fredag 19. februar 2016

Er dette plagiat eller er det innafor?

Publisert i Altaposten 19. februar 2015 

Tor Even Svanes : Til Vestisen : Cappelen Damm : 192 sider





Det gikk fort å lese Tor Even Svanes siste roman, det var korte kapitler, og en spennende historie. Det handler om Mari Risa, en ung inspektør fra fiskeridirektoratet som skal på sitt første oppdrag som inspektør på selfangstskuta MS Kvalfjord.

Under overfarten til Vestisen knekker telefonmasten, og den eneste måten å kommunisere på er via åpen linje, altså VHF-en. Allerede den første fangstdagen skjønner Mari at hun er i trøbbel, førsteskytteren treffer dårlig, og kapteinen bryr seg ikke om hennes forsøk på å stoppe jakten. Det utvikler seg etter hvert en svært dårlig stemning om bord, og blant annet settes det opp skilt for å hindre Mari i å komme på dekk. På grunn av manglende kommunikasjonsmuligheter med departementet og en stadig mer truende oppførsel fra mannskapet blir situasjonen vanskelig for inspektøren.

Gamle inspektørrapporter

Mens jeg leste tenkte jeg stadig på saken mot Odd F. Lindberg og det han påpekte i 1988 mens han var inspektør på selfangstskuta Harmoni. Da jeg var ferdig med Svanes roman begynte jeg å lete etter opplysninger om Lindbergsaken. Helt tilfeldig kom jeg over en fangsrapport som fanget min interesse. Denne rapporten var skrevet av en kvinnelig inspektør etter hennes erfaringer på selfangstskuta MS Kvitungen i 2009.

Det er en lang og fyldig rapport som kort oppsummert handler om en uerfaren kvinnelig inspektør som er på sin første selfangst. Allerede under overfarten til Vestisen knekker telefonmasten og det er kun mulig å kommunisere via VHF, noe som gjør situasjonen vanskelig for henne. Den første fangstdagen gjør hun skipperen oppmerksom på at førsteskytteren treffer dårlig og at dyr lider, men kapteinen avviser inspektørens forsøk på å stoppe jakten. Det blir en svært dårlig stemning om bord, – og mannskapet setter opp et skilt for å hindre inspektøren i å komme på dekk.

Ja, som du ser – boka til Svanes er en delvis kopi av en fangstrapport.

Ikke bare har han tatt ideen fra en rapport, det er vanlig og helt innafor-  men han har kopiert det meste av detaljer, og mange dialoger. Han har ikke engang giddet å endre antall, slik som disse eksemplene viser:

Inspektørrapporten:
8. mai kalte inspektøren skipper og styrmann til møte etter frokost. 1. Skytter aksepterte ikke at han ikke var ønsket på møtet og fikk derfor også være med. Inspektøren tok opp resultatet fra de siste 3 dagenes fangst: 32 dyr skadet og mistet.

Boka :
Hun kaller inn til et møte. ”Erik skal være med på møtet”, svarer Arentz oppgitt. ”Han krever det. Sier at han ikke akseptere at du går rundt og snakker dritt om ham.”  (…..) Tallene for de tre siste dagene. Bare det. Dere har skadet og mistet 32 dyr.

Inspektørrapporten: ( og Dagbladet) 
Det var jo første fangstdagen., Han må jo få skyte seg inn.”
”Du må jo forstå at han er skytekåt.”

Boka:
Det er jo første fangstdagen. Han må få skyte seg inn. Du må jo forstå at han er skytekåt.”


Det finnes mange slike eksempler, og for de som skulle ønske å sammenligne rapport og bok er det bare å søke opp rapporten på nettet. Den ligger åpen for alle.

Trist

Når det gjelder bokas kvalitet er det påfallende og nesten litt trist at når Svanes dikter blir teksten kjedelig. Det er nemlig ganske spennende med historien om Mari, som er intens skummel og klaustrofobisk. En ung kvinne er alene på en fangsskute, en kvinne som med sine ord og sine gjerninger kan sette de testosteronfylte og skytekåte mannfolkene om bord i vanskeligheter hvis hun forteller myndighetene hva hun vet. Det er klart at dette kan det bli god litteratur av, noe Svanes har skjønt. Men etter at rapporten og Svanes skiller lag står Svanes på egne ben – og de siste tjue sidene i boka fremstår helt unødvendige.

I bokas paratekst står følgende: Til Vestisen er en roman. Enkelte elementer fra fangsten er hentet fra reelle inspektørrapporter, men menneskene i boken, og de handlinger de begår mot hverandre, er fiksjon.”

Jeg syns ikke at dette holder. Mye av teksten er ikke produsert av Svanes, men av en anonym kvinnelig inspektør, og med mindre Svanes har tatt en kjønnsskifteoperasjon siden 2009 er dette materialet ikke suget ut fra Svanes eget bryst.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at Svanes kunne ha gjort seg litt mer flid med kopieringen sin. Kunne han ikke bare ha endret litt på antall skudd, antall seler som ble skadeskutt, osv, og på denne måten gjort materialet mer til sitt eget?

Skrev boka på en måned

Slik det fremstår nå skjønner jeg godt at han skrev boka på en måned. Skriving går jo ganske fort når man klipper og limer fra andre. Det er sikkert lov -  ifølge Åndverksloven  § 9 finnes det en del offentlige utredninger, forslag og uttalelser som er unntatt åndsverksloven. Jeg er ikke jurist og det er ikke opp til meg å vurdere om inspektørrapporten fra 2009 havner innenfor denne lovtolkningen. Likevel syns jeg at jeg kan si at dette strider mot hva jeg syns er moralsk riktig.

Terningkast 2





mandag 15. februar 2016

Britt Karin Larsen i samtale med Finn Skårderud

Bilde av en nydelig marsipankake som ble laget da Britt Karin Larsen var på besøk i Alta - november 2013. 


I morgen, tirsdag 16. februar klokka 19.00 skal Britt Karin Larsen ha en samtale med Finn Skårderud. Seansen skal foregå på Nasjonalbiblioteket - og hadde jeg vært i Oslo skulle jeg ha funnet meg en plass på første rekke. Britt Karin Larsen er en fantastisk formidler, både muntlig og skriftlig, så har du mulighet til å dra for å høre henne syns jeg du skal benytte anledningen. 

Dette står det på Nasjonalbiblioteket sine sider - klippet ut i dag:

"Med romanen Kaldere mot natten fullførte Britt Karin Larsen i fjor sin kritikerroste serie om folket på Finnskogen. I sju år og gjennom sju romaner har lesere ventet på hvordan fortellingen skulle flettes sammen, frem mot sitt endelige punktum. Visste forfatteren helt fra starten av hvordan det skulle gå?

Larsen har nylig gitt sine romanmanuskripter til Nasjonalbiblioteket, med utkast til uskrevne kapitler og store og små rettelser i margen. Nå møter Larsen psykiater, forfatter og sambygding Finn Skårderud til samtale om sitt arkiv og om hva som gjør at en roman blir akkurat slik, og ikke annerledes." 

Jeg legger ved en lenke til en bloggpost jeg skrev for tre år siden - som heter Verdier av formidling, og det viser hvor populær Britt Karin Larsen var i Alta etter at, (ja, jeg må nesten si det selv, siden ingen andre gjør det akkurat nå,) jeg hadde drevet en massiv formidling og markedsføring av bøkene hennes. 

lørdag 13. februar 2016

Mammutsalg 2016 – mine anbefalinger



Årets mammutsalg har en overflod av gode bøker, faktisk såpass mange av det ble problematisk å begrense seg. Jeg endte opp på 19 bøker du ikke bør gå glipp av. Jeg lenker til anmeldelsene mine og der det ikke finnes anmeldelse er det heller ingen lenke. 

Terningkast 5 

Jon Fosse : Andvake, Olavs draumar, Kveldsvævd
Tore Renberg : Angrep fra alle kanter


Terningkast 6 

Britt Karin Larsen: Slik treet faller
Siri Pettersen : Råta
Elisabeth Johansen : Brent land
Fjodor Dostojevskij : Brødrene Karamasov



fredag 12. februar 2016

Sigri Sandberg & Morten Mørland : Vindtrollet : Orkana, 36 sider



Vakre mørketidsillustrasjoner

Sigri Sandberg har bodd mange år på Svalbard, og det er kanskje der hun har hentet inspirasjon til denne boka? Sandberg har gitt ut flere bøker tidligere, blant annet Polarheltinner der hun portretterer syv tøffe kvinner. Illustrasjonene er det Morten Mørland som står for, og han er kanskje mest kjent som politisk satiretegner for The Times i London.

I Vindtrollet blir vi kjent med Øyvind som bor sammen med mamma i en lite hus i en forblåst bygd. Det er så mye snø, og det blåser så mye at Øyvind ikke tror de kan gå i barnehagen. Men mammaen sier at de kan gå ut, de må bare ta på seg godt med klær.  Men når de kommer ut av huset oppdager de at det har blåst så mye at enkelte hus har byttet plass, og den røde spaden til Øyvind er borte. Mamma sier at de må holde godt fast i hverandre, men plutselig glipper taket og Øyvind blir blåst bort. Han suser av sted med vinden, helt til han møter vindtrollet som er så fortvilet fordi rumpa hans er frosset fast i isen. Øyvind har lyst til å hjelpe, men den røde spaden hans er jo borte, så han spør om trollet kanskje har en spade han kan få låne. Og tror du ikke trollet har en helt likedan spade som Øyvind savner? Spaden sitter fast i det rufsete håret til vindtrollet.

Tradisjonell bildebok


Vindtrollet er en tradisjonell bildebok – både teksten og illustrasjonene forteller samme historie. I dag er billedbøkene ofte mer ekspanderende. Men jeg syns Sandberg og Mørland har lyktes godt, og det er fordi bildene er så mørketidsvakre og vindtrollet er så herlig skummelt. Dessuten er det ganske morsomt med et stort troll som promper – og bare prompeelementet er jo en garanti for suksess. Jeg tror denne boka vil være helt perfekt til høytlesning, og derfor skal jeg i kveld ta med meg boka til tantebarnet mitt på seks år og ha en skikkelig kvalitetslesestund med henne.

onsdag 10. februar 2016

Morten A. Strøksnes : Havboka eller Kunsten å forfølge en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider : Oktober : 315 sider

Publisert i Altaposten 10. februar 2016



Det hemmelighetsfulle havet

Havboka kom ut høsten 2015 og ble en umiddelbar suksess med både Bragepris og godt salg til utlandet.  Men ikke alle satte like stor pris på forfatteren fra Kirkenes og hans jakthistorier fra havet. Dyrevernorganisasjonen NOAH anmeldte Strøksnes – ikke i avisa, men til politiet, fordi de mente at han under håkjerrigfiske begikk brudd på dyrevelferdsloven.

I Havboka følger vi to menns begjær etter å fange håkjerring. Hugo er kunster og bor på Engeløya i Steigen, men har kjøpt tilbake familiens gamle bruk, Aasjordbruket på Skrova. Morten er forfatter og bor i Oslo. De to har bestemt seg for å fange ei håkjerring, og de går til oppgaven med stor selvsikkerhet og høy sigarføring. Ganske snart, allerede etter få sider blir det klart at dette ikke bare er en bok om å fange et monster i havet, men også en bok som trekker veksler på gammel kunnskap fra både nær og fjern. Vi blir godt kjent med begge fiskerne, og vi får litt kjennskap til forfedrenes deres. Vi får lese om lokale vær og fiskeuttrykk, og noe kjenner jeg igjen fra Finnmark. Hvordan man fanger og tilbereder håkjerring får vi også vite, og det er interessant nok, selv om jeg aldri kan tenke meg at jeg får bruk for det. Det er mye kommunikasjon med andre verk, både fra nåtid og fortid, og her lånes fraser, setninger og dikt fra store forfattere og kjente forskere, alltid elegant flettet inn i teksten. På denne måten går forfatteren i dialog med andre verk og andre tider.  


Skaper nysgjerrighet

Hva vet vi om hva som skjer i de store dypene?  Ikke mye viser det seg, og her syns jeg Strøksnes briljerer med sin formidling og sin evne til å gjøre materialet levende:

”Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den mest utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dingler foran øynene”

Virker det ikke helt ulidelig spennende? Jeg blir helt hekta på slikt, og det er jeg visst ikke alene om. Denne boka har samlet toppkarakter fra den ene kritikeren etter den andre, og fremdeles strømmer det på med nominasjoner til litterære priser. Bare den siste uka er Havboka nominert til både kritikerprisen og bokbloggerprisen.

De gutteaktige fisketurene etter håkjerring blir ikke så viktig etter hvert, det er anekdotene og alt det andre boka rommer som gjør boka spesiell. Det er noe pompøst over prosjektet, proppfullt av fakta og litterære referanser som det jo er. Samtidig må det sies at teksten flyter usedvanlig lett – det virker som om det har vært mye medvind i skriveprosessen, og de bølgene som kanskje har vært tilstede må ha vært av den snille sorten.



Terningkast 6