Jeg har lest den norske utgaven som er oversatt av Laila Stien og Mikkel Gaup.

Terningkast 5

lørdag 18. april 2015

Vakre hundeøyne og vakre hunder selvfølgelig

Størst utvalg i hundeutstyr Dagbladet kunne i går fortelle at det å se hunder i øynene var som å amme - både hund og menneske utviklet det finfine hormonet oxotocin som gjør at lykkestoffer bare spruter rundt i alle cellene og du føler deg skikkelig lykkelig. Da må jo jeg være superduperlykkelig? For dagen før var jeg på fjæratur med våre seks hunder og jeg kikka dypt og inderlig inn i øynene på dem - og her er beviset!

                                Emil

                                Panda

                                Pelle
             
                                Kyra

                                Øre                

                                Lihku

                                Utsikten fra bålet.

Diego Marani : Den siste vostjakeren – Pax – 180 sider

Publisert i Altaposten 15. april 2015


Paasilinnas italienske slektning

Diego Marani (1959) er en italiensk forfatter og lingvist. Dette er hans åttende roman. Marsani fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Ny finsk grammatikk som kom på norsk i 2013.

Gulag

Ivan var bare en liten guttunge da han og faren ble arrestert av russiske soldater og plassert i gulag. De ble satt til å arbeide i en gruve og mange av medfangene frøs eller sultet i hjel. En natt klarte ikke faren til Ivan mer, og tok med seg sønnen i et forsøk på å rømme. Det mislyktes, og den lille gutten så faren bli slått til døde. Den dagen sluttet Ivan å snakke, og det skulle gå tjue år før han igjen sa noe. Det var den dagen portene i arbeidsleiren ble åpnet, og alle fangene satt fri.

Ekornhaler for mat

Ivan prøver å finne tilbake til folket sitt, vostjakerne, samojedenes fettere,  men alle jurtene er tomme og leirbålene er kalde. Han er den siste vostjakeren, den eneste i verden som forstår det gamle språket som med sine dype toner vekker til live urfølelser i  alle vesener som hører det.  Bare ulvene svarte på Ivans rop over den russiske tundraen, og han var helt alene. Etter et massivt snøfall tvang sulten ham til en liten landsby for å bytte ekornhaler mot mat. Der traff han en besynderlig kvinne som umiddelbart skjønte hvilken skatt han var. Kvinnen het Olga og var russisk språkforsker. Hun hadde selvfølgelig aldri truffet noen som kunne vostjakisk, men hun kunne språk som lignet, og dermed klarte hun å bli kjent med Ivan, og de ble venner. Olga inviterte Ivan med til Helsinki, på  finsk-ugrisk kongress. Men dessverre for henne, kan man nok si, og kanskje dessverre for Ivan, skrev Olga et brev til professor Jarmo Aurtuva  der hun fortalte at hun nå kom til den finske hovedstaden med århundrets scoop som kom til å forandre språkhistorien. Professoren tok drastiske grep for å hindre Ivan å delta på kongressen, og det blir et fryktelig sirkus.

Menneskelige svakheter

Liker du bøkene til Arto Paasilinna tror jeg du vil like denne også. Det er absurd underholdende, fantasifullt, morsomt og helt spinnvilt. Men det er også rom for alvor og bekymring i forhold til både økologi og diverse menneskelige svakheter. Boka passer perfekt for deg hvis du ikke lar deg skremme av setninger som denne: ”Ingen av dem visste at den laterale frikativen med labiovelar appendiks fant tilbake til sin naturlige plass i munnhulene deres, og at det tusener av kilometer unna, i de dype skogene i Canada på den andre siden av det store oseanet, satt algonkinske indianere i ring rundt fargerike totemer i reservatene og utalte lyden på samme måte når de sang for å kalle frem sine forfedres ånder.” Det er Jon Rognlien som har oversatt boka fra italiensk og resultatet er så bra at jeg tror han har hatt riktig trivelige dager på jobb.
Ikke la denne muligheten til å bli kjent med verdens siste vostjaker gå fra deg!


Terningkast 5

onsdag 8. april 2015

Chimamanda Ngozi Adichie med en ny novelle i The New Yorker

Jeg har fått meg en ny favorittforfatter - nigerianske Chimamanda Ngozi Adichie. Jeg håper jeg om noen uker får tid til å skrive litt mer om hvem hun er, og hva hun har produsert og hvorfor jeg liker henne så godt, men nå er jeg midt i eksamensjobbing og kan ikke prioritere blogging. Men jeg tok meg tid til å lese den siste novellen; Apollo og den er selvfølgelig så god at du også burde lese den.

Her er lenken til novellen i The New Yorker.

                                                    Chimamanda Ngozi Adichie

torsdag 2. april 2015

Fem bøker lest før påske


Anbefalinger for hele familien - anbefalinger i Altaposten 31.mars 2015 


Jørgen Gunnerud : Sju dager i september – Kolon – 306 sider

Spenningsroman med handling fra Loppa

Jørgen Gunnerud er for de fleste kjent som krimforfatteren som skriver bøker med handling lagt til Øksfjord. Nå har han skrevet en historisk spenningsroman som utspiller seg syv dager i september 1942. Tre historier flettes gradvis tettere sammen utover i boka, og i sluttkapitlene ser man at Gunnerud holder seg nær krimgenren.

Vi følger fire tyske unge menn som flyr fra Frankrike til Lakselv for å delta i angrepet på Murmansk-konvoiene. Her blir vi kjent med flytypen Junker Ju 88, og beskrivelsene av å sitte i cockpit og ligge i gondolen er beskrevet detaljert. Tyskerne stopper både i Danmark og i Trondheim før de kommer til Finnmark, og vi rekker å bli ganske godt kjent med dem.

I Ullsfjorden i Loppa bor Gustav Henriksen, en ung fisker som deltok i slaget ved Narvik som en del av Alta bataljon. Gustav sliter med traumer etter krigsinnsatsen, og snylter på både væreier og slekta.  Den unge studenten Kristian Kolseth fra Frogner i Oslo er på feltarbeid i Vest-Finnmark for å kartlegge byggeskikkene til sjøsamene. Han snakker tysk, og blir mistenkt for å ha noe med tyskerne å gjøre. Men heldigvis finnes det en gammel samisk kvinne som kan mer enn de fleste, og hun godkjenner Kristian og lar han få innpass.

Handlingen er basert på en sann historie fra Store Ullsfjord, og dette gjør boka spesielt interessant. Jørgen Gunnerud har som vanlig fått med litt nord-norsk banning, men jeg klarer ikke å la være å irritere meg over at han ikke språkvasker replikkene. Å finnmarkifisere bannordene i en setning er ikke nok. Jeg tar med et eksempel fra side 28: « - Hør her, din hælvetes slogpung. Får jeg fisken tilbake, ellers ryker du på sjøen.» Her kunne han med fordel ha oversatt hele dialogen. Men dette er en bagatell. Bytt gjerne ut påskekrimmen med denne, så får du en historisk interessant bok, skrevet av en Rivertonvinner med lokalkjennskap til fylket vårt.



Susan Crandall : Å slentre plystrende forbi kirkegården – Cappelen – 351 sider

Sørstatsdrama

Vi befinner oss i sørstatene i USA, og datoen er 4.juli 1963. Ni og et halvt år gamle Starla elsker å feire 4. juli, men i år har hun fått husarrest fordi hun slo blodnese på en ufordragelig gutt i nabolaget. Starlas foreldre er skilt, og moren dro til Nashville for å bli berømt sanger når Starla var liten. Faren jobber på en oljeplattform i golfen, og Starla vokser opp hos bestemora som ikke er spesielt egnet til å ta vare på en vill liten jente. Hun straffer Starla både psykisk og fysisk og Starla lengter etter mammaen sin, og tror at hvis hun bare kommer seg til Nashville vil alt bli bra. Så på selveste nasjonaldagen rømmer hun og planlegger å haike til moren i Nashville.
Men det går ikke helt etter planen. En farget kvinne, Eula ser at det går en hvit jente alene langs veien og hun stopper og byr henne skyss. I bilen ligger en babykurv med en liten hvit gutt. Starla syns det virker rart. En farget kvinne skal ikke kjøre rundt med en hvit baby. Det er noe som ikke stemmer. Men Starla er tørst og sliten og setter seg inn. Eula kjører barna til en rønne, langt inn i skogen. Der venter mannen hennes. Han er brutal og grusom og skjønner hvor farlig det er for et farget par å ha to hvite barn i en hytte i skogen. Så han prøver å drepe barna. Akkurat her holdt jeg på å gi opp hele romanen. Det føltes som om den ene klisjeen slo i hjel den andre, og alle personene var endimensjonale. Men jeg holdt ut, og det er jeg ganske fornøyd med for boka tok seg voldsomt opp ca. halvveis.

Stor litteratur er dette ikke, men jeg tenkte ofte på Barnepiken av Kathryn Stockett mens jeg leste. Det er mye av den samme problematikken der. At  Starla er så reflektert og veslevoksen som hun fremstilles hadde jeg problemer med å godta og jeg savnet også en utvikling i karakterene.



Hugh Howey : Silo – Bazar – 524 sider

Livet i en silo

I en fremtid der lufta og jordsmonnet er så forurenset at menneskene ikke lenger kan bo på jordoverflaten finnes det gigantiske siloer. Her bor det tusenvis av mennesker i minisamfunn. Hver silo er på 140 etasjer, og etasjene er under jorda. Helt på toppen av siloene er det vinduer. Vinduer som trenges å vaskes med jevne mellomrom, og vaskingen blir utført av dødsdømte siloboere. Noen minutter utenfor siloen er nok til at dødsdommen blir oppfylt, og vinduene blir rene. Disse dødsdømte menneskene kalles for vaskerne. Men ikke alle vaskerne blir dømt, noen dømmer seg selv. De tror ikke lenger på silosjefenes propaganda om at alt på yttersiden av siloen er dødt, og de lengter etter blomster og trær som de har sett i gamle billedbøker.

Siloene er selvforsynte med alt de trenger, og kjærlighet og konflikter oppstår slik det også gjør i andre samfunn. Denne dystopien har en bratt spenningskurve. Jeg ble hekta helt fra starten, men må innrømme at den ble langdryg på slutten. Forfatteren følger kjente fortellerstrukturer med kampen mellom det gode og det onde, men det tok overraskende lang tid før personkonfliktene ble introdusert, og de slemme viste seg. Men når konfliktene kom, var det med stereotype personligheter, både når det gjaldt utseende og oppførsel. De slemme er stygge og svake og de gode er vakre og sterke. Det er skrevet tre bøker i denne serien, og oppfølgeren kommer på norsk i 2016.


Abby Hanlon : Vilma Fantasildilla – Fontini, 151 sider,  Barnebok, 6-9 år

Morsomt om å være minst

Morsom barnebok om 6 år gamle Vilma som ikke får leke sammen med de eldre søsknene sine. Vilma har en velutviklet fantasi, og sammen med fantasivennen Mari leter hun etter monstre og plager resten av familien døgnet rundt. Veldig fornøyelig blir det når Vilma går helt inn i rollen som valp, og dette sammenfaller med legebesøk. Den hysteriske mora som brøler til dattera er nok ikke helt ukjent for de fleste småbarnsfamilier. Tegningene utfyller teksten, og gjør dette til en perfekt bok å lese sammen. Både barn og voksne kommer til å kose seg.



Kazu Kibuishi : Amuletten – Fontini, 185 sider

Dramatisk og skummel tegneserieroman

Dette er første bok i en serie som forlaget mener passer best for barn mellom 8 og 13 år. Bøker fra denne serien er kåret til årets bøker i Sverige flere år på rad. 

Emily er på kjøretur sammen med mora og faren for å hente lillebroren Navin. Plutselig kommer en bil mot dem i deres kjørefelt, og faren svinger unna for å unngå kollisjon. Bilen havner på vippen ved et stup, og mora og Emily får akkurat reddet seg ut før bilen med faren inni dundrer mot avgrunnen.

Mora er nå alene med to barn, og to år etter ulykken må den lille familien flytte til et avsidesliggende hus som Emilys bestefar bodde i før han forsvant på mystisk vis for mange år siden. Emily finner en amulett som hun henger rundt halsen. Allerede første natta i huset blir mora kidnappet av et fryktelig uhyre, og Emily og Navin må prøve å redde henne. Amuletten leder dem til et svært hus der de blir kjent med flere roboter, blant annet en robotkanin. Det er lite tekst i denne boka, og mye av fortellingen blir fortalt gjennom bildene. Fargene er mørke, og det skjer mye skummelt.  Spenningen er ganske intens allerede fra de første sidene, og for de aller yngste i målgruppa kan det nok være en fordel hvis boka blir lest sammen med en voksen.



onsdag 1. april 2015

Kjerringa mot strømmen - på besøk hos bestemor

Heldige meg som har en bestemor. I dag har jeg vært på besøk hos henne, og det er noen uker siden jeg var på besøk sist, og etter at jeg hadde funnet frem rester av julekakene i fryseren, og satt frem kaffe var det tid for litt skravling. Det blir mye snakk om slekta - selvfølgelig. Hvem, hva og hvor og litt mimring om gamle dager. Men i dag fortalte hun at hun hadde fått lånt seg to bøker av Andre Bjerke – hun lette nemlig etter et spesielt dikt. Men hun hadde ikke funnet det, og det var skit. Ja, hun brukte de ordene. Etter et raskt søk på google fant jeg diktet til henne og det var dette:

Kjerringa mot strømmen - Andre Bjerke

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har fordi hun var så vrang og vrien-
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun i samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste av oss er i slekt med henne.


Jeg hadde ikke sett eller hørt det før, og ble stupforelsket i diktet.