lørdag 18. april 2015

Vakre hundeøyne og vakre hunder selvfølgelig

Dagbladet kunne i går fortelle at det å se hunder i øynene var som å amme - både hund og menneske utviklet det finfine hormonet oxotocin som gjør at lykkestoffer bare spruter rundt i alle cellene og du føler deg skikkelig lykkelig. Da må jo jeg være superduperlykkelig? For dagen før var jeg på fjæratur med våre seks hunder og jeg kikka dypt og inderlig inn i øynene på dem - og her er beviset!

                                Emil

                                Panda

                                Pelle
             
                                Kyra

                                Øre                

                                Lihku

                                Utsikten fra bålet.

Diego Marani : Den siste vostjakeren – Pax – 180 sider

Publisert i Altaposten 15. april 2015


Paasilinnas italienske slektning

Diego Marani (1959) er en italiensk forfatter og lingvist. Dette er hans åttende roman. Marsani fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Ny finsk grammatikk som kom på norsk i 2013.

Gulag

Ivan var bare en liten guttunge da han og faren ble arrestert av russiske soldater og plassert i gulag. De ble satt til å arbeide i en gruve og mange av medfangene frøs eller sultet i hjel. En natt klarte ikke faren til Ivan mer, og tok med seg sønnen i et forsøk på å rømme. Det mislyktes, og den lille gutten så faren bli slått til døde. Den dagen sluttet Ivan å snakke, og det skulle gå tjue år før han igjen sa noe. Det var den dagen portene i arbeidsleiren ble åpnet, og alle fangene satt fri.

Ekornhaler for mat

Ivan prøver å finne tilbake til folket sitt, vostjakerne, samojedenes fettere,  men alle jurtene er tomme og leirbålene er kalde. Han er den siste vostjakeren, den eneste i verden som forstår det gamle språket som med sine dype toner vekker til live urfølelser i  alle vesener som hører det.  Bare ulvene svarte på Ivans rop over den russiske tundraen, og han var helt alene. Etter et massivt snøfall tvang sulten ham til en liten landsby for å bytte ekornhaler mot mat. Der traff han en besynderlig kvinne som umiddelbart skjønte hvilken skatt han var. Kvinnen het Olga og var russisk språkforsker. Hun hadde selvfølgelig aldri truffet noen som kunne vostjakisk, men hun kunne språk som lignet, og dermed klarte hun å bli kjent med Ivan, og de ble venner. Olga inviterte Ivan med til Helsinki, på  finsk-ugrisk kongress. Men dessverre for henne, kan man nok si, og kanskje dessverre for Ivan, skrev Olga et brev til professor Jarmo Aurtuva  der hun fortalte at hun nå kom til den finske hovedstaden med århundrets scoop som kom til å forandre språkhistorien. Professoren tok drastiske grep for å hindre Ivan å delta på kongressen, og det blir et fryktelig sirkus.

Menneskelige svakheter

Liker du bøkene til Arto Paasilinna tror jeg du vil like denne også. Det er absurd underholdende, fantasifullt, morsomt og helt spinnvilt. Men det er også rom for alvor og bekymring i forhold til både økologi og diverse menneskelige svakheter. Boka passer perfekt for deg hvis du ikke lar deg skremme av setninger som denne: ”Ingen av dem visste at den laterale frikativen med labiovelar appendiks fant tilbake til sin naturlige plass i munnhulene deres, og at det tusener av kilometer unna, i de dype skogene i Canada på den andre siden av det store oseanet, satt algonkinske indianere i ring rundt fargerike totemer i reservatene og utalte lyden på samme måte når de sang for å kalle frem sine forfedres ånder.” Det er Jon Rognlien som har oversatt boka fra italiensk og resultatet er så bra at jeg tror han har hatt riktig trivelige dager på jobb.
Ikke la denne muligheten til å bli kjent med verdens siste vostjaker gå fra deg!


Terningkast 5

onsdag 8. april 2015

Chimamanda Ngozi Adichie med en ny novelle i The New Yorker

Jeg har fått meg en ny favorittforfatter - nigerianske Chimamanda Ngozi Adichie. Jeg håper jeg om noen uker får tid til å skrive litt mer om hvem hun er, og hva hun har produsert og hvorfor jeg liker henne så godt, men nå er jeg midt i eksamensjobbing og kan ikke prioritere blogging. Men jeg tok meg tid til å lese den siste novellen; Apollo og den er selvfølgelig så god at du også burde lese den.

Her er lenken til novellen i The New Yorker.

                                                    Chimamanda Ngozi Adichie

torsdag 2. april 2015

Fem bøker lest før påske


Anbefalinger for hele familien - anbefalinger i Altaposten 31.mars 2015 


Jørgen Gunnerud : Sju dager i september – Kolon – 306 sider

Spenningsroman med handling fra Loppa

Jørgen Gunnerud er for de fleste kjent som krimforfatteren som skriver bøker med handling lagt til Øksfjord. Nå har han skrevet en historisk spenningsroman som utspiller seg syv dager i september 1942. Tre historier flettes gradvis tettere sammen utover i boka, og i sluttkapitlene ser man at Gunnerud holder seg nær krimgenren.

Vi følger fire tyske unge menn som flyr fra Frankrike til Lakselv for å delta i angrepet på Murmansk-konvoiene. Her blir vi kjent med flytypen Junker Ju 88, og beskrivelsene av å sitte i cockpit og ligge i gondolen er beskrevet detaljert. Tyskerne stopper både i Danmark og i Trondheim før de kommer til Finnmark, og vi rekker å bli ganske godt kjent med dem.

I Ullsfjorden i Loppa bor Gustav Henriksen, en ung fisker som deltok i slaget ved Narvik som en del av Alta bataljon. Gustav sliter med traumer etter krigsinnsatsen, og snylter på både væreier og slekta.  Den unge studenten Kristian Kolseth fra Frogner i Oslo er på feltarbeid i Vest-Finnmark for å kartlegge byggeskikkene til sjøsamene. Han snakker tysk, og blir mistenkt for å ha noe med tyskerne å gjøre. Men heldigvis finnes det en gammel samisk kvinne som kan mer enn de fleste, og hun godkjenner Kristian og lar han få innpass.

Handlingen er basert på en sann historie fra Store Ullsfjord, og dette gjør boka spesielt interessant. Jørgen Gunnerud har som vanlig fått med litt nord-norsk banning, men jeg klarer ikke å la være å irritere meg over at han ikke språkvasker replikkene. Å finnmarkifisere bannordene i en setning er ikke nok. Jeg tar med et eksempel fra side 28: « - Hør her, din hælvetes slogpung. Får jeg fisken tilbake, ellers ryker du på sjøen.» Her kunne han med fordel ha oversatt hele dialogen. Men dette er en bagatell. Bytt gjerne ut påskekrimmen med denne, så får du en historisk interessant bok, skrevet av en Rivertonvinner med lokalkjennskap til fylket vårt.



Susan Crandall : Å slentre plystrende forbi kirkegården – Cappelen – 351 sider

Sørstatsdrama

Vi befinner oss i sørstatene i USA, og datoen er 4.juli 1963. Ni og et halvt år gamle Starla elsker å feire 4. juli, men i år har hun fått husarrest fordi hun slo blodnese på en ufordragelig gutt i nabolaget. Starlas foreldre er skilt, og moren dro til Nashville for å bli berømt sanger når Starla var liten. Faren jobber på en oljeplattform i golfen, og Starla vokser opp hos bestemora som ikke er spesielt egnet til å ta vare på en vill liten jente. Hun straffer Starla både psykisk og fysisk og Starla lengter etter mammaen sin, og tror at hvis hun bare kommer seg til Nashville vil alt bli bra. Så på selveste nasjonaldagen rømmer hun og planlegger å haike til moren i Nashville.
Men det går ikke helt etter planen. En farget kvinne, Eula ser at det går en hvit jente alene langs veien og hun stopper og byr henne skyss. I bilen ligger en babykurv med en liten hvit gutt. Starla syns det virker rart. En farget kvinne skal ikke kjøre rundt med en hvit baby. Det er noe som ikke stemmer. Men Starla er tørst og sliten og setter seg inn. Eula kjører barna til en rønne, langt inn i skogen. Der venter mannen hennes. Han er brutal og grusom og skjønner hvor farlig det er for et farget par å ha to hvite barn i en hytte i skogen. Så han prøver å drepe barna. Akkurat her holdt jeg på å gi opp hele romanen. Det føltes som om den ene klisjeen slo i hjel den andre, og alle personene var endimensjonale. Men jeg holdt ut, og det er jeg ganske fornøyd med for boka tok seg voldsomt opp ca. halvveis.

Stor litteratur er dette ikke, men jeg tenkte ofte på Barnepiken av Kathryn Stockett mens jeg leste. Det er mye av den samme problematikken der. At  Starla er så reflektert og veslevoksen som hun fremstilles hadde jeg problemer med å godta og jeg savnet også en utvikling i karakterene.



Hugh Howey : Silo – Bazar – 524 sider

Livet i en silo

I en fremtid der lufta og jordsmonnet er så forurenset at menneskene ikke lenger kan bo på jordoverflaten finnes det gigantiske siloer. Her bor det tusenvis av mennesker i minisamfunn. Hver silo er på 140 etasjer, og etasjene er under jorda. Helt på toppen av siloene er det vinduer. Vinduer som trenges å vaskes med jevne mellomrom, og vaskingen blir utført av dødsdømte siloboere. Noen minutter utenfor siloen er nok til at dødsdommen blir oppfylt, og vinduene blir rene. Disse dødsdømte menneskene kalles for vaskerne. Men ikke alle vaskerne blir dømt, noen dømmer seg selv. De tror ikke lenger på silosjefenes propaganda om at alt på yttersiden av siloen er dødt, og de lengter etter blomster og trær som de har sett i gamle billedbøker.

Siloene er selvforsynte med alt de trenger, og kjærlighet og konflikter oppstår slik det også gjør i andre samfunn. Denne dystopien har en bratt spenningskurve. Jeg ble hekta helt fra starten, men må innrømme at den ble langdryg på slutten. Forfatteren følger kjente fortellerstrukturer med kampen mellom det gode og det onde, men det tok overraskende lang tid før personkonfliktene ble introdusert, og de slemme viste seg. Men når konfliktene kom, var det med stereotype personligheter, både når det gjaldt utseende og oppførsel. De slemme er stygge og svake og de gode er vakre og sterke. Det er skrevet tre bøker i denne serien, og oppfølgeren kommer på norsk i 2016.


Abby Hanlon : Vilma Fantasildilla – Fontini, 151 sider,  Barnebok, 6-9 år

Morsomt om å være minst

Morsom barnebok om 6 år gamle Vilma som ikke får leke sammen med de eldre søsknene sine. Vilma har en velutviklet fantasi, og sammen med fantasivennen Mari leter hun etter monstre og plager resten av familien døgnet rundt. Veldig fornøyelig blir det når Vilma går helt inn i rollen som valp, og dette sammenfaller med legebesøk. Den hysteriske mora som brøler til dattera er nok ikke helt ukjent for de fleste småbarnsfamilier. Tegningene utfyller teksten, og gjør dette til en perfekt bok å lese sammen. Både barn og voksne kommer til å kose seg.



Kazu Kibuishi : Amuletten – Fontini, 185 sider

Dramatisk og skummel tegneserieroman

Dette er første bok i en serie som forlaget mener passer best for barn mellom 8 og 13 år. Bøker fra denne serien er kåret til årets bøker i Sverige flere år på rad. 

Emily er på kjøretur sammen med mora og faren for å hente lillebroren Navin. Plutselig kommer en bil mot dem i deres kjørefelt, og faren svinger unna for å unngå kollisjon. Bilen havner på vippen ved et stup, og mora og Emily får akkurat reddet seg ut før bilen med faren inni dundrer mot avgrunnen.

Mora er nå alene med to barn, og to år etter ulykken må den lille familien flytte til et avsidesliggende hus som Emilys bestefar bodde i før han forsvant på mystisk vis for mange år siden. Emily finner en amulett som hun henger rundt halsen. Allerede første natta i huset blir mora kidnappet av et fryktelig uhyre, og Emily og Navin må prøve å redde henne. Amuletten leder dem til et svært hus der de blir kjent med flere roboter, blant annet en robotkanin. Det er lite tekst i denne boka, og mye av fortellingen blir fortalt gjennom bildene. Fargene er mørke, og det skjer mye skummelt.  Spenningen er ganske intens allerede fra de første sidene, og for de aller yngste i målgruppa kan det nok være en fordel hvis boka blir lest sammen med en voksen.



onsdag 1. april 2015

Kjerringa mot strømmen - på besøk hos bestemor

Heldige meg som har en bestemor. I dag har jeg vært på besøk hos henne, og det er noen uker siden jeg var på besøk sist, og etter at jeg hadde funnet frem rester av julekakene i fryseren, og satt frem kaffe var det tid for litt skravling. Det blir mye snakk om slekta - selvfølgelig. Hvem, hva og hvor og litt mimring om gamle dager. Men i dag fortalte hun at hun hadde fått lånt seg to bøker av Andre Bjerke – hun lette nemlig etter et spesielt dikt. Men hun hadde ikke funnet det, og det var skit. Ja, hun brukte de ordene. Etter et raskt søk på google fant jeg diktet til henne og det var dette:

Kjerringa mot strømmen - Andre Bjerke

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har fordi hun var så vrang og vrien-
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun i samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller norges folkesjel.

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste av oss er i slekt med henne.


Jeg hadde ikke sett eller hørt det før, og ble stupforelsket i diktet. 


tirsdag 24. mars 2015

Kritikk i affekt


Under Oslo Bokfestival i september 2014 arrangerte Norsk kritikerlag arrangementet Kritikernes beste og verste.  Ideen var at kritikerne skulle fortelle om sine beste og verste kritikker. To av kritikerne; Cathrine Krøger fra Dagbladet og Olaf Haagensen fra Vagant trakk frem samme bok, Før jeg brenner ned  (2010) av Gaute Heivoll.  Krøger mente boka var noe av det beste hun hadde lest, og at hennes kritikk av boka var en kritikk hun var stolt av, mens Haagensen mente Før jeg brenner ned var en elendig bok, men han trakk frem sin kritikk av boka som noe av det beste han selv hadde skrevet. Uenigheten gjorde at jeg ble interessert i å vite mer om hvordan resten av kritikerkorpset tok imot boka da den kom. For å vurdere anmeldelsene har jeg brukt de vurderingskriteriene Per Thomas Andersen presenterte i Vinduet/3 1987.  

Jeg vil kort presentere de fem kriteriene, deretter forteller jeg kort hva Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) handler om. Jeg har valgt å fokusere på vurderingskriteriene og ikke på den enkelte kritiker eller hva slags medier han eller hun skriver for. Derfor går jeg rett over på å vise de ulikes kritikker, før jeg drøfter kritikkene og hva som er lagt vekt på. Avslutningsvis sier jeg noe om funnene jeg har gjort.

De fem kriteriene til Per Thomas Andersen (Andersen, 1987,  s.18-25):
Det første kriteriet er det moralsk/politiske kriterium. Det handler om at kritikeren må kunne vurdere bokas litterære kvaliteter selv om kritikeren ikke er enig i bokas synspunkter. Det andre kriteriet er det kognitive kriterium. Det handler om bokas intellektuelle nivå. Hvor nytenkende er boka? Hva kan vi lære av å lese dette? Hvor reflektert er teksten? Det tredje kriteriet er det genetiske kriteriet. Det handler om hendelser forut for teksten, og sammenligninger med andre forfattere vil høre til her. Det fjerde kriteriet er estetiske kriterier som handler om tekstens kompleksitet, integritet og intensitet. Det femte kriteriet er det affektive kriteriet. Det handler om en stemning som kan ligge over teksten, i teksten og som kan være vanskelig å vise. «…det affektive kriteriet blir brukt i og gjennom stilen, som ironi og sarkasme – eller som patos. Ja, ikke sjelden ligger selve budskapet om kritikernes oppfatning av kvalitetsnivået i en tekst implisitt i kritikerens stil.» (Andersen 1987, s. 25).

Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll kom ut i 2010 og fikk Brageprisen samme år. Boka handler om Gaute Heivolls hjembygd Finsland, og starter med en dramatisk brann natta før Heivoll selv blir døpt. En pyroman herjet i bygda, og utover i boka trekker forfatteren inn seg selv mens han reflekter over hvorfor noen ender opp som pyromaner, mens andre ender opp som forfattere.  Alle landsdekkende aviser, og alle regionalavisene publiserte kritikker av Før jeg brenner ned, og det var ikke mulig å få med alle kritikkene i dette essayet.  Jeg valgte Stavanger Aftenblad, Dagbladet, Klassekampen, Dagens Næringsliv og tidsskriftet Vagant. Jeg valgte disse mediene fordi kritikerne i disse avisene har forskjellig syn på Før jeg brenner ned. Det kunne ha vært interessant å sett på avisenes posisjon, hvem de henvender seg til, og den enkelte kritikernes posisjon i den litterære sfære, men nå er jeg interessert i hvilke vurderingskriterier som er brukt, og har derfor valgt å ikke se på forhold som kulturell kapital og maktbalanser og hvordan dette kan gi seg utslag også i kritikk av bøker.

I Vagant 4/11 har Olaf Haagensen skrevet en fem siders artikkel han har gitt overskriften Mytografen Heivoll. Han skriver hovedsakelig om Kongens Hjerte (Heivoll, 2011), boka som kom etter Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010), men han har også inkorporert lesning og vurdering av Himmelarkivet (Heivoll, 2008) og Før jeg brenner ned. Lesningen er grundig, men preget av sterke følelser, det er mye affeksjoner i kritikken. Haagensen bruker et språk som avdekker hans negative syn på Heivoll og hans forfatterskap:  «Som i Himmelarkivet fungerer ”virkeligheten” i Før jeg brenner ned som legitimering av en mytologi rundt forfatteren”. (Haagensen, 2011 ) Haagensen bruker en del tid på genetiske kriterier, og han stiller spørsmål ved Heivolls intellektuelle nivå, altså kognitivite kriterier: ”Før jeg brenner ned, som oppleves som en studie i hvor mange oppramsende landskapsbeskrivelser et plott med mye bilkjøring kan avstedkomme. Ethvert tilløp til tenkning blir rask glattet ut av den malende fortellerstemmen….” og «….mytifisering av denne typen har vært Heivolls kjennemerke i både Himmelarkivet og Før jeg brenner ned.» Haagensen er spydig, ikke bare mot Heivoll, men også mot andre  norske kritikere: «Heivolls tilslørende billedbruk har ikke avstedkommet nevneverdig ideologikritikk hos anmelderne. Da skulle man kanskje tro at de rene håndverksmessige hensynene ved romanskrivingen ble viet desto større oppmerksomhet, men det er heller ikke tilfelle.» Haagensens stiller mange spørsmål med Heivolls forfatterskap, og han er ikke imponert over noen av bøkene han har tatt for seg.

Kåre Bulie anmeldte Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) i Dagens Næringsliv, og han er over middels begeistret, selv om  også han har innvendinger. Bulie bruker mye tid på genetiske og estetiske kriterier. Innledningen hans tar med begge: ”Gaute Heivoll har lenge vært ung og meget lovende. Med sin uhyggelige og sikkert skrevne sidevender om en pyroman er forfatteren på vei mot noe mer.”  Bulie er innom det kognitive kriteriet når han kritiserer boka for å argumentere svakt for grunnene til at fortelleren går til grunne: ”Selv om boken argumenterer svakt for at mye lå til rette for at fortelleren skulle gå til grunne – så mye lenger enn til litt ungdommelig alkoholoverdrivelse og en blank eksamensbesvarelse driver han det i realiteten ikke – er spørsmålet interessant.” (Bulie, 2010 s. 61).Til tross for disse innvendingene er Bulie positiv til romanen og han har en visjon om at Heivoll kan bli ”en av de dominerende norske forfatterne i sin generasjon.”

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger var begeistret. Med overskriften: ”Bokhøstens sensasjon?” (Krøger, 2010, s. 41)  levner hun ingen tvil om hva hun mener.  Krøgers språk viser at hun er berørt av romanen. Hun bruker mye estetiske kriterier og hun er så positiv at hun nesten skriver i affekt, men  jeg syns likevel ikke hun tråkker over noen emosjonell grense. ”Gaute Heivoll har skrevet en nervepirrende og formfullendt rekonstruksjon av en liten bygds store traume.”  Nervepirrende og formfullendt er ord som dukker opp flere ganger i Krøgers kritikk.  ”Heilvoll parallellfører sitt eget liv med pyromanens. Hadde Heivoll vært en dårligere forfatter kunne dette blitt et konstruert privat melodrama. Nå blir det en nervepirrende formfullendt roman.” Hun skriver videre: ” Han tar utgangspunkt i eget liv og biografi for å skrive skjønnlitteratur. Det er særdeles elegant gjort, i en roman som må bli Heivolls endelige gjennombrudd”. Krøger konkluderer med: ”Bedre kan det ikke gjøres”, (Krøger, 2010, s.41).

Også Stavanger Aftenblads anmelder Sofie Braut har med  overskriften: ”I en klasse for seg” (Braut, 2010, s.29)  vært tydelig på hva hun mener. Braut viser i sin anmeldelse ofte til Heivolls tidligere bøker, hun bruker genetiske kriterier. Braut mener at Heivoll er en forfatter som arbeider hardt, han er dedikert, han har gått gradene og han ”følgja si eiga løype mot noko som no står fram som ein særprega og viktig forfatterskap.” Braut skriver at han er en ”forfattar av rang”, og sneier dermed innom det estetiske, før hun avslutter setningen med det kognitive ”ein fin og klok forvaltar av historiene som dukkar opp i hans veg.” Braut er den av anmelderne som er mest begeistret og hun viser det med verdiladede ord og vendinger  jeg viser eksempler på her: ”foredlar han grep og forteljarmåtar, ei heilt eiga og distinkt røyst i bokhausten, medrivande fortalt, medrivande reise mellom og i menneskene». ( Braut, 2010, s.29). Braut er den av kritikerne som bruker mest tid på kognitive aspekter når hun viser til hvor godt Heivoll skriver om det sørlandske, og når hun hevder at han gjennomskuer klisjeer og luftige påstander.  ”Han forvaltar heimstaden, landskap og menneske med stort alvor. Menneskelagnader vert attfortalde med ei slags inderleg og øm respekt, slik at alt til slutt blir betydningsfullt. Det er fortelkjerkunst utan kvileskjer, …[..]. Hun avslutter sin anmeldelse: ”Slik risikovilje skaper litterære augneblinkar i ein klasse for seg. Les og lær”. (Braut 2010, s.29).

Espen Stueland, Klassekampens kritiker mener at Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010)  «til tider er besettende, men fortaper seg i kildene» (Stueland, 2010, s. 6), dette er en estetisk vurdering. Stueland veksler ofte mellom genetiske og estetiske kriterier:
«Brannen beskrives som skremmende, forferdelig, men også som «nesten vakker». Er slik estetisering må tilskrives forfatteren, snarere enn ekteparet.» Stueland skriver med lite pasjon, og hans anmeldelse viser liten grad av affekt, selv om han, slik Haagensen har en del innvendinger mot romanen. «Det er ubehagelig mytomant og komisk» . «Kildebruken er nærsynt”  og  ”passerer det grensen for en akseptabel porsjon narsissisme.”  Dette er sitater som viser estetiske vurderinger og Stueland er den anmelderen som har brukt dette kriteriet mest. Stueland avslutter med at han er delvis imponert over romanen, og hvis forfatteren hadde klart å motstå fristelsen til å skrive seg selv inn i romanen «ville dette vært en bok som satte leseren i fyr og flamme.»(Stueland, 2010, s.6).

Når disse fem kritikkene er lest, syns jeg tydelig jeg kunne se at to av kritikkene var skrevet med sterke følelser. Dette gjelder kritikkene til Braut og Haagensen. Den store forskjellen er at Braut setter Heivolls forfatterskap på en pidestall mens Haagensen dytter det samme forfatterskapet ned i gjørma.  Men tross deres meningsforskjeller legger begge vekt på de samme vurderingskriteriene, nemlig de estetiske og genetiske kriteriene. Krøger er også veldig positiv til Heivoll, men hennes anmeldelse er likevel ikke preget av den samme affekten. Krøger er begeistret og hun bruker positivt ladede ord, og hun er nær det affektive kriteriet, men etter min mening skriver hun ikke i affekt. Hun virker ikke så euforisk som Braut fremstår. Bulie og Stueland er litt over medium begeistret begge to, men de bruker ulike kriterier. Ingen av dem lar seg berøre nevneverdig av teksten og slik jeg ser det er ingen av dem i nærheten av å skrive i affekt. Bulie bruker i stor grad genetiske kriterier, og Stueland bruker i stor grad kognitive og estetiske  kriterier. Stueland er den som er nærmest Haagensen i retorikken.

Vigdis Hjorth sa under kritikerseminaret på Lillehammer i 2014 at hun skulle ønske at kritikeren kunne fortelle mer om hvor hun eller han var i livet sitt når kritikeren leste boka og skrev kritikken.
    
     Lesingen preger alt de gjør, og de leser det som responderer med der de er der og da. Jeg ønsker meg at de i kritikken gjør rede for hva de er opptatt av, hvor de er når de leser, som forklaring på hvordan de reagerer på en bok. En slik forpliktelse vil kanskje også gjøre dem mer klar over disse sammenhengene. (Granlund, 2014).

Jeg er begeistret for Vigdis Hjorths ide, selv om jeg ser at forslaget kanskje krever litt vel mye ærlighet og erkjennelse av egen sårbarhet fra kritikerne selv. Kritikerne jobber ikke i et vakuum, men leser teksten ut fra mange forhold som kanskje kan påvirke lesningen og vurderingen. Roland Barthes er inne på noe lignende når han snakker om punctum.

     Å peke på et punctum i en estetisk opplevelse er derfor et risikoprosjekt: ”Dette punctum er svært ofte en ”detalje”, det vi si et partialobjekt. Derfor er det å få eksempler på punctum også en måte å utlevere meg selv på. Punctum kan ikke ses uavhengig av den oppfattende bevisstheten. Det forteller noe om min måte å oppfatte verden på, avslører en flik av den jeg er.” (Barthes, Roland 2001).

Både Braut og Haagensen avslører mye av seg selv i kritikken. Jeg tror at noe i teksten har berørt noe hos dem, selv om det er på forskjellig måte. Hos Braut gir det seg utslag i panegyri, og hos Haagensen ble det slaktekniven, men kritikken sier like mye om dem som det sier om Heivoll, og det kan bli god underholdning av slikt. Det genetiske kriteriet er det som får størst plass i alle kritikkene. Det er her sammenligningen med andre forfattere, og sammenligninger med Heivolls tidligere bøker kommer inn. Mulig det er tilfeldig, men både Haagensen, Bulie og  Braut trekker inn Karl Ove Knausgård i sine kritikker, på svært ulike måter, vel og merke. Bulie trekker paralleller og skriver ”Historien om brannene og den unge mannen som sto bak dem, er vevd inn i en jeg-fortelling der fortelleren ligger så tett på Heivoll selv at det er relevant å sammenligne med Karl Ove Knausgård prosjekt.” (Bulie, 2010 s.6) Haagensen bruker positivt ladede ord om Karl Ove Knaugsårds Min Kamp 2, og sier at han ”gir oss et befriende uromantisk bilde av det praktiske arbeidet romanskrivning (også) er.» (Haagensen, 2011) Når han trekker inn Heivoll i teksten er det for å vise til ”hvor svak han er for (selv)mystifisering og romantikk. Også Sofie Braut i Stavanger Aftenblad sammenligner Knausgård og Heivoll:

     Men Heivoll signerer desse elementa med eigenart og ei eiga tyngd, han har drive med dette frå før Knausgård starta den nitide dokumentasjonen av kampen sin. Der ein Knausgård forsyner seg uten å spørja, er Heivoll ein mann folk opnar seg for, og han svarar med å vera varsam med det verkelege. Effekten er djupt rørande og engasjerande. (Braut, 2010, s.29)

Sofie Braut er tydelig imponert over Heivoll, og hos henne faller Knausgård gjennom med «den nitidige dokumentasjon av kampen sin.»

Kritikerne er forskjellige som mennesker, og de skriver også for ulike medier, medier som henvender seg til forskjellige grupper lesere. Det er forskjell i de forventningene Vagants lesere har til litteraturkritikk og de forventningene Dagbladets leserne har. Uansett hvilken avis eller tidsskrift kritikeren skriver for, møter kritikeren teksten med seg selv, og under lesningen av kritikkene av Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) syns jeg det har vært tydelig at personligheten også spiller inn i resepsjonen av en bok.

”Leseren møter litteraturen ut fra sin forventningshorisont og med sine sjangerforventninger. Leserens forventningshorisont har farge både av den historiske epoken hun eller han er født inn i, av hans eller hennes bakgrunn, utdannelse og litterære forforståelse og av den bokvirkeligheten han eller hun orienterer seg innenfor”. (Naper, 2007, s. 222).

Slik jeg se det sier Naper her at kritikerens utdannelse og kulturelle kapital vil spille inn på kritikken. At det er Espen Stueland, tidligere redaktør i Vagant, nå kritiker i Klassekampen og Olaf Haagensen, kritiker i Vagant, som er mest enige bekrefter kanskje dette. Det har vært interessant å studere anmeldelsene for å vurdere dem etter hvilke vurderingskriterier som er brukt. Det er store forskjeller mellom kritikerne og noen var overraskende fulle av affekter, det femte kriteriet.  Det første kriteriet, Det moralsk/politiske kriteriet er brukt i liten grad, mens som vi har sett, det genetiske kriteriet er mest brukt. Det andre kriteriet som handler om bokas intellektuelle nivå er brukt, men ikke hos alle. Alle kritikerne har med en smaksvurdering og en estetisk vurdering.





Litteratur

Andersen, P. T. (1987). Kritikk og kriterier. Vinduet, (3), 17–25.

Barthes, Roland 2001 : Det lyse rommet. Tanker om fotografiet (1980), Oslo

Braut, Sofie. (2010, 7. juni). I en klasse for seg. Stavanger Aftenblad, Del 2, s. 29.

Bulie, K. (2010, 21. august). Roman i flammer. Dagens Næringsliv. s. 61

Granlund, M.R. (2014, 27. mai) Selvinnsikt, motstand og oppmuntring. Hentet fra: http://kritikerlaget.no/nor/pages/923-intervju_med_vigdis_hjorth - Lest 29.01. 2015

Haagensen, O. (2012, 28, mars). Mytografen Heivoll. Vagant. Hentet fra http://Vagant.no

Heivoll. G. (2010). Før jeg brenner ned. Oslo. Tiden norsk forlag.

Heivoll G. (2008). Himmelarkivet. Oslo. Tiden norsk forlag.

Heivoll, G. (2011). Kongens hjerte. Oslo. Tiden norsk forlag.

Krøger, C. (2010). Bokhøstens sensasjon. Dagbladet. s. 41

Naper, C. (2007) Kvinner, lesning og fascinasjon. ”Bestselgere” i bibliotek og kiosk. Oslo. Pax

torsdag 5. mars 2015

Kritikerprisene 2014 - delt ut 5. mars 2015



 I dag ble kritikerprisene delt ut og prisen for beste voksenbok fikk Ingvild H. Rishøi for Vinternoveller. Begrunnelsen for prisen finner du HER.

Årets litteraturkritiker ble Guri Fjeldberg! Hun jobber med barne – og ungdomslitteratur og har vært en tydelig stemme i mange år. Juryens begrunnelse finner du HER.

Kritikerprisen for beste oversettelse fikk Hege Susanne Bergan. Hun fikk prisen for oversettelse fra russisk av Bønn forTsjernobyl skrevet av Svetlana Aleksijevitsj.

Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne ble tildelt Tore Rem for Knut Hamsun. Reisen til Hitler.

Og sist men kanskje viktigst; kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok gikk til fantastiske Gro Dahle og den like fantastiske mannen hennes; Svein Nyhus. De fikk prisen for billedboka Akvarium.

Alle begrunnelsene kan du lese på kritikerlaget sine sider – lenken er HER!





onsdag 4. mars 2015

Aksel Fugelli : Per – Glimt av min far – Cappelen, 247 sider

Publisert i Altaposten 4. mars 2015



Personlig møte med en lun feilvare

I 2009 fikk Per konstatert kreft og han har hatt mange store operasjoner i årene etterpå. Han har forsont seg med døden, skrevet bok om døden og i 2013 fikk har Fritt Ords pris for å «ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden».  Aksel er forbannet på faren. Han mener at Per overså kroppens signaler, og lot kreften vokse seg stor før han tok kontakt med lege. Per er uenig, han mener han ikke hadde noen grunn til uro, og han har hele tiden nektet å ta noen snarveier for å få bedre helsetjenester enn det som den vanlige norske borger får tilbud om. «Det er godt nok» - sier han, men samtidig røper han at hvis han hadde vært yngre, hvis han hadde hatt små barn, ville prinsippene vært vanskeligere å følge. Da ville han ha lett seg frem til den beste behandling i verden, og jobbet for å få den.

Diktafon

Aksel har forberedt seg grundig i arbeidet med denne boka. Han har lest alle bøkene faren har skrevet, det er mer enn tjue, og han hadde over 200 sider med notater og spørsmål, og så har han brukt diktafon. Dette med bruk av diktafon har vært en genistrek, og helt avgjørende for at boka er blitt så god. Det å gjengi dialoger fritt etter hukommelsen er verken spesielt troverdig eller enkelt.  Og når mer enn halvparten av boka er dialog, må de være gode. Heldigvis og takk og lov er dialogene så bra at det er som å høre stemmen til Per Fugelli komme ut gjennom boksidene.

Et utsvevende ungdomsliv

Det er sjarmerende når Aksel spør faren om hvordan han var som ungdom. Per fremstiller seg selv som en det holdt på å gå riktig galt med. Han gikk på jazzklubb og drakk øl, kom sent hjem og måtte gå det ene året om igjen på videregående. «Dette høres tvilsomt ut» er responsen fra Aksel. Han får beskjed om å spørre bestemor Olga, som tross sine snart 100 år er åndsfrisk og husker tilbake til sin nesteldste sønns barndom og ungdomstid. Olgas svar når Aksel spør om hun kan fortelle om det ville ungdomsåret er: «Nei, så tåpelig! Skeiet ut, du? Det er bare en ønskedrøm han har» og en av Pers yngre brødre kommer inn og sier at jazzklubben Per så flittig frekventerte kun var åpen søndag formiddag, og at Per sjelden var ute etter klokka 20. Aksel kjører faren en del på dette. At det er så stor forskjell mellom hva han forteller og hvordan livet hans faktisk er. For eksempel må Aksel når han kommer til Oslo bo på hotell eller hos venner. Han kan ikke bo hos foreldrene for Pers oppførsel når det kommer til leggetider og forstyrrelser omkring dette nærmer seg hysteri. Hvis Per ikke er i seng til 22.30 er både natta og påfølgende dag ødelagt, og nåde den som forårsaker knirking i dører eller annen ulyd. Selv kaller Per det for en søvnnevrose.

Nært portrett

Det er ingen andre enn Aksel som kunne ha skrevet denne boka. Han er glad i faren sin, de har gått noen runder og de har funnet frem til en gjensidig respekt, en respekt uten heltedyrking. Aksel skriver godt, og han er ikke redd for å utfordre:
Aksel: «Det er noe monomant og messende over debattbøkene dine. De er propaganda-verk. Å lese igjennom alle føles som å synge Hare Krishna i tre måneder.»


Jeg håper Per Fugelli klorer seg fast i mange år. Jeg syns Norge trenger han og jeg syns Aksel hadde en knakende god idè når han lanserte dette bokprosjektet. Per – Glimt av min far er blitt et avslørende, romslig, tankevekkende og oppmuntrende portrett, skrevet med blod, svette og tårer. 

mandag 2. mars 2015

Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth : Kampen for livet – Schibsted, 249 sider

Publisert i Altaposten 2. mars 2015



Den tøffe kampen

Anniken var akkurat flyttet til Alta for å studere russisk da hun oppdaget at hun var alvorlig syk. Hun hostet blod, og ble sendt til sykehuset i Hammerfest for nærmere undersøkelse.  Etter uker med  tester, prøver og undersøkelser fikk hun vite at hun hadde fått lymfekreft. Hun var 23 år gammel og  hennes største bekymring var ikke sykdommen, men hvordan det kom til å gå med forholdet hun og Erlend hadde. De hadde vært sammen i en måned når Anniken fikk de første symtomene, og Anniken var redd for at Erlend ikke ville være sammen med henne mer. Men Erlend hadde mønstret på MS Loveboat og lettet anker, og han aktet ikke å mønstre av.

Kjærlighet er vakkert, og i Kampen for livet blir vi minnet på det.  Historien blir fortalt kronologisk, og skifter mellom Anniken og Erlends perspektiv. Det gjør at noen hendelser blir fortalt flere gang, men det syns jeg ikke gjør noe. Det er interessant å få innblikk i hvor forskjellig en og samme situasjon kan oppfattes av to personer.

Dialoger - nei takk 

Det er til tider en del oppstyltede dialoger noe som ødelegger flyten i teksten. Jeg ble sittende og undre meg over om det er normalt å snakke så pedagogisk riktig til hverandre. Jeg tar med et eksempel fra når Anniken forteller om en dag Erlend hadde vært på skitur og brukt fem timer lengre enn planlagt, og hun var så redd for at han var skadet at hun ringte til politiet og meldte han savnet.
«Anniken», sa Erlend overbærende og satte seg ned ved siden av meg. «Jeg forstår du ble bekymret, men du må innrømme det var i drøyeste laget å ringe politiet».
«Ok, men jeg ble bare så redd.»
«Det var veldig dumt av meg å glemme mobilen»
Vi satt stille og holdt rundt hverandre en liten stund, før jeg spurte:
 "Er det sånn du føler deg når du er redd for å miste meg?" 
"Det er klart jeg er redd for å miste deg. Men ikke så redd at jeg ringer politiet,»
Sånn generelt sliter jeg med dialoger i erindringsbøker. Samtalene har ofte foregått for flere år siden, og med mindre de har brukt opptaksutstyr blir ikke gjengivelsen autentisk. Denne boka fikk meg ikke til å endre oppfatning.

Dette er en kreftbok, og etter å ha lest en del bøker i samme sjanger ble jeg positivt overrasket over hvor lite emosjonell jeg ble under lesningen. Vanligvis bør jeg ha tørkepapir i umiddelbar nærhet, og jeg hulker meg gjennom sidene. Men her var fokuset ikke på at det var synd på Anniken, som har fått diagnostisert kreft 3 ganger på fire år, men på et sterkt vennskap og kjærlighetsforhold. Anniken har hatt det vanskelig, Erlend har hatt det vanskelig, men for meg ble det ikke vanskelig å lese om det.  

fredag 27. februar 2015

Til Karasjok på kritikeroppdrag i minus 40

12. januar skulle jeg til Karasjok videregående skole på kritikeroppdrag for Foreningen !les. Jeg skulle tidlig inn i klassen, hadde planlagt tre timer i klassen, og nyoperert som jeg var bestemte jeg meg for å kjøre til Karasjok dagen før. Det er 20 mil fra Alta til Karasjok. Problemet var bare at i Alta var det 26 kuldegrader, og rapporter fra Karasjok sa at det var 40 grader der oppe. Men skal man på jobb, så skal man på jobb. Vi lasta bilen med skuterklær, varme soveposer, termos med varmt vann og telys - hvis uhellet var ute og bilen stoppa skulle vi ikke fryse, var planen. Og heldigvis gikk det strålende. Å kjøre bil i minus 40 er meget spesielt - vi kjørte med 70 som maksfart, det er noe med at alt på bilen er stivt. Første stopp etter en time var i Masi. Der var det 34 grader og jeg sendte en melding til en kollega i Karasjok for å høre hvor kaldt det var blitt der oppe. Hun rapporterte om 45 kuldegrader. Vi vurderte å snu. 45 kuldegrader er grusomt kaldt. 

                                             I Masi



Men vi snudde ikke og etter noen timers småstressa kjøring kom vi til Scandic Karasjok. Vi fikk oss et fint rom og sov godt, og neste morgen dro jeg til skolen.


Det var så kaldt når jeg gikk ut fra hotellet at jeg ikke fikk puste. Da kom jeg på at det bare var 7 uker siden jeg var lungeoperert, og det var bare tre uker siden siste røntgen der det ble sjekket om lungen var kommet "i vegg" igjen. Fikk antydninger til panikk da. For hvis jeg pustet så dårlig bare når jeg gikk fra hotellet og til bilen - hva kunne skje hvis bilen stoppet på tur tilbake til Alta? Jeg måtte snakke veldig strengt til meg selv og håpe på at bilen ikke stoppa og at hvis den gjorde det - så ville telysene holde temperaturen oppe i bilen til det kom hjelp. Trygt plassert på skolen ble jeg presentert for den kjempefine klassen. De fleste elevene var engasjerte, og guttene like mye, om ikke mer enn jentene. De ble gode diskusjoner og jeg utfordret dem litt på vurderingskriteriene til Per Thomas Andersen.


                                Avstemning - jeg sier ikke hvilken bok. Men godt likt var den.


 På vei tilbake til Alta. Temperaturen var 40 når vi starta i Karasjok og 22 når vi kom til Alta. Alt gikk helt strålende, og det er bare noen dager til jeg skal tilbake igjen. Heldigvis er det ikke meldt om like lave temperaturer.

For to år siden var jeg krtikerfadder i Honningsvåg. Det var fint det også!