Publisert i Altaposten 27, oktober 2014
Ungdomsroman fra Finnmark
Siri Broch Johansen er en samisk forfatter, dramatiker og sanger fra Tana kommune i Finnmark.
Hun skrev ungdomsromanen Saras dagbok i 2010 og for den fikk hun Nordisk Sameråds litteraturpris i 2011. Broch Johansen har en variert litterær produksjon bak seg og er for tiden aktuell med teaterstykket Til venstre i Hetta.
Det er femten år gamle Josef som er hovedperson og som har fortellerstemmen i årets utgivelse. Josef har to bestekompiser, Per og Oskar og han er forelsket i Márjá. Det handler om vennskap mellom gutter, den første store kjærligheten, og om å vokse opp i Finnmark med en drøm om å bli best. Når forbildet heter Petter Northug er ambisjonene klare, men valg må tas og noen valg er viktigere enn andre.
Dette er en ungdomsbok med et enkelt språk. Det positive med det er at det gir god flyt i teksten. Det negative er at romanen fremstår som spinkel og uten motstand.
Forfatteren har en forkjærlighet for fyllordet liksom. Liksom forbindes med måten ungdom snakker til hverandre, og er et ord som hvis det brukes mye nesten alltid trekker teksten ned. Se på dette eksemplet:
«Per var liksom litt mutt også. Fingrene hans løp opp og ned gitarhalsen som før, men det spruta liksom ikke lykke av ham der han sto og plukka fram rockesoloer. Jeg var vant til at Per snakka i vei om alt mulig rart, sprøe tanker og ideer og dikt og sanger bare spratt ut av ham. Men nå var det liksom ingenting som ville sprette.»
I tillegg er liksom et ord som ofte forbindes med jenter, noe som blir problematisk fordi vi har en kvinnelig forfatter som dikter opp en gutteidentitet, og da blir det ekstra viktig at karakteren er troverdig. Når Josef fremstilles som en gutt som skravler, sier liksom i annenhver setning og syns at det å sette mark på en fiskekrok er ekkelt, sliter jeg med å tro på ham.
Jeg syns Broch Johansen er best når hun skriver om Márjá, og Márjá er også den det er lettest å bli kjent med, og lettest å bli glad i. Verken Josef, Per eller Oskar er beskrevet på en måte som gjør at de fremstår som virkelige, men det gjør Márjá.
Halvveis i boka skjer det en tempoforandring både språklig og innholdsmessig. De unødvendige fyllordene blir mindre påtrengende, og historien tar en overraskende vending.
Det er spennende med forfattere fra Finnmark, og jeg liker at man kan lese om Sigurd Rushfeldt, Morten Gamst Pedersen og Intrigue. Vi trenger flere bøker som forteller om hvordan det kan være å vokse opp i vårt nordligste fylke. En oppvekst med snarefangst, fisketurer og full tilgang til hele verden gjennom internett. Derfor er det synd at boka er så muntlig og så skravlete. Litt strammere språkvask med mer troverdig karakterbygging hadde hevet romanen med flere hakk.
Terningkast 3
Kommentarer
Legg inn en kommentar