Gå til hovedinnhold

Kristin Maridal : Love deg aldri : Kvalshaug forlag, 472 sider

Publisert i Altaposten 7. oktober 2014



Oppvekst i et gruvesamfunn

Kristin Maridal er journalist i Sunnmørsposten.  Love deg aldri er hennes debutroman.

Historien er fortalt med en allvitende fortellerstemme, men det er Karen som er hovedperson. Hun er fem år gammel første gang vi møter henne, og hun vokser opp i den lille gruvebygda Raudsand i Møre og Romsdal. Det er gruva som gir arbeidsplasser, lønn og trygghet for de fleste innbyggerne, men det er også gruva som gjør at ungene og mødrene går på ank. Når blir neste ulykke i gruva og hvem blir rammet da?

I Love deg aldri blir vi kjent med en familie med tre jenter; storesøster Britt, mellomsøster Karen og lillesøster Rikke. Store deler av romanen handler om relasjonene mellom søstrene. Relasjoner som forandrer seg etter hvert som de vokser opp. Det er en klassereise som beskrives, og samtidig et forsvarsskrift over å flytte fra familie, om å ønske seg noe mer enn hva som tilbys i ei lita bygd.

Romanen fortelles over flere tidsplan der vi vekselvis følger Karens oppvekst og Karen i forberedelser til egen femtiårsdag.

Gode tidsbilder

Jeg syns de beste partiene i boka er når barndommen og oppveksten i Raudsand beskrives. Jeg har vokst opp med en pappa som arbeidet i gruva på Stjernøya og jeg kjenner meg igjen i tidsbildene selv om forfatteren er noen år eldre enn meg. Maridal beskriver den store forskjellen mellom funksjonærer og arbeidere, og hun er god på detaljer. Den nære kontakten mellom besteforeldrene og Karen er også godt beskrevet.

Det er ikke ofte jeg blir så grepet av en bok som jeg ble av denne. Tårene silte fra side 10, og flere gang var jeg på hulkestadiet. Og jeg tenkte flere gang at denne boka må alle lese, men så dukker det opp svakheter som gjorde meg irritert. Det er mange feil i teksten, ord som mangler, eller ord som er feil skrevet og det er for mange gjentagelser. Jeg syns også at frampekene er for tydelige, men når det er sagt ble jeg likevel helt satt ut når triste ting skjedde.

Maridal skriver godt,  nært og tett men jeg skulle ønske hun kunne ha økonomisert mer med språket, de siste hundre sidene går på tomgang. Det er svært lite der som ikke allerede er nevnt flere ganger eller som gir oss noe bedre forståelse av hvem Karen er.

Terningkast 4

Kommentarer

  1. Hmmm... Jeg er så vidt igang med denne nå, og liker den foreløpig veldig godt. For å bevare den gode leseopplevelsen, synes du jeg skal fortsette å lese og kose meg fram til de siste hundre sidene, og bare skumme gjennom siste delen? Jeg leser jo først og fremst for å kose meg, ikke for at jeg skal vurdere kvaliteten på håbdarbeidet etterpå ;o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Sorry for sent svar. Regner med at du har lest boka ferdig for lenge siden - og nå skal jeg inn på din blogg for å se om du har lest og skrevet om opplevelsen. Men hvis du ikke har lest den ferdig - skum gjennom de siste hundre!

      Slett
  2. Har også denne liggende.. og håper jeg ikke irriterer med over håndtverksfeil, siden jeg nå er advart.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Er spent på hva du syns om boka. Vet at det ikke er alle som irriterer seg over manglende ord og skrivefeil, men for meg blir det en irritasjon, og da går det utover helhetsopplevelsen.

      Slett
  3. Bok notert, og hvis jeg ender opp med å ikke lese den, gjorde du ihvertfall ditt beste.
    Det demper meg litt at du som var så emosjonelt engasjert likevel ikke makter å fortrenge skurret.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, - jeg var skikkelig emosjonelt engasjert. Hulk og snufs og huttemegtu. Hun skriver godt, og hadde det ikke vært for de siste hundre sidene hadde femmern vært i boks.

      Slett
  4. Dette er en av bøkene som ligger høyt oppe i lesebunken min! Ser fram til å lese den. Ikke minst etter din omtale, trass i noen kritiske vurderinger. Får se hvordan jeg takler dem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Måtte innom bloggen din for å se om du hadde skrevet om boka, men fant ikke noe, så da har du sikkert ikke lest den enda. Håper jeg ikke ødela leseopplvelsen din med mine kritiske vurderinger.

      Slett
  5. Hei, jeg har også lest denne romanen. En ting jeg vil kommentere er dette med språkfeil. Jeg kunne ikke se feil, og lurte på hvorfor. Nå trur jeg kanskje jeg hva det er. Det blir brukt dialekt i stor grad i boka. For eksempel helt mot slutten, i en tale, der sier lillesøsteren "kjere" og ikke "kjære" som man ville vente. Det er ikke skrivefeil. Det er dialekt. Er ellers enig i at boka kunne ha vært strammere komponert.

    Neste uke skal jeg lede et forfattermøte med Kristin Maridal om denne boka. Har dere kommentarer eller spørsmål dere vil jeg ta med opp, kom med dem.

    Jeg skriver også blogg. Se: http://sogeland.blogspot.no/2014/11/jeg-leser-love-deg-aldri-roman-av.html

    Hilsen Merete B. Aae

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…