Anne Grete Hollup : Engel - 240 sider

De siste ukene før jeg kunne gå på ferie drev jeg med hyllerydding på biblioteket. Den som har ryddet skikkelig i bibliotekhyller vet at det alltid dukker opp noe spennende, noe du aldri har sett før, selv om du har arbeidet på bibliotek i mange år. I år oppdaget jeg Engel av Anne Grete Hollup.

Vivi er tretten år og bor i Oslo. Hun har en lillebror og foreldre som elsker henne og som hun elsker. Og så har hun vondt i kneet. Vivi er hypokonder, en skikkelig ille sådan. Hun har ringt til sykehuset og forhørt seg om hva det kan være. Men de sykdommene hun mener hun lider av - er for spesielle, det er liksom en av fjorten millioner som får akkurat den sykdommen, og da helst bare hvis man er blitt bitt av en ku i en ørken på Svalbard. Så alle ler av Vivi og Vivi ler av seg selv.

Hun får en influensa som ikke vil gå over, og hun orker ikke å gjøre så mye som før. Moren legger merke til at Vivi har mistet mange kilo og legekontoret får besøk. Vivi kjenner klumpen i magen bli ubegripelig stor når legen ikke ler av henne, men tar henne alvorlig, og i tillegg er bekymret. Bekymret over klumpen i kneet hennes og bekymret over hva han hører i lungene hennes.

Dette er starten på en tung og vanskelig reise for Vivi og familien. Anne Grete Hollup skriver sterkt, vart og gripende om hvordan det er å få en alvorlig diagnose som ungt menneske, og hvordan det er å være foreldre og søsken i en slik situasjon.

Jeg hadde ikke hørt om Anne Grete Hollup før jeg tilfeldigvis tok boka ut av hylla, men etter litt googling fikk jeg greie på at hun har skrevet mange bøker, og blant annet fått kritikerprisen for denne boka i 2000.

Jeg skal bruke boka i høst under bokpresentasjoner i forbindelse med prosjekt til fordypning på Alta vgs.  


Kommentarer

  1. Denne boken hørtes veldig trist ut, men det er en forfatter jeg aldri har hørt om tidligere. Fin omtale av boken også.

    SvarSlett
  2. Takk skal du ha, og ja den er veeeeldig trist!

    SvarSlett
  3. Fin omtale og heldig for Hollup at nettopp du ryddet, haddet det vært meg ville det blitt sensur.

    , snikende sykdommer er mitt største lesetabu, enda verre hvis det er barn.
    Vi har alle våre svakheter.

    SvarSlett
  4. Ingalill: Snikende sykdommer er grusomt, men bøker om snikende sykdommer engasjerer mange, og spesielt ungdommer virker det som. Og siden jeg har en ungdom må lese mer, - uansett hva, så må jeg også lese om snikende sykdommer. Men denne var god den.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider