Solgunn sitt

Under Oslo Bokfestival i september 2014 arrangerte Norsk kritikerlag arrangementet Kritikernes beste og verste.   Ideen var at kritikerne skulle fortelle om sine beste og verste kritikker. To av kritikerne; Cathrine Krøger fra Dagbladet og Olaf Haagensen fra Vagant trakk frem samme bok , Før jeg brenner ned   (2010) av Gaute Heivoll.   Krøger mente boka var noe av det beste hun hadde lest, og at hennes kritikk av boka var en kritikk hun var stolt av, mens Haagensen mente Før jeg brenner ned var en elendig bok, men han trakk frem sin kritikk av boka som noe av det beste han selv hadde skrevet. Uenigheten gjorde at jeg ble interessert i å vite mer om hvordan resten av kritikerkorpset tok imot boka da den kom. For å vurdere anmeldelsene har jeg brukt de vurderingskriteriene Per Thomas Andersen presenterte i Vinduet/3 1987.   Jeg vil kort presentere de fem kriteriene, deretter forteller jeg kort hva Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) handler om...

  I dag ble kritikerprisene delt ut og prisen for beste voksenbok fikk Ingvild H. Rishøi for Vinternoveller. Begrunnelsen for  prisen finner du HER . Årets litteraturkritiker ble Guri Fjeldberg! Hun jobber med barne – og ungdomslitteratur og har vært en tydelig stemme i mange år. Juryens begrunnelse finner du HER. Kritikerprisen for beste oversettelse fikk Hege Susanne Bergan. Hun fikk prisen for oversettelse fra russisk av Bønn forTsjernobyl skrevet av Svetlana Aleksijevits j. Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne ble tildelt Tore Rem for Knut Hamsun. Reisen til Hitler. Og sist men kanskje viktigst; kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok gikk til fantastiske Gro Dahle og den like fantastiske mannen hennes; Svein Nyhus. De fikk prisen for billedboka Akvarium. Alle begrunnelsene kan du lese på kritikerlaget sine sider – lenken er HER!

Publisert i Altaposten 4. mars 2015 Personlig møte med en lun feilvare I 2009 fikk Per konstatert kreft og han har hatt mange store operasjoner i årene etterpå. Han har forsont seg med døden, skrevet bok om døden og i 2013 fikk har Fritt Ords pris for å «ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden».  Aksel er forbannet på faren. Han mener at Per overså kroppens signaler, og lot kreften vokse seg stor før han tok kontakt med lege. Per er uenig, han mener han ikke hadde noen grunn til uro, og han har hele tiden nektet å ta noen snarveier for å få bedre helsetjenester enn det som den vanlige norske borger får tilbud om. «Det er godt nok» - sier han, men samtidig røper han at hvis han hadde vært yngre, hvis han hadde hatt små barn, ville prinsippene vært vanskeligere å følge. Da ville han ha lett seg frem til den beste behandling i verden, og jobbet for å få den. Diktafon Aksel har forberedt seg grundig i arbeidet med denne boka. Ha...

Publisert i Altaposten 2. mars 2015 Den tøffe kampen Anniken var akkurat flyttet til Alta for å studere russisk da hun oppdaget at hun var alvorlig syk. Hun hostet blod, og ble sendt til sykehuset i Hammerfest for nærmere undersøkelse.    Etter uker med    tester, prøver og undersøkelser fikk hun vite at hun hadde fått lymfekreft. Hun var 23 år gammel og    hennes største bekymring var ikke sykdommen, men hvordan det kom til å gå med forholdet hun og Erlend hadde. De hadde vært sammen i en måned når Anniken fikk de første symtomene, og Anniken var redd for at Erlend ikke ville være sammen med henne mer. Men Erlend hadde mønstret på MS Loveboat og lettet anker, og han aktet ikke å mønstre av. Kjærlighet er vakkert, og i Kampen for livet blir vi minnet på det.    Historien blir fortalt kronologisk, og skifter mellom Anniken og Erlends perspektiv. Det gjør at noen hendelser blir fortalt flere gang, men det syns jeg ikke gjør noe....