torsdag 27. august 2015

Nordnorsk bokdag arrangeres i Alta 28. og 29. august 2015


Fem av bøkene det skal leses fra har jeg anmeldt i Altaposten : Fuck verden, Jeg er en skiløper, Over elva, Landet bakom og Isbrann. 


"I år feirer vi tjue utgivelser av atten forfattere på Nordnorsk bokdag!
Bokdagen arrangeres 28.-29. august i Alta, i samarbeid med Alta bibliotek og Finnmark fylkesbibliotek.
Flere språk, et mangfold av sjangere, bøker for både gammel og ung!
Program:
Fredag 28.08 kl. 19.00, Studenthuset Cafe:
Nathan Haddish Mogos: Mottaket (roman)
Hallvard Birkeland: Første odebok (dikt)
Caroline Kaspara Palonen: Det er mitt hav (roman)
Sylvi Inez Liljegren: Amiras palestinske kjøkken (dokumentar)

Fingermat

Henning Howlid Wærp: En øyreise (roman)
Roald Larsen: Glødende mørketidsland (sagn)
Sissel Horndal: Sølvmånen (bildebok)
Konferansier: Torill Olsen

 Lørdag 29.08

Familieprogram, kl. 11.30, Alta Bibliotek:
Marry Ailonieida Somby: Reinkalven Lille Bizi
Sylvi Jane Husebye: Perlene
Eva Strandbu: Sånn var det da
Sissel Horndal: Hokus pokus 1-2-3

Konferansier: Alta bibliotek

Voksenprogram, kl. 12.00:
Inga Ravna Eira: Jidnes skálkošeapmi (ungdomsbok)
Siri Broch Johansen: Elsa Laula Renberg (dokumentar)
Tor Martin Leines Nordaas: Fire dager hos farmor (roman)
Tale Næss: Funn – Haven – Her er det (dramatikk)

Konferansier: Ingvild Holvik
Arrangementet er et samarbeid med Alta Bibliotek og Finnmark Fylkesbibliotek.Med støtte fra:  NFs medlemsfond, Fritt ord, Finnmark fylkeskommune, Sametinget og forlagene Tiden, Fair, Schibsted, Cappelen Damm, Z forlag Aschehoug og Davvi Girji." 


tirsdag 25. august 2015

Laila Stien : Over elva : Tiden, 136 sider



Publisert i Altaposten 25. August 2015


Vemodig og melankolsk

 Det passer godt at Stiens siste novellesamling kommer ut nå i august. Det er tidlig høst, og med det føler mange et vemod over en sommer som er over. Nettopp vemod og melankoli glir som en rød tråd gjennom alle de syv novellene, ulik i form og lengde, men med samme grunntone.

Boka starter med tittelnovellen som setter stemningen direkte fra de første setningene. Her er det melankoli, litt humor og frempek som forteller oss at noe tragisk skal skje. Den andre novellen har noen av de samme bildene. Det er barndom, skolepulter og skolevei, og savn og uro. Men den andre novellen er mer rotete og ikke like sterk som den første. Den tredje novellen er samlingens svakeste. Den skiller seg ut med sitt muntlige språk, og en stemning som delvis brister i troverdighet. Kanskje jeg reagerer så sterkt fordi det blir et så stort sprang fra de andre novellene der hvert ord og hver setning fremstår som viktig og riktig, og så kommer denne novellen der Stien lar fortellerstemmen bli gestaltet av en usympatisk døgenikt, alkoholisert og deprimert, som gjennom en samtale med en liten sitronkjeksspisende mus kanskje kan komme seg ut av håpløsheten.

«Kunne ha kosta opp før. Vet ikke hva som stakk meg – at jeg bare lot det ligge. Om det var for at det var fint, på en måte fint med den hvite snøen. Borte nå, i hvert fall. Fritt fram. Jeg ser etter om jeg har noe mer kjeks mens jeg er her, oppe så i samme tida. Har kanskje ikke den med sitron, men.»

Dette utdraget viser noe av problemet. Det fungerer kanskje muntlig, som skrift blir det nesten uforståelig.

I de neste novellene henter hun seg mesterlig inn igjen, og den siste novellen som handler om en kjøretur fra Alta til Hammerfest leser jeg som en kjærlighetserklæring til mannen hennes.  Hun skriver tett opp til eget liv, og det blir nakent og ærlig. Hun ser på hendene som holder rattet, og kaster oss tilbake til ungdomstiden, til tiden de ble kjent. I skjønnlitteraturen er beskrivelser av hender vanlig, og Stiens tekst fikk meg til å tenke på Før snøen faller av Britt Karin Larsen. Der tenker Lina på Taneli; hender som kan stryke, gi varme og reparere, men også slå og holde fast, og nettopp slik tenker den kvinnelige passasjeren om hendene til mannen som kjører.

Både temavalg og stemning tilsier at disse tekstene er skrevet av et menneske som har et levd liv bak seg. Jeg syns at Stien behersker å skrive med både kvinnelig og mannlig hovedperson og hun klarer å gjøre persongalleriet troverdig. Hun beskiver relasjonene mellom mennesker godt, og hun har et åpent blikk for de små, men viktigste tingene i livet.

Terningkast 5

mandag 24. august 2015

Sørøyrocken - del 2

Sørøyrocken er en musikkfestival, og det skal man nesten ikke tro når man ser bildene mine. Men til mitt forsvar - jeg var frivillig og gjorde en stor innsats på dagtid (mens de andre sov), og på kvelden da de store konsertene ble kjørt på Tørrfiskloftet var jeg ganske så sliten, og jeg lengtet etter bobilsenga. Det er mulig det er alderen, eller det er mulig det bare er meg. Uansett - det beste bandet jeg hørte på Sørøya var Orango! Ingen over, ingen ved siden av. 



 På tur ut fra Tørrfiskloftet fikk jeg øye på Syfryd, båten til Wencke og Ulf - venner av meg fra Alta. De hadde seilt fra Alta til Sørvær, en tur på 8 timer. Ingenting for dem som har seilt jorda rundt for noen år siden. Tøffinger.
Og til Syfryd dro jeg på ettermiddagsbesøk. Men jeg tror ikke seiling passer for meg. Ble svimmel etter en halvtime ombord, og det hadde ingenting å gjøre med den magnumflaska du ser. Trur jeg.

Kreativ skilting - Vi bodde ved dusjen - heldige oss! 

 Orango!

 Orango igjen!

 Frister det kanskje med Bidos? Eller sjømat som det kalles på Sørøya. 

  Dramatisk landskap 

Ikke de bredeste veiene - men heller ikke så mye trafikk. Dette er på veien mellom Sørvær og Hasvik.

Akkurat under Sørøyrocken må man reservere plass på ferga for å være sikker på plass. Vi hadde reservert plass på turen til Sørvær, men vi var for sen med å reservere plass tilbake, og vi ville IKKE måtte overnatte på fergeleiet i Hasvik i flere døgn. Ryktene fortalte at det var det mange som har måttet gjøre de siste årene. Så derfor startet vi den tre mils lange turen fra Sørvær til Hasvik i det øyeblikket siste band var ferdig å spille. Vi kom som tiende bil i køen, og heldigvis kom vi oss over med første ferga om morgenen. Lykke i livet!

 Og på ferga ble det tid til litt lesning. Jeg gjorde ferdig En vis manns frykt, og Pål fortsatte sin lesning av Vindens navn. De fleste fantasylesere kjenner Patrick Rothfuss, og liker du ikke fantasy er dette kanskje ikke boka som vil overbevise deg om at fantasy er 

Her er lenken til første del av min oppsummering av Sørøyrocken. 

Anthony Doerr: Alt lyset vi ikke ser : Pantagruel, 634 sider

Publisert i Altaposten 18. august 2015




Årets Pulitzervinner

7. august 1944 begynner de allierte bombingen av den franske kystbyen Saint Malo. I ett av husene befinner den seksten år gamle Marie-Laure LeBlanc seg. Hun er blind, og har derfor ikke fått med seg innholdet i flygebladene som har regnet over byen det siste døgnet. De hvite arkene bærer et budskap om at alle innbyggerne må forlate byen.

I kjelleren i et hotell nær huset til Marie-Laure er den tyske menige soldaten Werner Pfenning fanget under store steinmasser. Werner er radiooperatør, og er stasjonert i kjelleren sammen med to andre soldater. Mens bombene hviner og bakken rister jobber de med å finne måter å komme seg ut på.

Den store diamanten

I korte kapitler veksler historien mellom Marie-Laure og Werner, og boka beveger seg over flere tidsplan. Nåtiden er 1944, men handlingen starter allerede i 1934, og vi følger den blinde jenta, og den begavede gutten fra de som små barn vokste opp til de med et skjebnens lunefulle innfall møtes.
Marie-Laures mor døde under fødselen, men Marie-Laure var likevel heldig. Hun hadde en pappa som la alt til rette for sin eneste datter.  Faren jobbet som låsesmed på Nasjonalmuseet i Paris og han tok med seg Marie-Laure på jobb hver dag. Han lærte henne blindeskrift, og han bygget små minihus av tre, og rekonstruerte kvartalet de bodde i, slik at  Marie-Laure skulle bli kjent med byen sin,  og etter hvert bli så trygg at hun kunne gå rundt alene. Hun fikk være sammen med begavede forskere, og hennes vitebegjærlighet var stor. Den største skatten på museet var en diamant like stor som et dueegg. Diamanten var omgitt av myter og den hadde vært innelåst i nesten 200 år da krigen brøt ut. På grunn av diamantens størrelse og verdi ble det laget tre kopier, og den ekte diamanten og de tre kopiene ble blandet og plassert på fire ulike steder. Marie-Laures far fikk ansvaret for en av dem, og om det var originalen eller en av kopiene kan du jo bare gjette deg til.

Werner var foreldreløs og vokste opp på et barnehjem. Han hadde en omsorgsfull bestyrerinne som tok seg av ham, men de manglet det meste av mat og klær. Etter hvert ble det kjent at Werner var en naturbegavelse med hensyn til radioer og finelektronikk, og han ble tidlig rekruttert som soldat.

Lettbent underholdningsroman

Mange kritikere har uttrykt overraskelse over at en så lettbent bok som dette har vunnet Pulitzerprisen. Jeg må si meg enig. Alt lyset du ikke ser er en ganske kjedelig underholdningsroman. Det ligger en spenning i tidspunktet for når de to hovedpersonene skal møtes, og det ligger en spenning i hvordan de kommer til å klare seg under bombingen. Språket er herlig fritt for klisjéer, noe som alltid er bra, og noen kjærlighetshistorie i tradisjonell forstand er det heller ikke. Det handler mer om medmenneskelighet og kjærlighet mellom mennesker som deler samme grunnsyn i livet.

Kapitlene er så korte at boka får en thrilleraktig fremtoning, men med 634 sider syns jeg historien ble for lang.  

Terningkast 4

onsdag 29. juli 2015

Sørøyrocken 2015 - del 1



Her er den første av to tekstkorte sammendrag fra min første tur til Sørøya!


 Første gang på Sørøya, og første gang i Øksfjordtunnelen. Dette er en tunnel som vi som ikke er så glad i tunneler prater om - og gruer oss til å kjøre inn i. Ser du at det bare er ett kjørefelt?

Ett kjørefelt med møteplasser i fem kilometer! Jeg så ikke frem til denne opplevelsen, men overraskende nok var det helt greit. Det var ikke akkurat koselig, men det gikk fint, og jeg gruet meg ikke til tilbaketuren.
 Det var laaaang kø på fergeleiet. Vi hadde gjort hjemmeleksa og booket plass på siste ferge. Det ble stående igjen 37 biler og 1 trailer, og de som ikke hadde kjentfolk i Øksjord, og det var de fleste i denne fergekøen måtte overnatte i bilen eller i telt.


Vi hadde fått lånt oss staselig bobil - og kom frem til vår festivalcamp sent onsdag kveld. Vi bodde på stillecamp! Det andre alternativet var camp Nato - og der var det visst ikke stille.
På vei fra Tørrfiskloftet til Stillecamp

Det er vakkert på Sørvær. 

Og karrig.

Med tomme tørrfiskhjeller....

Kreativ skilting.

Kari Bremnes var hovedartisten torsdag. Hun ga en nydelig konsert.

Jeg stilte opp som frivillig i 19 tima! Og her viser Konstance meg hvordan jeg lager sukkerspinn.

Min versjon; - altså ropte jeg på Konstance hver gang det samlet seg onger foran kassa.

Yepp!

søndag 26. juli 2015

Sommerlesning 2015



Publisert i Altaposten 24. juli 2015


Paula Hawkins : Piken på toget : Bazar, 332 sider

Upålitelig forteller

Rachel bor i en forstad til London. Hver dag tar hun det samme toget frem og tilbake til hovedstaden. Hun ser de samme husene og de samme menneskene. Hun begynner å dikte seg inn i livene til ett spesielt par. Hun syns de ser så lykkelige ut, og hun lager egne små historier omkring dem. Hva de heter, hva de spiser og hvordan de er mot hverandre. Rachel liker mannen spesielt godt. Hun syns han ser så snill og omtenksom ut, og hun misunner kvinnen hun ser fra togvinduet hver dag. Helt til hun en morgen ser at kvinnen kysser en annen mann. Rachel blir urolig av dette, men hun prøver å riste det av seg. Følelsen av at noe ikke stemmer vil likevel ikke gi seg. Noen dager etterpå blir den kyssende kvinnen etterlyst. Hun er forsvunnet og ingen vet hva som har skjedd.  Rachel bestemmer seg for å melde fra til politiet om hva hun har sett. Men hvordan bli trodd når man kun har observert gjennom togvinduet, og hvordan bli trodd når man blir ansett for å være lite troverdig?

Gradvis avsløres biter av fortiden til alle involverte og det blir som en klassisk krimhistorie, eller Bit for Bit med Roald Øyen. Det dukker opp ny informasjon hele tiden, og hovedpersonens dårlige hukommelse på grunn av et stort daglig inntak av alkohol gjør at ikke all informasjon er like pålitelig. Jeg ble oppriktig overrasket da svaret på hva som hadde skjedd med den forsvunne kvinnen kom og jeg anbefaler denne thrilleren til alle som liker mysterier.

Terningkast 5 til Piken på toget




Alyson Richman : En himmel av brev – Cappelen Damm, 335 sider

Leste du noen gang Hele livet på en dag? Det var en nydelig kjærlighetshistorie fortalt over et tidspenn på 60 år. Nå er forfatteren tilbake med en ny kjærlighetshistorie som dessverre ikke innfrir forventingene den første boka skapte.

I årets roman er handlingen lagt til Italia under andre verdenskrig. En ung kvinne kommer med båt til Portofino. Hun er tydelig nervøs, og redd for at de tyske offiserene som sjekker papirene skal oppdage at hun har forfalsket sine. Mens hun står i køen kommer en mann bort til henne og ønsker henne velkommen til øya. Han snakker med de tyske offiserene på kaia og forteller at det er søskenbarnet hans. Den unge kvinnen skjønner ingenting, hun har aldri sett ham før, men hun blir med han hjem. Det viser seg at mannen er Portofinos lege. Hans motstandskamp består blant annet i å dra ned til havna for å redde et menneske hver gang gjesterommet hans er tomt. Og når den unge kvinnen spør om hvorfor han reddet akkurat henne,  er svaret hans at det var fordi han så at hun var den som trengte det mest.

Romanen fortelles på flere tidsplan, og vi får både den unge kvinnens og legens historie. Vi får vite hva som hendte før de møttes i havnen i Portofino, og motstandskamp, usedvanlige begavelser og intens kjærlighet kan få stå som stikkord her.

Jeg syns ikke denne boka var like god som Hele livet på en dag. Dette ble nærmere kioskromanens sfære enn jeg liker, og historien ble for forutsigbar. Men hvis du har lyst til å lese en romantisk historie uten for mye fiksfakserier er denne helt grei.  

Terningkast 3 til En himmel av brev


Lajla Rolstad : Ulveøya : Gyldendal, 272 sider

Trosset legens råd

Lajla Rolstad fikk beskjed fra legen sin at hun ikke ville kunne klare seg uten medisiner mot angst og depresjon. ” Det er den mennesketypen du er, en sårbar mennesketype, du vil ha problemer med å takle store påkjenninger, følelsesmessige belastninger, uten å utløse dette igjen, om du ikke går fast på antidepressiva. Vi kaller det en klinisk depresjon, det er alvorlig.”  Hun hadde  hatt 2 innleggelser av 6 måneders varighet på psykiatrisk avdeling da hun fikk denne beskjeden fra legen. Men Lajla gjorde det helt motsatte av hva legen sa. Hun reiste alene til Canada der hun fikk seg en ensom jobb. Hun skulle ha ansvar for å passe en slags campingplass, langt ut i villmarka. Nærmeste nabo var en times vei unna, og mellom henne og landsbyen bodde det en ulveflokk.

Rolstad kjenner på redselen og på ensomheten, men mest på mestring og lykkefølelse. Selv om hun bor langt fra andre mennesker oppsøker hun tettstedet med den lille kafeen så ofte hun kan, og hun får nye venner. Hun prøver å skrive en roman, og hun deltar på meditasjon, yogagrupper, og er med i flere alternative nettverk.

Historien er skrevet med en jegforteller som er troverdig, og historien er interessant. Men jeg savner dybden og slitet, og det er mulig jeg savner det fordi forlaget i sine markedsføringsfremstøt har fokusert på forfatterens kamp mot angst og depresjon. Slik jeg oppfatter Rolstad er hun langt modigere enn de fleste jeg kjenner. Var det flyturen over Atlanteren som gjorde at hun plutselig kunne bo alene i Canada? Jeg vet at svaret er nei, men slik boka fremstår er det mer en dagbok skrevet av en tøff norsk jente som lever på loffen i Canada, enn en kamp mot angst og depresjon.

Terningkast 4 til Ulveøya


Johan B. Mjønes : Død manns kiste : Aschehoug, 213 sider

Spennende ungdomsroman

Husker du Leif Hamres bøker? Mens jeg leste Død manns kiste fikk jeg en sterk følelse av at Johan B. Mjønes husker Hamre og har latt seg inspirere av forfatteren som produserte bøker i GGG serien – Gyldendals Gode Guttebøker. Det er et kompliment til Mjønes. Hamre var en av mine favorittforfattere da jeg var ungdom.

Leif og Paul er femten år gamle og skal tilbringe sommeren med å male en folkehøyskole i Nordland. Det er tanta og onkelen som har ansatt guttene til å ta seg av vedlikehold mens de selv reiser på ferie. Men før de reiser har onkelen formant guttene om å være forsiktig når de er ute med båt, og de må de holde seg unna Mistfjord når de dykker. Guttene lover på tro og ære, men det går selvfølgelig ikke lang tid før ingenting trekker så hardt i dem som nettopp Mistfjord. Guttene dykker  i Mistfjorden og oppdager et gammelt vrak. De får med seg vrakgods opp, og når de googler navnet på fartøyet de dykket på skjønner de ingenting. Vrakdelene stammer fra et skip som ble senket under annen verdenskrig, men skipet ble jo ikke senket i Mistfjord? Guttene ønsker å melde fra om funnene og bestemmer seg for å gå med båten til Mo i Rana. På tur mot byen blir de hindret av tåke, og de må søke tilflukt i en gammel kirke. Det blir skikkelig skummelt, og Mjønes klarer å skape uhygge og høy skremselsfaktor.

Det er korte setninger, og mye luft mellom linjene. Boka vil derfor passe godt for ungdommer som ikke nødvendigvis fristes av lesing. Men med mye spenning og hovedpersoner som gjør ungdommelige ubetenksomme ting, er dette er bok som fort kan vekke leselysten.

Terningkast 4 til Død manns kiste

Johan B. Mjønes : Blodspor i Klondike : Aschehoug, 177 sider

Dramatikk under Iditarod

Blodspor i Klondyke er en frittstående fortsettelse av Død manns kiste. Nå er Leif blitt seksten år og han har reist til Alaska for å delta i Iditarod. Leif er den yngste deltakeren noensinne, og han kjører med hunder fra familiens hundegård. Lederhunden hans heter Buck og en bastard som naboen fant på gata i Budapest mens hun studerte for å bli dyrlege. Årets løp er sponset av det store oljeselskapet Corp Oil.Leif starter ut i godt tempo, og han tar stadig innpå de eldre og mer etablerte kjørerne. Han begynner å tro på en sensasjon. Kan han vinne? Men så kommer den store snøstormen, og Leif blir nødt til å bruke alt han har lært for å overleve.

Dramatisk

Sceneskiftene er kjappe, og dette er en intens bok full av action. Oljeindustriens overgrep mot både mennesker og dyr blir tematisert i en tradisjonell David mot Goliat fortelling.
Jeg likte denne enda bedre enn den første boka, og avslutningen tyder på at det snart kommer en tredje bok om Leif og Paul. 

Terningkast 5 til Blodspor i Klondike



Kjersi Kollbotn : Isbrann : Cappelen Damm, 224 sider

Når selvfølelsen mangler

Knut og Sissel, et voksent par midt i førtiørene, har kjøpt seg et småbruk på Vestlandet. Dit har de flyttet for å følge drømmen om å leve nærmere naturen. Knut har en voksen datter fra et tidligere forhold, mens Sissel ikke har barn. Sissel ønsker seg intenst et eget barn, men selv om de prøver hardt og intenst blir ikke Sissel gravid.

Å drifte et gårdsbruk på gammelmåten, med hest som traktor og med egne muskler som arbeidsmaskin har vært Knuts drøm. Etter noen uker på gården merker han at kroppen forandrer seg og at han blir sterkere. Likevel hørerhan moras stemme i bakhodet. En stemme som forteller at han ikke er god nok, at han ikke kan. Samtidig blir han utfordret av Sissel som med sitt begjær og sin eiersyke også gir han en følelse av å ikke strekke til.

Og når Knut ikke strekker til lar han det gå utover hesten. Det dukker også opp historier fra fortiden, historier om mishandling av dyr.

Dette er Kjersti Kollbotns tredje roman, og jeg syns hun skriver bedre og bedre. Hun skriver godt om sårbarhet og mellommenneskelige relasjoner og hun har et fint blikk på detaljer. Det er Knut som er hovedpersonen og det er fra hans perspektiv historien blir fortalt.  Kollbotn har lyktes i å skape et troverdig bilde av en mann på jakt etter seg selv. Det er ikke lystig lesning, ingen av Kollbotns romaner har vært det – men det er litteratur som overrasker og gir en følelse av ubehag.

Terningkast 5 til Isbrann