Gå til hovedinnhold

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider


Hundehjerte! – og litt smerte.

Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det.

Heldigvis var det enkelt å skrive en omtale om Kaoshjerte. For jeg elsket boka. Selvfølgelig. Det skinner Lise og hvordan Lise snakker om andre og til andre gjennom hele fortellingen. Jeg har noen bittesmå betenkeligheter, og de kommer helt til sist, og er så små og bagatellmessige at jeg i andre anmeldelser kanskje ville ha latt være å påpeke dem, men her kommer jeg til å bli så positiv at det trengs litt motvekt.

Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen.

Minja er romanens jeg-forteller, og hun er en pålitelig forteller. Jeg tror på henne, og tviler derfor aldri på det hun sier. Historien starter med at Minja kommer til seg selv hjemme i blokkleiligheten på Stovner. Hun er ille tilredt, men hun husker ikke noe fra de siste ukene, og til og med når hun prøver å huske, husker hun feil. Moren har ringt til henne, hun er på tur hjem fra ferie, men Minja husker ikke hvor moren har vært. Den unge jenta ser seg i speilet og oppdager at utseendet hennes har forandret seg. Håret er blitt lengre og hvorfor har hun kjole på seg? Hun bruker jo aldri kjole. Hun bestemmer seg for å ringe bestevennen Josef. Men Josef svarer ikke, og plutselig ringer faren til Josef og lurer på om Minja vet hvor sønnen er. Men Minja vet ingenting og spørsmålene står i kø både hos henne og hos meg.

Det dukker opp en del prolepser – frempek, som er snedig bygd inn i teksten. Hvis man kjenner til noen av sagnene som forfatteren er inspirert av, eller kjenner til myter og overtro som forbindes med de underjordiske skjønner man hvorfor de er der, og hvorfor de er viktige. Romanen har brudd i fortellingsnivået i og med at del to er en analepse, en retrospeksjon. Så enkelt fortalt våkner Minja opp og husker ingenting – det er del 1, i del 2 gjenopplever hun det som skjedde før hun våknet i del 1, og i del 3 starter vi  i nåtid og følger fra da av historien kronologisk – slik den skjer, time for time.
Det er sterke følelser, vennskap, kjærlighet, familiebånd, bygd og by, gammelt og nytt, kjøttkaker og kebab, seter og T-bane, overtro og huldrer, og det føles helt riktig.
Jeg håper at det kommer flere bøker om Minja. Eller om andre i Minjas omgangskrets. Kanskje mora. For selv om Minja tror at mora ikke vet det Minja vet – så sier syvende setning på side 19 at Minja tar feil.
                                                           
Og når jeg nå først nevner setninger. Det er så mange fine av dem her. Jeg skal vise noen, men jeg sier ikke hvor de er i romanen,  vil ikke ødelegge noe for deg som ikke har lest boka enda:

Nå har jeg tøylet alt ned i bunnen av sjela mi.

Han er min beste venn, en verdensmester i å være som en bror, og jeg vil ikke juge til han.

Ordene vokste i munnen min. Noen ord er så store, det er som om de bærer en hel verden.

I stedet ble jeg sittende i taushet og kjenne skogen vokse inn på meg.

Alle tanker sprakk som såpebobler i møte med de blå øynene.

Jeg kjente at det ble trangt inni meg.

Finfint visdomsord:

 - Dra så langt som øyet kan se, og når du kommer dit, vil du se enda lengre.

To betenkeligheter:

Minja er sterk. Kjempesterk. Hvordan kan hun da holde i bordet så knokene hvitner, uten at bordet blir ødelagt?  På side 25 knuses tallerkenen i to millioner småbiter når hun tar litt hardt i den. Jeg skjønner at det er forskjell på et bord og en tallerken, men bevisene på at Minja er Pippisterk kommer mange ganger utover i boka, og jeg stusset på akkurat den.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor Minja på side 208 plutselig henger med Emrek på kafeen. Den setninga og den situasjonen kommer fra intet. Det er bare kort tid siden Minja lurte på hvem/hva Emrek var og hvorfor er hun sammen med ham på kafeen? Det kommer jo heller ingenting ut av akkurat denne situasjonen, så jeg skjønner det ikke.

Jeg kan ikke avslutte uten å si tre ting til: Det ene er at det ikke var en eneste skrivefeil i boka. Ikke en! Det må være første gang på flere år at jeg har lest en utgivelse uten en skrivefeil. Det er godt jobba! Det andre er at det er mye lun og god humor her. Ikke den humoren som gjør at du brøler av latter og tenker at det er godt det er langt til nærmeste nabo. Nei, det er den humoren som får deg, eller meg i hvert fall, til å trekke på smilet og tenke at der ble jeg enda litt bedre kjent med universet til forfatteren. Og sist men ikke minst; de korte kapitlene er med på å jage stemningen opp, og vi nærmer oss thrillergenren i enkelte partier. Det er superspennende og sa jeg at jeg vil ha mer?

Så Lise, hvis du leser dette vil jeg bare si at jeg er superduperstolt over å kjenne deg og fordi vi er venner. Gratulerer med en fantastisk bok og jeg elsker Minja, Lea, Josef, Even, mormor og Kappi!



Kommentarer

  1. Jeg kan ikke si jeg kjenner, men heller kjenner til Lise. Spennende er det uansett at hun gir ut bok, og det du skriver om boken her, gjør at jeg må se å få skaffet meg den :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Klart du må få tak i boka :-)

      Slett
  2. Nå gleder jeg meg til jeg får fatt i den boken!

    SvarSlett
  3. Wow! Dette er en av de beste anmeldelsene jeg har lest på veldig, veldig lenge! Jeg gleder meg alldeles sinnssykt til å lese boka selv!

    SvarSlett
  4. Flott innlegg og omtale av denne ungdomsboka.. Frister umiddelbart til å få tak i boka - NÅ. Ha en flott søndag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - håper du også har hatt en fin søndag :-)

      Slett
  5. Enig, enig! Grundig, overbevisende og velskrevet omtale
    (så får du bare late som jeg har all den autoriteten messing av slike adjektiver krever)
    , om ei bok jeg egentlig ikke skulle lese, fordi jeg ennå ikke er ferdig med å late som jeg ikke leser ungdomsbøker.

    Og hvis jeg skal lese både Råta og Kaoshjertet faller korthuset. Men, egentlig er det jo innlysende at jeg bør lese denne før Råta. Det er jo boka til Lise, samtidig er det litt skummelt, for det har jo vist seg at vi ikke har helt samme synet på ungdomsbøker, og jeg vil jo så gjerne like den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk - og jeg vet jo at du har den autoriteten :-) Klart du må lese Kaoshjerte. Det er jo boka til Lise og derfor er det jo ikke skummelt. Jo, forresten, boka er skummel, men du skjønner.

      Slett
  6. Lise, vettu! Fine, flinke, flotte Lise. Og dyktige Solgunn -

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk - og gratulerer så masse med dagen :-)

      Slett
  7. Så fin en anmeldelse.. Jeg ser også frem til å lese denne boka. Jeg er så heldig jeg også at jeg har fått et signert eks av forfatteren Lise Knirk.:)

    SvarSlett
  8. Jeg fant faktisk en skrivefeil :-D Men det var jaggu det eneste også. Ellers elsket jeg boka fra begynnelse til slutt. Superstolt på Lises vegne, og jeg GLEDER meg til å skrive om boka :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hæ! En skrivefeil, ja, men da tror jeg på deg. Og gleder meg til å lese hva du skriver om boka.

      Slett
    2. Kunne grått. Skrev notater i vilden sky i Sydenland, men ble notatene med hjem? NEI! *river og sliter i solskadet hår*

      Slett
  9. - Og ja, herregud så bra innlegg om Kaoshjerte!

    SvarSlett
  10. Fin omtale, uten å røpe for mye....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…