tirsdag 27. desember 2016

Linde Hagerup : En bror for mye : Cappelen Damm, 165 sider

Publisert i Altaposten 27. desember 2016



Troverdig og fint om å føle seg utenfor


Sara bor sammen med moren og faren og storesøsteren Emilie. Det ser ut som en ganske vanlig familie med rom for både gode samtaler, stress og vanlige hverdager. En dag dør mammas bestevenninne Karin og mamma er fryktelig trist. Men Sara er ikke noe trist, det eneste hun klarer e å tenke på er hvor glad hun er for at de ikke trenger å feire jul sammen med Karin og den irriterende sønnen hennes, Steinar,  slik de vanligvis gjør. Sara syns Steinar er den mest irriterende, bortskjemte og idiotiske ungen i hele verden.

 Linde Hagerup har klart å gjøre både handlingsmønstret og språket til Sara troverdig. Sara er bare 9 år men hun har en god observasjonsevne. Her fra begravelsen til Karin:

«Steinar satt på første benk sammen med en dame som var veldig gammel.

Hun hadde så mye rynker at hun var helt krøllete.

Hadde hun ikke bevega på seg, kunne hun like gjerne være død.

Hun var bestemora til Steinar.

Etterpå fortalte mamma at hun var alt Steinar hadde igjen av familie.

-Det er synd på Steinar nå, sa mamma. – Veldig synd på Steinar. «

Noen uker etter begravelsen samler mamma og pappa familien til familieråd, og de voksne forteller at Steinar skal flytte inn til dem. De skal adoptere Steinar, og dette har vært en avtale med moren til Steinar fra han ble født. Hvis noe skjede med Karin var det foreldrene til Sara som skulle gi han en ny familie. Sara blir rasende og lurer på hvorfor ingen har spurt henne? Hun vil ikke ha noen lillebror! Og i hvert fall ikke en så irriterende og dum liten sak som Steinar. Men ingen hører på henne, og med streng stemme forteller faren at Steinar og Sara skal dele rom. Når Steinar flytter inn prøver Sara å være snill mot ham, men hun klarer det ikke. Hun er sint på han hele tiden, og lager surmunn og kaller ham dumme ting. De andre i familien ser på henne med strenge blikk, og Sara føler seg både veldig slem og veldig alene. Helt til hun får en glimrende ide som skal forandre det meste. For Steinar trenger kanskje ikke en sur søster, men en kul storebror?

Boka er sparsomt illustrert med illustrasjoner som fikk meg til å tenke på barnebøker fra 1970 – tallet. De fleste av illustrasjonene tilhører ikke noe nytt til opplevelsen, bildet sier det samme som teksten, og dette er noe som var mer vanlig tidligere.  Illustrasjonene er myke og runde i formen med rolige farger og gir et dempende inntrykk. Forlaget mener boka passer for barn mellom 6-9 år, og illustrasjonene forsterker dette inntrykket.  Jeg ville likevel ikke hatt noen problem med å tilby boka til barn som er eldre, for her er det mye god underholdning selv om starten er trist med Steinar som mister mammaen sin. Når barnebøker blir skrevet med en ung jeg-forteller er det ikke uvanlig at leserne sitter igjen med en følelse av at teksten ikke blir troverdig, men det skjer ikke her. Sara tenker, handler og reagerer som et barn, og dette kommer tydelig frem. Jeg tror på Sara og jeg følte så inderlig med henne i hennes forsøk på å være snill.

Terningkast 5

onsdag 21. desember 2016

L. S. Hilton : Maestra : Tiden, 362 sider



Forbrukerprosa og voldsorgie


Maestra er en bok som har fått mye oppmerksomhet på grunn av en del erotiske beskrivelser, men det er ikke sexen som er det største problemet.
Judith er utdannet innenfor kunst, og jobber i en underordnet stilling ved et av de største auksjonshusene i London. Hun tjener dårlig, og har stort sett kjedelige arbeidsoppgaver, men hun håper at sjefen snart vil se hvor dyktig hun er og gi henne et hopp oppover, både på lønn og ansvarsstigen. Judith oppdager et alvorlig kunstfalskneri, og da hun konfronterer sjefen med dette får hun beskjed om å ta med seg tingene sine og forsvinne. Heldigvis for Judith har hun allerede en ekstrajobb i en bar der hun håver inn penger. Baren er av den sorten der kun vakre unge jenter blir ansatt, og de får prosenter av alkoholsalget. Judith er ekstremt vakker og har fått seg en beundrer, James, som kaster penger etter henne. James fremstilles som skikkelig ufyselig, og da han inviterer til weekend i Nice må hun ha med seg venninnen Mercedes for hjelp med å underholde ham. Judith er glad i brutal sex, hardcore tror jeg må være riktig beskrivelse her, og hun gjør det som må til får å seg nye klær og de riktige skoene. 

Det pøses på med navn på motedesignere, og jeg er så lite oppdatert på kjendisfronten at jeg knapt hadde hørt om halvparten.

«Jeg hadde brukt noen av femtilappene fra James til å skaffe utstyr til reisen. En mørkebrun flettet skinnveske og matchende nett, som kunne se ut som Bottega Veneta, fra en liten butikk i Marleybone, en svart knytebikini fra Eres, Tom Ford –solbriller, et Vuitton Sprouse-skjerf i turkis og beige.»

I Nice shoppes det så hardt at det ryker av kredittkortene og jentene koser seg helt til det blir kveld og James vil underholdes i senga. Men Judith og Mercedes blander en passende dose sovetabletter i drinken hans og dermed har de kvelden fri slik at de kan dra på fest med de som er både kjekke og rike. Dessverre tålte ikke James mixsen med alkohol og piller og når jentene kommer hjem ligger han død i senga. Dermed starter en heseblesende flukt fra den ene millionæren, eller milliardæren til den andre, der Judith etter hvert får flere liv på samvittigheten.

Forlaget reklamerer med at dette er mørk erotikk i en internasjonal boksensasjon. Det eneste sensasjonelle her er hvor ufattelig lite smart politiet i Europa er. Under Judiths høye hæler ligger det maltrakterte lik fra både mafiaen og politiet, men enn så lenge har hun klart å skjule sporene sine godt. Det kommer snart en bok to, og om hun fortsetter sin høyhælte marsj over mannekropper tviler jeg sterkt på at jeg gidder å sjekke ut. 

I begynnelsen av romanen, før den utagerende sexen og de voldsomme mordene var dette en ganske grei historie med fine observasjoner av hvordan klassedelingen i samfunnet fungerer. Jeg tenkte på den franske sosiologen Bourdieu mens jeg leste, og funderte litt på om jeg skulle anmelde boka og bruke noen av hans teorier. Men på side 30 skjønte jeg at dette var en veldig dårlig idè, og Bourdieu ville vel ha snudd seg i graven hvis han visste at hans navn var trukket inn i en så vovete tekst som dette.

Terningkast 2


mandag 19. desember 2016

Vakkert i Vardø

Det forrige blogginnlegget mitt viste bilder fra et slitent Vardø, men det er jo veldig vakkert der også! Her fra noen nydelige soltimer en dag i slutten av april 2016.








En sliten by - Vardø

Jeg har vært noen turer i Vardø tidligere i år i forbindelse med UPrisen, og har skrevet et innlegg om det tidligere. Men nå følger to blogginnlegg med bilder fra Vardø - og i dette første innlegget er det den slitne utgaven av Vardø jeg viser. Alle bildene er tatt i sentrum av byen. 

Kanskje ikke lenger en velferdsstasjon for fiskere? Men hvem vet?


Ikke vet jeg om skatteetaten fremdeles har kontor bak denne døra, men særlig innbydende virker det ikke.















Denne bilen hadde skilt på, og var parkert i gata, tydelig i daglig bruk, men med en dør som trenger ekstra hjelp for å holdes igjen.

lørdag 17. desember 2016

Litterære julegavetips fra 2016

Publisert i Altaposten 16. desember 2016 



Lola Shoneyin : Baba Segis fire hustruer : Juritzen, 281 sider

Ikke akkurat «Sister Wifes»

Det er vanlig med polygami i Nigeria, og Lola Shoneyin har skrevet en roman som tar for seg denne praksisen.
Bolanle har en bachelor fra universitetet og hun har fattige foreldre som har slitt og strevd for å gi henne og søsteren et bedre liv. Sjokket for familien er derfor stort da Bolanle gir beskjed om at hun skal gifte seg med en analfabet som ikke bare er ganske gammel og lite tiltrekkende, han har allerede 3 koner og 7 barn, og han bor sammen med dem alle. Bolanle flytter inn i huset sammen med de andre kvinnene og barna deres, men det som møter henne der er langt unna den tilsynelatende harmonien de av oss som har sett «sister wifes» kan få inntrykk av finnes i familier med fire koner. Mistroen mot Bolanle er sterk, ikke bare er det flere som skal dele på oppmerksomheten fra én mann, men de andre konene er redd Bolanle og det nye hun fører med seg. Hun blir altså ikke tatt særlig godt imot. Hekseri og overtro møter den nye verden i denne lettleste og underholdende romanen. Baga Segis fire hustruer var nominert til The Orange Prize og har vunnet flere litteraturpriser.

Terningkast 5



John Hart : Syndenes forlatelse : Font, 554 sider


Nesten for spennende

Jeg elsker bøkene til John Hart, og Brødrene fra Iron House (2012) er fremdeles en av de aller beste krimbøkene jeg har lest. Handlingen i Syndenes forlatelse går rett inn i debatten om politivold mot svarte i USA, men med et litt annet perspektiv. Elizabeth Black er en hvit, erfaren politibetjent som blir siktet for å ha drept to svarte menn. At mennene var midt i en voldtekt av en ung kvinne hjelper ikke så mye for Elizabeth, det ble funnet 18 kuler i de drepte, og pressen raser og mener dette er typisk politivold mot svarte. Samtidig slippes Adrian Wall ut fra fengsel. Han er tidligere politimann som har sonet tretten år for et drap mange mener han aldri har begått. Og en ung jente kvinne blir funnet drept og mishandlet på et alter i en kirke i skogen. Snart blir det flere lik, og komplottene er mange, og hvem jakter egentlig på hvem? Det blir helt usannsynlig spennende!

Terningkast 5




Asbjørn Jaklin : Brent jord : Gyldendal, 432 sider

Asbjørn Jaklins forteller noen av historiene til menneskene som ble i Finnmark og Troms gjennom evakueringsvinteren 1944-1945.

Jaklin lykkes i formidlingen av dette stoffet fordi han bruker et språk alle forstår. Her finnes knapt fremmedord og ingen lange analyser av militære operasjoner med detaljerte navn på krigsmateriell.  Oppdelingen i kapitler, med 34 ulike tema er et godt grep for å gjøre fremstillingen oversiktlig. At Jaklin i tillegg kommer med nye opplysninger gjør at boka også vil være interessant for de som hevder de vet alt om krigen og hva som skjedde vinteren 1944 - 1945. Noe av det nye materialet har forfatteren funnet i farens privatarkiv, og noe er tidligere gradert materiale som nylig er frigjort. Et rikt kilderegister, og mange bilder fra perioden forsterker inntrykket av at dette er et litterært verk du ikke bør gå glipp av.

Jaklin bruker forstørrelsesglass for å vise enkeltmenneskenes skjebne og han rygger for å gi leseren et godt overblikk over de mer lange linjene. Dette er blitt en bok alle kan lese, ja, jeg vil gå så langt som å si at dette er en bok alle ungdom og voksne i Norge bør lese.

Terningkast 6



Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana, 198 sider


Aldeles nydelig bok

Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyelokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager. 
Det er ikke bare Haaheim som er sentimental, også jeg kjenner at det tykner i halsen og svir bak øyelokkene når Nordnorsk julesalme blir fremført og lest. Nordnorsk julesalme er skrevet med en stort hjerte for mørketidslandet og de flotte menneskene som ”leve her nord”. 

Terningkast 6




Vigdis Hjorth : Arv og miljø, Cappelen Damm, 342 sider

Det som ligger i skyggen

Bergljot har brutt med foreldrene og søsknene for mange år siden og har kun sporadisk kontakt med sin ene søster. Bergljot ønsker verken kontakt med familien eller noe arv, men da storebroren føler at han og Bergljot mister familiens to hytter på Hvaler fordi de to yngste søstrene skal arve disse blir Bergljot dratt inn i familiedramaet igjen. Hele tiden ligger det er uro og en sorg i henne, hun vil ikke treffe foreldrene, og hun vil ikke ha noe forhold til dem eller søsknene, fordi de aldri har anerkjent hennes historie og hennes tap. Hva Bergljots historie er kommer gradvis frem i en roman som beveger seg frem og tilbake i tid. Hvis du leste Tredje person entall fra 2008 og husker historien vil du kanskje kjenne igjen mye av handlingen i Arv og miljø, for hovedpersonene i disse to bøkene har en forbløffende lik oppvekst og voksenliv. Likevel er boka god og Vigdis Hjorth har skrevet en rystende historie om nettopp arv og miljø.

Terningkast 5






Monika Steinholm : Nærmere kommer vi ikke : Vigmostad & Bjørke, 238 sider


Liker du Skam – liker du nok denne også!

I Monika Steinholms andre ungdomsbok er det ung kjærlighet som står i fokus. Jens er ulykkelig forelsket i kompisen sin, så han drar på ferie fra Tromsø til Finnsnes for å bo hos onkelen og mannen hans. Men det er jo ikke bare i Tromsø det finnes kjekke ungdommer, og Jens blir fort kjent med nye folk. Når du blander inn onklenes organisering av verdens nordligste Gay Pride på Finnsnes med stor hengivenhet for Hanne Krogh og lilla paljetter så blir det ganske morsomt.
Veldig god ungdomsbok!

Terningkast 5




Kathrine Nedrejord : Hvem er jeg når du er borte : Aschehoug, 138 sider

Ungdomsbok med masse referanser fra Finnmark

Jenny går i niende klasse på Kjøllefjord ungdomsskole. Bestevennen Henning går i tiende, og der går også Julian, en gutt som nylig har flyttet til bygda og som Jenny er forelska i.  En morgen springer Jenny og Julian på hverandre  og kolliderer kraftig. De fjoller og fjaser og Jenny kommer for sent til timen. I klasserommet er det en rar stillhet som ikke lar seg forklare før læreren forteller at Michael, en gutt i klassen, er død.
Språket er godt, med god flyt og god rytme og Nedrejord viser at hun tar ungdommen alvorlig. Det er tross alt ikke småtterier hun gir seg i kast med. Jeg tror mange ungdommer vil kjenne seg igjen i hvordan hun beskriver dagens ungdomsmiljø, og det finnes ikke noe moralbudskap her, noe som gjør at ikke bare voksne anmeldere kan finne på å omfavne boka, men  jeg tror at også ungdommene vil like den godt.

Terningkast 5



Iben Akerlie : Lars er lol, Aschehoug, 231 sider

Barnebok som er vanskelig å legge fra seg

Det er første skoledag etter ferien og Amanda og de to vennene hennes gleder seg til å få utdelt små nusselige fadderbarn som de skal kose med og ta vare på. Slike søte 6 åringer med stor ransel og små hender og blikk som ser beundrende på sin store fadder. Men så forteller kontaktlæreren at Amanda skal få et fadderbarn som heter Lars og som er litt spesiell. Han er ny på skolen og skal begynne i klassen hennes, og så har han downs syndrom.  Amanda blir helt fortvilt, hun ser for seg at Lars kommer til å klenge seg på henne og at alle i klassen kommer til å le av henne, og i klassen er også verdens vakreste gutt, Adam som Amanda har vært forelsket i siden 4. klasse. Lars viser seg å være en flott gutt og Amanda og Lars blir gode venner, helt til Amanda oppdager at noen har lagt ut bilder av Lars på en nettside. Og det som skjer da er så grusomt, for mobbing er grusomt, at det var nesten så jeg ikke klarte å lese mer, men jeg kjempet meg gjennom og belønningen var en fantastisk avslutning. Ps. Forlaget sier at boka passer for barn fra 9 år og oppover.

Terningkast 5


lørdag 3. desember 2016

Roger Albrigtsen : Krigens vitner : K-dokumentar, 237 sider

Publisert i Altaposten 2. desember 2016




Unike bilder og mange fine historier 


Forfatter, journalist og formidler av lokal krigshistorie, Roger Albrigtsen er bosatt i Lakselv. Han har i mange år arbeidet med krigshistorie og han har truffet og blitt kjent med en rekke mennesker i løpet av disse årene. I denne boka lar han også leserne bli kjent med noen av disse og skjebnene deres. 

Boka inneholder 25 historier fra Finnmark under andre verdenskrig, samt forord, etterord og et stedsnavnregister. Det er mange bilder her, de fleste fra private arkiver. 
Det er uvant å lese en sakprosabok der forfatteren er så tydelig til stede som Albrigtsen er i flere av fortellingene. I Lebensborn 3409, der vi blir kjent med historien til Egil Becker er dette svært tydelig. Jeg fikk umiddelbart en «Tore på sporet» følelse. Ikke bare skulle forfatteren og Egil Becker reise sammen til Tyskland for å finne Egils familie, men det var noe med språket og stemningen i teksten som ga meg disse assosiasjonene. Men det var en fin og rørende historie, men et uvanlig fortellergrep. 

Det var mange grusomme skjebner, og mye sult, frost og død i Finnmark under krigsårene. Albrigtsen har fordelt historiene slik at det også blir plass til de mindre dramatiske hendelsene. Vi får f.eks historien til Edel Berit Kristine Klemetsdatter Hætta Eriksen fra Kautokeino, som selv om hun opplevde krigen i Finnmark ikke opplevde noen nød. Familien hadde mat nok og de sultet aldri. 

Det er lite skrivefeil i boka, men jeg mener at teksten kunne ha vært arbeidet mer med. Språket er effektivt, budskapet kommer frem og det er jo tross alt det viktigste, men likevel savner jeg et bedre språk. 

Jeg har de siste årene lest en god del av de bøkene som er blitt skrevet om Finnmark og andre verdenskrig, og hver eneste av disse bøkene er viktig, slik også Albrigtsen siste bok er. Enkelte av historiene som finnes i Krigens vitner har jeg lest om i andre bøker, mens andre var helt nye for meg. I en bok med så mange historier blir det fort at noen av historiene overlapper hverandre, slik er det også her. Men samtidig gjør ikke dette så mye, hver enkelt har sin egen unike historie og det er viktig at det finnes bøker der disse historiene kommer frem. Det er ikke så mange igjen som husker hvordan det var å leve i et Finnmark i krig, så takk til Roger Albrigtsen som gjør en stor jobb med formidlingen av vår nære krigshistorie

Terningkast 4