Kritikk i affekt


Under Oslo Bokfestival i september 2014 arrangerte Norsk kritikerlag arrangementet Kritikernes beste og verste.  Ideen var at kritikerne skulle fortelle om sine beste og verste kritikker. To av kritikerne; Cathrine Krøger fra Dagbladet og Olaf Haagensen fra Vagant trakk frem samme bok, Før jeg brenner ned  (2010) av Gaute Heivoll.  Krøger mente boka var noe av det beste hun hadde lest, og at hennes kritikk av boka var en kritikk hun var stolt av, mens Haagensen mente Før jeg brenner ned var en elendig bok, men han trakk frem sin kritikk av boka som noe av det beste han selv hadde skrevet. Uenigheten gjorde at jeg ble interessert i å vite mer om hvordan resten av kritikerkorpset tok imot boka da den kom. For å vurdere anmeldelsene har jeg brukt de vurderingskriteriene Per Thomas Andersen presenterte i Vinduet/3 1987.  

Jeg vil kort presentere de fem kriteriene, deretter forteller jeg kort hva Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) handler om. Jeg har valgt å fokusere på vurderingskriteriene og ikke på den enkelte kritiker eller hva slags medier han eller hun skriver for. Derfor går jeg rett over på å vise de ulikes kritikker, før jeg drøfter kritikkene og hva som er lagt vekt på. Avslutningsvis sier jeg noe om funnene jeg har gjort.

De fem kriteriene til Per Thomas Andersen (Andersen, 1987,  s.18-25):
Det første kriteriet er det moralsk/politiske kriterium. Det handler om at kritikeren må kunne vurdere bokas litterære kvaliteter selv om kritikeren ikke er enig i bokas synspunkter. Det andre kriteriet er det kognitive kriterium. Det handler om bokas intellektuelle nivå. Hvor nytenkende er boka? Hva kan vi lære av å lese dette? Hvor reflektert er teksten? Det tredje kriteriet er det genetiske kriteriet. Det handler om hendelser forut for teksten, og sammenligninger med andre forfattere vil høre til her. Det fjerde kriteriet er estetiske kriterier som handler om tekstens kompleksitet, integritet og intensitet. Det femte kriteriet er det affektive kriteriet. Det handler om en stemning som kan ligge over teksten, i teksten og som kan være vanskelig å vise. «…det affektive kriteriet blir brukt i og gjennom stilen, som ironi og sarkasme – eller som patos. Ja, ikke sjelden ligger selve budskapet om kritikernes oppfatning av kvalitetsnivået i en tekst implisitt i kritikerens stil.» (Andersen 1987, s. 25).

Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll kom ut i 2010 og fikk Brageprisen samme år. Boka handler om Gaute Heivolls hjembygd Finsland, og starter med en dramatisk brann natta før Heivoll selv blir døpt. En pyroman herjet i bygda, og utover i boka trekker forfatteren inn seg selv mens han reflekter over hvorfor noen ender opp som pyromaner, mens andre ender opp som forfattere.  Alle landsdekkende aviser, og alle regionalavisene publiserte kritikker av Før jeg brenner ned, og det var ikke mulig å få med alle kritikkene i dette essayet.  Jeg valgte Stavanger Aftenblad, Dagbladet, Klassekampen, Dagens Næringsliv og tidsskriftet Vagant. Jeg valgte disse mediene fordi kritikerne i disse avisene har forskjellig syn på Før jeg brenner ned. Det kunne ha vært interessant å sett på avisenes posisjon, hvem de henvender seg til, og den enkelte kritikernes posisjon i den litterære sfære, men nå er jeg interessert i hvilke vurderingskriterier som er brukt, og har derfor valgt å ikke se på forhold som kulturell kapital og maktbalanser og hvordan dette kan gi seg utslag også i kritikk av bøker.

I Vagant 4/11 har Olaf Haagensen skrevet en fem siders artikkel han har gitt overskriften Mytografen Heivoll. Han skriver hovedsakelig om Kongens Hjerte (Heivoll, 2011), boka som kom etter Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010), men han har også inkorporert lesning og vurdering av Himmelarkivet (Heivoll, 2008) og Før jeg brenner ned. Lesningen er grundig, men preget av sterke følelser, det er mye affeksjoner i kritikken. Haagensen bruker et språk som avdekker hans negative syn på Heivoll og hans forfatterskap:  «Som i Himmelarkivet fungerer ”virkeligheten” i Før jeg brenner ned som legitimering av en mytologi rundt forfatteren”. (Haagensen, 2011 ) Haagensen bruker en del tid på genetiske kriterier, og han stiller spørsmål ved Heivolls intellektuelle nivå, altså kognitivite kriterier: ”Før jeg brenner ned, som oppleves som en studie i hvor mange oppramsende landskapsbeskrivelser et plott med mye bilkjøring kan avstedkomme. Ethvert tilløp til tenkning blir rask glattet ut av den malende fortellerstemmen….” og «….mytifisering av denne typen har vært Heivolls kjennemerke i både Himmelarkivet og Før jeg brenner ned.» Haagensen er spydig, ikke bare mot Heivoll, men også mot andre  norske kritikere: «Heivolls tilslørende billedbruk har ikke avstedkommet nevneverdig ideologikritikk hos anmelderne. Da skulle man kanskje tro at de rene håndverksmessige hensynene ved romanskrivingen ble viet desto større oppmerksomhet, men det er heller ikke tilfelle.» Haagensens stiller mange spørsmål med Heivolls forfatterskap, og han er ikke imponert over noen av bøkene han har tatt for seg.

Kåre Bulie anmeldte Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) i Dagens Næringsliv, og han er over middels begeistret, selv om  også han har innvendinger. Bulie bruker mye tid på genetiske og estetiske kriterier. Innledningen hans tar med begge: ”Gaute Heivoll har lenge vært ung og meget lovende. Med sin uhyggelige og sikkert skrevne sidevender om en pyroman er forfatteren på vei mot noe mer.”  Bulie er innom det kognitive kriteriet når han kritiserer boka for å argumentere svakt for grunnene til at fortelleren går til grunne: ”Selv om boken argumenterer svakt for at mye lå til rette for at fortelleren skulle gå til grunne – så mye lenger enn til litt ungdommelig alkoholoverdrivelse og en blank eksamensbesvarelse driver han det i realiteten ikke – er spørsmålet interessant.” (Bulie, 2010 s. 61).Til tross for disse innvendingene er Bulie positiv til romanen og han har en visjon om at Heivoll kan bli ”en av de dominerende norske forfatterne i sin generasjon.”

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger var begeistret. Med overskriften: ”Bokhøstens sensasjon?” (Krøger, 2010, s. 41)  levner hun ingen tvil om hva hun mener.  Krøgers språk viser at hun er berørt av romanen. Hun bruker mye estetiske kriterier og hun er så positiv at hun nesten skriver i affekt, men  jeg syns likevel ikke hun tråkker over noen emosjonell grense. ”Gaute Heivoll har skrevet en nervepirrende og formfullendt rekonstruksjon av en liten bygds store traume.”  Nervepirrende og formfullendt er ord som dukker opp flere ganger i Krøgers kritikk.  ”Heilvoll parallellfører sitt eget liv med pyromanens. Hadde Heivoll vært en dårligere forfatter kunne dette blitt et konstruert privat melodrama. Nå blir det en nervepirrende formfullendt roman.” Hun skriver videre: ” Han tar utgangspunkt i eget liv og biografi for å skrive skjønnlitteratur. Det er særdeles elegant gjort, i en roman som må bli Heivolls endelige gjennombrudd”. Krøger konkluderer med: ”Bedre kan det ikke gjøres”, (Krøger, 2010, s.41).

Også Stavanger Aftenblads anmelder Sofie Braut har med  overskriften: ”I en klasse for seg” (Braut, 2010, s.29)  vært tydelig på hva hun mener. Braut viser i sin anmeldelse ofte til Heivolls tidligere bøker, hun bruker genetiske kriterier. Braut mener at Heivoll er en forfatter som arbeider hardt, han er dedikert, han har gått gradene og han ”følgja si eiga løype mot noko som no står fram som ein særprega og viktig forfatterskap.” Braut skriver at han er en ”forfattar av rang”, og sneier dermed innom det estetiske, før hun avslutter setningen med det kognitive ”ein fin og klok forvaltar av historiene som dukkar opp i hans veg.” Braut er den av anmelderne som er mest begeistret og hun viser det med verdiladede ord og vendinger  jeg viser eksempler på her: ”foredlar han grep og forteljarmåtar, ei heilt eiga og distinkt røyst i bokhausten, medrivande fortalt, medrivande reise mellom og i menneskene». ( Braut, 2010, s.29). Braut er den av kritikerne som bruker mest tid på kognitive aspekter når hun viser til hvor godt Heivoll skriver om det sørlandske, og når hun hevder at han gjennomskuer klisjeer og luftige påstander.  ”Han forvaltar heimstaden, landskap og menneske med stort alvor. Menneskelagnader vert attfortalde med ei slags inderleg og øm respekt, slik at alt til slutt blir betydningsfullt. Det er fortelkjerkunst utan kvileskjer, …[..]. Hun avslutter sin anmeldelse: ”Slik risikovilje skaper litterære augneblinkar i ein klasse for seg. Les og lær”. (Braut 2010, s.29).

Espen Stueland, Klassekampens kritiker mener at Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010)  «til tider er besettende, men fortaper seg i kildene» (Stueland, 2010, s. 6), dette er en estetisk vurdering. Stueland veksler ofte mellom genetiske og estetiske kriterier:
«Brannen beskrives som skremmende, forferdelig, men også som «nesten vakker». Er slik estetisering må tilskrives forfatteren, snarere enn ekteparet.» Stueland skriver med lite pasjon, og hans anmeldelse viser liten grad av affekt, selv om han, slik Haagensen har en del innvendinger mot romanen. «Det er ubehagelig mytomant og komisk» . «Kildebruken er nærsynt”  og  ”passerer det grensen for en akseptabel porsjon narsissisme.”  Dette er sitater som viser estetiske vurderinger og Stueland er den anmelderen som har brukt dette kriteriet mest. Stueland avslutter med at han er delvis imponert over romanen, og hvis forfatteren hadde klart å motstå fristelsen til å skrive seg selv inn i romanen «ville dette vært en bok som satte leseren i fyr og flamme.»(Stueland, 2010, s.6).

Når disse fem kritikkene er lest, syns jeg tydelig jeg kunne se at to av kritikkene var skrevet med sterke følelser. Dette gjelder kritikkene til Braut og Haagensen. Den store forskjellen er at Braut setter Heivolls forfatterskap på en pidestall mens Haagensen dytter det samme forfatterskapet ned i gjørma.  Men tross deres meningsforskjeller legger begge vekt på de samme vurderingskriteriene, nemlig de estetiske og genetiske kriteriene. Krøger er også veldig positiv til Heivoll, men hennes anmeldelse er likevel ikke preget av den samme affekten. Krøger er begeistret og hun bruker positivt ladede ord, og hun er nær det affektive kriteriet, men etter min mening skriver hun ikke i affekt. Hun virker ikke så euforisk som Braut fremstår. Bulie og Stueland er litt over medium begeistret begge to, men de bruker ulike kriterier. Ingen av dem lar seg berøre nevneverdig av teksten og slik jeg ser det er ingen av dem i nærheten av å skrive i affekt. Bulie bruker i stor grad genetiske kriterier, og Stueland bruker i stor grad kognitive og estetiske  kriterier. Stueland er den som er nærmest Haagensen i retorikken.

Vigdis Hjorth sa under kritikerseminaret på Lillehammer i 2014 at hun skulle ønske at kritikeren kunne fortelle mer om hvor hun eller han var i livet sitt når kritikeren leste boka og skrev kritikken.
    
     Lesingen preger alt de gjør, og de leser det som responderer med der de er der og da. Jeg ønsker meg at de i kritikken gjør rede for hva de er opptatt av, hvor de er når de leser, som forklaring på hvordan de reagerer på en bok. En slik forpliktelse vil kanskje også gjøre dem mer klar over disse sammenhengene. (Granlund, 2014).

Jeg er begeistret for Vigdis Hjorths ide, selv om jeg ser at forslaget kanskje krever litt vel mye ærlighet og erkjennelse av egen sårbarhet fra kritikerne selv. Kritikerne jobber ikke i et vakuum, men leser teksten ut fra mange forhold som kanskje kan påvirke lesningen og vurderingen. Roland Barthes er inne på noe lignende når han snakker om punctum.

     Å peke på et punctum i en estetisk opplevelse er derfor et risikoprosjekt: ”Dette punctum er svært ofte en ”detalje”, det vi si et partialobjekt. Derfor er det å få eksempler på punctum også en måte å utlevere meg selv på. Punctum kan ikke ses uavhengig av den oppfattende bevisstheten. Det forteller noe om min måte å oppfatte verden på, avslører en flik av den jeg er.” (Barthes, Roland 2001).

Både Braut og Haagensen avslører mye av seg selv i kritikken. Jeg tror at noe i teksten har berørt noe hos dem, selv om det er på forskjellig måte. Hos Braut gir det seg utslag i panegyri, og hos Haagensen ble det slaktekniven, men kritikken sier like mye om dem som det sier om Heivoll, og det kan bli god underholdning av slikt. Det genetiske kriteriet er det som får størst plass i alle kritikkene. Det er her sammenligningen med andre forfattere, og sammenligninger med Heivolls tidligere bøker kommer inn. Mulig det er tilfeldig, men både Haagensen, Bulie og  Braut trekker inn Karl Ove Knausgård i sine kritikker, på svært ulike måter, vel og merke. Bulie trekker paralleller og skriver ”Historien om brannene og den unge mannen som sto bak dem, er vevd inn i en jeg-fortelling der fortelleren ligger så tett på Heivoll selv at det er relevant å sammenligne med Karl Ove Knausgård prosjekt.” (Bulie, 2010 s.6) Haagensen bruker positivt ladede ord om Karl Ove Knaugsårds Min Kamp 2, og sier at han ”gir oss et befriende uromantisk bilde av det praktiske arbeidet romanskrivning (også) er.» (Haagensen, 2011) Når han trekker inn Heivoll i teksten er det for å vise til ”hvor svak han er for (selv)mystifisering og romantikk. Også Sofie Braut i Stavanger Aftenblad sammenligner Knausgård og Heivoll:

     Men Heivoll signerer desse elementa med eigenart og ei eiga tyngd, han har drive med dette frå før Knausgård starta den nitide dokumentasjonen av kampen sin. Der ein Knausgård forsyner seg uten å spørja, er Heivoll ein mann folk opnar seg for, og han svarar med å vera varsam med det verkelege. Effekten er djupt rørande og engasjerande. (Braut, 2010, s.29)

Sofie Braut er tydelig imponert over Heivoll, og hos henne faller Knausgård gjennom med «den nitidige dokumentasjon av kampen sin.»

Kritikerne er forskjellige som mennesker, og de skriver også for ulike medier, medier som henvender seg til forskjellige grupper lesere. Det er forskjell i de forventningene Vagants lesere har til litteraturkritikk og de forventningene Dagbladets leserne har. Uansett hvilken avis eller tidsskrift kritikeren skriver for, møter kritikeren teksten med seg selv, og under lesningen av kritikkene av Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) syns jeg det har vært tydelig at personligheten også spiller inn i resepsjonen av en bok.

”Leseren møter litteraturen ut fra sin forventningshorisont og med sine sjangerforventninger. Leserens forventningshorisont har farge både av den historiske epoken hun eller han er født inn i, av hans eller hennes bakgrunn, utdannelse og litterære forforståelse og av den bokvirkeligheten han eller hun orienterer seg innenfor”. (Naper, 2007, s. 222).

Slik jeg se det sier Naper her at kritikerens utdannelse og kulturelle kapital vil spille inn på kritikken. At det er Espen Stueland, tidligere redaktør i Vagant, nå kritiker i Klassekampen og Olaf Haagensen, kritiker i Vagant, som er mest enige bekrefter kanskje dette. Det har vært interessant å studere anmeldelsene for å vurdere dem etter hvilke vurderingskriterier som er brukt. Det er store forskjeller mellom kritikerne og noen var overraskende fulle av affekter, det femte kriteriet.  Det første kriteriet, Det moralsk/politiske kriteriet er brukt i liten grad, mens som vi har sett, det genetiske kriteriet er mest brukt. Det andre kriteriet som handler om bokas intellektuelle nivå er brukt, men ikke hos alle. Alle kritikerne har med en smaksvurdering og en estetisk vurdering.





Litteratur

Andersen, P. T. (1987). Kritikk og kriterier. Vinduet, (3), 17–25.

Barthes, Roland 2001 : Det lyse rommet. Tanker om fotografiet (1980), Oslo

Braut, Sofie. (2010, 7. juni). I en klasse for seg. Stavanger Aftenblad, Del 2, s. 29.

Bulie, K. (2010, 21. august). Roman i flammer. Dagens Næringsliv. s. 61

Granlund, M.R. (2014, 27. mai) Selvinnsikt, motstand og oppmuntring. Hentet fra: http://kritikerlaget.no/nor/pages/923-intervju_med_vigdis_hjorth - Lest 29.01. 2015

Haagensen, O. (2012, 28, mars). Mytografen Heivoll. Vagant. Hentet fra http://Vagant.no

Heivoll. G. (2010). Før jeg brenner ned. Oslo. Tiden norsk forlag.

Heivoll G. (2008). Himmelarkivet. Oslo. Tiden norsk forlag.

Heivoll, G. (2011). Kongens hjerte. Oslo. Tiden norsk forlag.

Krøger, C. (2010). Bokhøstens sensasjon. Dagbladet. s. 41

Naper, C. (2007) Kvinner, lesning og fascinasjon. ”Bestselgere” i bibliotek og kiosk. Oslo. Pax

Kommentarer

  1. Siden jeg var med både på Lillehammer og Last Train, er det sjelden at jeg har følt meg så hjemme i en artikkel, eller hengt bedre med på referansene. Spennede og se alt som kommer fram når ting sidestilles, sammenlignes og sees på med nøytrale øyne. Dine nøytrale, min er selvfølgelig fordomsfulle, siden jeg ikke likte Heivollboka og sikkert hadde uttalt meg i flåsete sur panegyri, skulle jeg skrevet noe.
    Er meg fullstendig uforståelig hvordan noen kan synes Knausgård er slitsom nitidig, men rose Heivoll???

    SvarSlett
  2. Svaret på ditt siste spørsmål er jo ganske opplagt siden du liker Knausern bedre enn Heivoll, og jeg er jo helt nøytral - selvfølgelig. Gleder meg til årets seminar på Lillehammer, og hurra for ekstra dager!

    SvarSlett
  3. Tak for en fantastisk artikel/analyse. Jeg sidder netop med en eksamensopgave, hvor jeg skal analysere forskellige anmelderes vurderinger af den danske forfatter Ida Jessens Hvium-trilogi. Jeg skal bruge Andersens vurderingskriterier, men havde problemer med at finde originalteksten på danske biblioteker, så nu kan jeg indtil videre støtte mig til din meget fine opstilling her. TAK!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider