onsdag 15. juni 2016

Donna Solgunn

Ja, det er meg det! Satt og ryddet i gamle upubliserte bloggposter i ettermiddag og kom over en lenke fra en italiensk blogg fra 2014. Bakgrunnen for heltestatusen var denne situasjonen:

Alta bibliotek hadde ansvaret for turistinformasjonen i Alta kommune i 2014, og jeg sto på turistinformasjonen da en sliten italiensk jente kom inn døra. Hun hadde syklet fra Roma og skulle til Nordkapp, men alt hadde vært så dyrt i Skandinavia;  ferger, campingplasser og mat. Hun var helt fortvilt, og sa at hun ikke hadde mere penger igjen, og hun reiste uten kredittkort eller andre betalingskort. Altså kunne ikke slektninger eller venner bare sette penger inn på et kort. Hun trengte noen som kunne låne ut sin konto slik at faren kunne sette inn penger på den kontoen. Jeg skjønte ikke at det skulle være noe problem, og dermed trasket vi til banken slik at den italienske banken fikk de nødvendige opplysninger fra min bank, og i løpet av et døgn eller så var min konto full av penger fra pappa i Roma. Min nye italienske venninne som syklet verden rundt, og blogget om det var helt fra seg av begeistring over hvor enkelt det kunne ordnes - mens jeg tenkte at det var en selvfølge at jeg hjalp henne. Gjør mot andre og så videre. Hun skrev en bloggpost om episoden - på italiensk - og så la hun ut et bilde - og jeg så ganske så perpleks ut, men vil du se så kan du gå inn på denne lenken. 

David Arnold : Mygglandet : Gyldendal – 384 sider

Publisert i Altaposten 15. juni 2016


Venner for livet

Det var tittelen som gjorde meg nysgjerrig på boka. Jeg var sikker på at handlingen skulle foregå på Nordkalotten. Mygglandet – hvordan kan det foregå andre plasser enn her nord? Jeg tok kraftig feil, handlingen er lagt til USA, nærmere bestemt Mississippi,  der det heller ikke er helt fritt for de små irriterende blodsugende insektene.
Mygglandet er en ungdomsbok som kretser omkring livet til 16 år gamle Mim Malone. Foreldrene er nylig skilt, og faren har allerede giftet seg på nytt. Mim måtte bli med faren og hans nye kone til Mississippi, mygglandet, noe hun er fryktelig misfornøyd med. Ikke bare savner hun mora og vennene sine, hun hadde en psykolog hun stolte på, og nå må hun bli kjent med en ny psykolog, en hun ikke stoler på og som vil at hun skal spise piller.

Mim er som mange andre tenåringer ganske sint på de hun bor sammen med, og spesielt  går dette utover stemora. Den dagen hun  overhører en samtale der det blir antydet at mora er syk bestemmer Min seg for å rømme for å finne henne. Hun vet hvor stemora har lagt unna litt penger, og med ny kapital i lomma har hun råd til å kjøpe bussbillett. Greyhound-bussen tar henne hundre og femti mil nordover, og i løpet av turen kommer hun i kontakt med mange ulike mennesker.  Det skjer ulykker, overfall og som seg hør og bør i gode ungdomsbøker må hun gjennom ulike prøvelser - som hun vokser på, så mye kan jeg røpe. Hun møter kjærlighet i mange ulike former og får en selvinnsikt som mange kan misunne henne.
Men hun er bare 16, og som mange på hennes alder er hun høyst misfornøyd med hvordan hun ser ut:

«Mamma pleide å fortelle meg hvor pen jeg var, men jeg visste bedre. Vet fortsatt bedre. Trekkene mine, uavhengig av hverandre, ville kanskje kunne vekke misunnelse: markert hake, fyldig munn, mørke øyne og hår, olivenbrun hud. Alle de tiltrekkende bitene er der, men på en måte rotet til. Som om hvert ansiktstrekk stanset like før det kom til endestasjonen sin. Jeg later som jeg ikke bryr meg om det, men jeg gjør det. Har alltid gjort det. Og herregud, hva ville jeg ikke gitt for å få sette sammen bitene? Men jeg er en Picasso, ikke en Vermeer.»

Verdens vakreste smil

Walt, en ung hjemløs med Downs syndrom blir en av reisekameratene til Mim, og dette vennskapet er nydelig skildret. Walt blir en av de viktigste menneskene i livet til vår unge heltinne, og smilet hans har kraft til å jage vekk de mørke tankene som forsurer både Mim og omgivelsene hennes.
Fortellerstemmen er ganske lik fortellerstemmen til John Green, så hvis du liker bøkene hans er det stor sannsynlighet for at du vil like denne. I Mygglandet får du masse svart humor og mange musikkreferanser i en skikkelig god ungdomsbok som jeg gjerne anbefaler også til voksne.


Terningkast 5

tirsdag 14. juni 2016

Kjøp heller Cupido - noen smakebiter fra Calendar Girl av Audrey Carlan - Cappelen Damm, 386 sider


Calendar Girl hadde jeg hørt om før den kom i salg. Det gikk rykter om at Cappelen hadde gitt rekordsummer for rettighetene til å utgi de fire bøkene. Men jeg hadde ikke tenkt jeg skulle lese Calendar Girl. Ikke fordi jeg ikke liker å lese om sex, men fordi jeg ikke liker å lese dårlige bøker om sex. Men så kom Dagbladet med en anmeldelse der Calendar Girl fikk terningkast 1, og jeg tenkte at hvis Dagbladet kan, ja da kan Altaposten også! Så jeg bestilte et anmeldereksemplar, og startet leseprosessen. Mine forventninger var lunkne, men jeg hadde jo lest og anmeldt Fifty Shades of Grey da den kom, og jeg ga den tross alt terningkast 3, og konkluderte med at boka var grei nok helt til sexen startet, da ble det bare for plumt.

 Hvis du ikke vet hva Calendar Girl handler om skal jeg gi deg et kort innblikk: Mia Saunders er 24 år, vakker, oppvokst i Las Vegas, og hun har en far som er alt for glad i gambling og alkohol. Mia har hatt et forhold til en av de verste lånehaiene i Las Vegas, og faren hennes lånte mye penger av ham. Penger han ikke klarte å betale tilbake. Det førte til at eksen til Mia fikk noen enda slemmere menn til å slå faren hennes så lenge og så hardt at han havna i koma, og Mia fikk ett år på seg til å betale spillegjelda på 1 million dollar. Heldigvis for Mia kjente hun en person i luksusprostitusjonsmiljøet, nemlig tante Millie. Og Millie kom opp med den strålende ideen om at Mia kunne leies ut til et klient hver måned. 100 000 dollar tjener Mia pr. klient og hvis det foregår seksuelle handlinger skal det betales 20 prosent mer. Under bordet. Så plottet her er at Mia reiser til en ny klient hver måned, og hun eies av klienten med hud og hår denne måneden. Hun skal ikke ha med seg egne klær, alt skal den nye klienten dekke. De mennene hun kommer til er alle kjekke som greske guder, og ingen av dem har sett en vakrere kvinne enn Mia, så begjæret er stort, og større og størst, og det flyter mye kroppsvæsker på delikate silke/blonde/skinn materialer. Mia er dum som ei lita skogmus, og når hun først er kommet til klienten sin hører vi ikke mer om faren som ligger i koma.. Han kommer vi tilbake til i pausene mellom menn, når Mia skal på spabehandling for å freshe seg opp før en ny flytur mot en ny kjekk mann.

Jeg hadde jo tenkt å anmelde boka i Altaposten, men jeg klarer ikke å la vær å komme med noen eksempler på hvorfor dette er så dårlig, og det første jeg trekker frem er så elending at jeg ikke vil at noen uskyldige skal lese det. Så nå leser du videre på eget ansvar, du er herved advart!

"Å gud!", ropte jeg ut og klamret meg til hodet hans. Han var slett ikke langsom i bevegelsene slik jeg hadde forventet. De fleste menn begynner litt langsomt og prøvende. men ikke Alec. Nei, han gikk løs på kjønnet mitt som om han aldri ville få sjansen igjen. Tungen hans beveget seg deilig over hver eneste millimeter innen rekkevidde. Jeg kjente små elektriske støt skyte ut fra kjønnet mitt. Skjegget hans skrapte mot kjønnsleppene og innsiden av kjønnet mitt mens han tok for seg." 

Akkurat stor litteratur er det jo ikke. Men jeg nevnte tidligere at Mia ikke var så veldig smart, her er et eksempel på det:

"Alle damer elsker ta-meg-pumps. Særlig lekre, sexy pumps som dette. Det er nedfelt i genene våre".

Mia har ei bestevenninne som bor i Las Vegas. Når de snakker sammen er de så hyggelige, se bare her:

"Jaså?" Gin kastet et langt sideblikk på meg, for hun visste hva som krevdes for å få noen bonus. "Og hvordan klarte du det, snuppa? Liggende på ryggen? Hun fniste. 
Da bokset jeg henne i armen....hardt.....
"Au! Drittkjerring! Den der fortjente jeg ikke"
"Kaller du meg hore, din hore! Helt fortjent."

Å forklare hvorfor denne boka ligger på bestselgerlista i USA, og i Norge og sikkert i mange andre land samtidig er helt utenfor min forstand. Det må være et virkelig stort udekket marked for mykporno i verden, porno der kvinnen fremstår som dum og deilig og mannen er sterk og sexy.
Jeg er ikke moralsk forarget, verken over innholdet eller at den selger så godt. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke Cupido har et opplag på flere hundre tusen eksemplarer hver måned? Der får du jo erotikk og mykporno uten denne meningsløse historien. Jeg er enig i Dagbladets anmeldelse og gir også terningkast 1.

torsdag 2. juni 2016

Slottsferie i Frankrike - LitteraTURTUR - men feil slott

I desember 20111 leste jeg Alle sjelers natt av Deborah Harkness. Eller leste og leste, jeg slukte boka hel - med hud og hår, og ga den et sterk terningkast 5. Her er det hekser og vampyrer og masse spenning og noe av handlingen foregår i vår tid, mens en ganske stor del av historien finner sted på 1500 - tallet. Matthew, vampyren, er fransk, og bor på det vakre slottet Sept Tours i Louredalen. Anita, en av mine reisende bloggvenner leste også Alle sjelers natt og hun oppdaget at Sept Tours var blitt hotell. Jeg måtte straks inn å sjekke hva det kostet, og oppdaget at prisen var helt overkommelig - ca 130 euro pr. natt. Og dermed hadde jeg et nytt reisemål. Jeg har alltid drømt om slottsferie, men det har virket så uoverkommelig dyrt at jeg ikke har giddet å undersøke det engang. Men når man kan overnatte på slottet til Matthew for litt over tusenlappen inkudert en god frokost var det ikke lenger noe tvil - her skulle det bestilles tur. SAS viste seg fra sitt mest gavmilde -  og jeg fikk flybillett fra Alta til Paris for den nette sum av 840 kroner. Frankrike here i come! 

Vi var først noen dager i Paris, så tok vi tog til Tours, hentet leiebil,  stilte GPSèn på Sept Tours, og 45 minutter etterpå var vi på det vakre, vakre, vakre slottet!

Alle bildene i bloggposten er det jeg som har knipset - oktober 2015


Sept Tours - oktober 2015




Stallen var omgjort til romslig og avslappende lunsjplass. Det oppdaget vi ikke første dagen, og vi kjørte på desperat matjakt. Jeg var så sulten! Men det var ikke mat å få tak i noen plasser, alt var stengt mellom 14 og 16, og selv om de franske småbyene er nydelige, så var mat første prioritert, og jeg ville aldri ha forlatt slottet på matjakt hvis jeg visste at det var lunsj i stallen. På selve slottet er det frokost, og den var god, og så er det middag fra ca. 19.00 - men mellom 10.00 og 19.00 er det ikke mat å få, og derfor kjørte vi lystig avgårde for både å se oss litt rundt i nærområdet, og for å spise. Men etter at vi var blitt vennlig avvist på alle kafeèr fordi vi kom for sent til lunsj, kjørte vi hjem til slottet vårt, og der skjønte vi jo at de serverte verdens beste lunsj! Og vin! Og GT - og alt var bare helt herlig igjen!

Stallen som hører til Sept Tours

Dette tror jeg må være verdens beste salat, eller kanskje jeg bare var så sulten, men nam, nam!

Det ble servert 3 retters middag hver kveld, og vi ble i 3 netter og spiste på Sept Tours hver kveld. Nydelig mat, og nydelig vin og stille og rolig og ganske så trivelig. Kan anbefales!


Trappa opp fra resepsjoen til rommet. 

Vindeltrapp - bratt og ikke noe for de som er dårlige til beins - ingen heis her!




Vi hadde helt vanlig dobbeltrom, og det var fint bad, dobbeltseng, et skrivebord, minibar og noen stoler og fin utsikt over distriktet. Veldig rolig selv om det var fullt på hotellet.



18 hulls golfbane på Sept Tours







Jeg er ingen golfspiller, men banen så veldig bra ut. Vi gikk hele runden (uten utstyr) og det var en nydelig tur, og jeg kunne godt tenkt meg å spille golf på Sept Tours. 

Etter 3 dager dro vi videre. Vi tok hurtigtog til Paris og så hurtigtoget til Barcelona. 

Mens vi var på Sept Torus sjekket jeg selvfølgelig om detaljene i bøkene til Deborah Harkness stemte med slottet, og jeg oppdaget ganske kjapt av mitt Sept Tour ikke var det samme som Deborah Harkness Sept Tour. Hun har skrevet bøkene med et helt annet slott i tankene - nemlig dette; 

Ville jeg anbefalt en tur til Sept Tours til alle? Tja - jeg ville selv gjerne ha dratt tilbake, men jeg liker at det er helt rooooolig og tror at mange av de jeg kjenner ville ha kjedet seg litt her. Så reis gjerne til Sept Tours, men husk å ta med noe godt lesestoff, for ekesmpel den første boka til Deborah Harkness!


mandag 30. mai 2016

Et kobrahode i lysken?

Wilbur Smith - mannen med de mange klisjeene slår til igjen. Har hørt Ung manns land, og fikk så lyst til å dele litt av opplevelsen med deg: Det som har skjedd før sitatet er at det skulle ha vært bryllup, men brudgommen fikk kalde føtter og stakk av. Brudgommens venn, vår store mandige helt, Sean, drar på visitt til den forlatte bruden som sitter vakker og ensom i sitt sengekammer.

- Nei, nei, sa hun og klamret seg til ham. Jeg orker ikke å være alene. Jeg orker ikke å tenke. Vær så snill å hjelp meg.
- Jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg kan bli hos deg men det er alt jeg kan gjøre.
Harmen blandet seg med medlidenhet i Seans sinn. Hendene hans klemte om skuldrene hennes og fingrene presset seg inn i huden hennes til de møtte skulderbenet.
- Ja, gjør noe som gjør vondt. Det kan få meg til å glemme for en stund. Gå til sengs med meg Sean. Sår meg, sår meg dypt. 
Sean trakk pusten og holdt den. 
- Du vet ikke hva du sier, du snakker over deg.
- Det er det jeg ønsker. Å kunne glemme for en stakkars liten stund. Vær snill Sean, vær snill. 
- Jeg kan ikke gjøre det Candy. Duff er min venn. 
- Han er ferdig med meg, og jeg med ham. Jeg er også din venn. Å gud jeg er så ensom. Ikke gå fra meg nå, hjelp meg Sean, vær så snill.
Sean følte hvordan sinnet gled ned fra brystkassen hans for så å reise sitt kobrahode fra lysken.
Også hun merket det.
- Åja, ja, vær så snill. 

Siat slutt!




mandag 23. mai 2016

Reisende i litteratur - Uprisen i Finnmark

Denne våren har jeg vært kritikerfadder for Uprisen. Jeg fikk oppdraget fra Scene Finnmark, og har vært på turne i regi av den kulturelle skolesekken. Jeg har besøkt 2 klasser i Alta, en klasse i Hammerfest, to klasser i Vadsø og en klasse i Vardø. Vardø besøkte jeg to ganger – en usedvanlig stomfull dag i mars, og en usedvanlig vindstille og solfylt dag i mai.

De bøkene ungdommene har lest og vurdert er: 
#alfahann av Jan Tore Noreng, Gyldendal
Mumiens mysterium av Tom Egeland, Aschehoug
Evna av Siri Pettersen, Gyldendal (Noen klasser leste Odinsbarn)
Glimt av Tor Arve Røssland, Samlaget
I morgen er alt mørkt – Marlens historie av Sigbjørn Mostue, Cappelen Damm


På tur fra Alta til Vadsø/Vardø i mars. Det er 500 kilometer hver vei. Her et lite stopp på indre riksvei, noen mil før Karasjok.

 På 3 timer skal vi snakke om hva litteraturkritikk er, hvordan forfatterne opplever å bli lest og kritisert av ungdommer (og andre kritikere).  Vi skal også snakke om smak og vurderingskriterier, og jeg bruker å gi elevene en gruppeoppgave der de får 20 minutter til å skrive en anmeldelse. Her er et eksempel på hva de må ta med. Litt geriljaanmelderi - men det funker som fy!



Det jobbes!


Det pauses!




Hvordan jobbe med smak og sammenligninger?

Jeg bruker et triks Gro Dahle brukte på et kritikerseminar. Jeg deler ut en eplebit til alle i klassen, ber elevene smake og gir dem noen minutter til å skrive ned ett ord som kan beskrive hva de forbinder med eplet. Hvis jeg glemmer å si at dette skal være helt personlig og hemmelig får jeg mange like svar, men hvis jeg gjør som planlagt får jeg mest forskjellige svar. Så snakker vi om sammenligninger og metaforer, og jobber med å finne eksempler på dette i tekstene.


 På tur ut fra Vadsø, fremdeles ganske fint vær - men det tettet seg til, som den erfarne værgransker, eller finnmarking kan se på bildebevisene.

 Her var vi på tur inn i stormen og uværet. Det er 70 kilometer mellom Vadsø og Vardø, og man kjører strekningen på en time. Vi brukte tre timer, og kjørte fra veistikke til veistikke. Var ganske utslitt da vi endelig kom oss frem til Vardø, men der ventet verdens fineste juryklasse, og verdens koseligste kro, så da var det forsåvidt greit! Men vi ble værfast i Vardø, og hadde en hel dag der som turister i gruelig vinterstorm. Vi besøkte både Vardøhus festning og Heksemonumentet på Steilneset. Mer om det i en annen bloggpost (kanskje). Nå må vi tilbake til Uprisen. Førstkommende torsdag skal prisen deles ut under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Klokka 13 skjer det og stedet er Kulturhuset Banken. Fra Finnmark deltar to av elevene fra Vardø Ungdomskole. Lykke til alle sammen!

torsdag 19. mai 2016

Dagens dårligste setning - og igjen klages det på Gyldendal!

På side 78 finner denne merkelige hendelsen sted:

Benjy gikk inn i spisestua mens han skrellet av det lille plastlokket og slikket bort yoghurtflekken han hadde fått på buksene.

Prøver å se det for meg, men det virker som en usedvanlig akrobatisk øvelse å slikke sine egne bukser mens man går.

Ble ferdig med boka i dag og syns den var helt middels. Litt skuffende siden både hundeboka og føflekkboka av Haddon var mesterverk - eller ganske i nærheten da!

Hvorfor? Hvorfor? Og atter hvorfor? - og ja, skjerp dere Gyldendal (denne gang)





Gyldendal er ute med Sammen til det siste av Anna McPartlin. Omslaget er så likt omslagene til Jojo Moyes bøker at jeg tror Gyldendal håper på mersalg av Sammen til det siste på grunn av at kunder tar feil av Moyes bøker og deres siste. Hvorfor skulle de ellers lage en forside som er så lik? Det kan selvfølgelig hende at omslagdesigneren kun har ett uttrykk - men det tviler jeg på. Dette var rett og slett lavmål Gyldendal - skjerp dere! 

fredag 13. mai 2016

John Solsvik : Flukten fra Nazistene : Hermon forlag – 264 sider



En barndom i Talvik

  ”Kan du skaffe mæ boka om han Adler”  spurte bestemor en dag for noen uker siden.  ”Kossen Adler?”, var svaret fra  meg. ” Jammen du vet jo han longelægen som var jøde og som var pasient og læge i Talvik under krigen, og dattra, ho Hannah som fikk bombesjokk når dæm bomba Tirpitz og som bodde hos oss i Skillefjord i mange måna, så ho skulle komme sæ. Og ja og så han sønnen som også blei læge, og kona til han Adler, ho Zdenka  som va en så god vænn av ho mamma.”

Jeg satt som et spørsmålstegn. Kanskje hadde jeg hørt om han Adler, men festet seg hadde det ikke.

Men det var klart jeg måtte få tak i boka – både et eksemplar til bestemor og et til meg selv. Etter hvert som jeg har snakket med folk i Alta om boka og familien Adler er det mange som husker den jødiske familien.

John Solsvik har skrevet denne erindringsboka i tett samarbeid med Jakov Adler. Solsvik har hatt 25 lange samtaler og intervjuer med Adler i Jerusalem, og mye er tatt opp på bånd. Adler har selv lest gjennom det ferdige manuset, og derfor tar jeg det som en bekreftelse på at uttalelser han er sitert på er korrekt.

Lungelege i Talvik

Høsten 1939 fikk 10 jødiske leger innvilget visum i Norge. Jakov var 8 år gammel da han kom til Norge sammen med faren Hugo,  moren Zdenka og lillesøsteren Hanna. Jakovs far som var lungespesialist fikk tilbud om jobb på Talvik lungesykehus. Familien ble i Talvik under hele krigen, og flyktet til Sverige i 1945. Jakov flyttet til Israel i 1949 og ble raskt tatt opp i det militære. Han utdannet seg til lege og ble medisinsk offiserer i IDF – det israelske forsvaret. Etter hvert fikk Jakov medisinsk tilsyn med FN`s fredsbevarende styrker i mange land, og som pensjonist er han fremdeles aktiv i ulike organisasjoner.

Historien er skrevet kronologisk, og vi får livshistorien til Jakov Adler, fra han ble født og til han som 83 år gammel ser tilbake på tidlig barndom og livet frem til en aktiv pensjonisttilværelse.

For de som er fra Talvik eller som husker Adler og familien fra krigen må det være spesielt å lese om familiens historie, og få vite hvordan det gikk med dem etter at de forlot Norge, men jeg tror det kreves en helt annen politisk ståsted enn det jeg har for å like hele boka, og spesielt de heltmodige fortellingene om redningsmannen Jakov Adler. Adler blir fremstilt som en snarrådig helt, nesten litt MacGyver, og hans nære forhold til Ariel Sharon blir tillagt stor vekt.

Både bestemor og svigermor som har lest boka sier at når Josef forteller fra barndommen i Talvik så kjenner de seg igjen i hendelsene. Derfor syns jeg det blir lett å trekke på skuldrene av feil i distanse som i denne setningen:

”Veiene var tilsnødd og en kald vind pisket mot ansiktet da de kjørte i tussmørket de 10 kilometerne fra Alta til Jansnes på nordsiden av Talvikbukta der sykehuset lå.”

Adskillig verre blir det når påstander som dette fremkommer:

”Jeg var det siste offeret for Sabra og Shatila. Jeg ble aldri forfremmet til stillingen som sjefslege i IDF på grunn av mitt nære forhold til Ariel Sharon.”

At en privilegert mann, lege og militær som har passert 80 år kan se seg selv som et offer på grunn av et manglende jobbtilbud, og dermed trekke sammenligninger med  seg selv og de som ble massakrert i flyktningeleirene  Sabra og Shatila i 1982 sier det meste om perspektivet hans.


Forfatteren levner ingen tvil om hvor hans sympati ligger, og han har ikke skrevet en nøytral bok, like lite som jeg klarte å være nøytral under lesing av boka. Adler blir sitert flere ganger på hva han mener om arabere, og det er ikke lystig lesning. For Jakov Adler er det å ha en sterk hær det viktigste for Israel og han mener at det kun er et fullstendig sammenbrudd for palestinerne og Hamas som kan gi fred i området.

Det er vanskelig å være nøytral og det vil være feil å ikke innrømme at min vurdering av boka nok blir påvirket av at jeg har et annet politisk syn på verden enn Jakov Adler. Jeg likte godt de delene som handlet om Talvik, men det ble mer utfordrende å lese om de ulike krigene og konfliktene han hadde vært aktiv i. Det trekker opp at boka er illustrert med bilder fra private album, men det trekker ned at forfatteren virker blendet av at Jakov Adler kjenner og kjente mange av det han selv kaller toppene i det israelske samfunnet.


Terningkast 3