tirsdag 15. april 2014

Balansekunst inne på topp 20 lista



Bok365.no har laget en liten sak om at Balansekunst er inne på topp 20 lista. Balansekunst er en av mine favorittbøker gjennom tidene - og jeg har skrevet om boka mange ganger, fremsnakket den - rett og slett. Og når boka er så god som den er, og det fremdeles finnes leseglade mennesker der ute i det store verden som ikke har lest denne praktfulle boka ser jeg ingen grunn til å slutte med fremsnakkingen. Så her er noen av bloggpostene som handler om en av verdens beste bøker:

Verdens bokdag - 2009
Om Balansekunst - 2010
Indiaturen - 2012
Midtsidepike - om bloggen min 2012
Bokbloggernes beste bøker - 2013

lørdag 12. april 2014

Tore Renberg : Vi ses i morgen : 19 timer og 38 minutt






For en fantastisk bok! Vi er i Stavanger, og ikke i byens finere miljøer. Vi følger mange ulike mennesker og i løpet av noen høstdager skal livene til de fleste av de involverte forandres for alltid. Det er den tafatte Pål og hans to tenåringsdøtre, det er Hillevågsgjengen, det er den vakre men sinte fosterhjemsgutten, den vakre, men døve jenta, den ikke så vakre, men mer villige kristne Sandra, det er gutten som sniffer og den onde broren hans, og enda noen flere.

På en helt mesterlig måte bygges historien opp mot en avslutning som alle skjønner ikke kommer til å ende så veldig bra, men hvem som kommer dårligst ut er ikke så enkelt å gjette seg til. Språket er nydelig og Renberg viser stor menneskekunnskap. Dette er virkelig bra, og jeg skjønner alle de gode anmeldelsene denne boka har fått. Jeg likte spesielt godt at Renberg har fjernet seg fra å skrive om SEG SELV. Jeg er så indelig lei all navlebeskuingen i norsk skjønnlitteratur, så dette var deilig befriende. 

Tore Renberg har selv lest inn boka og det fungerte helt utmerket. Jeg vil ha mer!

Her er et intervju som NRK publiserte før Vi ses i morgen ble lansert. 

Andre bloggere som har lest/hørt om skrevet om den er:


fredag 11. april 2014

Greg Mortenson, David Oliver Relin : Tre kopper te : Lydbok, 14 timer og 10 minutt



Jeg må med skam melde at jeg kjedet meg veldig den første timen av denne lydboka. Stemmen til Duc Mai-The virket klagende og masende og jeg var meget skeptisk. Men, som så ofte før, snudde stemningen seg og før boka var ferdig lyttet var jeg ganske begeistret, både for historien, Greg Mortenson og Duc Mai-The.

Greg Mortensen var en fjellklatrer som hadde planlagt å bestige K2. På toppen skulle han henge opp et smykke for å hedre sin døde søster. Men Greg bommet på toppen, og holdt på å miste livet i forsøket. På veien ned fra K2 kommer han tilfeldigvis inn i den lille landsbyen Korphe, og innbyggerne tar seg av ham. Han ser hvor lite midler de har, og han skjønner at fattigdommen er stor. Det finnes ikke skolebygg og det finnes ikke lærere og det er heller ingen utsikter til slik luksus som utdannelse. Da lover Greg at han skal bygge en skole i Korphe – som en takk til de som tok seg av ham da han trengte det som mest.

Greg reiste hjem til USA, arbeidet hardt for å spare penger for å bygge den skolen han har lovet innbyggerne i Korphe i Nord-Pakistan, og etter som årene går blir det ikke bare en skole, men mange, og i 2009 ble Greg Mortenson nominert til Nobels Fredspris.

For noen år siden var Duc Mai-The min favorittlydbokleser, men nå syns jeg at han er grei nok. Han er flink, men han har en klagende tonefall i stemmen som gjør at jeg får lyst til å be han slutte å syte. Så nå har jeg gjort det!

Det er Greg Mortensons venn, David Oliver Relin som har skrevet boka om den amerikanske fjellklatreren, og det er ingen tvil om at han har stort respekt for mannen. Og nå når jeg skrev stor så kom jeg på en av de andre tingene jeg hengte meg opp i mens jeg hørte – den stadige gjentakelsen av Greg Mortensons store hender. I perioder virket det som om det ble nevnt på annenhver side, men det stemmer sikkert ikke. Men at David Oliver Relin er imponert over størrelsen på Greg Mortenson hender – det er hundre prosent sikkert!


  

torsdag 10. april 2014

Ronny Trælvik : Hjemgjeld : Bok i Nord, 352 sider


Publisert i Altaposten 10. april 2014 



Jeg liker ikke å være slem, og jeg prøver å unngå dårlige bøker, livet er for kort til at man skal kaste bort tiden på makkverk. Med å lese denne boka har jeg brukt timer av livet mitt på tull, og det provoserer meg og gjør meg grinete.

I Hjemgjeld møter vi 43 år gamle William Blix fra Tromsø. Han har tidligere jobbet som journalist, en svært dyktig sådan, men nå jobber han som hundelufter i Oslo. En kveld William kjører rundt i Oslo oppdager han at en ung mann veiver rundt seg med en pistol. William kjenner ham igjen, det er halvbroren hans. Men den unge mannen vet ikke at William finnes. Men den handlekraftige eksjournalisten putter den unge mannen bak i bilen, og der besvimer han, heldigvis kan man kanskje si. William oppdager at den unge mannen etterforsker deres felles søsters død. Ett år tidligere ble det begått to mord på Bøvær på Senja,  og politiets etterforskning var mangelfull. Før vi vet ordet av det er William,  en forlagssjef fra Oslo, en ond pakistansk kvinne og hennes sex-slave fra Murmansk, en Kiwi-butikksjef som tjente så dårlig at han plutselig hadde sagt ja til å bli leiemorder, en halvgal maler, en dysfunksjonell  familie med en ond og pornogal sønn, en overentusiastisk hotellbestyrer og en rekke andre mer eller mindre spesielle karakterer på plass i Bøvær. Deretter skjer den ene mer besynderlige hendelsen etter den andre, og ingenting henger på greip og det meste er teit.

Det er noe umodent og uforløst over hele denne krimromanen. Jeg er ganske sikker på at forfatteren har kost seg veldig under skrivingen, og fantasien hans er det ingenting i veien med.  

Det er ikke brukt tid på karakteroppbygging, det er ingen å bli glad i, og det er ingen å bry seg om.

Enkelte bipersoner og mange episoder skulle vært fjernet for at boka skulle ha blitt bedre. Men hvis hendelsen med den pornogale mannen, forlagssjefen og hotellsjefen som ble slått ned hadde blitt strøket hadde en av de største bommertene blitt borte, og bare det hadde vært en lettelse. Og hvorfor putte inn  en ung sex-slave fra Murmansk? Attpåtil sex-slave for en pakistansk kvinne som kunne vært dobbeltgjengeren til Cruella de Vil?

Språket er bedre enn innholdet, og forfatteren skal ha ros for de korte kapitlene som penser romanen over mot thrillersjangeren.  Likevel var takknemligheten jeg følte når boka endelig var ferdiglest stor.

Terningkast 2


onsdag 9. april 2014

Olivier Truc : Førti dager uten skygge, 448 sider - Cappelen Damm


Publisert i Altaposten 8. april 2014 



Aktuell krim fra Kautokeino

Den franske journalisten og korrespondenten for Le Monde og La Point, Olivier Truc, har bodd i Stockholm siden 1994. Han har produsert flere Tv-dokumentarer 
og utgitt to bøker tidligere, men dette er hans første kriminalroman.

En runebomme er stjålet fra Juhl, museet i Kautokeino. Helmut og kona har bygd opp museet og de har begge en stor fascinasjon for samer og talent for juvelerkunst. De har bygd «Et av landsdelens mest overraskende steder. Høyt over dalen klynget et titall asymmetriske bygninger seg sammen.»
Reinpolitiet, med etterforskerne Klemet Nango og Nina Nansen blir satt på saken, men plutselig får de en mye verre sak å håndtere. Reindriftssamen Mattis Labba blir funnet drept, og ørene hans er borte.

En franskmann er kommet til Kautokeino på jakt etter gull. Denne mannen har flere alvorlige skavanker, blant annet et veldig sug etter purunge jenter, noe både den korrupte lensmannsbetjenten Rolf Brattsen og den griske Frp-representanten og bonden Karl Olsen vet å utnytte.

Det er en spennende historie, der flere enkeltepisoder er basert på virkelige hendelser. Temaene er dagsaktuelle, med utenlandske selskaper som leter etter mineraler, og med de typiske konfliktene mellom reindriftsamer og fastboende.

Enkelte personer blir tegnet for tydelig, nærmest på grensen til karikert, men det er ingen tvil om at forfatteren har mye kunnskap om reinpolitiet og de spesielle forholdene på vidda. Det er heller ikke forfatteren jeg laster for at mange ord og uttrykk er direkte feil, og man må kanskje være lokalkjent for å reagere. Men det heter ikke reinsame, det heter reindriftsame, eller reindriftsutøver.  Man sorterer ikke reinsdyrene, man skiller flokken og det heter ikke sametelt, men lavvo. Har man først tatt seg bryet med å forklare leseren hva en brunost er, kan man like gjerne forklare hva en lavvo er – og bruke det.
 
Terningkast 4
 

torsdag 3. april 2014

Siss Vik, Liv Gade og blurbing


Siss Vik har i et kåseri og i bokbloggen til NRK nylig tatt opp fenomenet med blurbing. Jeg digger blurber, og som Siss Vik lar jeg meg veilede av blurber. Jeg kjøper bøker når mine favorittforfattere forteller meg at ”Dette er en bra bok” – eller ”Denne MÅ leses” – hilsen John Irving eller Sofi Oksanen. Også jeg blir brukt i blurber, og jeg syns jo det er skikkelig morsomt å vandre rundt i en bokhandel og plutselig oppdage at Solgunn Solli – Altaposten anbefaler denne. Men jeg blir ikke spurt, det er forlagene som bruker anmeldelsene mine, og helt ærlig talt så stoler vi jo mer på John Irving og Sofi Oksanen og New York Times enn på Solgunn Solli i Altaposten, selv om jeg aldri ville finne på å anbefale en bok for penger, eller ville si at noe er bra bare fordi navnet mitt kanskje ville havne på forsiden av en pocketbok.

 Siss Vik lurer på hvem Liv Gade er. Det gjør mange andre av de mest kjente kritikerne i Norge også. I fjor dukket det opp en spesiell sak på en åpen facebookgruppe. Siden gruppa er åpen og innlegget fremdeles står tillater meg å klippe inn Liv Gades respons til Trude Teige når sistnevnte forteller at hun har vært i Dagbladet og anbefalt påskekrim :

Du er i godt selskap Trude - og der passer du. Jeg tar gjerne i mot manus på din neste bok, så skal du få en blurb, hvis jeg faller for den (og det gjør jeg nok) Det kan gi økt salg....Juuhhuuu..

Trude Teige trykte liker på denne. Det kom en del reaksjoner, mange syns dette var å gå langt over streken. Det syns jeg også. Dette er uetisk og burde vært slått ned på for lenge siden. Hvis du vil se hva som ble skrevet kan du gå inn på facebook – hva leser du nå, og i søkefeltet skrive blurb, da kommer det opp to saker.

Jeg deltok på årsmøtet i Norsk Kritikerlag noen uker etterpå og snakket der med flere kritikere i riksavisene. Ingen av de jeg snakket med hadde hørt om Liv Gade og alle mente jeg burde gå videre med dette. Skrive en sak på dette, sette søkelyset på denne virksomheten. Men jeg gjorde ikke det.

Det som er interessant er at selv om ikke Siss Vik og andre med et navn innen litteraturformidling og litteraturkritikk i Norge kjenner Liv Gade så finnes det tusenvis av kvinner som elsker henne. Hun har i mange år skrevet bokanbefalinger for Familien, og som bibliotekar blir jeg konfrontert med hennes anbefalinger hver uke. Det er alltid kvinner som kommer, de fleste er godt voksen og de vil ha bøker som hun har anbefalt.

Selv har jeg ikke noe til overs for litteraturkritikk som virker kjøpt og betalt og jeg får rett som det er tilløp til krakilskhet når jeg kommer over Gades formuleringer som ofte innholder et: Les og nyyyyyyt!!!!!


onsdag 2. april 2014

Kronprinsesse Mette-Marit forteller om hvor viktig bøker er



Jeg ble overrasket over hvor berørt jeg ble da jeg hørte Mette-Marit snakke om verdien av bøker og hvorfor litteratur er så viktig. Hun formidler med kjærlighet og ærlighet og varme og da blir det som oftest riktig.


De nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014

Nå er nominasjonene endelig klare og her er kandidatene:

Danmark

Louis Jensen og Lilian Brøgger (ill.)
Halli! Hallo! Så er der nye firkantede historier
Gyldendal, 2012
Hanne Kvist
To af alting
Gyldendal, 2013

Finland

Annika Sandelin og Karoliina Pertamo (ill.)
Råttan Bettan och masken Baudelaire. 
Babypoesi och vilda ramsor
Schildts & Söderströms, 2013
Ville Tietäväinen og Aino Tietäväinen
Vain pahaa unta ('Bare en vond drøm')
WSOY, 2013

Island

Andri Snær Magnason
Tímakistan ('Tidskisten')
Mál og menning, 2013
Lani Yamamoto
Stína stórasæng ('Stína storedyne')Crymogea, 2013

Norge

Sverige

Eva Lindström
Olli och Mo
Alfabeta Bokförlag, 2012
Sofia Nordin
En sekund i taget
Rabén & Sjögren, 2013

Grønland

Kathrine Rosing og Nina Spore Kreutzmann (ill.)
Nasaq teqqialik piginnaanilik ('Den magiske lua')
Milik Publishing, 2012

Færøyene

Bárður Oskarsson
Flata kaninin ('Den flate kaninen')
Bókadeildin, 2011

Det samiske språkområdet

Máret Ánne Sara
Ilmmiid Gaskkas ('Mellom verdener')
DAT, 2013

Jeg må med skam melde at jeg ikke har lest noen av de nominerte, men jeg skal i hvert fall lese de norske og boka som er nominert fra det samiske språkområdet. 
Hvis du klikker deg inn her kan du lese hva Màret Ànne Sara mener om å bli nominert. 

mandag 31. mars 2014

Harlan Coben : Beskytteren – 7 timer



Beskytteren er første bok i en ny serie om Mickey Bolitar. Mickey er nevøen til Cobens voksne helt; Myron Boliltar.

Mickey er femten, faren er nylig drept i en bilulykke, mora er blitt narkoman og han bor hos onkelen sin; Myron. Han har flyttet til en ny by, begynt på en ny skole og strever med å få seg nye venner. Han er kjekk og tøff, med et stort hjerte for de som står utenfor samfunnet og ganske raskt dannes en vennegjeng med Mickey som det naturlige midtpunktet. Han har fått seg en kjærest – den vakre Ashley. Men en dag forsvinner hun, og ingen vet hvor hun er blitt av. Når han drar hjem til henne oppdager han at hun har løyet til ham om hvem hun er. I tillegg, og kanskje det skumleste av alt. En gammel kvinne,  Bat Lady som bor i et spøkelseshus, en kvinne noen hevder ikke finnes, går bort til Mickey og sier at faren hans ikke er død. Nå er Mickey forvirret og fortvilt og han savner faren sin så mye at han håper at Bat Lady har rett. Men samtidig vet han jo at faren er død, han var jo i samme bil som ham og han hørte jo hva ambulansepersonalet sa da de kjørte han vekk. Men enn hvis?

Som voksen boksluker var det lite å bli overrasket eller forundret over, og jeg har lest mye lignende før. Likevel lot jeg meg underholde, og slutten var akkurat så spennende at jeg kommer til å få med meg neste bok i serien også.

Jan Martin Johnsen leste vidunderlig. Stemmen hans passet perfekt til denne fortellingen.


fredag 28. mars 2014

Karin Bjørset Persen : Nedlagte brudepiker – Silke forlag, 346 sider

Publisert i Altaposten 28. mars 2014


 
Chick-lit fra Finnmark
 
Karin Bjørset Persen fra Lakselv hadde stor suksess med sin forrige bok,  Julebrevpikene. Nå har hun skrevet en oppfølger, der hun stort sett bruker grunnoppskriften fra første bok.
 
Det er fremdeles venninnegjengen Frustrerte fruer, avdeling Bjørkvik det handler om. Nå skal Trude, den innflyttede læreren gifte seg med en mann fra bygda, og de fire venninnene skal være brudepiker. Damene møtes for å planlegge bryllup og kjoler og slikt som hører med, men dessverre for den vordende brud viser det seg at det er mer presserende ting som får oppmerksomhet. Skolen og barnehagen er truet av nedleggelse, og bak denne trusselen står en ufordragelig kvinnelig politiker fra Alta. De Frustrerte fruene engasjerer seg og ting begynner å skje.
  
Underholdende og sjarmerende
 
Her er mye dialog, og mye aktivitet og det skravles rett og slett (for) mye, noe som oppleves som heseblesende. Men, når det er sagt ble jeg likevel sjarmert. Utekonsert med Mari Boine, innekonsert med Claudia Scott, brasiliansk voksing på kjøkkenet på campingplassen og påstander om et heftig swingersmiljø i Lakselv er bare noen av ingrediensene som gjør det vanskelig å ikke kose seg med boka.
 
Det er artig å lese om Alfa & Omega, Nordlysbadet og stortingsrepresentanten fra Alta som bytter parti for å komme i maktposisjon. Også hammerfestingene og honningsvågingene er lette å kjenne igjen. Nedlagte brudepiker tar finnmarkinger på alvor, og er skrevet med mye kjærlighet for den særegne kulturen som noen av oss er stolt av og noen av oss skammer oss over.
 
Terningkast 4