onsdag 23. november 2016

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!



Klassisk fortrengning?

Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt.
Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i flere intervju, blant annet med Cathrine Sandnes i Samtiden 27. februar 2014 fortalt om sin egen psykoanalyse, og i Språkets lekkasje, en artikkel publisert i norges største filosofiske tidskrift, Agora, forteller hun om fem plutselige lammende smerteanfall som fører til en erkjennelse om noe hun har fortrengt. Hun skriver brev til landets psykoanalytikere og det ender med at hun ligger på den samme sofaen som Hulda Kråkefjær i Tredje person entall, Den kvinnelige hovedpersonen i Død Sheriff og Bergljot i Arv og miljø. Disse protagonistene lever liv som er delvis blåkopier av det livet Vigdis Hjorth i intervjuer hevder hun lever. Hvordan er det da mulig å ikke forstå at leserne reagerer? Mange voldsomme scener går igjen i flere bøker, scener som kan kalles nøkkelscener. Blant annet denne scenen som er i Tredje person entall, Arv og miljø og Hva er det med mor.
-Femåring?
- Nei, femøring.
- Du sa femåring.
- Jeg mente femøring. Det var som om jeg ble knust.

-Nesten knust som femåring?  Hjorth, Tredje person entall 2008, s. 169

Nøyaktig samme situasjon beskriver hun at hun selv har drømt i tidsskriftet Agora i artikkelen «Språkets lekkasje» fra 2014.

«Femåring, spurte han.
Femøring, sa jeg.
Du sa femåring, sa han.
Mente femøring, sa jeg og fortalte drømmen om igjen: Da garasjeporten traff oss, var det som om jeg ble knust.
Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.» Agora, 2014

Vigdis Hjorth driver med performativ biografisme, og hun gjentar seg selv i bok etter bok, og eksemplene er så mange og så omfattende at det ikke blir plass å nevne mer enn noen få her.
Både Hulda fra Tredje person entall og Bergljot fra Arv og miljø tror at faren til deres fem år gamle datter går inn til datteren om natten. Og både Hulda /Bergljot er redd faren sin, og blir urolig når han tilbyr seg å pusse opp leiligheten når Hulda /Bergljot har flyttet fra mannen sin. Hos Hulda er det et elektrisk anlegg, hos Bergljot er det badet. Hulda og Bergljot har nøyaktig samme erfaring første gang de tror de skal ha sex. Samleiet gjennomføres ikke, Hulda/Bergljot går hjem og fortviler i møtet med den tomme dagboka som endelig skulle blitt fylt med ekte lidenskap. De dikter opp en historie om vill og uhemmet sex, moren finner dagboka, leser, forteller om dette til far, som drikker seg full og går ut i skogen og returnerer hjem med ordene: Det er ikke lett å være menneske. Dette var bare noen av eksemplene på intertekstualiteten i Vigdis Hjorths bøker, og der de samme tekstene brukes igjen og igjen, og ofte er det scener og situasjoner som handler om overgrep, seksualitet, drømmer, og forholdet til far eller mor eller søster. 
Hvordan er det mulig for Vigdis Hjorth å bli forundret? Hun har jo selv fortalt oss dette? Hun har ropt det ut, i bok etter bok, omskrevet den samme historien gang på gang, og ingen har skjønt hva hun har villet frem til, med disse femøringene og femåringene som hele tiden dukker opp som mareritt. Hvordan er det mulig å ikke se det? Eller er det slik at alle vet, men det er ikke lov å si det, slik at de som påpeker dette blir som gutten i eventyret som forteller at keiseren ikke har klær på?

Det var Moshonista, kanskje den største fan Vigdis Hjorth har, som gjorde meg oppmerksom på hvor mye likt det var i Arv og Miljø og Tredje person entall. Da jeg begynte å lese skjønte jeg at denne selvkopieringen ikke bare handlet om Arv og miljø og Tredje person entall, men er et grep Vigdis Hjorth benytter seg av hele tiden. Bruker hun de samme eksemplene i roman etter roman fordi hun har dårlig fantasi, eller gjør hun det fordi dette er hendelser hun selv trenger å bearbeide?