Gå til hovedinnhold

Erling Jepsen : Kunsten å gråte i kor - Lydbok, 7 timer og 8 minutt


Flott lybokopplevelse

Trond Brænne leser fantastisk! Fra andre setning var vi (Pål og undertegnede) helt oppslukt. Det er en 11 år gammel dansk gutt som forteller historien om seg selv og familien sin. De bor i Sønderjylland og tidsmessig befinner vi oss på slutten av 1960-tallet. Gutten elsker sin far over alt på jord, og gjør bokstavelig talt ALT for at faren skal være glad. 

Gutten, han heter Alan forresten, bor sammen med søsteren Lone og moren og faren i et vanlig hus i en liten landsby. Moren er hjemmeværende, faren har melkebilen og en liten butikk. Lone er noen år eldre enn Alan. Det blir ganske snart tydelig at det er noe som ikke helt stemmer i denne familien. Alle må gjøre alt for at ikke far skal bli sint eller lei seg, en typisk kommentar fra Alan er: "Lone, kan ikke du gå å legge deg på sofaen med pappa i natt, han trenger deg". 

Alan skjønner ikke hvorfor noen mener at det er galt at Lone ligger sammen med pappa på sofaen, pappa blir jo så glad av det? Noe annet både pappa og Alan blir merkbart lykkelige over er begravelser. For pappaen er så gruelig flink til å tale, og han er så flink til å få folk til å gråte, og da får folk mer respekt for han, og da handler de mer i butikken hans, og det hele er en runddans som Alan ikke helt skjønner, men han skjønner ihvertfall at faren trenger å få folk til å gråte i begravelser. 

Les eller hør denne - og er du ikke spesielt begeistret for lydbøker så kan det være akkurat denne lydboka som omvender deg, for dette er bra! 


Kommentarer

  1. Jeg elsket denne utrolig sørgelige boka! Og Trond Brænde leste bare rørende godt!

    SvarSlett
  2. Ja!!! Tenker at dette er boka for å overbevise alle lydbokskeptikere.

    SvarSlett
  3. Supersøt bok! Forfatteren får virkelig fram hvordan en elleveåring tenker, slik jeg tror en elleveåring tenker i hvert fall. Og den er sikkert veldig bra som lydbok. God tur til Italia, Solgunn! Nyt hvert øyeblikk! :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...