Solgunn sitt

Publisert i Altaposten 26. januar 2020  Et sterkt og langt farvel  «Hvordan har du det nå? spør jeg. Ikke så bra, svarer du. Hva er det verste? At jeg hadde håpet å bli her litt til.» 11.2.2016 døde Trine Hamrans mann Osvald knappe tre år etter at han fikk kreftdiagnosen. Lenge klarte ikke Trine å sette ord på opplevelsene og følelsene omkring mannens sykdom og vei mot døden. Hun begynte derfor å fotografere. I forordet til denne vakre og sterke boka skriver hun at hun kanskje forsøkte å holde Osvald fast gjennom dette, å stoppe tiden. Etter at mannen døde gikk det ett år før hun klarte å se på bildene, og hun oppdaget hvor mye hun hadde glemt og hvor mye hun hadde fortrengt.  Det holdt ikke å lese denne boka bare en gang før jeg anmeldte den, jeg måtte lese flere ganger, og jeg måtte la innholdet synke inn. Både fotografiene og tekstene er sterke, og de utfyller hverandre slik at både teksten og bildene blir enda sterkere fordi de får støt...

Publisert i Altaposten 4. mars 2015 Personlig møte med en lun feilvare I 2009 fikk Per konstatert kreft og han har hatt mange store operasjoner i årene etterpå. Han har forsont seg med døden, skrevet bok om døden og i 2013 fikk har Fritt Ords pris for å «ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden».  Aksel er forbannet på faren. Han mener at Per overså kroppens signaler, og lot kreften vokse seg stor før han tok kontakt med lege. Per er uenig, han mener han ikke hadde noen grunn til uro, og han har hele tiden nektet å ta noen snarveier for å få bedre helsetjenester enn det som den vanlige norske borger får tilbud om. «Det er godt nok» - sier han, men samtidig røper han at hvis han hadde vært yngre, hvis han hadde hatt små barn, ville prinsippene vært vanskeligere å følge. Da ville han ha lett seg frem til den beste behandling i verden, og jobbet for å få den. Diktafon Aksel har forberedt seg grundig i arbeidet med denne boka. Ha...

Publisert i Altaposten 2. mars 2015 Den tøffe kampen Anniken var akkurat flyttet til Alta for å studere russisk da hun oppdaget at hun var alvorlig syk. Hun hostet blod, og ble sendt til sykehuset i Hammerfest for nærmere undersøkelse.    Etter uker med    tester, prøver og undersøkelser fikk hun vite at hun hadde fått lymfekreft. Hun var 23 år gammel og    hennes største bekymring var ikke sykdommen, men hvordan det kom til å gå med forholdet hun og Erlend hadde. De hadde vært sammen i en måned når Anniken fikk de første symtomene, og Anniken var redd for at Erlend ikke ville være sammen med henne mer. Men Erlend hadde mønstret på MS Loveboat og lettet anker, og han aktet ikke å mønstre av. Kjærlighet er vakkert, og i Kampen for livet blir vi minnet på det.    Historien blir fortalt kronologisk, og skifter mellom Anniken og Erlends perspektiv. Det gjør at noen hendelser blir fortalt flere gang, men det syns jeg ikke gjør noe....

Publisert i Altaposten 7. mai 2013 Kreftbøker suger. Det mener i hvert fall hovedpersonen i denne fine, nydelige, triste og livsbejaende ungdomsboka. Hazel er 16 år og veldig syk. Hun har hatt kreft i mange år, og alle som kjenner henne vet at hun aldri kan bli frisk. Først fikk hun kreft i skjoldbrukskjertelen, og så fikk hun lungekreft. Den unge jenta har en slange i nesa, og en liten oksygentank på ryggen. Kanskje ikke så rart at Hazel føler at livet er tungt og at hun mest av alt har lyst til å være hjemme og lese i favorittbøkene sine. Men så bestemmer mora og legen at Hazel må delta i en støttegruppe for ungdom med kreft. En støttegruppe som avslutter hvert møte med at gruppelederen ber for alle som har deltatt i gruppa, men som ikke lenger er med – verken her eller der. Lista blir lengre og lengre, og Hazel klarer ikke å la være å tenke på den dagen hennes navn står nederst og gruppelederen ber støttegruppa be for henne. Kjærlighet til litteratur En dag H...

Kan man bruke tid på å skrive lange, analyserende og nydelige blogginnlegg når det finnes kopper som skal vaskes, klær som skal brettes, bøker som skal leses og hunder som skal luftes. Nei, ikke alltid er mitt svar og her kommer derfor noen kjappe omtaler av noen lydbøker jeg hørte i januar.  God jul - Hvor er du av Beate Grimsrud, i lydbokversjon. Det er Tone Danielsen som leser, og lydboka er veldig kort, bare 2 timer og 6 minutter. Den er fint lest inn, og hvis jeg skulle sagt bare en ting om den så ville det være søskenkjærlighet. Hvis jeg fikk si litt til så skulle det være at Beate har en storesøster som hun er veldig glad i, og som hun alltid har vært veldig glad i, og de to har feiret mange julaftner sammen. I denne lille lydboka får vi noen innblikk i disse julefeiringene. Konklusjon: Fint Chris Cleave : Gull, 9 timer og 28 minutt Ja, hva skal man si. Det handler om banesykling, om ekstreme konkurransemennesker, om mennesker som er vant til å presse ...

De siste ukene før jeg kunne gå på ferie drev jeg med hyllerydding på biblioteket. Den som har ryddet skikkelig i bibliotekhyller vet at det alltid dukker opp noe spennende, noe du aldri har sett før, selv om du har arbeidet på bibliotek i mange år. I år oppdaget jeg Engel av Anne Grete Hollup. Vivi er tretten år og bor i Oslo. Hun har en lillebror og foreldre som elsker henne og som hun elsker. Og så har hun vondt i kneet. Vivi er hypokonder, en skikkelig ille sådan. Hun har ringt til sykehuset og forhørt seg om hva det kan være. Men de sykdommene hun mener hun lider av - er for spesielle, det er liksom en av fjorten millioner som får akkurat den sykdommen, og da helst bare hvis man er blitt bitt av en ku i en ørken på Svalbard. Så alle ler av Vivi og Vivi ler av seg selv. Hun får en influensa som ikke vil gå over, og hun orker ikke å gjøre så mye som før. Moren legger merke til at Vivi har mistet mange kilo og legekontoret får besøk. Vivi kjenner klumpen i magen bli ubegripelig sto...