onsdag 20. april 2016

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016


Sterkt og aldeles nydelig

Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene,  og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.

Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og jeg spurte meg selv flere ganger mens jeg leste hvorfor jeg likte boka så godt. Svaret er at jeg falt pladask for fortellerstemmen til Haaheim. Hun har gode personbeskrivelser med fine vendinger og presise observasjoner, både i forbindelse med møter mellom mennesker og storpolitikk. Språket er godt, med innslag av ulike dialekter. Samtidig viser hun stor respekt og finfølelse i forhold til tidligere generasjoner.

Gode og gjenkjennelige tidsbilder

Noen av Haaheims slektninger har skrevet brev gjennom store deler av livet, brev som andre har tatt vare på og gitt til yngre slektninger,  andre har skrevet dagbok eller minneoppgave. Dette har gitt forfatteren mye godt materiale å bygge på, men den særegne stemmen er hennes egen. Her er et eksempel der hun forteller om mormora i Kirkenes:

”Tre ganger skjer det at livet går i stå for den margslitne mormoren min. Tre ganger mister hun seg selv. Sammenbruddene og sykehusoppholdene er blanke flater i familiens hukommelse. I minneoppgaven der mormor skrev om de viktigste hendelsene i livet, står det ingen ting. Det er som om det aldri har skjedd.


Jeg har lest en del selvbiografiske romaner i det siste og fikk lyst til å sammenligne Nordnorsk julesalme med både De urolige av Linn Ullmann og Neiden 1970 av Ingeborg Arvola. Ullmanns roman er lest og bedømt og funnet verdig en nominasjon til Nordisk Råd litteraturpris, men jeg mener at både Neiden 1970 og Nordnorsk julesalme er bedre. Men juryen som nominerer til disse prisene leser nok ikke Arvola og Haaheim. De leser ikke disse bøkene som forteller historiene om de som vokste opp i Finnmark og som ble i Finnmark tross armod og slit.  Både Arvola og Haaheim skriver om Øst-Finnmark og de beskriver tøffe tak, og en sterk vilje til å overleve både på kant og på lag med naturen og det de leverer holder et høyt litterært nivå.

Det er ikke bare Haaheim som er sentimental, også jeg kjenner at det tykner i halsen og svir bak øyelokkene når Nordnorsk julesalme blir fremført og lest. For nå sitter jeg nå her, utgrått  og snufsende etter å ha  blitt blåst av gårde av en debutant og jeg håper mange finner frem til denne skatten av en bok. En bok som er skrevet med en stort hjerte for mørketidslandet og de flotte menneskene som ”leve her nord”.


Terningkast 6

søndag 20. mars 2016

Sissel Horndal : Sølvmånen : CalliidLagadus

Publisert i Altaposten 18. mars 2016 



Vakker eventyrbok

Sissel Horndal er en norsk billedkunstner, illustratør, grafisk designer og forfatter. Horndal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Hun har illustrert mange barnebøker og fått flere priser og gjeve nominasjoner for sitt arbeid.

Samisk eventyr

En ung jente er alene på fjellet og gjeter reinflokken. Plutselig forandres lyset på himmelen og jenta ser opp mot månen som er helt forandret. Den er blitt så lys og så stor at jenta blir fryktelig redd. Dette må være en sølvmåne! Hun husker bestemoras ord: ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.”

Jentas pappa er et stykke unna sammen med de tre brødrene hennes. Han oppdager sølvmånen og skjønner at datteren er i stor fare. Han velger ut den modigste sønnen og sammen drar de ut i natta for å finne jenta. Men hun er allerede tatt til fange av Stallo, og kun visdomsord fra bestemora og jentas egen kløkt kan berge henne nå.

Drømmelandskap

Språket er poetisk, med enkelte dialektord og a-endinger.  Leserne blir med på  en spennende reise i et overnaturlig vakkert landskap. Horndals illustrasjoner beveger seg i et tåkete drømmelandskap der bildene har flere dimensjoner. Det er ikke rammer rundt bildene, noe som gjør at de oppleves som grenseløse, og at historien fortsetter bak bildene.  Fargene er myke med rolige overganger. Den samiske mytologien er med, men ikke tydelig, bare som en bakgrunn. Og så kommer noe av det jeg likte best av alt, nemlig plasseringen av historien i nåtid, det er nesten genialt. I enkelte av bildene er det plassert inn gjenstander som brukes i dag. Det ligger en mobiltelefon i lyngen, det står  en firehjuling i gresset. Dette er typiske tidsmarkører for vår tid. Men uten disse gjenstandene, kunne historien ha skjedd for mange hundre år siden. Naturen er den samme, menneskene de samme, reinsdyrene og mye av klærne samene bruker er også de samme.

Jeg har også tidligere latt meg imponere av Horndals kunst, men dette er det beste jeg har sett fra henne. Hun har laget et spennende eventyr med vakre illustrasjoner der bildene og teksten utfyller hverandre og resultatet er en nydelig eventyrbok for alle.  

 Terningkast 6

onsdag 16. mars 2016

Heine Bakkeid : Jeg skal savne deg i morgen : Aschehoug : 352 sider

Publisert i Altaposten 3. mars 2016 



Ramsalt krim

Heine Bakkeid bor i Kvæfjord, men er oppvokst i Gratangen i Troms. Han har skrevet en rekke bøker tidligere, men dette er hans første krim og starten på en planlagt serie med Thorkild Aske som hovedperson.

Aske er tidligere avhørsleder i politiet, men etter at han gjorde en grov tabbe som medførte en annen persons død ble han dømt til fengsel.  Nå er han akkurat sluppet ut, men fordi han nylig mislyktes i et selvmordsforsøk får han tett oppfølging av en ansvarsgruppe. Han melder seg som arbeidssøker på NAV, og det eneste konsulenten kan råde han til er å søke jobb som telefonselger. Han knasker morfin og beroligende døgnet på tamp, og har en depressiv tilnærming til det meste. Ikke helt uvanlig for heltene og hovedpersonene i denne sjangeren.

Så får han mer eller mindre beskjed om å dra til et fyr på yttersiden av Tromsø. En ung mann er savnet, antatt druknet, og mora til den savnede vil at Thorkild skal reise og lete etter sønnen hennes. Gammel gjeld og skyldfølelse gjør at Aske ikke kan si nei, og selv om han fremstår ganske ubrukelig skjønner vi at han tidligere var regnet blant det ypperste Norge hadde å by på innen politietaten.

Liket som forsvant

Dermed bærer det nordover for vår slitne helt. Han hiver i seg fargerike kapsler med stadig kortere mellomrom,  og har problemer med å skille mellom hva som er virkelig og hva som er hallusinasjoner. Da han endelig ankommer fyret og skal være alene der i noen timer for å lete etter den savnede begynner merkelige ting å hende. Det er høye bølger og mye vind, og Thorkild oppdager et dødt menneske som driver i vannet. Men det er ikke den savnede unge mannen, det er liket av en ung kvinne. Thorkild sikrer den døde kroppen under en presenning og går innomhus for å ringe politiet. Men da han kommer tilbake til presenningen er det ingenting under den. Thorkild oppdager en mann i dykkerdrakt på tur ut i sjøen, med det som må være kvinneliket i armene. Det er storm, det finnes ikke båter eller folk i mils omkrets og  tanken på at Thorkild har alvorlige vrangforestillinger slår både politiet og han selv.

Korte kapitler og et effektivt språk gjør boka lett å lese, men jeg syns det blir for mye skravling. Plottet er spennende, det er sikkert derfor jeg blir så irritert når det er så mye pjatt innimellom. Det går side opp og side ned i uvesentligheter, og jeg skjønner jo at vi må bli kjent med Thorkild og fortiden hans,  noe som også betyr lillesøstra og den voldelige mannen hennes. Her skal det bygges en karakter, og da må vi bli kjent med hovedpersonen, men likevel blir jeg smågretten av for mye fant og fjas. Her er også funnet plass til synskhet og healing, samt møter med døde sjeler, så hvis du både liker Åndenes makt og krim kan denne boka være helt perfekt for deg.



Terningkast 4

fredag 19. februar 2016

Er dette plagiat eller er det innafor?

Publisert i Altaposten 19. februar 2015 

Tor Even Svanes : Til Vestisen : Cappelen Damm : 192 sider





Det gikk fort å lese Tor Even Svanes siste roman, det var korte kapitler, og en spennende historie. Det handler om Mari Risa, en ung inspektør fra fiskeridirektoratet som skal på sitt første oppdrag som inspektør på selfangstskuta MS Kvalfjord.

Under overfarten til Vestisen knekker telefonmasten, og den eneste måten å kommunisere på er via åpen linje, altså VHF-en. Allerede den første fangstdagen skjønner Mari at hun er i trøbbel, førsteskytteren treffer dårlig, og kapteinen bryr seg ikke om hennes forsøk på å stoppe jakten. Det utvikler seg etter hvert en svært dårlig stemning om bord, og blant annet settes det opp skilt for å hindre Mari i å komme på dekk. På grunn av manglende kommunikasjonsmuligheter med departementet og en stadig mer truende oppførsel fra mannskapet blir situasjonen vanskelig for inspektøren.

Gamle inspektørrapporter

Mens jeg leste tenkte jeg stadig på saken mot Odd F. Lindberg og det han påpekte i 1988 mens han var inspektør på selfangstskuta Harmoni. Da jeg var ferdig med Svanes roman begynte jeg å lete etter opplysninger om Lindbergsaken. Helt tilfeldig kom jeg over en fangsrapport som fanget min interesse. Denne rapporten var skrevet av en kvinnelig inspektør etter hennes erfaringer på selfangstskuta MS Kvitungen i 2009.

Det er en lang og fyldig rapport som kort oppsummert handler om en uerfaren kvinnelig inspektør som er på sin første selfangst. Allerede under overfarten til Vestisen knekker telefonmasten og det er kun mulig å kommunisere via VHF, noe som gjør situasjonen vanskelig for henne. Den første fangstdagen gjør hun skipperen oppmerksom på at førsteskytteren treffer dårlig og at dyr lider, men kapteinen avviser inspektørens forsøk på å stoppe jakten. Det blir en svært dårlig stemning om bord, – og mannskapet setter opp et skilt for å hindre inspektøren i å komme på dekk.

Ja, som du ser – boka til Svanes er en delvis kopi av en fangstrapport.

Ikke bare har han tatt ideen fra en rapport, det er vanlig og helt innafor-  men han har kopiert det meste av detaljer, og mange dialoger. Han har ikke engang giddet å endre antall, slik som disse eksemplene viser:

Inspektørrapporten:
8. mai kalte inspektøren skipper og styrmann til møte etter frokost. 1. Skytter aksepterte ikke at han ikke var ønsket på møtet og fikk derfor også være med. Inspektøren tok opp resultatet fra de siste 3 dagenes fangst: 32 dyr skadet og mistet.

Boka :
Hun kaller inn til et møte. ”Erik skal være med på møtet”, svarer Arentz oppgitt. ”Han krever det. Sier at han ikke akseptere at du går rundt og snakker dritt om ham.”  (…..) Tallene for de tre siste dagene. Bare det. Dere har skadet og mistet 32 dyr.

Inspektørrapporten: ( og Dagbladet) 
Det var jo første fangstdagen., Han må jo få skyte seg inn.”
”Du må jo forstå at han er skytekåt.”

Boka:
Det er jo første fangstdagen. Han må få skyte seg inn. Du må jo forstå at han er skytekåt.”


Det finnes mange slike eksempler, og for de som skulle ønske å sammenligne rapport og bok er det bare å søke opp rapporten på nettet. Den ligger åpen for alle.

Trist

Når det gjelder bokas kvalitet er det påfallende og nesten litt trist at når Svanes dikter blir teksten kjedelig. Det er nemlig ganske spennende med historien om Mari, som er intens skummel og klaustrofobisk. En ung kvinne er alene på en fangsskute, en kvinne som med sine ord og sine gjerninger kan sette de testosteronfylte og skytekåte mannfolkene om bord i vanskeligheter hvis hun forteller myndighetene hva hun vet. Det er klart at dette kan det bli god litteratur av, noe Svanes har skjønt. Men etter at rapporten og Svanes skiller lag står Svanes på egne ben – og de siste tjue sidene i boka fremstår helt unødvendige.

I bokas paratekst står følgende: Til Vestisen er en roman. Enkelte elementer fra fangsten er hentet fra reelle inspektørrapporter, men menneskene i boken, og de handlinger de begår mot hverandre, er fiksjon.”

Jeg syns ikke at dette holder. Mye av teksten er ikke produsert av Svanes, men av en anonym kvinnelig inspektør, og med mindre Svanes har tatt en kjønnsskifteoperasjon siden 2009 er dette materialet ikke suget ut fra Svanes eget bryst.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at Svanes kunne ha gjort seg litt mer flid med kopieringen sin. Kunne han ikke bare ha endret litt på antall skudd, antall seler som ble skadeskutt, osv, og på denne måten gjort materialet mer til sitt eget?

Skrev boka på en måned

Slik det fremstår nå skjønner jeg godt at han skrev boka på en måned. Skriving går jo ganske fort når man klipper og limer fra andre. Det er sikkert lov -  ifølge Åndverksloven  § 9 finnes det en del offentlige utredninger, forslag og uttalelser som er unntatt åndsverksloven. Jeg er ikke jurist og det er ikke opp til meg å vurdere om inspektørrapporten fra 2009 havner innenfor denne lovtolkningen. Likevel syns jeg at jeg kan si at dette strider mot hva jeg syns er moralsk riktig.

Terningkast 2





mandag 15. februar 2016

Britt Karin Larsen i samtale med Finn Skårderud

Bilde av en nydelig marsipankake som ble laget da Britt Karin Larsen var på besøk i Alta - november 2013. 


I morgen, tirsdag 16. februar klokka 19.00 skal Britt Karin Larsen ha en samtale med Finn Skårderud. Seansen skal foregå på Nasjonalbiblioteket - og hadde jeg vært i Oslo skulle jeg ha funnet meg en plass på første rekke. Britt Karin Larsen er en fantastisk formidler, både muntlig og skriftlig, så har du mulighet til å dra for å høre henne syns jeg du skal benytte anledningen. 

Dette står det på Nasjonalbiblioteket sine sider - klippet ut i dag:

"Med romanen Kaldere mot natten fullførte Britt Karin Larsen i fjor sin kritikerroste serie om folket på Finnskogen. I sju år og gjennom sju romaner har lesere ventet på hvordan fortellingen skulle flettes sammen, frem mot sitt endelige punktum. Visste forfatteren helt fra starten av hvordan det skulle gå?

Larsen har nylig gitt sine romanmanuskripter til Nasjonalbiblioteket, med utkast til uskrevne kapitler og store og små rettelser i margen. Nå møter Larsen psykiater, forfatter og sambygding Finn Skårderud til samtale om sitt arkiv og om hva som gjør at en roman blir akkurat slik, og ikke annerledes." 

Jeg legger ved en lenke til en bloggpost jeg skrev for tre år siden - som heter Verdier av formidling, og det viser hvor populær Britt Karin Larsen var i Alta etter at, (ja, jeg må nesten si det selv, siden ingen andre gjør det akkurat nå,) jeg hadde drevet en massiv formidling og markedsføring av bøkene hennes. 

lørdag 13. februar 2016

Mammutsalg 2016 – mine anbefalinger



Årets mammutsalg har en overflod av gode bøker, faktisk såpass mange av det ble problematisk å begrense seg. Jeg endte opp på 19 bøker du ikke bør gå glipp av. Jeg lenker til anmeldelsene mine og der det ikke finnes anmeldelse er det heller ingen lenke. 

Terningkast 5 

Jon Fosse : Andvake, Olavs draumar, Kveldsvævd
Tore Renberg : Angrep fra alle kanter


Terningkast 6 

Britt Karin Larsen: Slik treet faller
Siri Pettersen : Råta
Elisabeth Johansen : Brent land
Fjodor Dostojevskij : Brødrene Karamasov



fredag 12. februar 2016

Sigri Sandberg & Morten Mørland : Vindtrollet : Orkana, 36 sider



Vakre mørketidsillustrasjoner

Sigri Sandberg har bodd mange år på Svalbard, og det er kanskje der hun har hentet inspirasjon til denne boka? Sandberg har gitt ut flere bøker tidligere, blant annet Polarheltinner der hun portretterer syv tøffe kvinner. Illustrasjonene er det Morten Mørland som står for, og han er kanskje mest kjent som politisk satiretegner for The Times i London.

I Vindtrollet blir vi kjent med Øyvind som bor sammen med mamma i en lite hus i en forblåst bygd. Det er så mye snø, og det blåser så mye at Øyvind ikke tror de kan gå i barnehagen. Men mammaen sier at de kan gå ut, de må bare ta på seg godt med klær.  Men når de kommer ut av huset oppdager de at det har blåst så mye at enkelte hus har byttet plass, og den røde spaden til Øyvind er borte. Mamma sier at de må holde godt fast i hverandre, men plutselig glipper taket og Øyvind blir blåst bort. Han suser av sted med vinden, helt til han møter vindtrollet som er så fortvilet fordi rumpa hans er frosset fast i isen. Øyvind har lyst til å hjelpe, men den røde spaden hans er jo borte, så han spør om trollet kanskje har en spade han kan få låne. Og tror du ikke trollet har en helt likedan spade som Øyvind savner? Spaden sitter fast i det rufsete håret til vindtrollet.

Tradisjonell bildebok


Vindtrollet er en tradisjonell bildebok – både teksten og illustrasjonene forteller samme historie. I dag er billedbøkene ofte mer ekspanderende. Men jeg syns Sandberg og Mørland har lyktes godt, og det er fordi bildene er så mørketidsvakre og vindtrollet er så herlig skummelt. Dessuten er det ganske morsomt med et stort troll som promper – og bare prompeelementet er jo en garanti for suksess. Jeg tror denne boka vil være helt perfekt til høytlesning, og derfor skal jeg i kveld ta med meg boka til tantebarnet mitt på seks år og ha en skikkelig kvalitetslesestund med henne.

onsdag 10. februar 2016

Morten A. Strøksnes : Havboka eller Kunsten å forfølge en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider : Oktober : 315 sider

Publisert i Altaposten 10. februar 2016



Det hemmelighetsfulle havet

Havboka kom ut høsten 2015 og ble en umiddelbar suksess med både Bragepris og godt salg til utlandet.  Men ikke alle satte like stor pris på forfatteren fra Kirkenes og hans jakthistorier fra havet. Dyrevernorganisasjonen NOAH anmeldte Strøksnes – ikke i avisa, men til politiet, fordi de mente at han under håkjerrigfiske begikk brudd på dyrevelferdsloven.

I Havboka følger vi to menns begjær etter å fange håkjerring. Hugo er kunster og bor på Engeløya i Steigen, men har kjøpt tilbake familiens gamle bruk, Aasjordbruket på Skrova. Morten er forfatter og bor i Oslo. De to har bestemt seg for å fange ei håkjerring, og de går til oppgaven med stor selvsikkerhet og høy sigarføring. Ganske snart, allerede etter få sider blir det klart at dette ikke bare er en bok om å fange et monster i havet, men også en bok som trekker veksler på gammel kunnskap fra både nær og fjern. Vi blir godt kjent med begge fiskerne, og vi får litt kjennskap til forfedrenes deres. Vi får lese om lokale vær og fiskeuttrykk, og noe kjenner jeg igjen fra Finnmark. Hvordan man fanger og tilbereder håkjerring får vi også vite, og det er interessant nok, selv om jeg aldri kan tenke meg at jeg får bruk for det. Det er mye kommunikasjon med andre verk, både fra nåtid og fortid, og her lånes fraser, setninger og dikt fra store forfattere og kjente forskere, alltid elegant flettet inn i teksten. På denne måten går forfatteren i dialog med andre verk og andre tider.  


Skaper nysgjerrighet

Hva vet vi om hva som skjer i de store dypene?  Ikke mye viser det seg, og her syns jeg Strøksnes briljerer med sin formidling og sin evne til å gjøre materialet levende:

”Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den mest utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dingler foran øynene”

Virker det ikke helt ulidelig spennende? Jeg blir helt hekta på slikt, og det er jeg visst ikke alene om. Denne boka har samlet toppkarakter fra den ene kritikeren etter den andre, og fremdeles strømmer det på med nominasjoner til litterære priser. Bare den siste uka er Havboka nominert til både kritikerprisen og bokbloggerprisen.

De gutteaktige fisketurene etter håkjerring blir ikke så viktig etter hvert, det er anekdotene og alt det andre boka rommer som gjør boka spesiell. Det er noe pompøst over prosjektet, proppfullt av fakta og litterære referanser som det jo er. Samtidig må det sies at teksten flyter usedvanlig lett – det virker som om det har vært mye medvind i skriveprosessen, og de bølgene som kanskje har vært tilstede må ha vært av den snille sorten.



Terningkast 6

søndag 24. januar 2016

Agnès Martin-Lugand : Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe : Cappelen Damm : 176 sider


Blæh!

Det drypper noen gang noen kommentarer min vei om at jeg gir for høye terningkast til de bøkene jeg anmelder. Jeg forklarer da at jeg er i den heldige posisjon at jeg stort sett kan velge hvilke bøker jeg vil lese og jeg velger bøker jeg tror er gode.  Men nå har jeg lest denne boka, og den er veldig langt unna kvalitetslitteratur. Jeg må innrømme at jeg leste den ferdig kun for endelig å kunne klage og akke over elendig litteratur. Men det finnes mange som elsker denne, så jeg gleder meg nesten til de sure anonyme kommentarene som bruker å dukke opp når jeg ikke har skjønt hvor fantastisk slike nyyyyyyyt, leeeeees og kooooooos deg romaner er. Ikke anonyme kommentarer fra venner og bekjente som liker boka tas derimot imot med takknemlighet, selv om også venner og bekjente kan lire av seg surheter.

Hva handler så dette makkverket om da? Diane mister mannen og sin eneste datter i en bilulykke. De var usannsynlig lykkelige før ulykken, og den vakre mannen hadde hjulpet henne med å bygge opp en bokkafe i Paris. Denne bokkafeen ble drevet av Diane og hennes beste venn, den homofile festløven Felix som passer inn i alle klisjeer om franske homofile menn. Ett år etter ulykken er Diane fremdeles i dyp sorg, og vennen tar seg av alt det praktiske for henne. Familien hennes bryr seg kun om penger og sosial status. Plutselig begynner Diane å tenke på en drøm hennes avdøde mann hadde, nemlig å besøke Irland. Mens mannen levde hadde ikke Diane lyst til å reise. Men nå er det kun denne tanken om Irland som gjør henne i stand til å overvinne apatien og sorgen. Hun reiser til Irland og leier noe hun tror er en øde hytte, og gleder seg over ensomheten og stillheten. Men øde og stille du liksom. Helt overraskende viser det seg at det bor en veldig kjekk mann i nabohytta. Mannen er selvfølgelig både vrien og vanskelig, men han har en stor hund. Og denne hunden vil så gjerne inn til Diane……..Nei, jeg klarer ikke å skrive mer. Og det er mulig boka ikke slutter helt slik vi alle tror – men det er pinadø ikke langt unna.

Boka er vissnok en stor suksess og skal filmatiseres i løpet av kort tid. Gjett hvem som ikke har tenkt seg på kino?

Og hvis jeg skulle ha gitt boka terningkast så hadde det blitt en 2 er! 



fredag 22. januar 2016

Ingjerd Tjelle : Sterke krefter. Om blodstoppere, lesere og hjelpere : CallidLagadus : 297 sider

Publisert i Altaposten 22. januar 2016


 En skattekiste av gode historier

Boka innledes med et dikt om bestemor hentet fra den Nordisk Råd nominerte diktsamlingen Gå opp gjengrodd sti av Sollaug Sargon. Dette er en nydelig og treffende begynnelse på et kulturhistorisk spennende og interessant prosjekt. Tjelle har tatt for seg hjelpertradisjonen i Finnmark, og har gitt en stemme til mange av de hjelperne som for lengst er gått ut av tiden.

En langt rekke kvinner og menn med finsk, norsk eller samisk blod har gjennom århundrene brukt store deler av sin tid til å være tilstede for andre mennesker, og bidra til hjelp ved psykiske og fysiske lidelser. Tjelle har gjennom intervjuer og dykking i arkivmateriale funnet frem til de mest kjente hjelperne og gir oss i denne boka deres historie. Vi får også vite hvordan folk i samtiden forholdt seg til dem, samtidig som vi blir kjent med dagens moderne hjelpere. Forskjellen mellom da og nå er tydelig. Før var det for de fleste utenkelig å be om penger for å hjelpe noen, men de som hadde mulighet til det, kunne alltids gi en slant. Dette førte til at enkelte hjelpere hadde like god inntekt som kommunelegen, men dette var penger de ikke ba om – de ble gitt. I dag er det flere av de yngste hjelperne som mener at det er en selvfølge at de krever betalt for tjenestene sine.

Lenins nevø?

Den russiskfødte helbrederen Leonard Løvlund, var født i 1905 med russisk far og norsk mor. Han ble døpt Leonid Uljanov. Til sambygdingen Børre-Steinar Børresen fortalte Løvlund at han var nevøen til den tidligere lederen i Sovjet, Vladimir Iljitsj Uljanov, - Lenin. Løvlund var viden kjent for sine helbredende evner og han var svært populær. På yttersiden av huset hans i Ausertana var det ofte kø av biler, og postmannen bar tungt. Folk hadde hørt om evnene hans, og alle ville ha hjelp.

Både mennesker og dyr

Boka er bygd opp på en slik måte at enkelte historier kommer flere ganger. Det er unødvendig, og kunne ha vært unngått. Det virker også som om det har vært travelt under siste språkvask. Det er en del småord som mangler, noe som er helt typisk når det blir travelt før trykking. Personlig syns jeg det ble litt vel mange historier om kyr og hester som ble frisk etter at en hjelper hadde lest over den, men det er nok mulig at mange andre vil finne nettopp dette spesielt interessant.

Det blir hevdet at tradisjonen med å bruke hjelpere har stått særlig sterkt i Finnmark, og at resten av landet ikke kjenner til disse tradisjonene i like stor grad. Det er nok riktig, men det er også slik at man kan inkludere taterne og skogfinnene fra Finnskogen i denne tradisjonen. De tallrike bøkene fra Britt Karin Larsen om nettopp skogfinnene og taterne forteller om et folk som bruker mye av det samme tankegodset i sin kultur og sin tilnærming til naturmedisin.

Gjennomillustrert

Jeg syns dette var en veldig spennende og velskrevet bok som vekker nysgjerrigheten min i forhold til hjelpertradisjonen. Boka er gjennomillustrert med mange flotte bilder både fra riktig gamle dager, og fra nyere tid. Mange av bildene er lånt fra Fylkesbiblioteket i Finnmark.

At så mange lokale hjelpere er intervjuet, og at mange har våget å stå frem med sine erfaringer, både som hjelpere og som mottakere av hjelp gir troverdighet og styrke til boka. Tjelle prøver ikke å omvende noen og hennes prosjekt med å ta vare på denne folkemedisinske arven er høyst prisverdig!


Terningkast 5