Solgunn sitt

Erlend Loe : Fvond - Lydbok, 4 timer og 42 minutt

2012-01-29T20:31:00.000+01:00

Må man så må man

Ja, med det mener jeg at må man følge med på hva som foregår i norsk litteratur, så må man, og det er ikke alltid med de største forventningene jeg tar fatt på nye oppdrag. Erlend Loes bøker kan jeg bare kose meg med i lydbokform, og bare hvis han selv leser (tror jeg), og derfor hørte jeg Fvonk som lydbok.

Historien er som følger: En rar og ensom mann som heter Fvonk får besøk fra de øverste myndighetene i Norge. De ønsker at han skal leie ut hyblene sine til en av landets mest omtalte menn. Fvonk sier ja, og oppdager til sin forskrekkelse at det er selveste statsministeren, han Jens som har flyttet inn på hybelen. Jens og Fvonk blir bestevenner, ja de blander til og med blod og så drar de på turer sammen og snakker om alt mellom himmel og jord.

Grei nok - jeg humret noen ganger, men ikke mer enn det.

Forberedelser til Finnmark internasjonale litteraturfestival!

2012-01-29T15:09:00.000+01:00

Aud Midsund : Karoline - en romanserie fra Finnmark

Aud Midsund er en av forfatterne som kommmer til Finnmark internasjonale litteraturfestival og hun skriver en historisk romanserie fra Finnmark.

Handlingen er lagt til Kirkenes og fortellingen starter i 1888. Den unge og vakre (selvfølgelig) Karoline reiser nordover for å hjelpe familien sin i en tøff tid. Her møter hun den vakre og staute nabobonden og kjærligheten blomstrer, men selvfølgelig ikke uten sjalusi, misforståelser og dramatikk.

Det som gjør denne serien spesiell er at forfatteren tar utgangspunkt i historiske hendelser og kjente personer i Finnmark. Legefruen Ellisif Wessel er skrevet inn i fortellingen, og russehandel og etniske konflikter mellom samer, nordmenn og kvener er en del av fortellingen.

Jeg leste den første boka på noen timer. Den er superspennende og lettlest og jeg gleder meg til å intervjue forfatteren om hvordan hun arbeider med blant annet bakgrunnstoff når hun skriver.

Søndag 4. mars klokka 10 skal Aud Midstund og jeg snakke om serien, og jeg gleder meg allerede! Kommer du til Kirkenes og hører på?

Cecilie Enger : Kammerpiken - Lydbok, 6 timer og 34 minutt

2012-01-24T03:34:00.001+01:00

Underholdende

Noen bøker blir tatt hjem og hørt helt tilfeldig. Jeg har virkelig ikke noe forhold til det norske kongehus, og alt som har med klær og moter og etikette å gjøre fremstår som unødvendig fjasete, så hvorfor jeg kunne like denne boka her er ganske rart. Men jeg har hørt den, og jeg har likt den.

Hovedpersonen er Hilda Cooper. I 1926 kommer hun reisende fra England til Oslo for å bli dronning Mauds kammerpike. Hilda elsker dronning Maud og hun elsker å arbeide med klærne hennes. Vi følger Hilda og andre ansatte ved hoffet gjennom mange år - helt til Hilda dør på 1990-tallet. Hun bodde på slottet i over 60 år! En utrolig fortelling og levende og troverdig fortalt av Gisken Armand.

God bok og godt lest!

Bilder og litt tips fra juleferien i USA

2012-01-14T00:37:00.000+01:00

Central Park, 17. desember 2011

The Central park Boathouse, en trestjernes restaurant midt i Central
Park, en stor opplevelse. Vi var heldig og fikk bord uten
reservasjon, måtte vente en halv time i baren først, men
det var bare en nytelse.

Søtsupperoman jeg leste mens jeg var i Brooklyn.

I Brooklyn, posene er fulle av Chinatownstuff!

Applestore på Manhatten. Vi kjøpte oss hver vår ipad.

Og så hentet vi leiebilen på Manhatten, kjørte i fem dager, gjennom mange stater, måtte stoppe i Fort Payne, Alabama for da kom det tornadovarsel!!!! Spennende og eksotisk for oss, kjedelig for innbyggerne som hadde opplevd dette mange ganger. Vi bodde fem dager i en liten by 15 mil sør for New Orleans, i sumpen, og der opplevde jeg blant annet å få jackpot på casino på julaften! Stor ståhei og masse oppstyr, måtte komme tilbake dagen etter med passet mitt for å få ut pengene, og alle gratulerte meg. Det ble ikke mer enn at vi klarte å bruke ALLE PENGENE I NEW ORLEANS! Men da tok vi oss råd til luksus og elvebåtcruise og hele pakka!

Stor leilighet i det franske kvartalet i New Orleans.

Vi spiste alligator.....

Og så drakk vi digre hurricanedrinker på berømte Pat o´brians.
(min dattter og venninnen)

Så kjørte vi nordover igjen. Hadde planlagt å feirie nyttårsaften i New Jersey, men så ombestemte vi oss. Washington måtte være den perfekte plassen å feire 2012 på, og dermed havnet vi på dette hotellet!

Grand Hyatt Washington : 5 minutt fra det store hvite huset, og 10 minutter
fra Capitol Hill og 10 minutter fra Smithsonian (og der kommer det en helt
egen bloggpost, for det er litteraturrelatert).

31. desember 2011 - føles allerede litt sånn; "Var vi egentlig der?"

Og her kjører vi inn på Manhatten 1. januar 2012.

Luksustogtur i India?

2012-01-12T18:00:00.001+01:00

The royal train.....billigste mulighet er 580 dollar natta (hvis du tar dobbeltrom) - men det hadde vært fint, og det er jo lov å drømme!

Britt Karin Larsen, min nye heltinne!

2012-01-10T12:27:00.004+01:00

Har lest bok to i finnskogtrilogien; Himmelbjørnens skog - og jeg er vilt og uhemmet begeistret. Bok tre; Som steinen skinner, blir med meg hjem i dag, og den skal jeg anmelde!

Leseoppsummering 2011

2012-01-05T15:26:00.002+01:00

Central Park, New York, desember 2011

2010 oppsummering i parantes

Anmeldelser i Altaposten: 26 (21)

Lydbøker: 33 (16)

Bøker lest: 68 (50)

Flammesingler: 9 (5)

Beste leseopplevelse: Edmund de Waal : Haren med øyne av rav

New Orleans, desember 2011

Lest i desember 2011

2012-01-05T14:48:00.001+01:00

Jeg har ikke tid til å skrive bokomtaler, men vil jo gjerne ha tellinga, så derfor kommer denne lille oversikten over hva jeg leste i desember 2011:

Lydbøker:

Dette er en historisk roman om en svensk kvinne som i 1905 reiste fra fattige kår i Sverige og endte opp som uendelig rik bordellmamma i Mozambique. Lydboka er på 9 cder og spilletiden er 10 timer og 51 minutt, de siste to cdene var så spennende at jeg knapt fikk puste. Jan Grønli er en flink oppleser.

Mitt første møte med Tomas Espedal, og selv om jeg begynner å bli indelig lei middelaldrene og gamle norske menn sin umåtelige lyst til å fortelle hele verden hvor fælt de har det. Nemlig! Trond Brænne leser som alltid perfekt.

Og så over til kategorien papirbøker:

Nydelig omslag, dårlig bok om zombier i Paris. Hadde tenkt å anmelde den, men klarte ikke å opparbeide energi nok til det. Nok skrevet!

Denne boka elsket jeg. Har tatt med bok to hjem fra biblioteket i dag og gleder meg til å lese videre om Taneli og Lina.

Denne boka leste jeg mens jeg var i Brookyn, tok bilde av brua og husene med boka i veska, men boka i seg selv var ikke imponerende. Fattig ung kvinne fra Irland reiser til Brooklyn, der treffer hun en italiensk gutt, hun må tilbake til Irland når noe trist skjer hjemme, den manipulerende mora styrer henne dit hun ikke vil, og veldig typisk dameroman preg over denne.

Her er et bilde jeg tok - ganske likt :-)

Leia Starmann : Mad, Cappelen Damm, 170 sider

2012-01-04T11:57:00.000+01:00

Grotesk og forvirrende - Publisert i Altaposten 3. januar 2012

Jeg er alltid på utkikk etter spennende og engasjerende ungdomsromaner og da denne dukket opp på høstlista til Cappelen tenkte jeg at dette var en bok ungdommer vil elske å lese. Men jeg tror jeg tok feil, selv om romanen begynner bra.

Ikke bra i betydningen av at hovedpersonen har det bra, for det har hun ikke. Madelen vokser opp som enebarn sammen med moren. Så forelsker moren seg i en israelsk mann med en datter som er noen år yngre enn Madelen. Det blir rask klart at nå skal alle fire bo sammen, og moren bryr seg mindre og mindre om dattera og mer og mer om sin nye kjæreste.

Madelen har bare en venn i livet, og det er Tommy. Det er til ham hun drar når livet går henne i mot, og sammen drikker de seg fulle, røyker hasj, ser tv-serier og spiller tv-spill, og har masse sex. Alt før Madelen er fylt 13 år. Når morens kjæreste begynner å ta bilde av Madelen i dusjen og plage henne på mange andre måter blir det for mye for henne og hun rømmer.

Neste gang vi treffer Madelen er hun et sted i Sør-Europa. Hun er blitt noen år eldre, og kaller seg for Mad. Hun er fremdeles sammen med Tommy. De røyker hasj, sniffer kokain og spiller dataspill store deler av dagen. Tommy og Mad bor sammen med Martin. En dataspillavhengig, dopavhengig og egoistisk kødd. En dag kommer Mad hjem og forteller at det ligger døde mennesker på stranda. Martin er opptatt med dataspill og her er hans reaksjon når Mad spør om han har vært nede på stranda og sett likene:

”Vet du hvor ofte man får Concrete Donkey, eller? Nesten aldri! Worms er jo egentlig det jentespillet, med feminine søte figurer, men det er det ene angrepet, Concrete Donkey, som er verd å vente på et par timer!”

Så fortsetter galskapen, med utnyttelse, misbruk og overgrep. Tempoet er så høyt at jeg nesten ble andpusten av å lese, og det opplevdes som helt umulig å legge boka vekk.

Språket er godt, men etter hvert slet jeg med å skille drøm, dataspill og virkelighet fra hverandre. Likevel vil jeg kalle dette for en god bok, jeg vet bare ikke hvem jeg kan anbefale den til?

Terningkast 4

Roadtrip i USA

2011-12-22T01:32:00.001+01:00

Er jeg på nå. I en leid bil, med Pål som sjåfør, to 23 år gamle jenter i baksetet som brukte alt for mye penger i New York og allerede har hørt alle sangene på ipodene sine. Vi har kjørt gjennom mange stater, opplevelsene står i kø, jeg noterer stikkord - amerikansk havørn, pumasøk, høy himmel, sommertemperatur, hyggelige mennesker, pannekaker til frokost.Jeg tok med masse bøker, men fra vi landet på JFK den 16.desember har jeg kun lest noen få sider i en bok, og det er Brooklyn av Colm Tobin. Det er ikke lesetid nå - det er ikke plass i hodet mitt til bøker. Kanskje det blir lesetid når vi kommer til New Orleans. Der skal vi være noen dager hos mine slektninger, og hvis solen skinner kan jeg sikkert kose meg med en bok i solsteiken!Turens høydepunkt til nå er den dagen vi var timesvis i central park og avsluttet med middag i boathause!!!! Anbefales,

Deborah Harkness : Alle sjelers natt, Pax, 655 sider

2011-12-14T23:21:00.000+01:00

Magisk vampyrbok for voksne - Publisert i Altaposten 14. desember 2011

Jeg elsket Twilightbøkene og har lett etter lignende bøker iflere år, men har ikke funnet vampyrbøker som har vært i nærheten av å fangeinteressen min. Men så dukker altså denne boka opp. Forlaget skriver at boka er”uunnværlig lesning på tvers av alle sjangre”, ”like magisk som Harry Potter ogTwilight…en uimotståelig historie om heksekunst, vitenskap og forbudtkjærlighet”.

Og ja, dette er boka som er bedre enn Twilight og mye merspennende enn Harry Potter.

Forfatteren Deborah Harkness er professor i historie og harforsket på magi og vitenskap. Under et forskningsopphold i Oxford for noen år sidenstilte hun seg spørsmålet: Hvis det virkelig finnes vampyrer, hva jobber de medda? Svarene hun ga seg selv var så spennende at hun bestemte seg for å skriveen bok om vampyrer, hekser og demoner.

Hovedpersonen er Diana Bishop. Hun er alkymiforsker veduniversitetet i Oxford og er spesielt opptatt av gamle dokumenter. Hun er enheks, men har aldri benyttet seg av fordelene det kan gi henne. En dag får hunet forhekset manuskript i hendene, og hun åpner boka selv om hun skjønner atden er full av magi.

Dagen etter at Diana åpnet manuskriptet dukker professorMatthew Clairmont opp. Diana skjønner at han er en vampyr. Det oppstår enfarlig tiltrekning mellom dem og snart må de kjempe både for hverandre og forverden i denne vellykkede vampyrromanen.

Jeg koste meg usedvanlig mye mens jeg leste! Og da jegoppdaget at dette var første bok i en planlagt trilogi danset jeg en jubeldansmens jeg styrtet til macen for å sjekke utgivelsesdato på neste bok.

Noe negativt er det jo nesten alltid og denne gangen var detoversettelsen. Men jeg hadde det så travelt med å sluke boka at jeg ikke notertemeg annet enn at oversetterne ikke kan forskjell på da og når – og det er jobåde irriterende og elendig. Men ellers – les og kos deg!

Terningkast 5

Rawdna Carita Eira : Løp Svartøre løp : Gyldendal, 172 sider

2011-12-05T23:26:00.001+01:00

Respekt og kjærlighet - Publisert i Altaposten 6. desember

Rawdna Carita Eira debuterer med denne diktfortellingen som ernominert til Nordisk råds litteraturpris for 2012.

Diktfortellingen består av dikt som kan leses alene, ellersom en fortelling og den har et lyrisk språk og en god rytme. Jeg fikk lyst tilå nynne til diktene, og til å lese høyt.

Som med annen god poesi er det mellom linjene, i det somikke blir sagt, fortellingen utfolder seg:

Vi vrir opp klærne

går videre

lar elva bli igjen alene.

Eller denne som er en av mine favoritter:

Hvinende kraftlinjer

trenger ingen kniv

Diktene handler om reinen Svartøre og om hans vei frareinkalv til slakt. Den samiske kulturen, kjærlighet til naturen, samisksedvane og samisk levesett er skjelettet og ryggraden i samlingen og det eringen tvil om Rawdna Carita Eiras kjærlighet og respekt for sin kultur.

I et stramt og elegant språk som favner dypt, og som serbåde fortid og fremtid har forfatteren skrevet dikt som fortjener å bli lestogså utenfor det samiske kjerneområdet.

Terningkast 6

Odd Klippenvåg : Ljublju, Cappelen Damm, 206 sider

2011-11-30T19:11:00.001+01:00

Trekantdramai Lofoten - Publisert i Altaposten 30. november 2011

OddKlippenvåg (f. 1951) er en lofotværing og forfatter som har gitt ut 18 bøkersiden debuten i 1987, men dette var mitt møte med hans forfatterskap.

Deter tre hovedpersoner i boka og hver av dem får fortelle sin historie og sinversjon av virkeligheten.

Gjermunder sauebonde og en knakende kjekk mann som bor alene og er sterkt knyttet tilparet i nabohuset, barndomsvennen Sander og hans kone, Tatjana.

Sanderhar vært i Murmansk og funnet seg russisk kone. De traff hverandre på hotellPoliarnie Zori og ble fryktelig forelsket. Sander er journalist og Tatjanaer sykepleier. De elsker hverandre dypt og inderlig, og Tatjana sier ikkenei når Sander ber henne bosette seg i vakre Lofoten, der han bruker storedeler av sin journalisttilværelse til å kjempe mot oljeboring.

Sanderblir alvorlig skadet i en bilulykke og må tilbringe flere måneder på etopptreningssenter. Mens han er borte blir Gjermund og Tatjana ennå nærmereknyttet til hverandre. Gjermund bygger om huset til naboene mens hans beundrerTatjanas skjønnhet og mot. Sander er blitt lam fra livet og ned og han vil væreavhengig av rullestol resten av livet. Dette oppleves veldig vanskelig for allesammen, og selvfølgelig mest for Sander. Ikke kan han ha samleie med Tatjana ogikke kan han bli far. Det å bli foreldre er noe både Sander og Tatjana harønsket lenge, så hva skal de gjøre med det? Heldigvis er jo Tatjana vakker, ogGjermund er også vakker og når Sander er bifil og tenner på bestekompisen somer dypt og inderlig forelsket i bestevennens kone så blir det kanskje baby påTatjana likevel?

Densom leser får se. Jeg falt for en vakker forside og en vakker tittel- ljubljubetyr å elske, og mye av boka handler om kjærlighet. Kjærlighet mellom vennerog kjærlighet mellom mann og kvinne og mellom mann og mann. Jeg liktefortellingen, selv om jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest et eventyr.Men språket er bra, historien er godt fortalt og litt oljeboringspolitikkblandet med interne konflikter og indre stridigheter var god underholdning.

Terningkast4

Alice Hoffman : Lysnatt, 205 sider

2011-11-26T15:30:00.000+01:00

Gamle heltinner

Lysnatt er en av de tidlige bøkene til Alice Hoffman, og derfor er den også veldig god! Jeg har lest alle bøkene hennes, og mener helt oppriktig at bøkene hennes er bedre jo tidligere i forfatterskapet de er skrevet.
Denne gangen handler det hovedsaklig om to familier og en enslig mann. Hele romanen foregår på øya Martha´s Vinyard i New England.

Romanen handler masse om angst, panikkangst og agorafobi - veldig godt beskrevet, både hvordan det føles å ha angst, og hvordan man kan arbeide seg ut av det. Og så handler det om å bli betatt av naboer, det handler om å tro på rykter, og så handler det om drømmer.

God bok!

Jan Kjærstad : Normans område - Lydbok, 11 timer, 37 minutt

2011-11-25T23:55:00.001+01:00

Tja.....

Jeg liker Jan Kjærstad. Joda. Men enkelte ganger, slik som nå f.eks, så lurer jeg på hvorfor denne boka ble skrevet. Følelsen av at boka er skrevet fordi forfatteren ønsker å vise hvor mye han selv har lest er ganske fremtredende.

Men ok - hva handler boka om og hva syns jeg egentlig:

Det er John Richard Norman som er hovedperson og fortellerstemmen. Norman er forlagsredaktør og en svært rik og dyktig utgave også. Men så blir han så indelig lei av all den kjedelige og intetsigende norske skjønnitteraturen, han har en følelse av at han har lest alt sammen før, og så blir han gruelig KVALM hver gang han leser et manus. Han blir så kvalm at han spyr av norske manus. Norman ber om permisjon og får det. Han låner et hus av en venn ute på en øy og der treffer han en vakker og ven og absurd rik kvinne. Er dette kjærlighet eller hva er det?

I bunn og som fundament for Normans liv og eksistens ligger hans kjærlighet til litteraturen. Det er den som har reddet ham og bygget han opp og det er den som kanskje skal ødelegge livet hans også.

Boka er strålende lest av Anders Ribu, og jeg likte boka godt - kanskje fordi jeg også syns at litteratur er noe av det viktigste vi kan omgi oss med. Men minuset går til snobberiet og namedroppingen som ødelegger og irriterer.

Har du vært i Kirkenes?

2011-11-25T14:57:00.001+01:00

Er svaret på spørsmålet ja - har du kanskje oppdaget grensebyens spesielle sjarme og tiltrekkingskraft. Er svaret nei, eller njet eller no, synes jeg du burde (litt avhengig av hvor du bor selvfølgelig) gå til Norwegian, SAS eller Widerøe og bestille tur nordover. Sjekket pris nå; fra Oslo til Kirkenes tur/retur med SAS kostet det 1310 inkludert skatter og avgifter, med Norwegian koster det 800 tur/retur Oslo/Kirkenes inkludert skatter, men du må jo betale for bagasjen, og ta med ekstra vinterklær for det kan jo være ganske kaldt her oppe i nord i begynnelsen av mars. Lurer du på hvorfor jeg maser om Kirkenes? Svaret er at det er der Finnmark internasjonale litteraturfestival går av stabelen og tidspunktet er 29. februar til 4. mars. Og selvfølgelig - har du vært i Kirkenes så har du sikkert lyst til å komme tilbake!

Det kommer mange forfattere og artister/kunstnere til festivalen og mange navn er sluppet, men ikke alle. For oss som var med på samlesningsprosjektet høsten 2010/våren 2011 er det ekstra spennende at så mange av de nordisk råds nominerte forfatterne kommer, og selvfølgelig kommer vinneren. Jeg har ikke lest Mellom trærne, men satser på at boka er ferdiglest til festivalstart.

Ellers gleder jeg meg masse til å se Josefine Klougart - sjekk dette intervjuet og hjemmesiden hennes. Her er hva jeg mente om Stigninger og fald som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris fra Dannmark.

Og så gleder jeg meg selvfølgelig til Beate Grimsrud. En dåre fri var en stor leseopplevelse, og det skal bli spennende å treffe henne.

Ellers så sliter jeg noe uhorvelig med Grense Jakobselv av Kjartan Fløgstad. Jeg har prøvd å høre den på lydbok i flere måneder, men har nå offisielt gitt opp. Om det er oppleser, teksten eller meg vet jeg ikke, men nok må være nok. Har startet på CD 1 tyve ganger (minst), men ramler ut ganske fort, og nå har jeg fått pint meg til midt i CD 3, men plutselig oppdaget jeg at jeg ikke visste hvor jeg var i fortellingen og hvorfor vi plutselig var i Oslo, var vi ikke i Berlin sist jeg fulgte med? Så bestemte jeg meg for at Grense Jakobselv må bli en bok jeg skal lese og ikke høre.
Og så kan jeg jo avslutte med å vise noen bilder fra Alta bibliotek. Nå har vi fått pyntet veggene med samiske ordtak - både på norsk og samisk - riktig så pent ble det!

Samisk ordtak på veggen på voksenavdelingen på Alta bibliotek.

Vigdis Hjorth : Tredve dager i Sandefjord : Cappelen Damm, 263 sider

2011-11-23T15:45:00.000+01:00

En snobb bak murene - Publisert i Altaposten 23. november 2011

Vigdis Hjorth kjørte bil med 2.2 i promille. Hun bleoppdaget, det ble rettsak, og vips satt den kjente forfatteren i fengsel. Dettevar en litt forkortet versjon. Vil du lese alt om hvordan oppholdet til Vigdisvar i fengselet kan du lese denne boka som er basert på egne opplevelser ogrefleksjoner omkring soning av dommen.

Forfatteren har gjort noen litterære grep slik at dette skalbli skjønnlitteratur og ikke selvbiografi, blant annet har hun kalthovedpersonen Tordis.

Vi følger Vigdis, eh, jeg mener Tordis gjennom tredve dagerssoning, og det er spennende lesning blant annet fordi kikkermentalitetentrigges. Vi blir kjent med rutinene bak murene og vi blir kjent med de andrefangene. De som er der fordi de også har kjørt med promille, eller dealet medstoff eller ikke helt har skjønt hvordan meldekortene til NAV fungerer.

Det følger ikke med noen bruksanvisninger på livet – ogTordis mener at hun fortjener straffen,men likevel er hennes verden, hennes kulturelle kapital så mye høyere enn alleandre der, også ansatte – og det er bare hun selv som skjønner det. De andrekoser seg med diktene til Sture som kommer en gang i uka og leser egenkomponertedikt til de kvinnelige fangene. Men for Tordis oppfattes det som vold:

”De tror det er bra. Det er det verste. Det er jeg som eralene. De har respekt for rimene, de er sikkert vanskelige å få til. De harrespekt for de store ordene som de ikke omgås, som er for veldige for dekriminelle munnene deres, for de patetiske små livene deres, Guds håp oghimmelens hvelv.”

Jeg kunne ha hentet frem mange eksempler på hvor forundretTordis blir når hennes medfanger ikke forstår at de serveres dritt, for detteoverbærende blikket på andre blir en viktig del av fengselsoppholdet.

Dette er en klok bok om hvordan vi ser oss selv i forholdtil andre. Om at vi alltid søker bekreftelse og at vi alltid vil være preget avarv og miljø.

Språket flyter godt, det finnes ingen dårlige setningereller uklarheter og det gjør at teksten er lett å lese. Som finnmarkinger flesthar jeg store problemer med snobberi, men når snobben selv skjønner at hun harsatt seg utenfor alle andre med snobberiet sitt, så må jeg bare applaudere. Godbok og godt gjort Hjorth!

Terningkast 5

Avbrutt x 2

2011-11-18T19:39:00.000+01:00

Jeg har lest så mange gode bøker denne høsten at jeg blir lettere sjokkskadet når dårlige bøker åpenbarer seg. Første bok jeg måtte avbryte var De hvite englene av Julia Gregson. Jeg startet med et åpent sinn, selv om det begynte å ringle advarende i kiosklitteraturradaren allerde etter to sider.

To barn sitter på hver sin vakre hest og de kapprir på en strand. De hører til ulike sfærer og jenta er rik og gutten er arbeidersønn. Men så er det jo sånn at moren til jenta har dårlige nerver, og jenta er vill og gal, derfor får hun være i landsbyen sammen med de andre barna. Men sååååååå - tralala blir jenta voksen, og så pen og så vakker at man skulle ikke ha sett vakrere menneske, og gutten er så staut og pen og begge rir fremdels, nå på klipper, ikke strand. Og så oppdager sognepresten disse vakre menneskene og så sier sognepresten til faren (og moren som er blitt bedre av sin nervøsitet) at det kanskje ikke er så lurt å la den vakre datteren ri rundt sammen med den villbassen - tenk hva naboene vil si - og akk og ve og hjertesorg, så vet jeg ikke hva som skjer mer - jeg vil ikke lese mer enn hit, ca side 40. Men det er sikkert en fin bok for de som liker det på denne måten. Jeg leste disse bøkene da jeg var 14 og da storkoste jeg meg med dem, nå blir jeg sur.

Andre bok jeg ikke klarte å fortsette med var lydboken En kald dag i helvete av Anne B. Ragde. Kanskje det hadde fungert bedre å lese selv men nå ble det for merkelig og ubehagelig å få et så rått og dyreaktig forhold rett inn i hodet! Hva har jeg hørt: Jo, en mann har en hundegård med masse hunder. En kvinne bor sammen med mannen. Hun er konstant kåt, går og venter på at han skal ta henne, hun er klar. Bakfra, forfra - hele tiden, det er bare å flerre av kjeledressen og stikke utstyret inn. Men greit nok, sex i litteraturen er jeg veldig begeistret for, det jeg ikke er begeistret for er nå hundene blir en del av sexen - ja ikke direkte da, men likevel blir hundene noe som gir tenning og hovedpersonene knuller i hundegården mens den utvalgte hannhunden får bestige tispa med løptid, og hele greia er så skikkelig opphissende for dama som bare er kåt hele tiden - akkkk - jeg klarte kanskje 30 minutter, så måtte jeg bare skru av. Jeg lette litt rundt for å finne noe informasjon om boka og oppdaget at den var gitt ut i 1994 med en annen tittel: Før jeg kommer tilbake. Mer om akkurat dette kan du lese her. Jeg lurer på om jeg skal lese boka rett og slett?

Disse bildene har ikke så mye med teksten å gjøre, annet enn at marihøna landet på en annen bok som Anne B. Ragde har skrevet, og så er det fint med et lite sommerminne nå som vi går inn i mørketiden her oppe i nord.

Litterær lunsj

2011-11-16T20:27:00.001+01:00

I dag var det på tide med en litterær lunsj på Alta folkebibliotek igjen. På grunn av ganske mange baller i luften hadde jeg ikke fått tid til å forberede meg så godt som jeg skulle ønske, men jeg hadde jo tross alt lest alle bøkene jeg presenterte så det gikk fint!

Bøkene jeg snakket om i dag var:

Vintersang av Helge Stangnes

Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth - anmeldelsen har ikke vært i avisa

Hemmeligheter av Finstad og Østby

Jeg skal gjøre deg så lykkelig av Anne B. Ragde

Kunzelmann & Kunzelmann av Carl Johan Vallgren

Ismannen av Anders Bortne

Baby Jane av Sofi Oksanen

Jeg startet med å lese et dikt fra Vintersang og så leste jeg litt fra noen av bøkene. Koselig med litterær lunsj - burde absolutt ha gjort det oftere. I dag snakket jeg kun om bøker fra norden fordi det er NORDISK BIBLIOTEKUKE!

Edmund de Waal : Haren med øyne av rav, 336 sider, Press

2011-11-08T14:58:00.001+01:00

En families fall - Publisert i Altaposten 8. november 2011

Når jeg leser bøker er det fordi jeg ønsker å bli engasjert, beveget, lære noe, eller å bli underholdt. Bøker som treffer på alle strengene er det så langt mellom at jeg ikke husker sist jeg opplevde, men nå har jeg lest et mesterverk.

Jeg burde ikke blitt forundret, anmeldere i internasjonal presse har hevdet at dette er den beste boka som er utgitt på mange år. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men jeg må nok legge til at jeg syns det er én av de beste bøkene som er utgitt på mange år.

Forfatteren, Edmund de Waal, er en av verdens ledende keramikere og hans arbeider er utstilt og kjøpt inn av museer over hele verden. Da han arvet 264 netsuker (en netsuke er små japanske figurer, skåret ut i hardt tre eller elfenben) etter en grandonkel som bodde i Japan ble han nysgjerrig på hvordan netsukene hadde havnet i grandonkelens eie, og han bestemte seg for å skrive netsukenes historie. Denne boka er blitt en blanding av flere ulike sjangre, mye biografi, mye historie og litt fri diktning.

Historien starter i Paris i 1871. Charles Ephrussi er yngste sønn i en av Europas rikeste familier. Familien Ephrussi kom fra Odessa i Russland, og hadde skapt sin enorme formue gjennom salg av korn. De eide store palasser i mange byer i Europa, og da Charles var 21 år flyttet han til Palais Ephrussi i Paris, et enormt herskapshus. Charles eldre brødre arbeidet i familien banker i hele Europa, mens Charles fikk mulighet til å bygge familiens formue på andre måter. Han begynte å kjøpe kunst, og samlingen hans av impresjonistisk kunst var blant de største i verden. Samtidig var han en samtalepartner for unge fattige kunstnere - en som hjalp kunstere frem. Han kjøpte arbeider av Manet, Monet, Degas, Morisot, Pissarro og mange andre. Charles er med i et bilde som Renoir har malt, og er dermed blitt en del av kunsthistorien. Men det var ikke bare billedkunstnere som var venner av Charles - selveste Proust var en vanlig gjest i Charles hus i Paris. Han dediserte også et forord til Charles ”som alltid var så god mot meg”.

Charles begynner å samle på netsuker men han sender hele samlingen til Palais Ephurssi i Wien som en bryllupsgave til Viktor Ephurssi, forfatterens oldefar. Viktor hadde en drøm om å bli forfatter men må gi opp sin drøm om å skrive. Han må overta sjefsrollen i familiens bank i Wien og se så fint det forklares hva det gjør med ham:

”Jeg tror det var på denne tiden at Victor utviklet sin nervøse uvane: Han tok av seg lorgnetten og strøk hånden over ansiktet fra pannen til haken, en refleksbevegelse. Han klarnet hodet, eller anla sin offentlige maske. Eller kanskje han visket ut det private ansiktet sitt og fanget det i hånden.”

Og rett som det er dukker det opp nye kjente mennesker som er blitt påvirket av familien Ehprussi. For eksempel grandtante Anna som var doktor Freuds læremester, ja hans professor i hysteri. Grandtante Anne var ikke utdannet medisiner, hun var bare så utrolig nevrotisk og hysterisk.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokser antisemittismen seg stadig sterkere, og den jødiske familien Ephrussi må tåle store tap, både personlig og økonomisk.

Vi følger familien før og gjennom verdenskrigene, gjennom motgang og fornedrelser og vi følger netuskene. Fortellingen er så elegant bygget opp at det blir en nytelse å lese denne boka.

Selv om vi møter mange mennesker over en periode på over 100 år, blir vi kjent med hver enkelt og får et forhold til dem. Jeg for vondt i magen når jeg tenker på fornedrelsen Iggie og Gisela må ha følt da de midt på 1930-tallet ble nektet å overnatte i hyttene som det tysk-østeriske klateforeningen eide. Alle jødiske medlemmer var blitt utvist fra foreningen som hadde tatt slagordet: ”Hold de østerriske alpene fri for jøder.”

Forfatteren beskriver situasjoner og hendelser så godt og så tett at det er som om jeg sitter sammen med familien mens nazistene marsjerer gjennom gatene i Wien. Jeg vet at jeg skal reise dit. Til Ringstrasse, og til Palais Ehprussi. Noen bøker forandrer leseren, og denne har forandret noe i meg. Takk Edmund de Waal – dette var et bok jeg aldri kan eller vil glemme.

Terningkast 6

Riksteateret - Undset

2011-11-06T19:46:00.000+01:00

Denne forestillingen så jeg fredagkveld. Imponerende på alle måter. Og lærerikt. Fikk lyst til å vite mer om Sigrid Undset.

Bokbad med Helge Stangnes

2011-11-06T13:36:00.004+01:00

Nå er det allerede flere uker siden jeg hadde bokbad med denne flotte forfatteren, men blogginga er et overskuddsfenomen - og kan bare utføres når skuldrene er lave, så derfor så sent.

Foto: Heidi Grøver

Helge Stangnes (f. 1936) debuterte i 1992 med diktsamlingen Lys langs en jord og han har gitt ut fire diktsamlinger medregnet Vintersang som kom ut i september i år.

Stangnes skriver dikt i bunden verseform, med rim og fast rytme og han skriver på Senja-dialekt.

Jeg likte så godt dette diktet som heter Protest.

Protest

Kem d´e som har komme på den slags idea

at jeg´ran der sør kan få jakte på ea?

Ho e jo så tam at ho ét utor hajnna,

og så skal ho skytes! Man bli reint førrbajnna!

En snillare føggel du finn´kje langs fjæra.

Å slake ho ned e ei stakkarslig æra.

Her saknes førnuften. D´e den det beror på.

Vi skyt ikkje naboan våres her nordpå.

Her ber vi ho inn førr å prate om veret

og stille opp mannsterkt når vi aksjonere

mot ramn´ og reven og minken med fleire

som snik etter eggan og dræp ho på reiret.

Eg skriv i protest på kver nordlendings vegne.

Førr oss e ho som en kollega å regne.

Og har du sånn steikanes trang tel trofea,

så skyt kan du løsta, men skyt ikke ea!

Vintersang, 2011

Og så kan vi avslutte med Buknakaran som synger Hortensia - tekst av Helge Stangnes:

Morsomme oktoberhendelser : 1

2011-11-05T17:34:00.001+01:00

Jeg var på kritikerseminar i Oslo 9. og 10 oktober. Det var interessant og lærerikt og spesielt nyttig var to programposter; kritikk av egne tekster (skummelt, skummelt) og skrivekurs med Gro Dahle!

Kritikk av egne tekster

På forhånd hadde vi blitt delt i grupper med fem kritikere, og vi hadde fått tilsendt publiserte anmeldelser fra andre kritikere som vi måtte ha lest. Så startet heldigvis Gro Dahle hele seansen med å fortelle at litteraturkritikere var noen av de skumleste i verden og vi måtte være snille med hverandre, og spesielt film, teater, musikk og dansekritikere var mye snillere enn litteraturkritikere og det måtte vi huske på. Jeg havnet på en gruppe med en teaterkritiker, en kunstkritiker, og to andre litteraturkritikere. Alle de andre hadde arbeidet som kritikere i åresvis og de var svært erfaren. Jeg hadde sendt inn denne teksten og dette var tilbakemeldingene jeg fikk og som jeg husker:

Teaterkritikeren mente at teksten min var utstrukturert, og at det var tydelig at jeg ikke var journalist.

Men så sa kunstkritikeren noe som jeg ble veldig glad for:

Han takket for å få lese en slik tekst. Han mente at jeg var tøff som torde å skrive hva jeg mente, og at hadde en personlig og tydelig stemme som burde fått plass i større aviser! Så da er det jo det jeg husker :-) Tusen takk Dag Solhjell :-)

Skrivekurset med Gro Dahle

Var helt vidunderlig fantastisk, og hun er så vidunderlig fantastisk flink! Se for dere en sal med godt voksne kritikere som nesten hopper av lyst til å lese egne tekster høyt. Og ikke akkurat gjennomtenkte godt vurderte tekster - nei, vi ble utfordret på å besjele ting og så skulle vi panikkskrive i noen minutter og så kunne den som torde lese høyt for de andre. På tredje runde klarte jeg ikke å holde meg lenger, da satt jeg som en førsteklassing på første skoledag og rakte opp handa mens jeg hoppet på stolen - æ vil, æ vil. Og så leste jeg noe om netsuker. Jeg hadde akkurat lest ferdig Edmund de Waal sin bok : Haren med øyne av rav, og arbeidet med anmeldelsen på den, og var helt inne i netsukens verden. Så da besjelet jeg en nestuke - artig artig.

Jeg har allerede fått brukt mye av det jeg lærte, og i neste uke skal jeg ha timer i kreativ skriving på Alta vgs - og da bruker jeg selvfølgelig bare teknikkene Gro Dahle lærte oss - det funker som bare fy!

Dette bildet har INGENTING med teksen å gjøre, men jeg har reiselyst igjen!

Hjelpe og trøste!

2011-11-05T15:23:00.003+01:00

Nå hadde jeg bestemt meg. Arven av Katherine Webb skulle høres! Jeg hadde prøvd meg for noen uker siden, men måtte legge den vekk etter noen spor. Da vissste jeg ikke hvorfor jeg ikke klarte å høre mer enn noen minutter - i dag vet jeg mer, og det har ingenting med boka å gjøre. Det er oppleseren som høres ut som en rotte på ecstacy. Jeg har prøvd å bytte lytteinstrument - men det ble det samme. Og så er det noe med rytmen. Teksten leses kjempefort og så er det laaaaange pauser mellom setningene. Jeg trodde det var nytt kapittel hvert minutt. Grr og glefs og akk og ve, og da blir det ikke mer Arven på meg akkurat nå. Må nok lese den selv, og nå har jeg ikke tid.

Eowyn Ivey : Snøbarnet, Pantagruel forlag, 375 sider

2011-11-02T14:21:00.001+01:00

Vakkert - Publisert i Altaposten 2. november 2011

Eowyn Ivey (f.1973) er oppvokst i Alaska og hun debuterer meddenne romanen der handlingen er lagt til Alaskas villmark.

Fortellingen starter i 1920. Amerikanske Jack og Mabel harforlatt hjembyen Philadelphia og reist så langt nord i verden de kan komme.Mabel har en stor sorg, en sorg som overskygger alt annet, nemlig at hun ikkekan få barn. Et barn fikk hun, men det var født flere måneder for tidlig, ogvar dødfødt, og verken hun eller Jack orker å snakke om det. Når Mabel hører barnelatterog tassing av små føtter rundt seg i hverdagen blir hun fortvilt, og for åunngå denne følelsen forslår hun at hun og Jack skal flytte så langt vekk fraandre mennesker som mulig. Og dermed havner de i Alaska.

Den lille familien har det vanskelig både økonomisk ogfølelsesmessig. En kveld lager Mabel og Jack en snøjente, og de kler henne medvotter og skjerf. De syns hun er nydelig. Når de står opp neste dag er det barerester igjen av snøjenta, og vottene og skjerfet er borte. Da ser de en litenjente og en rev i skogkanten. Men kan det stemme? En liten jente så langt fraandre mennesker? Og sammen med en rev? Jack går etter henne, men hun er rask oghan kommer hjem alene. Mabel og Jack begynner å se etter den lille jenta ogMabel klarer å riste av seg tungsinnet og depresjonen som holdt på å ødeleggehenne. Den lille jenta dukker stadig oftere opp på tunet, og etter hvert følesdet som om hun er blitt en del av familien. Men finnes hun virkelig eller erhun bare et resultat av et desperat ønske om barn?

Tematikken er barnløshet, sorg, natur, vennskap, mot ogkjærlighet og fortellingen er helt fri for klisjeer, noe som er uvanlig i sliketypiske kvinnebøker.

Fryktelig irriterende er det likevel at forlaget ikke hartatt seg tid til en grundig språkvask og korrekturlesing. Det er mange år sidenhvalp var godkjent skrivmåte i Norge, og hvorfor kan man ikke ha én måte åsignalisere dialog på? Å veksle mellom anførselstegn og ingen tegn blir båderotete og forvirrende. Likevel erdette en så vakker historie med nydelige naturskildringer at den fortjenermange lesere.

Terningkast 5

Såpelaging, Paul Auster og Vigdis Hjorth

2011-10-29T22:02:00.000+02:00

Sysler på en lørdag

Lage masse såpe - noen med lavendel jeg plukket i Lucca og skrubbesåpe med deilig agurkduft.

Høre ferdig Usynlig av Paul Auster - fantastisk god bok - terningkast 6 - hør eller les, jeg er stum av beundring, og kommer ikke til å si mer om akkurat det!

Lese ferdig 30 dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth og skrive ferdig anmeldelsen!

Nå skal jeg drikke røvin mens jeg pakker inn alle såpene. I morgen er det bursdag - jeg blir 42 år og er så heldig at jeg har en bestemor som skal komme og spise middag hos meg. Har planlagt å lage kyllingfilet på raspet sqash - det er jeg nesten sikker på at bestemor aldri har smakt. God helg folkens!

Bernhard Schlink :Høytleseren – Lydbok, 5 timer og 16 minutt

2011-10-27T13:05:00.000+02:00

Vi er i Berlin like etter 2. verdenskrig. Den femten år gamle Michael Berg møter den 35 år gamle Hanna Schmitz og de blir elskere. Ingen vet om dette forholdet som på alle måter er upassende. Michael er til å begynne med en gutt uten så mye selvtillit, men i møtene med Hanna får han selvtillit og han blir mer og mer attraktiv også for unge jenter. Han merker også at han får lyst til å være mer sammen med ungdom på sin egen alder, og han trekker seg litt unna Hanna, som han elsker.

Så kommer sjokket, Hanna er forsvunnet. Michael leter etter henne men det skal gå mange år før han treffer henne igjen, og da er rollene byttet. Da er det han som har makten.

Dette var en utrolig spennende bok – både på det indre og det ytre plan. Kort, bare fem timer og som vanlig leser Trond Brænne fantastisk.

Les og nyt!

Carl-Johan Vallgren : Kunzelmann & Kunzelmann - Lydbok, 17 timer og 56 minutt

2011-10-26T17:52:00.000+02:00

Kos opphøyd i andre!

Jeg liker Carl Johan Vallgren, svensk forfatter født 1964, og jeg elsket Den vidunderlige kjærlighetens histore, en roman han fikk Augustprisen for. Den vidunderlige kjærlighetens historie er en av utallige bøker jeg leste før jeg begynte å blogge, og jeg skulle ønske jeg hadde skrevet om boka da jeg leste den, for den gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg. Og når jeg ikke skriver om boka sånn ca nøyaktig når jeg leste/hørte den, ja da glemmer jeg mye.
Men nå har jeg hørt Kunzelmann & Kunzelmann på lydbok, og det var strålende! Strålende fortelling og strålende lest av Kai Remlov.

Joakim Kunzelmann er en ganske patetisk fyr. Han bruker penger han ikke har på damer og dop og alkohol og regner med at alt ordner seg på en eller annen måte. Og så dør faren, den velrenomerte kunstsamleren og malerikonservatoren Viktor Kunzelmann, og dermed tror Joakim at alle hans økonomiske problemer er historie. Men så viser det seg at Viktor har ødelagt alle kunstverkene sine, og så rulles det opp en fantastisk og spennende historie som starter i Berlin før 2. verdenskrig. Parallelt med Viktors historie følger vi Joakim som roter seg bort i mye rart, blant annet pornofilminnspilling.

For den som elsker gode historier vil denne boka være et funn! Dessuten - elsker du malekunst vil du mest sannsynlig sitte igjen med et smil som det kan ta ukevis å få bort. Sjekk dette:

”Jeg malte det på gammel tre” sa Viktor. ”Grundert med pipeleire og kasein. Eggeplomme blandet med saft av fikenskudd som bindemiddel. Som glansfarger lim og lut, mettet med voks. Mørkegrønn første grundering, og hele bildet er dekket med en karnasjon av blyhvitt og oker. Siden skyggene er dypest mot ytterkantene får grunderingen en gjennomskinnelig virkning, og bildet gir et tredimensjonalt inntrykk. Øyenbryn, pupiller, ansiktsrynker er lagt opp med caput mortuum i det øverste laget. Klesdrakten er malt før hudpartiet, for dybdens skyld. Jeg er spesielt fornøyd med cera collaen. Hjørnelæret er ekte sekstenkundretalls, akkurat som spikerne. Problemet med akkurat dette bildet er at det ikke kan selges som en Ehrenstrhal”.

Kos, kos, kos!

Andre som har lest boka er:

Ingalill
Rose-Marie

Anders Bortne : Ismannen, Tiden, 213 sider

2011-10-24T15:43:00.001+02:00

Marius i midten - Publisert i Altaposten 24. oktober 2011

Tittelen fascinerte meg. Kanskje fordi isbading er blitt entrend blant mine venninner. De møtes en dag i uken og springer på havet, sommersom vinter. Jeg tenker at de er litt sprø. Men har jeg litt lyst selv også, menså tør jeg ikke? Tja, nok om det. Anders Bortne har gitt ut to bøker før, enroman og en novellesamling, men dette var mitt første møte med forfatteren.

Det er tolv år gamle Marius som er fortellerstemmen. Han bori Drammen sammen med moren og faren og familien sliter fælt. Moren er nettoppkommet hjem etter en kreftoperasjon. Hun har kreft i hjernen og på grunn avstråleskader går hun alltid medtørkle over hodet. Moren er sterk og tøff, og jobber og styrer og steller hjemme. Faren er Ismannen.Han er selvsentrert og fremstår som ganske syk. Hvilken psykisk diagnose hanhar skal jeg ikke begi meg ut på å gjette, men noe må det være. Ismannen harverdensrekorden i isbading og verdensrekorden i nakenkuldeløp (satt iKarasjok), og hans identitet ligger i at han har evner andre ikke har, hantåler ekstrem kulde og det finnes bare en Ismann i hele verden.

Marius forguder faren, og er stolt av ham. Moren harforgudet mannen sin en gang i tiden, men etter at hun ble syk er hverdageneblitt mer verdifulle for henne Det eneste hun egentlig ønsker nå er å ha detslik alle andre har det. Marius står midt i mellom foreldrene. Når faren skalut på nye rekordforsøk eller på show klarer ikke moren å bli med, ikke på grunnav kreften, men fordi hun ser at han er som en utgått sirkusgjenstand. Hunsender sønnen i sitt sted, og hun trygler ham om å passe på faren. Vanligegutter på tolv år skal ikke måtte passe på faren sin, men Marius er ikke vanlig.Han er liten av vekst, har ingen venner og er så skoleflink at han i mangesammenhenger ville fått betegnelsen nerd.

Virkelige hendelser og mennesker blir vevd inn ifortellingen og det gjør at vår historie blir mer virkelig. Mange huskerkanskje ulykken med Anna Bågenholm, legen fra universitetssykehuset i Tromsøsom våren 1999 satt fast i en bekk, og fordi hun var så nedkjølt -kroppstemperaturen var bare 13.7 grader da hun kom til sykehuset, overlevdehun. Denne historien er en av Ismannens favorittfortellinger.

Spenningen og nerven ligger på flere plan. Familien fungererikke, og Marius har det ikke lett. Samtidig skal Ismannen gjøre et umenneskeligstunt, han vil sette verdensrekord i isbading på Austfonna på Svalbard, men harhan fysikk og psyke til å gjennomføre det?

Jeg slukte boka og kan konkludere med at den var lettlest, spennende og veldig godtskrevet.

Terningkast 5

Anmeldelser på tur til avisa

2011-10-23T21:19:00.002+02:00

Jeg klarer å motstå ganske mye men ikke fristelser. Akkurat det utsagnet er noe som passer veldig godt på hvordan jeg velger meg ut bøker for tiden.

Jeg har planer og setter opp leselister, men så blir jeg fristet til å lese andre ting. I kveld har jeg skrevet ferdig tre anmeldelser:

Edumund de Waal : Haren med øyne av rav
Anders Bortne : Ismannen
Eowyn Ivey : Snøbarnet

Jeg er snart ferdig å lese Maya av Isabel Allende, og så planlegger jeg å ta for meg:

Vigdis Hjorth : 30 dager i Sandefjord
Julia Gregson : De hvite englene
Ellisiv Lindkvist : Tørst
David Mazzucchelli : Asterios Polyp (tegneserie)

Men om det er det jeg kommer til å lese, nei det vet jeg ikke!

Cathrine Louise Finstad og Elise Sofie Østby : Norske hemmeligheter: Cappelen Damm, 208 sider

2011-10-19T18:14:00.000+02:00

Spennende om hemmeligheter - Publisert i Altaposten 19. oktober 2011

Vi har dem alle. Hemmelighetene vi syns er for slemme, ekleeller barnslige for å deles med andre. Knausgård har hatt stor suksess med sinebøker der han vrenger sjela og deler sine innerste tanker med leserne.

I 2009 opprettet to jenter en blogg som de ga navnetnorskehemmeligheter.no. Her inviterte de alle i Norge til å dele sinhemmelighet, helt anonymt selvfølgelig. Og hemmeligheter har det blitt mangeav, så mange at det er blitt bok av prosjektet. Forfatterne har valgt ut 200innsendte bidrag som de har laget collager til. Resultatet er blitt usedvanligstilig og jeg ramlet helt pladask for ideen. Her er noen eksempler påhemmeligheter som noen i landet vårt har delt på nettstedet:

-Jeg er besattav å være brun. Jeg synes det er ekkelt å være bleik.

-Jeg prøver å gjøre alle lykkelige alltid, når det egentliger meg som trenger det mest.

-Jeg gikk fra festen i går, i håp om at noen skulle merkedet. Jeg håpte at noen skulle spør hvor jeg ble av, dagen etter. Ingen gjordedet.

Skrivefeilene skal være der, alle bidragene er trykket slikde er mottatt, og det er en del av sjarmen. Bildene som følger betroelsene erhumoristiske, fantasifulle og overraskende og det er lett å se at forfatternehar utdannelse som illustratører. Bildene og betroelsene utfyller hverandre og danneren enhet som er unik. Nettstedet er fremdeles åpent, og forfatterne ønskerbidrag fra flere. Kanskje har du en hemmelighet du vil dele?

Terningkast 5

Karin Brunk Holmqvist : Sirile gentlemenn søkes : Silke forlag, 257 sider

2011-10-13T16:47:00.004+02:00

Sjarmerende - Publisert i Altaposten 13. oktober 2011

Karin Brunk Holmqvist har hatt en eventyrlig suksess i Norge. I skrivende stund ligger de to andre bøkene Brunk Holmqvist har gitt ut i Norge, Potensgiverne og Rapsgubbene på henholdsvis syvende og tiende plass på bokhandlernes bestselgerliste.

Også denne gangen handler det om mennesker som har passert middagshøyden for lenge siden og som er godt i gang med siste del av desserten. Hovedpersonene er den 81 år gamle Margit Berg og naboen 79 år gamle Alma Nord.

Begynnelsen av boka er fylt med beskrivelser som for mange vil vekke minner om et bestemorkjøkken. Rosa Sankt Paulia står i hvite porselenskrukker under hvite tyllgardiner med rysjer. På kokeplatene ligger det kokeplatebeskyttere og på veggen henger det broderte løpere festet i metallbeslag. Margit og Alma har hyggelige hjem som de er stolte over. Det går mye tid til blomster både inne og ute. Ensomt kan det være noen ganger, selv om de har hverandre. Alma føler seg så ensom at hun bruker en del tid på hagenissen og hagegåsen sin. På vinteren legger hun ullpledd rundt dem før hun går og legger seg. At de er støpt i betong betyr ikke noe for henne, er det kaldt så er det kaldt!

En dag får damene beskjed om at husene deres skal rives. Kommunen har bestemt at veien til det nye hyttefeltet skal legges der de søte små husene deres står, og dermed bærer det rett på aldershjemmet med Margit og Alma. Riktignok skal de bare bo der i noen måneder mens de nye leilighetene deres blir ferdige, men det er mens de bor på aldershjemmet de bestemmer seg for å søke etter mannlig selskap. Margit er enke, og har en sønn, så hun vet hvordan menn er og hvordan ”klokkespillet” mellom bena funker. Alma derimot har aldri vært sammen med en mann, og hun mener at det nå er for seint. Men en mannlig venn som hun kan kjøre tur sammen med og dele en kaffe og bløtkakeopplevelse med er ikke å forakte, og derfor spaserer damene ned til lokalavisens resepsjon og leverer inn en kontaktannonse.

Boka er lettlest og sjarmerende og forfatteren er flink med detaljer, men hun må fornye seg hvis jeg skal lese flere bøker av henne. Dette er tredje bok der hovedpersonene er to gamle mennesker som enten bor sammen, eller er naboer, og akkurat denne sitronen er skviset akkurat passe tørr nå.

Terningkast 4

Lene Kaaberbøl : Kadaverdoktoren : Gyldendal, 352 sider

2011-10-04T13:39:00.003+02:00

Spenning som falmer - Publisert i Altaposten 4. oktober 2011

Historiske kriminalromaner er ikke noen sjeldenhet, menskikkelig gode historiske kriminalromaner dukker ikke så ofte opp og jeg varhenrykket da en av mine danske favorittforfattere nylig kom ut med en ny krim.

Året er 1894, og vi befinner oss i Frankrike.Fortellerstemmen tilhører 21 år gamle Madeleine Karno. Hun er datter av byenskadaverlege, den legen som utfører obduksjoner ved mistenkelige dødsfall. Madeleineliker å hjelpe faren i arbeidet, men verken han eller kollegaene er komfortablemed at en kvinne viser slik interesse for vitenskapelig arbeid.

En dag blir faren tilkalt fordi en ung kvinne er funnet død.Familien nekter obduksjon, men ved en tilfeldighet oppdager kadaverlegen at detkryper hvite midd ut av nesen til den døde. På kroppen har jenta tydeligebitemerker rundt brystene, på magen og på lårene. Det er menneskebitt og noener ferske, men de fleste har vært der i flere år.

Jentas familie stiller seg avvisende til at det kan haskjedd noe kriminelt, og de hjelper ikke til med etterforskningen. Foretterforskning blir det! Presten som sitter og våker over den døde jenta blirkort tid etter begravelsen funnet drept og når liket av presten skal fraktestil sykehus for obduksjon blir likkjerra angrepet. Kadaverlegen som sittersammen med liket i hestevognen blir stygt skadet og presteliket forsvinner.Dermed er det duket for at Madeleine kommer sterkere på banen, både med sinkvinnelige intuisjon og sine nøyaktig observasjoner.

De første tre hundre sidene var så spennende at jeg lestemens jeg rørte i kyllingsuppa, og jeg leste i matpausen på jobb og jeg varsitrende av glede. Spenningen kombinert med diskusjoner omkring banebrytendemedisinske oppfinnelser var strålende lesning. Men så ble saken løst, og endavar det over femti sider igjen. Femti sider til å forklare forbrytelsen blirfor mye. Likevel – dette er en god krim, og vissnok den første i en serie medMadeleine Karno. Det lover godt, og Lene Kaaberbøl er fremdeles en av minefavoritter.

Terningkast 4

Lemen

2011-10-01T16:19:00.002+02:00

Vi har noe så innmari med lemen i Alta dette året, og lemen har ikke vært hverdagskost for oss før for noen år siden. Jeg vokste opp med historiene om lemenhøsten 1969. Da var Buktabakken pelskledt og dagens 60 åringer fortalte med skrekkblandet fryd om hvordan det var å gå nedover Buktabakken: - Det var lenge før gang -og sykkelveien kom. Ja, du skjønner, det var helt forferdelig. Hele Buktabakken var levende, alle lemene var desperate, de skulle til havet for å drukne seg. Ja, du vet jo at lemen tar selvmord på høsten?
Nei, det visste jeg egentlig ikke, og vår eminente lemenforsker Oksanen kan fortelle oss at lemen er viktige dyr og at det er bare tull og tøys at de hopper i havet hver høst. De er rett og slett på jakt etter mat. Men vi har mye av dem nå, og det kan være slitsomt, spennende og direkte farlig. Altaposten kunne melde at flyplassen i Alta må spyles mellom hver avgang og landing for å fjerne lemenlik. Ikke fordi lemene i seg selv er så farlige, de er jo tross alt ikke større enn hamster, men fordi fuglene som fråtser i deilige lemen er en fare for flytrafikken. Så derfor kjøres det med spylebil på Alta lufthavn - hele dagen, og når de ikke spyler så skyter de med luftgevær mot de stakkars fuglene. Men jeg må innrømme at selv om jeg er glad i fugler, så kan de godt holde seg langt unna flyplassen!

To ganger i løpet av den siste uka har jeg hørt intens piping fra lufra og sett måser med levende hylende lemen i nebbet. Og det er jo litt spennende.

Torsdag ble ett av høstens mysterier på jobb løst. Det har lukta ganske så ubehagelig i deler av biblioteket, og vi har ikke funnet løsningen. Men så hadde plutselig en av mine mannlige kollegaer åpnet sikringsskapet og der lå det to lemenlik.

Noe av det første jeg gjør når jeg står opp om morgenen er å titte ut av soveromsvinduet for å telle lemen. Rekorden er 10, og da tok jeg bare med de som satt stille og spise gress og mose. Når jeg går tur med hunden i skogen må jeg se ned på stien hele tiden, hvis ikke trør jeg på lemen. Lar vi tuslingen foregå på asfalt er det ikke så ille, men døde lemenlik er det overalt, og de levende piper og rasler i løvet. Mange av mine bekjente gleder seg til kulda kommer og pipingen og raslingen forsvinner. Jeg syns det er spennende!

Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig : Oktober forlag, 288 sider

2011-09-28T15:28:00.000+02:00

En tålmodighetsprøve - Publisert i Altaposten 28.september

Anne B. Ragde strekker tålmodigheten til leserne vel langt idenne romanen der handlingen er lagt til Trondheim midt på 1960-tallet. Da jeghadde lest til side 90 tenkte jeg at nå må det snart skje noe som ikke handlerom trappevask, hvis ikke legger jeg boka bort. Heldigvis var det akkurat der endringen kom, men jeg skjønnerikke hvorfor Ragde utsetter leserne sine for kjedelig og intetsigende pjatt sålenge. Men nok om det, for nå kommer den virkelig begavede historiefortellerenRagde frem. Hun som skriver så godt om enkeltmenneskene at det er som å sittepå samme kjøkken som den personen som blir portrettert.

Og det er på kjøkkener og i trappeoppgangen at vi blir kjentmed 8 familier som bor i sammelavblokk i Trondheim.

Vi får et innblikk i hverdagen til velfungerende familier,og i hverdagen til familier som ikke fungerer like godt. Vi aner at et barnblir misbrukt av en vaktmester, og det går kaldt nedover ryggen nårmachopappaen skremmer vettet av både kona og ungene. Noen oppfører seg mer somforventet, mens andre setter tålmodigheten til naboene på prøve. Aller mestgjelder dette den vakre naboen i fjerde. Hun som har en mann som kjører rundt ilandet og selger suppeposer. At hun er i tankene til både menn og kvinner iblokka er hun nok ikke klar over. Fru Åsen er skikkelig forbanne på den vakre:

“De ville alle ha hatt det så inderlig mye bedre her ioppgangen uten den floksa i fjerde, det var ikke et mannfolk som ikke hang medtunga når hun vrikket og svinset seg langs gangveiene, i høye hæler og medchiffontørklær som alltid åpnet seg og falt av håret i vinden så hun måttespringe stavrende etter det og fange og plukke opp mens det korte skjørtetavslørte alt herfra til Kina. For ei tøyte.”

Kvinnene er hjemme, steller hus og passer barn, mens menneneer på arbeid. De fleste har dårlig råd og det må spares og spinkes tilfryseboks eller støvsuger. Noe kan man kjøpe på avbetaling, men handlehvitevarer uten alvorlig overveielse, nei det er det ingen som gjør.

Romanen gir et godt historisk tilbakeblikk over 1960 talletsbegivenheter, både innenfor familien og ellers i samfunnet. Det kan virke somom forfatteren har hatt et ukeblad eller en avis fra perioden foran seg når hunskrev manuset, og i enkelte partier virker det litt oppramsende. Men dette eren roman jeg hygget meg med, og gode tips til gammeldags matlaging får manogså. Visste du for eksempel at man må vanne ut nyrene før man lager noe av denne fantastiske råvaren?

Terningkast 4

Min lesehøst

2011-09-22T17:57:00.000+02:00

Bokhøst er fantastisk fint og fryktelig stressende på samme tid. Det er så mange bøker jeg vil lese og det er så mange bøker jeg innser at jeg ikke får tid til å lese!

Nå er jeg ferdig med tre nye anmeldelser som skal til Altaposten. Jeg skal gjøre deg så lykkelig av Anne B. Ragde, Sirile gentlemenn søkes av Karin Brunk Holmqvist og Kadaverdoktoren av Lene Kaaberbøl.

Anmelderbøker som ligger i lesebunken er:
Alle sjelers natt av Deborah Harkness
Haren med øyne av rav av Edmund de Waal
Skadedyr av Gøhril Gabrielsen
Spill av Sigrid Combüchen

Og så er det noe med å jobbe på et bibliotek. Jeg er omgitt av fristelser hele tiden, og hyllene våre strutter av gode bøker. Det er som om man skulle ha plassert en alkoholiker på et vinmonopol - det hadde ikke vært så helt enkelt for den alkoholikeren, og det er ikke så enkelt for meg heller. Jeg må snakke hardt til meg selv for å ikke laste ryggsekken med bøker som virker fristende. Akk!

Svein Tarald Framnes : Juletre til Afrika, Aschehoug, 230 sider

2011-09-21T16:45:00.002+02:00

Bokhøstens nedtur! Publisert i Altaposten 21. september 2011

Helge er fortelleren i debutromanen til 26 år gamle Svein Tarald Framnes. Helge kommer tilbake til øya der hans foreldre og besteforeldre har bodd. Ingen kjenner Helge på øya, men han har et eller annet institusjonsopphold bak seg, og er på øya for å hugge grantrær som en del av et behandlingsopplegg. Den usedvanlig teite ordføreren Ragnhild Stolmen har nemlig bestemt at alle grantrær i hele kommunen skal bort. Kommunen er ikke villig til å betale for moderne hogstmaskiner, men de leier den russiske verftsarbeideren Pavel til å utføre granskogkuttingen med gamle motorsager. Helge er hans assistent.

Når man leser boktittelen skulle man kanskje tro at boka handler i hvert fall bittelitt om juletre og Afrika. Det kan jeg avsløre at den ikke gjør. Det er riktig nok kommet opp et forslag fra kommunen om at grantrærne kan sendes til Afrika som nødhjelp, men det kom aldri svar fra de stakkars fattige, så dermed ble saken lagt vekk, og dett var dett om Afrika.

Denne romanen har tre store problem. Det første er den platte humoren som gjennomsyrer hver setning. Følgende to setninger viser forhåpentligvis litt av problemstillingen:

”Klokka var nær tre på natta då mobiltelefonen min brått byrja å skjelve av redsel. Det var mildt sagt alarmerande."

Å – jeg knurrer her jeg sitter. Det andre er at man ikke får noe forhold til karakterene. Helge og Pavel er endimensjonalt fremstilt, og jeg får verken sympati eller medfølelse med noen av dem.

Det tredje og det mest alvorlige er at historien er tynn som en spiker. Det er en dum ordfører, dumme mennesker i kommunestyret, en dum Pavel og en dum Helge som gjør dumme og uinteressante ting. Det kan hende noen syns at dette er morsomt, jeg gledet meg bare til boka var ferdig.

Terningkast 2

Hjemme igjen

2011-09-18T21:43:00.000+02:00

7 dager på kloster i Italia er historie. Forventningene før jeg dro var store, både til selve La Cappella og til skrivekurset.

Utsikt fra bassenget - La Cappella

Jeg møtte opp på Gardemoen klokken 08.00, og kjente at det var betydelige mengder sommerfugler som hoppet og danset i magen min da jeg entret UTLAND. Vi reiste til Firenze via Zürich med Swiss Air, og jeg oppdaget at det finnes flyselskap som deler ut gratis mat, og alt du ønsker av drikke - både vin og øl - gratis! Heia Swiss Air, vi var alle veldig imponert! Og nå skriver jeg vi, for ganske snart, ja allerede på Gardemoen ble vi som aldri hadde møtt hverandre før, og som skulle tilbringe en uke sammen i utkanten av Lucca kjent. Eller nå tok jeg en liten hvit løgn, for to av deltakerne kjente hverandre fra før, mens alle vi andre møttes for første gang på Gardemoen. Eller, ja, sant skal jo være sant, det var faktisk to stykker som reiste alene til La Cappela. De kjente heller ikke hverandre og de kom fra ulike destinasjoner. Men nok om det. Vi ble hentet av en hygglig sjåfør og ble kjørt i minibuss til Lucca. Etter en times kjøring begynte stigningen, og det var så bratt det siste stykket opp mot klosteret at sjåføren måtte stoppe og rygge i svingene. Trær fulle av umoden oliven sto som eldgamle autovern og jeg syns det var ganske så skummelt. Men da vi kjørte inn på gårdsplassen foran klostret og duften av lavendel fylte luften glemte jeg alt om skumle veier.

Lavendelbusker - La Cappella

Jeg hadde ikke betalt de 3000 kronene som det kostet ekstra hvis man ville ha singelrom, regnet med at jeg kom til å finne tonen med alle som ville delta på et slik skrive og yogakurs og det stemte. Jeg fikk en romvenninne som var veldig hyggelig og vi hadde det skikkelig koselig på rommet. Litt ukoselig hadde vi det også, men det var myggrelatert. Herreminhatt hvor mange myggstikk vi fikk, og vi så ut som om vi hadde fått byllepest da vi dro derifra, ihvertfall de fleste. Noen hadde sluppet unna med enkelte små humper i huden. Andre, slik som min romvenninne og undertegnede hadde så mange myggstikk at det gikk ut over både nattesøvn og helse. Vi måtte spise antihistaminer og smertestillende! Og selv om jeg er fra Finnmark og derfor skulle ha en grei erfaring med mygg så har jeg aldri vært borti lignende.

La Cappella, nydelig avslapningsområde som ikke kunne brukes på grunn av mygg!

Men hva så med skriveskurset? Det har jeg jo ikke skrevet noe om, og grunnen er at det ikke ble viktig for meg. Men jeg kan fortelle hvordan det var lagt opp. Det var fem dager kurs, med to økter på en og en halv time hver dag. Første økt hadde vi en teoretisk gjennomgang over enkelte emner, f.eks kreativitet og så fikk vi en oppgave vi skulle løse, skriftlig selvfølgelig. Og det var rom for læring og for personlig utvikling av tekster, og flere av de andre fikk gode tilbakemeldinger på egne skriveprosjekt. Men jeg koste meg bare og så VAR jeg bare. Så når klokka ble 15.30 og siste økt var over koblet jeg helt ut. Ikke leste jeg, ikke hørte jeg lydbok og jeg snakket nesten ikke med noen heller. Jeg bare var. Jeg tasset rundt i en lilla solkjole med en stråhatt på hodet og pustet og inhalerte lavendelduft. Men tilbudet om lesing av individuelle tekster var der, og hvis jeg hadde skrevet noe før jeg dro nedover ville jeg ha benyttet meg av tilbudet.

Det er så mye mer å fortelle om, og alle menneskene som var med på kurset var helt vidunderlige, hver på sin egen spesielle måte. Vi ble enige om at vi ikke skulle si noe om hvem de andre var, og at vi aldri skulle bruke andres historier i egne fortellinger, så det skal jeg ikke gjøre. Men jeg kan si takk til alle!

Lucca sentrum - ukjente folk :-)

Her er det ikke mitt vinglass, her er det min flaske!

Utsikt fra stua - La Cappella

Brynjulf Jung Tjønn : Kinamann, Cappelen Damm, 271 sider

2011-09-13T21:10:00.000+02:00

Lille speil på veggen - publisert i Altaposten 13. september 2011

Det er Gjermund Brekke, 29 år og adoptert fra Sør-Korea som er hovedpersonen i Brynjulf Jung Tjønns fjerde roman. Gjermund bor i Oslo sammen med sin vakre samboer og lille sønn, og den lille familien venter et nytt barn om noen måneder. Gjermund reiser tilbake til hjembygda for å skrive romanen om sitt liv.

Boka er delt i to, der første del utspiller seg i Feios, både i nåtid og i hyppige tilbakeblikk på Gjermunds barndom, mens andre del handler om hovedpersonens tur til Sør-Korea.

Gjermund vokste opp i Feios, en liten bygd i Sogn og Fjordane, her også forfatteren vokste opp. Boka er delvis selvbiografisk, og forfatteren har hentet mye materiale fra eget liv. Det refereres også til virkelige hendelser, slik som drapet på Arve Beheim Karlsen.

Oppvekstromaner kan være så ymse, enkelte kan bli uforglemmelige, slik som for eksempel Roy Jacobsens Vidunderbarn. Jeg syns ikke at Tjønn har lyktes like godt. Dette er en roman som blir problematisk fordi det er kun hovedpersonen, altså forfatteren selv som er i fokus.

”Jeg skriver fordi jeg har vansker med å sove om nettene. Jeg skriver fordi jeg ikke vet hvem jeg selv er og fordi jeg ikke er fornøyd med hvordan jeg ser ut. Jeg skriver fordi jeg i mange år har drømt om å se ut akkurat som de fleste av dere som leser denne teksten: lys hud, lyst hår, blå øyne. Men jeg har ikke noe av dette.”

Gjermund får ikke sove, han står opp og ser seg i speilet. Han har mareritt om utseendet sitt, og tankene hans kretser kun om Gjermund Brekke. Foreldrene er nevnt mange ganger, og spesielt faren er en viktig del av mange viktige hendelser i den unge guttens barndom, men disse episodene blir ikke viktige. Det som er viktig for Gjermund er Gjermund og Gjermunds unorske fremtoning.

Hvor blir det av historiene om samboeren og den lille sønnen? Jo, de blir nevnt i forbifarten mens Gjermund Brekke er på tur til speilet. Ja, nå var jeg litt slem, men jeg ble rimelig lei speilet, og jeg ble også rimelig lei sytinga og selvmedlidenheten.

Der Tjønn skriver godt skriver han skikkelig godt, og stemningen rundt smalahovedmåltidet er så godt beskrevet, og så detaljrikt at jeg blir kvalm bare jeg tenker på det. Slurpinga og nytelsen når øyet glir gjennom halsen er bare ekkel!

Terningkast 3

Tor Åge Bringsværd : Slipp håndtaket når du vrir, 301 sider, Cappelen Damm

2011-09-06T22:51:00.000+02:00

Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner somforteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin sistebok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blirutfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med enfortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blirspilt blod.

Jeremias, Hildur og hunden Jensen må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Detdukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene.Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bareslik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge atman fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull.Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørnpå sine reiser gjennom tid og rom.

Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodetmitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon.Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på vissevanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:

”An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en timesiden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”

De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokaleneblir borte.

Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjørdet på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene harødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter, blir Jeremias og Hildur isbjørner, oggjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det sammegjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvorgrusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkendeog pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som erdekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.

I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger. Det finnes bare to arter igjen påjorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd avsøppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvisman tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak derhavfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkenefår ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy brytersammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre, enhver har nok med seg selv.

Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bareinnrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og detganske høyt også.

Terningkast 5

Bøker lest og anmeldelser på tur til avisa

2011-08-30T21:44:00.000+02:00

Nå går det virkelig unna her. Har lest og skrevet ferdig anmeldelsen på Kinamann av Brynjulf Jung Tjønn. Det samme gjelder for Slipp håndtaket når du vrir av Tor Åge Bringsværd. Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes er ferdiglest og alle notatene er skrevet, men selve anmeldelsen er ikke i boks. Jeg har begynt å lese Jeg skal gjøre deg så lykkelig av Anne B. Ragde og jeg håper jeg får anmeldelsen klar før jeg reiser til Italia på mandag.

En av disse bøkene skuffet meg skikkelig - terningkast 2/3 - jeg sier ikke hvilken før anmeldelsen er publisert.

Ellers så gleder jeg meg masse til turen til Lucca, bare noen dager igjen nå. Jeg har faktisk vært i Lucca før. Men bare på dagstur. Var i Pisa og hadde hørt om den vakre middelalderbyen Lucca, så derfor tok jeg buss dit for å få med meg den vakre stemningen. I Pisa bodde jeg også på kloster, slik jeg skal gjøre i Lucca denne gang. Oj - no kribler det faktisk litt i magen :-)

Lucca november 2007

Kloster Pisa, november 2007

Erling Jepsen : Kunsten å gråte i kor - Lydbok, 7 timer og 8 minutt

2011-08-30T21:02:00.000+02:00

Flott lybokopplevelse

Trond Brænne leser fantastisk! Fra andre setning var vi (Pål og undertegnede) helt oppslukt. Det er en 11 år gammel dansk gutt som forteller historien om seg selv og familien sin. De bor i Sønderjylland og tidsmessig befinner vi oss på slutten av 1960-tallet. Gutten elsker sin far over alt på jord, og gjør bokstavelig talt ALT for at faren skal være glad.

Gutten, han heter Alan forresten, bor sammen med søsteren Lone og moren og faren i et vanlig hus i en liten landsby. Moren er hjemmeværende, faren har melkebilen og en liten butikk. Lone er noen år eldre enn Alan. Det blir ganske snart tydelig at det er noe som ikke helt stemmer i denne familien. Alle må gjøre alt for at ikke far skal bli sint eller lei seg, en typisk kommentar fra Alan er: "Lone, kan ikke du gå å legge deg på sofaen med pappa i natt, han trenger deg".

Alan skjønner ikke hvorfor noen mener at det er galt at Lone ligger sammen med pappa på sofaen, pappa blir jo så glad av det? Noe annet både pappa og Alan blir merkbart lykkelige over er begravelser. For pappaen er så gruelig flink til å tale, og han er så flink til å få folk til å gråte, og da får folk mer respekt for han, og da handler de mer i butikken hans, og det hele er en runddans som Alan ikke helt skjønner, men han skjønner ihvertfall at faren trenger å få folk til å gråte i begravelser.

Les eller hør denne - og er du ikke spesielt begeistret for lydbøker så kan det være akkurat denne lydboka som omvender deg, for dette er bra!

Det Lila sa : Film

2011-08-27T01:21:00.001+02:00

Dette er en film basert på boka med samme tittel. Filmen har det meste; spenning, kjærlighet og sex, men en fæl episode på slutten av filmen gjør den vond å se. Likevel - god film, og denne skal framsnakkes på biblioteket!

Tom Rachman : Siste nytt : Gyldendal, 305 sider

2011-08-20T12:33:00.000+02:00

Press i pressen - Publisert i Altaposten 20. august 2011

Debutromanen til 35 år gamle Tom Rachman kretser rundt en internasjonal avis med hovedsete i Roma. Forfatteren har bodd og arbeidet i denne byen og det bærer romanen preg av. Det spaseres, krangles og diskuteres i gater og bydeler og den som er glad i Roma vil sikkert sette pris på akkurat dette.

Boka er delt opp kapitler der en av avisas ansatte er hovedtema, eller i et tilfelle, en av avisas lesere. Mellom hvert kapittel kommer en liten epistel om avisa som vi følger fra etableringen i 1953.

Boka har ellve hovedpersoner og kryssreferansene står i kø. Alle kjenner hverandre, og den som var hovedperson i ett kapittel blir biperson i andre kapitler og denne oppbyggingen er uvanlig og gjør at romanen går litt på siden av det etablerte.

Det som er fellesnevneren er avisa. Noen liker kollegaene sine, de fleste er slett ikke så begeistret. Men fokuset og engasjementet er alltid avisa. Hvor langt kan man gå for å få en god historie? Er det nødvendig å lansere en egen nettavis? Hvorfor må sjefsredaktøren svare på hvert minste spørsmål? Hvem må gå når det kuttes i budsjettene? Hvordan kommer det til å gå med økonomjournalisten Hardy Benjamin som roter seg bort i en superdust av en slabbedask? Og hva med Ornella de Monterecchi, den standhaftige leseren, som helt fra første utgave leste avisa bokstavlig talt fra første til siste bokstav, fremdeles baler hun med aviser utgitt midt på 80-tallet. Hun vet ikke hva som hendte i USA 11. september 2001 og hun er så redd for at noen skal avsløre hendelser hun ennå ikke har lest om at hun lever uten fjernsyn, radio og andre duppedingser som kan ødelegge for avislesningen.

Historiene til disse menneskene er fortalt i et kort og økonomisk prosa - fraværet av pludring og sjabbing er befriende. Hvert kapittel kan stå alene som en god novelle og slik romanen fremstår nå blir det god litteratur!

Terningkast 5

Vi har vært på dressurkurs

2011-08-18T19:33:00.001+02:00

Hele forrige helg ble brukt til dressurkus for Lihku og Meyer. Stedet var Storekorsnes og stemninga var god fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag. Kursleder var veldig dyktig, og vi avsluttet med at ALLE hundene satt på rekke og ventet på at eieren sin skulle rope dem inn. En av kursdeltakerne tok nydelige bilder som du se hvis du klikker deg inn på denne flicrkontoen.

Dette bildet har jeg tatt.

Jeg fikk tid til litt lesing også, hadde tatt med en gammel Alice Hoffman bok. Blogger om den om noen strakser.

David Shields : Kollasj - Flammesingel

2011-08-14T01:17:00.000+02:00

Manifest for ny litteratur kaller forlaget dette. Jeg kaller det brokker og tankespinn om litteratur.

Frode Grytten : Dronninga er død - Flammesingel

2011-08-14T01:14:00.000+02:00

Dikt

Jeg mangler ordene for å analyse dette. Rett og slett. Men det er lest. Er det forstått? Sikkert ikke.

Lev Rubinstein : Snart, kanskje - Flammesingel

2011-08-14T01:07:00.000+02:00

Hybrid tekst

Her er det mye rart. Beskrivelse av fotografier, utdrag fra bøker, skuespill og dramatekster og mye mer, og alt samlet på 28 små sider. Merkelig - og helt klart en Flammesingeltekst. Begynner å bli herdet, men blir forundret likevel.

Marina Fiorato : Fruen av Saronno : Vega Forlag, 329 sider

2011-08-13T01:23:00.000+02:00

Dameroman

Nå leser jeg bøker fra Italia, og selv om jeg tidligere har lest Marina Fiorato og ikke vært veldig begeistret, ga jeg henne en sjangse til. Og jeg angret. Jeg klarte ikke å bli engasjert i historien og språket var dårlig.

Fotellingen tar utgangspunkt i virkelige mennesker og virkelige hendelser i Italia på 1500 - tallet.

Fornøyelig!

2011-08-12T14:29:00.000+02:00

For en ukes tid siden fikk jeg en telefon fra min gode venninne på Svalbard. Hun hadde blitt lurt til å lese Tillers Innsirkling 1, men hun fant boka så deprimerende og dårlig at hun rett og slett ikke trodde hun kunne klare å lese mer. Jeg ordinerte FULL STANS og ba henne søke på Tillerfobi - jeg lider av det, og det er kanskje smittsomt. Hun har publisert et blogginnlegg om opplevelsen.

Aram Saroyan : Armane mine er varme - Flammesingel, dikt

2011-08-12T10:03:00.001+02:00

Dikt

Dette var dikt som ikke ga meg noe. Dikt på ett ord? Huff - nei, ikke noe for meg. Det må være lov å si at man ikke liker alt man blir servert?

Peter Høeg : Frøken Smillas fornemmelse for snø - Lydbok, 15 timer og 55 minutt

2011-08-11T08:00:00.000+02:00

Yepp - spennende og gruelig godt fortalt!

Etter at jeg hørte Elefantpassernes barn tidligere i sommer var Ingalill og Rose-Marie helt tydelig i sine anbefalinger om at jeg måtte lese/høre Frøken Smillas fornemmelse for snø. Jeg er ikke sen å be når det gjelder å lytte til god litteratur, og lydboka sto på hylla på biblioteket, så jeg skred til verket! Eller - vi skred til verket. Dette var en bok Pål og jeg hørte sammen.

Handlingen er lagt til København og hovedpersonen er Smilla Jaspersen. Hun har grønlansk mor og dansk far, og nærmer seg den magiske grensen - 40 år. Hun har ingen barn, og lite venner. En av de vennene hun faktisk har er den lille grønlandske gutten Esajas. Esajas har en mor som er alkoholiker, og faren døde på Grønland for noen år siden, og Smilla og gutten blir venner.

Men så ramler Esajas ned fra taket i leiegården og dør momentant. Politiet mener at det ikke er noe kriminelt som har hendt - gutten har falt ned under lek, men Smilla leser snøen på taket, og hun skjønner at gutten ikke lekte på taket, noen var ute etter ham. Smilla begynner å etterforske selv, og hun utsettes for store prøvelser.

Konklusjon: Kjempegod bok som hadde et voldsomt driv i perioder. Morsomt med alle ordspillene og utvidelsene av ord og begreper.

Ting jeg irriterte meg lysegrønn over:

Oppleseren gjør en kjempejobb hvis man ser bort fra dialogene. Da roper hun ut - og lydnivået blir doblet, selv når karakteren tilsynelatende snakker normalt. Jeg fikk kløe av det. Dessuten trur jeg naboen også fikk kløe av det .

Hvorfor brukes i Grønland? Det rette er på Grønland, ihverfall ifølge norsk språkråd. Det gjør skikkelig vondt i ørene mine å høre i Grønland - og det sies HELE tiden.

Skrivekurs på kloster i Italia?

2011-08-10T12:33:00.000+02:00

Jeg har bestilt og reiser hit! Gleder meg mer og mer og mer og mer og mer! Det er 3 ledige plasser :-)

Karine Nyborg : Ikke rart det kommer kråker - Noveller

2011-08-10T02:13:00.001+02:00

Overraskende gode noveller!

Jeg har hørt om denne novellesamlingen, og jeg har observert at andre bloggere har rost den opp i skyene. Likevel var jeg uforberedt på hvor god denne samlingen faktisk er.

11 noveller - og alle er like gode. Anbefales uten forbehold!

Sabina Berman : Jenta som dykket inn i jordas indre : 251 sider, Aschehoug

2011-08-09T18:53:00.000+02:00

Tunfiskkjærlighet - Publisert i Altaposten 9. august 2011

Det er så deilig å finne romaner som overrasker. Journalisten og dramatikeren Sabina Berman har skrevet en slik bok og jeg håper den får mange lesere.

Vi er i Mexico. I et stort hvitt hus bor det en liten jente. Hun har ikke språk, og hun er så skitten at man ikke kan se hva slags hudfarge hun har. Det finnes en annen person i det store hvite huset og det er hushjelpen Tjukka. En dag kommer Isabelle. Hun har arvet den største tunfiskfabrikken i Mexico og det store hvite huset etter sin søster. Isabelle lurer på hva det er som lager så grusomme lyder fra kjelleren. Da forteller Tjukka at husets tidligere eier hadde tatt seg av en ting, en ting som bodde i kjelleren og som var lydig som en liten hund.

Isabelle får se tingen, og hun ser at tingen har lysegrønne øyne, akkurat slik hun selv har. Tingen får et navn, og det blir Karen.

Tante Isabelle vasker og steller den vesla jenta og begynner arbeidet med å gi henne en identitet. Karen har vært vanskjøttet, i tillegg er hun autist, og tante Isabelle får en stri tørn med å få Karen sosialisert. Men hun klarer det! Og med Mexicos største tunfiskfabrikk som lekegrind kan Karen utvikle sine evner.

Jeg elsket denne boka. Den overrasker på hver side, og den forteller en historie jeg ikke har hørt før. Det er helt umulig å gjette hva som skjer, for måten Karen tenker på er langt unna det man forventer. For eksempel er tankespinnet omkring Descartes og Darwin en skikkelig opptur. Karen mener at Descartes utsagn: ”Jeg tenker altså er jeg” - er noe av det mest latterlige som er sagt. Er ikke sola? Er ikke blomstene? Og hun selv, var ikke hun før tante Isabelle kom og reddet henne?

Karen elsker havet og hun elsker tunfiskene. Hun skjønner tunfiskene, og hun skjønner tunfiskindustrien. Når du har lest denne boka skjønner du også tunfiskindustrien mye bedre enn du gjorde før.

Når jeg handler tunfisk til min gode tunfisksalat leser jeg nøye på boksene. Plutselig skjønner jeg hvorfor delfinene er nevnt på tunfiskboksene, og jeg har så lyst til å skrive masse om akkurat det. Men er du interessert kan du lese boka selv. Jeg tror ikke du vil angre.

Terningkast 5

Heldige meg II

2011-08-08T19:36:00.000+02:00

Huspassegaver sommeren 2011

Et lite knippe av gaver jeg har fått i sommer - (jeg har fått mye mer) men det er spist eller drukket opp. Men altså: nydelig geitost fra Aalan gård (beste osten jeg har smakt). Fire vakre såper med deilig duft. Kopp med Hamsunmotiv - kjøpt på Hamsunsenteret og et vakkert kort. Vinen har jeg drukket opp, teen har jeg drukket opp, og den sprøe og friske salaten har jeg spist opp!

Det har sine klare fordeler å være hus, katte og blomsterpasser.

Helena Sigander : Hemmeligheter kan være farlige - Lettlest, 87 sider

2011-08-08T11:52:00.004+02:00

Spennende lettlest bok

Titti og Johan bor i skogen. De bor langt fra andre mennesker og plutselig en dag lurer de på om de kan stole på hverandre. Titti ble kjent med Johan da han satt i fengsel, og selv om hun elsker ham kjenner hun at det kan være vanskelig å tro på alt han sier. Og Johan på sin side lurer på hvorfor det går spor til kjellerdøra deres. Har Titti en annen mann?

Denne boka kommer jeg til å anbefale til de som ønsker lettlest og spennende lesning. Veldig bra!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/907f551514a858f83b79444621251b0f53e58d82

Jeg har plassert min blogg i Alta på norske bloggkart!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/907f551514a858f83b79444621251b0f53e58d82

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Heldige meg

2011-08-08T02:34:00.000+02:00

En tidlig kveld ringte min gode venninne og spurte om jeg ville komme og ta et glass vin med henne. Og det ville jeg jo. Da jeg hadde spasert de 200 metrene bort til henne fikk jeg øye på denne nydelige oppdekningen - bare for oss to. Det var ost og kjeks og vin og myggspray og vakre sommerblomster og hyggelig prat. Ja, det ble så hyggelig at den nye dagen hadde vart i mange timer før jeg fikk fnist meg hjemover. Heldige meg :-)

Vi snakket litt litteratur også. Rita leser masse krim, og har akkurat oppdaget Johan Theorin, men jeg er ikke så veldig begeistret for krim så jeg snakket om singelklubbprosjektet mitt.

Nye bokanmeldelser levert

2011-08-08T01:45:00.000+02:00

Har akkurat sendt inn anmeldelse på Jenta som dykket inn i jordas indre av Sabina Berman og så sliter jeg litt med å få skrevet ferdig anmeldelsen av Tom Rachmans Siste nytt, men jeg håper at før klokka er 02.00 skal det også være ferdig.

Merkelig at man skal slite med å skrive bokanmeldelser på gode bøker?

Nils Fredrik Dahl : Norsholmen - Flammesingel, 20 sider

2011-08-05T14:29:00.003+02:00

Snedig

Korte dikt som handler om sorg. Litt historie, litt vemod, litt alvor og mye savn.

Lars Saabye Christensen : Etter mesterskapet, 24 sider - Flammesingel - Dikt

2011-08-03T20:52:00.000+02:00

Fotballdikt

Fotball er ikke viktig

for meg.

Jeg leste diktene.

Fotball er fremdels ikke viktig

for meg.

Jeg står i rulletrappa.

Både nedover og oppover.

Så irriterende er jeg.

Anne Grete Hollup : Engel - 240 sider

2011-08-03T08:22:00.001+02:00

De siste ukene før jeg kunne gå på ferie drev jeg med hyllerydding på biblioteket. Den som har ryddet skikkelig i bibliotekhyller vet at det alltid dukker opp noe spennende, noe du aldri har sett før, selv om du har arbeidet på bibliotek i mange år. I år oppdaget jeg Engel av Anne Grete Hollup.

Vivi er tretten år og bor i Oslo. Hun har en lillebror og foreldre som elsker henne og som hun elsker. Og så har hun vondt i kneet. Vivi er hypokonder, en skikkelig ille sådan. Hun har ringt til sykehuset og forhørt seg om hva det kan være. Men de sykdommene hun mener hun lider av - er for spesielle, det er liksom en av fjorten millioner som får akkurat den sykdommen, og da helst bare hvis man er blitt bitt av en ku i en ørken på Svalbard. Så alle ler av Vivi og Vivi ler av seg selv.

Hun får en influensa som ikke vil gå over, og hun orker ikke å gjøre så mye som før. Moren legger merke til at Vivi har mistet mange kilo og legekontoret får besøk. Vivi kjenner klumpen i magen bli ubegripelig stor når legen ikke ler av henne, men tar henne alvorlig, og i tillegg er bekymret. Bekymret over klumpen i kneet hennes og bekymret over hva han hører i lungene hennes.

Dette er starten på en tung og vanskelig reise for Vivi og familien. Anne Grete Hollup skriver sterkt, vart og gripende om hvordan det er å få en alvorlig diagnose som ungt menneske, og hvordan det er å være foreldre og søsken i en slik situasjon.

Jeg hadde ikke hørt om Anne Grete Hollup før jeg tilfeldigvis tok boka ut av hylla, men etter litt googling fikk jeg greie på at hun har skrevet mange bøker, og blant annet fått kritikerprisen for denne boka i 2000.

Jeg skal bruke boka i høst under bokpresentasjoner i forbindelse med prosjekt til fordypning på Alta vgs.

Victoria Durnak : Så Berlin - Flammesingel, 30 sider

2011-08-02T20:23:00.000+02:00

En ny merkelig liten singel fra Flamme...

Denne gangen er det Victoria Durnak som skriver (nært opp til eget liv vil jeg anta.) Hovedpersonen Vic har planlagt en tur til Belin, men så kommer asken og planer må legges om. Imens tenkes det om gammelt vennskap og nye erfaringer med gammelt vennskap legges til. En fin liten bok, og blant de bedre jeg har lest i singelklubben. Denne skal nå legges i en konvolutt og sendes til Berlin og da kan min gode venninne Maria kose seg med den.

Tannleger i India

2011-08-02T17:59:00.001+02:00

Nå er min lillesøster og hennes gode tannlegevenninne på plass i Madras, India. Der skal de arbeide gratis som tannleger i en måned for et humanitært prosjekt. Tøffe tøffe jenter! Og nå har de laget blogg som alle kan følge.

Finnmark internasjonale litteraturfestival 2012

2011-08-02T13:57:00.000+02:00

I mars 2010 ble det for første gang arrangert en internasjonal litteraturfestival i Finnmark, og den ble arrangert i Alta.

Nå er det bestemt at neste festival skal arrangeres i Kirkenes. Så folkens - sett av dagene fra 29.2 - 4.3 2012! Dessuten kan du følge festivalen og oppdateringer om den på facebook, eller på hjemmesiden: www.finnlitt.org

Jeg har veeeeeeeeeldig lyst til å dra til Kirkenes på litteraturfestival, så derfor skal jeg dra! Og det er altså ikke billigere for meg å reise til Kirkenes enn for den som reiser fra Oslo f.eks. Flybillettene er høye mellom destinasjonene i Finnmark, så det kan kanskje lønne seg å reise via Oslo. Uansett - har du lyst og anledning så syns jeg absolutt du skal komme.

Finnmark i desemberlys

Singelsommer

2011-08-01T22:27:00.000+02:00

Jeg leser singler fra Flamme Forlag for tiden. Men jeg anmelder dem ikke. Jeg bare kommenterer, sier noe om hva jeg tenkte mens jeg leste. Alle kommentarene finner du HER.

Tom Clark : Den gamle, langsomme historien om Vesten - 24 sider, Flammesingel

2011-08-01T21:16:00.000+02:00

Nytt bekjentskap

12 dikt, noen er skikkelig gode, og treffer rett i magen. Andre må leses flere ganger før de gir mening. Singelklubben.......hmmm

Jonathan Franzen : Frihet - 573 sider

2011-08-01T18:29:00.000+02:00

Reiselektyre

Jeg leste denne veldig gode romanen med følgende ganske langt fremme i pannebrasken:

1. Jeg skal til New York i år

2. Jeg skal kjøre fra New York til New Orleans

3. Jeg skal feire jula i New Orleans

4. Jeg skal kjøre tilbake til New York langs "kystveien"

5. Jeg skal feire nyttårsaften i New York

Jeg slukte fortellingen med hud og hår mens jeg samtidig fulgte med på kartet hvor hovedpersonene befant seg og hvordan de reiste. Hver gang jeg oppdaget noe jeg kjente igjen fra guidebøkene kjente jeg et lite ekstra stikk av spenning i kroppen, mens jeg tenkte at yippi, hit skal jeg også.

Bokdama har skrevet et glimrende blogginnlegg og anmeldelse av boka.

Gamle heltinner faller

2011-08-01T17:41:00.000+02:00

Og de faller som en stein - hardt til jorden! Jeg prøvde meg på De hellige hulers land av Jean M. Auel.
Etter flere forsøk la jeg boka vekk. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn at jeg faktisk kastet bort tiden min på søppel og nå er jeg alvorlig redd for at jeg er blitt en boknobb....

Sam Pink : Jeg elsker deg, 20 sider - Flammesingel

2011-08-01T13:08:00.000+02:00

Merkelig!

Dette er postmoderne svada! Mange setninger med oppgulp over merkelige tanker - føles som å besøke hodet til en paranoid papegøye. Æsj. Tyve sider med tull og tøys, mye merkelig man skal lese seg gjennom når man er med i singelklubben. Nei takk!!!

Dette må være laget av samme person?

2011-07-29T14:10:00.000+02:00

Noen ganger reagerer jeg på at omslagene på bøkene blir for like. I løpet av de siste ukene har jeg reagert på disse fra Aschehoug:

Klarte ikke å få omslaget på nederste bok større og tydeligere, ble bare tull når jeg skulle lagre, men det er noe med disse bildene som gjør at jeg får en helt klar følelse av at samme person har laget dem.

Kaaberbøl og Friis : Et stille, umerkelig drap - Lydbok,

2011-07-29T12:48:00.002+02:00

Fellesbok som Pål og jeg har hørt sammen. Dette er bok 2 i en trilogi, og jeg anmeldte bok 1 og ga den terningkast 5.

Vi følger fremdeles sykepleier Nina Borg. Denne gangen føler hun seg presset til å hjelpe en gruppe romfolk. Samtidig følger vi en ung student fra Ungarn, og hans kamp for å redde broren og seg selv.

Det er en spennende historie, med mange tråder som blir hentet opp underveis. Jeg gleder meg til bok 3.

Kirsti Grundvig leser og jeg syns ikke at stemmen hennes passer til denne type opplesninger. Hennes stemme er perfekt til eventyr og fantasy.

3 døgn midt på finnmarksvidda

2011-07-28T02:43:00.002+02:00

I år har jeg vært frivillig under Offroad Finnmark. Har du ikke hørt om det? Ok, nå skal du få litt informasjon: To konkurranser, det ene er 300 kilometer, det andre er 700 kilometer. Det sykles på gamle kjerreveier, og i myr og over elver i store deler av Finnmark. At noen er i stand til å utsette kroppen sin for slike ekstreme belastninger imponerer meg og jeg tok derfor på meg ansvaret og kunne i tre dager tittulere meg som sjekkpunktansvarlig på Nedre Mollisjok.

Nedre Mollisjok er en fjellstue som ligger midt på vidda, og 2 mil fra vei. (Man kan kjøre inn med terrengbil eller ATW.) Med meg på sjekkpunktet fikk jeg Pål og fem andre flotte mennesker, og i tre døgn sjekket vi syklister inn og ut, vi vasket og vi kokte og vi pratet og noen ganger sov vi. Ikke hadde vi mobildekning og ikke hadde vi fjernsyn, så vi var veldig forskånet fra alle sterke inntrykk fra Oslo og Utøya. Alle syklistene syklet med svarte sørgebånd - men det var eneste påminnelse vi hadde.

Det regnet og det var kaldt og myggen var svært nærværende og vi hadde det travelt. Jeg legger ved noen bilder jeg tok. Jeg hadde tatt med Frihet av Jonathan Frantzen, men fikk ikke lest mer enn tyve sider, og så ukonsentrert som jeg var, må jeg nok begynne helt på nytt igjen.

Hovedhuset, selve fjellstua. Dette er klokka 24.00 og vi har egentlig midnattsol fremdeles, men skydekket var lavt.

Våt og kald, men på plass!

Selveste Mollisjokka - elva som renner forbi fjellstua. Det ble fanget en laks på 7.3 kilo dagen etter at dette bildet ble tatt.

Mollisjok - et minisamfunn midt på vidda!

En multebærmyr - her plukket vi 10 liter på to timer. Det var rødt og gult og orange i en herlig blanding.

Hvis noen har lyst til å være frivillig i Offroad Finnmark til neste år, så ikke nøl med å melde deg på! Er du sørfra kan du få ditt livs opplevelse, og selv om du må betale reisen oppover selv, så er jo resten gratis, f.eks overnatting på fjellstua, mat og transport opp og ned. HIV DEG MED!!!

Katarina Mazetti : Gutten i graven ved siden av, Pax, 151 sider

2011-07-20T08:46:00.000+02:00

Ny favoritt som oser av erotikk!!!

Oj, hvor jeg koste meg mens jeg leste Gutten i graven ved siden av. Og tusen takk til Ingalill som mente at jeg absolutt burde lese boka selv om jeg har sett filmen.

Jeg vet at jeg nylig har skrevet om boka som hadde alt, og slike uttrykk kan jo bli litt slitt, men altså, denne boka har også alt, og enda litt til. Jeg elsker denne historien og jeg elsker måten den blir fortalt på.

Hovedpersonene er biblitekar og bonde, og selv om de kommer fra to forskjellige sfærer, så klirrer eggstokkene til bibliotekaren skikkelig når hun er i nærheten av den staute bonden.

Men bibliotekaren har hatt sex før, med den ganske så kjedelige Ørjan:

"Livet vårt i dobbeltsengen var ørlite problematisk, og det pleide vi å tilskrive min sensuelt sett fattigslige barndom. Ørjan maste i vei med forspill som aldri varte mindre enn en halvtime og jeg var tørr som sandpapir, det var så det knaste mellom oss."

Helt ulikt opplevelsen hun og bonden har når de først braker sammen:

"Den fjerde gangen vi gled inn i hverandre hadde jeg tid til å kjenne at hun klemte om den inni seg. Hun hadde muskler der nede som en gammel seterbudeie har det i nevene. Det sa jeg til henne. Hun kned nesa mot min. - Tror du jeg kan lære meg å håndmelke også, mumlet hun."

Bonden og bibliotekaren deler fortellerstemmen mellom seg i korte kapitler. Har du ikke lest den så har du virkelig noe å glede deg til!

Per Olov Enquist : Magnetisørens femte vinter, - Lydbok, 7 timer og 15 minutt

2011-07-19T22:23:00.000+02:00

Mitt første møte med Enquist

Magnetiøsrens femte vinter ble gitt ut i Sverige i 1964, men ble først oversatt til norsk i 2011. Merkelig nok, for dette var en medrivende og god roman.

Meisner, en mann som hevder å kunne kurere all slags sykdommer med magnetisme (som setter i gang prosesser med ukjente fluidum i kroppsvesker), er en trussel mot legevitenskapen. I det romanen starter befinner Meisner seg i en fjellhule, utmagret og utsultet. Meisner dreper og skader flere menn i selvforsvar, men blir fanget. Mennene som jakter på ham vil ha han dømt for voldtekt av en ung jente han har helbredet. Meisner klarer å bli venn med en av fangevokterne og de flykter.

Etterhvert kommer Meisner og den tidligere vokteren til en tysk by, der Meisner klarer å helbrede en legedatter for blindhet. For legen som elsker sin datter over alt i verden blir dette veldig vanskelig. Han se at datteren er helbredet, men han skjønner ikke hvorfor, og han møter mye motstand fra andre leger som syns han er naiv som lar en slik magnetisør være gjest i sitt hjem.

Hva mener jeg:

Jeg syns at boka var spennende og interessant og jeg likte godt stemmen til Finn Schau. Han passet perfekt til denne boka.

Historien tar utgangspunkt i et menneske som har levd en gang, den tyske legen Franz Anton Mesmer (1734-1815).

Andre bloggere som har lest/hørt denne er:

Rose-Marie

Kleppanrova

Annabel Pitcher : Søsteren min på peishylla – Cappelen Damm, 203 sider

2011-07-18T15:00:00.000+02:00

Skillingsvise - Publisert i Altaposten 18. juli 2011

Forlaget skriver at denne boka er beregnet for ungdom fra 12 til 16 år, jeg mener at den passer for alle, men helst fra 12 år og oppover, for dette er sterke saker! Det er Jamie på ti år som forteller om hvordan han og familien har det etter at Rosie ble offer for tilfeldig terror.

”Søsteren min Rose bor på peishylla. Eller – litt av henne bor der. Tre av fingrene hennes, den høyre albuen og en kneskål ligger på en kirkegård i London. Mamma og pappa kranglet noe voldsomt da politiet fant ti biter av liket. Mamma ville ha en grav å gå til. Pappa ville kremere henne og spre asken over havet.”

Slik begynner denne fortellingen hvor vi følger en familie som holder på å gå til grunne i sorg. Det er fem år siden Rosie ble drept i en terroraksjon i London. Hele familien; Jamie, fem år, Rosie og tvillingsøsteren Jasmine som var ti år samt moren og faren var i en park i London og hadde det fint. Slik vanlige familier kan ha det fint. Litt krangling og litt irritasjon. Men de var sammen og de var fem. Så smalt bombene og Rosie var borte.

Nå har mamma flyttet sammen med en mann hun ble kjent med i støttegruppa for terrorofre. Og pappa drikker hver kveld og klarer ikke å gå på jobb lengre. Dessuten hater han muslimer. Jasmine har farget håret rosa og sluttet å spise. Og Jamie har ingen venner. Veldig sørgelig altså. Bedre blir det ikke når den lille familien flytter fra London til Ambleside, og Jamie får en venninne; den muslimske jenta Sunya. Jamie liker Sunya, men han blir ødelagt av den dårlige samvittigheten han får når han er sammen med henne.

Faren drikker like mye som før. Han klarer ikke å spre asken i urnen, og han snakker til den som om det var Rosie selv som sto på peishylla. Han setter kakestykker foran urnen, og han sovner om kveldene med bildet fra barnehagen på magen, det bildet der Rosies føtter hadde satt spor.

Samtidig lever Jamie og Jasmine i sine egne private mareritt. Jamie blir mobbet på den nye skolen og Jasmine blir tynnere og tynnere, men det er det ingen andre enn Jamie som ser.

Jamie har en katt som heter Roger. Forholdet mellom den ensomme gutten og katten er nydelig skildret. Nydelig er også det sterke båndet som oppstår mellom Jamie og Jasmine. Hvordan de tar vare på hverandre og passer på hverandre, uten at det på noen måte virker kleint eller unaturlig.

Denne boka er veldig god! Den beskriver en gutts opplevelse av sorg og ensomhet på en usentimental og direkte måte, selv om jeg da boka var slutt gråt så mye at jeg trodde hodeputa skulle ødelegges for alltid! Et lite tips til deg som skal lese den er å anskaffe deg rikelige mengder med kleenex – når boka nærmer seg slutten kan det hende du får bruk for det.

Terningkast 5

Helene Uri : Kjerringer - Lydbok, 15 timer og 19 minutt

2011-07-18T00:54:00.000+02:00

Fortjener han det?

Her er boka alle mannehatere vil elske! Selvfølgelig finnes det andre enn mannehatere som vil like boka, men for å virkelig elske denne så tror jeg du i perioder skuler ganske mye til individer av type hankjønn.

Uri klarer å holde meg inne i historien, ja, hun fanger meg faktisk med historien om Celeste og mannen som terroriserer henne. Hadde det ikke vært for at jeg ville vite hvordan det gikk med Celeste så hadde jeg slitt mer enn jeg faktisk gjorde.

Hva handler boka om:

Kort fortalt møtes fire (fem) kvinner på et kveldskurs for å lære seg latin. Ingen av kvinnene kjenner hverandre, men en av dem; Jenna, som er delvis samisk og delvis synsk har forutsett at hun vil finne venner som kan hjelpe henne, og som hun kan hjelpe, og hun har forutsett at det skal skje på dette kurset.

Kvinnene har problemer med menn, og her skal det straffes. Det blir dannet en hemmelig klubb, og når damene møtes tar de på seg sorte kapper og i det øyeblikket de sorte kappene er på, forandres selve personligheten til damene. De blir ihverfall i stand til å utføre handlinger de ikke ville ha tenkt å gjøre uten kappen, og som de i ettertid angrer på. Klubben får navn etter hva de selv føler seg som; Kjerringer, og i kjerringklubben planlegges det hevntokter og utføres hevnoperasjoner.

Jeg kjedet meg en del mens jeg hørte, og så irriterte jeg meg veldig over hvor utrolig dårlig Helene Uri klarte å skjule hvor stygg og motbydelig hun mener at overvektige mennesker er. Grøss og gru - det var utrolig ekkelt å høre på, og hadde det hatt en misjon, hadde det vært en viktig del av boka, så kunne jeg forstått det, men her blir det bare ubehagelig.

Men som jeg begynte denne omtalen med; - Celestes plagånd og historien hennes var det som holdt meg fast i historien. Hadde det ikke vært for det så hadde jeg gjort som Beatelill og Vibeke.

Andre som har lest boka er:

knirk

Janke

John Stephens : Smaragdatlaset, Cappelen Damm, 464 sider

2011-07-15T15:05:00.001+02:00

Ungdomsroman på det jevne - Publisert i Altaposten 15. juli 2011

Tre søsken; Kate på fjorten, Michael på tolv og Emma på ellve år har tilbrakt de 10 siste årene på forskjelllige barnehjem. Foreldrene deres måtte forlate dem i all hast men ga et løfte til den da 4 år gamle Kate om at de skulle komme tilbake og hente dem. Det siste barnehjemmet de er blitt plassert på er et uhyggelig sted.

Barna finner en bok som har magiske egenskaper. De oppdager at når de legger et fotografi inne i boka blir de flyttet til tiden og stedet for der fotografiet ble tatt, og selvfølgelig reiser barna både titt og ofte med den magiske boka. Det viser seg at Kate, Michael og Emma er viktige brikker i mange ulike tidsepoker, og det blir deres ansvar å redde ikke bare seg selv, men hele verden!

De møter blant annet en vakker men ond heks, en gjeng med dverger og uhyggelige mørke skapninger med grusomme hyl.

Denne boka kommer med lite nytt innen fantasysjangeren, og det kjennes som jeg har lest den samme historien mange ganger før. Søsknene minner om barna i Narnia-serien. Der har vi også heksa som er en viktig ingrediens i denne romanen. Ekle og mørke skapninger som lager grusom lyd og gjør at de som hører på blir lamslåtte av skrekk, ja det har vi også hørt om før, blant annet i bøkene om Harry Potter og Ringenes Herre.

Det kan virke som om oversetteren, Torstein Bugge Høverstad, mest kjent for arbeidet med oversettelsen av Harry Potter bøkene har slurvet litt. Jeg reagerte på oversettelsen flere ganger, og her er et eksempel:

”Så slik gikk det til at hun ble utstyrt med nye klær og støvler og en kniv og, en time etter dette møtet, med en signing fra Besta Peet over henne og Dena og de andre i den lille flokken, og deretter la de i vei oppunder fjellet.”

De første to hundre sidene var direkte kjedelige, men etter hvert ble historien bedre, og det ble tidvis spennende. Men jeg kommer ikke til å prioritere lesning av bok 2 og 3 i denne serien. Dette er selvfølgelig en trilogi (som det virker som de fleste fantasybøker er).

Forfatteren har jobbet i tv i ti år og han har blant annet vært medprodusent for Gossip Girl og Gilmore Girls.

Terningkast 3

Anya Ulinich : Petropolis, Pax forlag, 372 sider

2011-07-11T09:35:00.001+02:00

Et løft for lesegleden

Helt siden denne boka kom på norsk i 2009 har jeg hatt lyst til å lese den, men altfor mange andre bøker har gått foran. Men nå, like før jeg skal ta en velfortjent sommerferie kastet jeg meg over den og under ett døgn etter at boka var åpnet var den ferdiglest. Den har alt jeg liker og alt som behøves for at en bok skal være perfekt!

Punkt 1: Hovedpersonen er russisk jøde med en far som er mørkhudet. Altså blir Sasja Goldberg en raritet.
Punkt 2: Sasja bor i Sibir, i den lille byen Asbest 2 og hun bor sammen med sin veldig rare bibliotekarmor.
Punkt 3: Sasja forelsker seg i en alkoholisert 18 åring som lurer henne til å ta dobbelt opp med p-piller, for det finnes ikke informasjon om hvordan akkurat disse pillene skal brukes.
Punkt 4: Så skal det reises, og det skal treffes masse underlige og noen vidunderlige mennesker, og Sasja må prøves og hun må testes og noen ganger ripper hun grovt, og andre ganger hopper hun himmelhøyt.
Punkt 5: Historien er så god at jeg egentlig kunne tatt et sitat på hver side, men jeg nøyer meg med dette som tegnelæreren sa til Sasja:

"Kan en bjørn sykle enhjuling, kan du tegne perspektiv!"

Les den!

Peter Høeg : Elefantpassernes barn - Lydbok, 12 timer og 13 minutt

2011-07-10T19:34:00.000+02:00

Fornøyelig

Dette var mitt første møte med Peter Høeg, men jeg fornyer gjerne bekjentskapet! I denne boka er handlingen lagt hovedsaklig to plasser; øya Finø, langt ut i det danske havgapet og København.

Tre søsken og en hund er viktige karakterer, og alt blir fortalt gjennom den yngste sønnen; Peter på 14 år.

Foreldrene til søsknene fra Finø er sporløst borte. Og selv om det har skjedd før (det viser seg at foreldrene er noen skikkelige lurendreiere), og de har kommet relativt uskadd tilbake, så er de nå etterlyst av dansk politi. Søsknene, med den vakre og usedvanlig kloke Tilde i spissen møter utfordringer (og de skaper selv de mest bisarre situasjoner) som de takler på et utpreget finøisk vis mens de rømmer fra politiet og leter etter foreldrene.

Historien er full av humor, spenning og skarpte observasjoner, og jeg koste meg fra første til siste lydspor. Spesielt morsomt for meg var det at mye av handlingen foregikk i Københavns gater og torg, for det er på bare noen uker siden jeg syklet og gikk på akkurat de samme plassene. Det er ekstra krydder.

Haakon Strøm leste bra.

Kinotur : Anonyme romantikere, 1 time og 18 minutt

2011-07-09T10:13:00.000+02:00

En fransk liten søtsak

En usedvanlig sjenert kvinne blir med et uhell ansatt som selger for en liten sjokoladefabrikk. Eieren av fabrikken er også usedvanlig sjenert, så her er det plass for mange forviklinger og klamme hender.

Filmen var helt grei, søt og jeg humret flere ganger. Et lite tips til deg hvis du ikke har sett denne filmen, men planlegger et kinobesøk; ta med litt god sjokolade - ihvertfall fikk jeg skikkelig lyst på deilig mørk sjokolade mens jeg så filmen, og lysta har ikke forsvunnet helt enda.

Herman Koch : Middagen, Lydbok - 7 timer og 56 minutt

2011-07-08T18:52:00.000+02:00

Uhyggelig

Paul og Claire skal spise middag på en flott restaurant sammen med broren til Paul; Serge og hans kone; Babette. Serge er en berømt mann i Nederland og det er forventet at han vil bli landets neste statsminister.

Det er Paul som forteller, og ganske snart viser det seg at han føler avsky og vemmelse for broren. Og så viser det seg at Paul har et ganske så stort problem med å styre raseriet sitt. Historien veklser mellom nåtiden rundt middagsbordet og ulike perioder i fortiden.

Det dukker opp en problemstilling som er interessant. Hvor mye skal/bør/kan man beskytte barnet sitt?

Min helt i hele denne moralske suppa er Serge, uten tvil! Hvem er din?

Andre bloggere skriver dette om Middagen:

En verden full av bøker

Jeg leser

Rose-Marie

Lykken er en bok

Ola G. Furuseth leser, og det gjør han veldig bra!

Kjersti Annesdatter Skomsvold : Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg - Lydbok, 3 timer og 55 minutt

2011-07-07T22:56:00.000+02:00

En søt og trist liten bok

Kjersti Annesdatter Skomsvold debuterte i 2009 med denne romanen som handler om den svært gamle Mathea Martinsen fra Oslo. Mathea vet at hun snart skal dø, og plutselig får hun panikk. Hun har nemlig satt svært få spor etter seg, og hun vil at noen skal huske at hun har levd. Dermed setter Mathea i gang med å prøve å sette spor.

Da jeg begynte å høre denne boka trodde jeg at Mathea skulle gjøre store drastiske ting for å forsøke å få andre mennesker til å huske at det hadde levd et menneske som het Mathea Martinsen. Men det var veldig lite dramatikk i det hun utførte, og de fleste av oss gjør slike bragder hver dag. Men det betyr ikke at det ikke var stort for hovedpersonen vår!

Hun har levd et så anonymt og tilbaketrukket liv, at ingen kjenner henne, og hun kjenner ingen! Så bare det å hilse på et annet menneske er stort for henne, og det er det hun starter med.

Boka er fryktelig trist, men ikke på en tåredryppende måte. Men boka beskriver en virkelighet som mange opplever i sin hverdag - det sitter mange ensomme eldre rundt omkring og føler seg uynlig. Eldre menneser som må lese dødsannonser for å se om de finner navnet sitt der, og som føler glede hver dag fordi akkurat deres navn ikke står der, og akkurat det er det eneste beviset de har på at de fortsatt er i live.

Andre bloggere som har lest og skrevet om boka:

Det er sikkert flere der ute som har blogget om boka, men jeg setter strek her. De fleste elsket den, og det er jo flott. Forfatteren fikk Tarjei Vesaas debutantpris i 2009 for akkurat denne boka. Vel fortjent!

Scott Westerfeld : Uglies, Schibsted forlag, 367 sider

2011-07-03T10:30:00.000+02:00

Skummel fremtidsvisjon

Tenk deg en verden der man blir delt inn i peninger og stygginger, og der peningene og styggingene bor hver for seg.

Denne romanen (første i en trilogi) handler om Tally som snart fyller 16 år. Hennes beste venn, Peris ble 16 for noen måneder siden, og hun savner han fælt. For inntil man fyller 16 bor man i et fellesskap med stygginger, og den dagen man blir 16 får man gjennomført en operasjon der man blir vakker. Det vil si; mer eller mindre fett, mer eller mindre nese, huden skrapt av, forlengelse/forkortelse av bein osv. Ihvertfall ser alle peninger ganske like ut, og det finnes råd og utvalg som bestemmer hvordan menneskene skal se ut.

Tally klarer å snike sinn i penby på jakt etter Peris, og der treffer hun en likesinnet, Shay. Shay er stygg, og har bursdag på samme dag som Tally, men der slutter likhetene deres. For Shay vil ikke ta operasjonen, hun vet nemlig om et samfunn der ingen mennesker er opererte, og det er et slikt samfunn hun vil bo i, og flykte til

Boka fremstiller en verden, ca 300 år inn i fremtiden, som er skummel og dystopisk. Det er lettlest, spennende, og kan brukes som utgangspunkt for diskusjoner i forhold til plastiske operasjoner og kroppsbilde.

Andre som har blogget om boka:

Flukten fra virkeligheten
Bumblebenni
Dftba
Supermia
Tonesbokside
Maris mørke hjørne

Jon Ewo : Kjip Skrens -109 sider

2011-07-02T16:13:00.000+02:00

Perfekt for skruglade gutter!

Jon Ewo skrev boka Kriss Kross i 1995. I 2006 kom Kjip skrens ut, og det er en remix av Kriss Kross. Forfatteren har beholdt historien, men forandret på setningene. Jeg syns at resultatet har blitt veldig bra, og dette er en bok som vil fungere veldig bra for de guttene som ikke vil lese en bok, men som MÅ! Som bibliotekar på videregående skole møter jeg slike gutter hver dag. Det er de som faktisk ikke skjønner hvorfor de må lese bøker - for det er så mye annet som er mye mer spennende!

Denne boka handler om Kriss som bor sammen med faren og Mikkel, storebroren. Mikkel har en Harley og selvfølgelig syns Kriss at han har den tøffeste broren av alle. Også faren er ganske stolt av guttene sine, men så skjer det en ulykke. Noe er forandret inne i Kriss, og det er Mikkel som sitter med nøkkelen til hvordan Kriss kan vokse på situasjonen.

Perfekt ungdomsbok med andre ord. Litt spenning, litt selvutvikling og ingen moralpreken!

Angie Sage : Septimus Heap, Magi, bok tre/Lydbok, 12 timer, 56 minutt

2011-07-02T10:45:00.000+02:00

Alkymi er tredje bok i serien om Septimus Heap. Faren til Septimus; Silas Heap åpner et forseglet værelse i slottet og slipper dermed ut gjenferdet av dronning Edelille. Edelille var grusom som levende og kanskje enda verre som død - og både Septimus og Jenna er i stor fare.

Liv Steen var oppleser denne gang, og selv om hun klarer seg greit, likte jeg bedre Kirsti Grundvig som leste bok 1 og 2.

Lucinda Riley : Orkideens hemmelighet, Cappelen Damm, 521 sider

2011-06-30T14:41:00.000+02:00

Dameroman - Publisert i Altaposten 30. juni 2011

Dette er boka landets bokhandlere har omfavnet og blant annet hevdet at kommer til å bli årets slukebok, og en bok som aldri slutter å overraske.

Jeg skjønner ikke at vi kan ha lest samme bok! Dette er en helt alminnelig kioskroman, med noen unntak; - lengden, og at boka er kommet ut med harde permer.

Julia Forrester er en berømt konsertpianist. Hun er selvfølgelig vakker og ven, men hun bærer på en stor sorg. For syv måneder siden ble mannen hun elsket og deres to år gamle sønn drept i en bilulykke. Julia holder på å gå til grunne i smerte, og lever kun på minner. Søsteren hennes inviterer henne en dag med til det vakre godset Wharton Park. På dette praktfulle godset jobbet bestefaren deres som gartner, og nå skal godset selges og alt av innbo skal auksjoneres bort. I det øyeblikket Julia kommer inn i hovedhuset fylles hun med minner om barndommen, og hennes første møte med godset arving; Kit Crawford. Julia får lyst til å se seg om i hovedhuset, og hvem tror du hun møter i et bortgjemt værelse? Jo da, det er selveste Kit Crawford. Han er blitt en vakker og staselig mann, full av gode egenskaper.

Julia og Kit blir tiltrukket av hverandre, og Julias bestemor, gartnerens kone, har mange hemmeligheter hun har lyst til å dele med barnebarnet. Dermed blir vi kastet tilbake til like før 2. verdenskrig, men vi befinner oss fremdeles på Wharton Park. Alle de rike menneskene er vakre og sofistikerte, og full av æresfølelse og tapperhet. Det er klisjé toppet med klisjé. Dialogene er oppstyltede og unaturlige med en forklarende skrivemåte, og det irriterer meg.

Romanen veksler mellom nåtid og like før og etter 2. Verdenskrig. Noen ganger er det spennende og enkelte partier gikk unna i et forrykende tempo.

Alle endringer i fortellingen skjer i siste liten. Er det bestilt en flybillett, eller båttur, eller en taxi eller, ja, du skjønner tegninga, kommer et vendepunkt som gjør at vår vakre helt eller heltinne, litt avhenging av i hvilke tidsperiode vi befinner oss i, må ta en avgjørelse som får avgjørende betydning for resten av livet.

Noen har sammenlignet denne romanen med Kate Morton sine bøker. Nå har jeg bare lest en Mortonbok, men den jeg leste var i en høyere divisjon enn denne.

Høres jeg litt desillusjonert ut? Hvis så er tilfelle, er det fordi jeg er det! At en bok med så få gode kvaliteter skal bli fremstilt som om det er så utrolig god gjør meg provosert. Personskildringene er platte, og alle hemmelighetene blir avslørt i det øyeblikket hvert plott blir presentert. Dette er en enkel bok, med en til tider underholdende historie. Men mer enn det er den ikke.

Terningkast 3

Her går det tregt.....

2011-06-29T00:22:00.001+02:00

Jeg leser masse! Tre anmeldelser er levert til Altaposten og jeg publiserer dem her når de har vært i avisa. Og så hører jeg lydbøker; Elefantpassernes barn og Middagen - heldigvis to vidt forskjellige historier og ulike opplesere! Jeg har hørt lydbøker, og lest en del bøker som jeg ikke har fått blogget om. Det er dumt, for bloggen er jo også en huskeliste for meg. Men jeg har det fremdeles veldig travelt, og jeg finner ikke tia til å sette meg ned og lage bloggposter. Har jeg tid til overs så tar jeg hundene med meg på tur, og her i Alta har vi mange toppturer å gå på! Så jeg koser meg, og regner med at lysten til å prioritere tid på blogging vil komme sterkere tilbake når det går mot mørketid igjen :-).

Her er et bilde jeg tok av Melissa Horn under en konsert i København for noen uker siden.

Erlend Loe : Kurtby - Lydbok, 1 time og 34 minutt

2011-06-19T21:40:00.001+02:00

Mye knipsing på tissen

Det er en ting som har festet seg - (og som jeg er redd for aldri vil forsvinne), nemlig truinga med knipsing på tissen. Hit kan du gå for å få et lydspor med straffesangen, blant annet knipsing på tissen.........Men altså, dette var min andre kurtbok, og forventningene var skyhøye etter min absolutte omfavnelse av Kurt Kurer. Jeg vet at Kurtby kom ut før Kurt Kurer, men det har altså ingenting å si når det gjelder akkurat disse bøkene ihvertfall.
Jeg omfavner ikke denne boka like varmt, kan hende var det noe med at jeg ble så positivt overraska forrige gang, og hadde veldig store forventninger til denne. Men morsomt er det og jeg ser at forlaget har satt alder 4-99 på denne boka, men jeg tror at mange fireåriger vil få problemer med å skjønne humoren. Men hva vet jeg? Kanskje dette er favorittboken til alle fireåringer i hele Norge?

Andy Mulligan : Trash - Lydbok, 5 timer og 14 minutt

2011-06-19T20:07:00.000+02:00

Fryktelig trist ungdomsbok

Dette er fortellingen om tre barn; Raphael, Gardo og Rat som bor på en enorm søppelhaug i utkanten av en storby. En dag finner Raphael en veske som inneholder noe penger og en nøkkel til en oppbevaringsboks. Politiet kommer til den store søppelplassen, de arrangerer en stor jakt etter en veske som er mistet, men Raphael vil ikke gi veska fra seg, og plutselig er han på flukt fra politiet. Med seg har han bestevennen Gardo og den lille gutten Rat.

Historien er spennende, og den forteller om en virkelighet som mange barn må forholde seg til. Det var grusomt å lese om den ti år gamle Rat. Han har ingen familie, og bor under søppelet, sammen med rottene. Han er underernært, og alle tennene hans er knekt - men finner du bedre venn en ham?

Det er mange fortellerstemmer i denne historien - alle guttene får fortelle hvordan de opplever historien, og så får den gamle presten fortelle, og plutselig er det en kvinnelig hjelpearbeider som har lyst til å fortelle sin versjon. Det blir ikke rotete, men det krever at man følger nøye med. Anbefales!

Kitty Sewell : Mørke skyer, Cappelen Damm, 377 sider

2011-06-19T19:43:00.000+02:00

Kjedelig krim

Jeg leste denne for noen uker siden, og nå husker jeg nesten ingenting av handlinga. Men jeg husker at den var kjedelig, og at jeg bestemte meg for å ikke anmelde den.....Så derfor gjør jeg ikke det.

Marie-Sabine Roger : Lyse utsikter, Pax forlag, 281 sider

2011-06-09T18:09:00.000+02:00

Vakkert om vennskap - Publisert i Altaposten 9. juni 2011

Guttejenta Alex er en rastløs sjel. Hun har flyttet rundt i store deler av Europa, og blir aldri lenge på hver plass. Nå har hun vært fire måneder i den nordlige delen av Frankrike der hun jobber på et hønseri. Kontrakten er på åtte måneder og det passer henne bra. Hun bor på hybel hos ekteparet Marléne og Bertrand, og der bor også Bertrands sterkt funksjonshemmede bror; Gérard. Alex har gitt Gérard et nytt navn – Roswell, fordi det første hun tenkte da hun så ham var romvesenet i Roswell-saken i USA.

Gérard er 32 år, han har en alvorlig funksjonshemning som vi ikke får vite hva er, men han beskrives som så stygg at folk rygger når de ser ham. Han blir behandlet verre enn familiens hund, og en kveld overhører Alex at fruen i huset ønsker å kvitte seg med han. Marléne ønsker seg nemlig ferie og fri, og det er ikke mulig å få gjennomført med en slik idiot som Gérard ved sin side.

For Alex er det vanskelig å se på hvordan Gérard blir behandlet, og hun begynner å ta seg mer av ham. Hun blir kjent med ham og plutselig forstår hun at bak rallingen og siklet så finnes det en intelligent mann. Hun mekker sammen en spesiell trekkvogn slik at hun kan ta han med seg ut på tur, og for første gang i livet får Gérard se noe annet enn husets fire vegger. På en av disse utfluktene treffer Alex og Gérard to unge menn som tilbringer dagene med å kaste ting i kanalen. Det er Cédric og Abboren. Disse fire; androgyne Alex, multifunksjonshemmede Gérard, deprimerte og steinkastende Cédric og sterkt overvektige og ølbokskastende Abboren blir venner og dette vennskapet skal komme til å forandre livene deres.

Fortellerstemmen skifter mellom Alex og Cédric og det gir romanen en ekstra dynamikk. For vi vet jo ikke hva andre tenker eller hvorfor de oppfører seg slik de gjør. Derfor hender det ofte at vi treffer antakelser uten rot i virkeligheten. Her gis det flere strålende eksempel på nettopp dette, og boka er verd å lese bare av den grunn.

Stemninga er lett og ledig selv om alle vi blir kjent med har det nokså elendig. Det er uendelig med kjærlighet og ømhet, men uten antydning til erotikk eller seksuelle relasjoner. Humoren er høyst nærværende, det samme er klisjeene, og på mer enn en måte kan boka fremstå som et eventyr. Dette er en lettlest og fornøyelig historie som jeg tror mange vil ha glede av.

Marie-Sabine Roger er født i 1957 i Frankrike, og hun har en stor litterær produksjon bak seg. I fjor ble hun for første gang oversatt til norsk med romanen Å telle duer som fikk en god mottakelse.

Terningkast 4

Nå er jeg ferdig!

2011-06-06T23:03:00.000+02:00

I dag ha jeg hatt skoleeksamen i prosjektledelse. Det var den siste eksamen i år, og det kjennes utrolig deilig. Mer enn en gang har jeg vært på nippet til å slutte; enten på drama eller på prosjektledelse - det er tungt å studere 100 % samtidig som man jobber mellom 50 og 90 %, skriver bokanmeldelser og sitter i høgskolestyret. Så litt småtravelt har det vært innimellom. Men nå er studiene over, og alt er glemt :-)

Jeg fikk levert en anmeldelse til Altaposten i forrige uke, Lyse Utsikter av Marie-Sabine Roger. Og nå har jeg akkurat lest ferdig Søsteren min på peishylla av Annabel Pitcher. Anmeldelsene kommer når de har vært i avisa. Gurimalla hvor jeg gleder meg til å lese uten dårlig samvittighet (for lese må man jo gjøre, uansett)!

Planlegging av Københavntur

2011-05-29T19:25:00.001+02:00

Om to uker skal jeg til København, og selv om jeg er midt i en dramaeksamen og har skoleeksamen i prosjektledelse om en uke, må jeg begynne å planlegge reisa. Ikke hva jeg skal ha på meg; nei, jeg slenger bare noe med i kofferten noen minutter før jeg skal starte, og det meste jeg eier av klær er lilla, sort og orange, så alt passer sammen. Men utfordringa er jo å ha lydbøker nok lasta inn på poden! Og så må det planlegges hvilke bøker som skal leses, og da kan det være lurt å tenke taktisk - finnes det f.eks bøker jeg har lyst til å anmelde jeg kan ta med?

Det jeg har funnet ut at jeg skal at med på en 4 dagers tur til køben (husk at det er mye venting og flying for oss som starter i Alta) er :

Lydbøker: Elefantpassernes barn av Peter Høeg og Trash av Andy Mulligan

Papirbøker : Smaragdatlaset av John Stepens og Kjerringer av Helene Uri

Mer.....kanskje Gifttreet av Barbara Kingsolver i pocketutgave.

Her er sist jeg var i København, fem år siden....

Utslitt etter en uke på Roskildefestival, 40 i feber,

sur datter som sitter på koffert, sliten mamma med

orange hårbånd og lilla veske- ikke mye utvikling på

fargefronten. Men jeg er mye blidere nå!

Vidar Sundstøl - Ravnene, Lydbok - 7 timer, 55 minutt

2011-05-29T14:18:00.000+02:00

Hmmmm

Dette er tredje og siste bok i Minnesota-trilogien, og jeg var veldig spent på hvordan dramaet skulle slutte.
Nå skal jeg skrive en bitteliten omtale, som ikke skal ødelegge for de som ikke har fått med seg bok 1; Drømmenes land og bok 2; De døde.

Jeg likte deler av boka, men ikke alt.
Morderens hensikter skjønte jeg, men jeg skjønte ikke hvorfor den som satt i fengsel for mordet ikke kunne oute hvem han hadde vært sammen med den kvelden mordet ble begått.

Ivar Nergaard leser egentlig bra, men han har en tendens til å lespe på kvinnestemmer, og i denne boka er det ofte kvinnestemmer - og da blir det litt for mye lesbing (og her snakker vi om måter å snakke på, ikke noe som to kvinner som er glad i hverandre gjør!)

Bibliotekene og fremtiden

2011-05-28T23:35:00.000+02:00

Bloggeren Ida Jackson var tilstede under litteraturfestivalen på Lillehammer og hun mente at bibliotekarene nærmest var for analfabeter å regne når det kom til teknologi (hvis hun er sitert riktig).
Det er jo en spenstig kommentar, og jeg er jo helt uenig med henne. Jeg kjenner mange bibliotekarer, og noen er ikke så flinke og så oppdaterte på den nye teknologien, mens andre er superflinke. Man kan altså ikke skjære alle over en kam.
En av mine kollegaer hadde et innlegg under Nord-Norsk bibliotekkonferanse der han snakket om fremtidens bibliotek - og han kastet både en og to fakler inn i en allerede ganske opphetet debatt, ihvertfall sett med bibliotekarøyne. Jeg håper jeg snart kan presentere innlegget som en youtubevideo!

Chris Cleave : Little Bee - Lydbok, 10 timer, 15 minutt

2011-05-28T23:13:00.000+02:00

Sterk historie

Dette er fortellingen om Little Bee, en nigeriansk jente som har opplevd grusomme overgrep, og om Sarah og Andrew, et ungt ektepar som helt tilfeldig blit tilskuere og deltakere i hendelser det ikke var meningen de skulle se.

På landsbyga i England, noen mil utenfor London ligger en interneringsleir. Der har Little Bee sitter i to år, livredd menn og livredd for å bli sendt tilbake til Nigeria. Hun har i perioder vært innlagt på psykiatrisk avdeling, for det eneste hun tenker på er metoder for å ta sitt eget liv. Little Bee er så redd mennene, og hun vil være klar - hvis mennene kommer, tar hun selvmord, de må aldri få ta henne levende.

Samtidig strever Sarah og Andrew med sine liv - Andrews depresjon og Sarahs utropskap.

På forundelig vis veves livene deres sammen, og avgjørelser som blir tatt av den ene får store konsekvenser for de to andre.

Hva syns jeg? Jeg fikk sjokk flere ganger mens jeg hørte. Det hendte ting som jeg var helt uforberedt på, og jeg fikk høy puls og boblende hjerte rett som det var. Historien er spennende, tankevekkende og sterk. En utrolig historie som jeg vil anbefale til alle, og spesielt til alle som syns det er helt greit at Statoil skal utnytte fattige land for å utvinne olje!

UPrisen 2010/2011

2011-05-26T14:24:00.000+02:00

I dag ble det klart at UPrisen for 2010/2011 gikk til to forfattere: Axel Hellstenius og Morten Skårdal. De har skrevet boka Fittekvote, en bok som har fått gode anmeldelser, selv om jeg husker noen dårlige også.

Jeg er en hurratopp!

2011-05-25T17:16:00.000+02:00

I dag har jeg holdt foredrag på nord-norsk bibliotekkonferanse. Og jeg er så fornøyd! I pausen etter foredraget kom det to bibliotekarer bort til meg og sa at de ønsket at det skulle være flere Solgunner på konferanser, og at jeg hadde vært en HURRATOPP!!!

Tenk for en tilbakemelding!!! Jeg er så fornøyd og så glad og i kveld er det festmiddag!

Hva snakket jeg om? Blogging og litteraturformidling selvsagt!

I mangel av bilder av hurratopper har jeg valgt et bilde av Pål på ett av trollene i Trollholmsund i Porsanger.

Kamila Shamsie : Brente skygger, Lydbok, 13 timer, 24 minutt

2011-05-23T23:33:00.000+02:00

Heldige meg!

For en fantastisk bok! Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for det finnes ikke ord som kan beskrive hvor utrolig bra denne boka var. Jeg leser jo masse bøker, og jeg blir jo beveget og engasjert og sint og alt som hører med, men denne gangen ble jeg overveldet.

Fortellingen starter 9. august 1945 i Nagasaki. Konrad Weiss, en tysk mann i midten av tjueårene er stormende forelsket i Hiroko Tanaka. Konrad har hørt at amerikanerne har sluppet en spesiell bombe over Hiroshima, en bombe som kan forandre alt, og han begynner å bli redd. Redd for å dø ja, men mest av alt redd for å dø før han har fridd til Hiroko Tanaka. Så han drar hjem til Hiroko, noe har aldri har gjort før, for forholdet deres er hemmelig, og hvis det blir oppdaget vil begge møte strenge reaksjoner. Men, altså denne dagen drar han hjem til Hiroko og frir til henne. Og så svarer hun, og så faller bomben noen minutter senere, og alt forandres.

Noen måneder senere er vi i India, før vi reiser til Istanbul og så videre og videre og videre i den lille store verden vår, før handlingen avsluttes i USA noen år etter angrepene på World Trade Center.

Jeg skal ikke si mer om handlingen, jeg vil ikke ødelegge for de som ikke har lest/hørt boka. Men gå ikke glipp av denne. Den er vakker, full av spenning, kjærlighet og selv slutten er perfekt, og slett ikke som du skulle tro! Helt sant!