mandag 30. mai 2016

Et kobrahode i lysken?

Wilbur Smith - mannen med de mange klisjeene slår til igjen. Har hørt Ung manns land, og fikk så lyst til å dele litt av opplevelsen med deg: Det som har skjedd før sitatet er at det skulle ha vært bryllup, men brudgommen fikk kalde føtter og stakk av. Brudgommens venn, vår store mandige helt, Sean, drar på visitt til den forlatte bruden som sitter vakker og ensom i sitt sengekammer.

- Nei, nei, sa hun og klamret seg til ham. Jeg orker ikke å være alene. Jeg orker ikke å tenke. Vær så snill å hjelp meg.
- Jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg kan bli hos deg men det er alt jeg kan gjøre.
Harmen blandet seg med medlidenhet i Seans sinn. Hendene hans klemte om skuldrene hennes og fingrene presset seg inn i huden hennes til de møtte skulderbenet.
- Ja, gjør noe som gjør vondt. Det kan få meg til å glemme for en stund. Gå til sengs med meg Sean. Sår meg, sår meg dypt. 
Sean trakk pusten og holdt den. 
- Du vet ikke hva du sier, du snakker over deg.
- Det er det jeg ønsker. Å kunne glemme for en stakkars liten stund. Vær snill Sean, vær snill. 
- Jeg kan ikke gjøre det Candy. Duff er min venn. 
- Han er ferdig med meg, og jeg med ham. Jeg er også din venn. Å gud jeg er så ensom. Ikke gå fra meg nå, hjelp meg Sean, vær så snill.
Sean følte hvordan sinnet gled ned fra brystkassen hans for så å reise sitt kobrahode fra lysken.
Også hun merket det.
- Åja, ja, vær så snill. 

Siat slutt!




mandag 23. mai 2016

Reisende i litteratur - Uprisen i Finnmark

Denne våren har jeg vært kritikerfadder for Uprisen. Jeg fikk oppdraget fra Scene Finnmark, og har vært på turne i regi av den kulturelle skolesekken. Jeg har besøkt 2 klasser i Alta, en klasse i Hammerfest, to klasser i Vadsø og en klasse i Vardø. Vardø besøkte jeg to ganger – en usedvanlig stomfull dag i mars, og en usedvanlig vindstille og solfylt dag i mai.

De bøkene ungdommene har lest og vurdert er: 
#alfahann av Jan Tore Noreng, Gyldendal
Mumiens mysterium av Tom Egeland, Aschehoug
Evna av Siri Pettersen, Gyldendal (Noen klasser leste Odinsbarn)
Glimt av Tor Arve Røssland, Samlaget
I morgen er alt mørkt – Marlens historie av Sigbjørn Mostue, Cappelen Damm


På tur fra Alta til Vadsø/Vardø i mars. Det er 500 kilometer hver vei. Her et lite stopp på indre riksvei, noen mil før Karasjok.

 På 3 timer skal vi snakke om hva litteraturkritikk er, hvordan forfatterne opplever å bli lest og kritisert av ungdommer (og andre kritikere).  Vi skal også snakke om smak og vurderingskriterier, og jeg bruker å gi elevene en gruppeoppgave der de får 20 minutter til å skrive en anmeldelse. Her er et eksempel på hva de må ta med. Litt geriljaanmelderi - men det funker som fy!



Det jobbes!


Det pauses!




Hvordan jobbe med smak og sammenligninger?

Jeg bruker et triks Gro Dahle brukte på et kritikerseminar. Jeg deler ut en eplebit til alle i klassen, ber elevene smake og gir dem noen minutter til å skrive ned ett ord som kan beskrive hva de forbinder med eplet. Hvis jeg glemmer å si at dette skal være helt personlig og hemmelig får jeg mange like svar, men hvis jeg gjør som planlagt får jeg mest forskjellige svar. Så snakker vi om sammenligninger og metaforer, og jobber med å finne eksempler på dette i tekstene.


 På tur ut fra Vadsø, fremdeles ganske fint vær - men det tettet seg til, som den erfarne værgransker, eller finnmarking kan se på bildebevisene.

 Her var vi på tur inn i stormen og uværet. Det er 70 kilometer mellom Vadsø og Vardø, og man kjører strekningen på en time. Vi brukte tre timer, og kjørte fra veistikke til veistikke. Var ganske utslitt da vi endelig kom oss frem til Vardø, men der ventet verdens fineste juryklasse, og verdens koseligste kro, så da var det forsåvidt greit! Men vi ble værfast i Vardø, og hadde en hel dag der som turister i gruelig vinterstorm. Vi besøkte både Vardøhus festning og Heksemonumentet på Steilneset. Mer om det i en annen bloggpost (kanskje). Nå må vi tilbake til Uprisen. Førstkommende torsdag skal prisen deles ut under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Klokka 13 skjer det og stedet er Kulturhuset Banken. Fra Finnmark deltar to av elevene fra Vardø Ungdomskole. Lykke til alle sammen!

torsdag 19. mai 2016

Dagens dårligste setning - og igjen klages det på Gyldendal!

På side 78 finner denne merkelige hendelsen sted:

Benjy gikk inn i spisestua mens han skrellet av det lille plastlokket og slikket bort yoghurtflekken han hadde fått på buksene.

Prøver å se det for meg, men det virker som en usedvanlig akrobatisk øvelse å slikke sine egne bukser mens man går.

Ble ferdig med boka i dag og syns den var helt middels. Litt skuffende siden både hundeboka og føflekkboka av Haddon var mesterverk - eller ganske i nærheten da!

Hvorfor? Hvorfor? Og atter hvorfor? - og ja, skjerp dere Gyldendal (denne gang)





Gyldendal er ute med Sammen til det siste av Anna McPartlin. Omslaget er så likt omslagene til Jojo Moyes bøker at jeg tror Gyldendal håper på mersalg av Sammen til det siste på grunn av at kunder tar feil av Moyes bøker og deres siste. Hvorfor skulle de ellers lage en forside som er så lik? Det kan selvfølgelig hende at omslagdesigneren kun har ett uttrykk - men det tviler jeg på. Dette var rett og slett lavmål Gyldendal - skjerp dere! 

fredag 13. mai 2016

John Solsvik : Flukten fra Nazistene : Hermon forlag – 264 sider



En barndom i Talvik

  ”Kan du skaffe mæ boka om han Adler”  spurte bestemor en dag for noen uker siden.  ”Kossen Adler?”, var svaret fra  meg. ” Jammen du vet jo han longelægen som var jøde og som var pasient og læge i Talvik under krigen, og dattra, ho Hannah som fikk bombesjokk når dæm bomba Tirpitz og som bodde hos oss i Skillefjord i mange måna, så ho skulle komme sæ. Og ja og så han sønnen som også blei læge, og kona til han Adler, ho Zdenka  som va en så god vænn av ho mamma.”

Jeg satt som et spørsmålstegn. Kanskje hadde jeg hørt om han Adler, men festet seg hadde det ikke.

Men det var klart jeg måtte få tak i boka – både et eksemplar til bestemor og et til meg selv. Etter hvert som jeg har snakket med folk i Alta om boka og familien Adler er det mange som husker den jødiske familien.

John Solsvik har skrevet denne erindringsboka i tett samarbeid med Jakov Adler. Solsvik har hatt 25 lange samtaler og intervjuer med Adler i Jerusalem, og mye er tatt opp på bånd. Adler har selv lest gjennom det ferdige manuset, og derfor tar jeg det som en bekreftelse på at uttalelser han er sitert på er korrekt.

Lungelege i Talvik

Høsten 1939 fikk 10 jødiske leger innvilget visum i Norge. Jakov var 8 år gammel da han kom til Norge sammen med faren Hugo,  moren Zdenka og lillesøsteren Hanna. Jakovs far som var lungespesialist fikk tilbud om jobb på Talvik lungesykehus. Familien ble i Talvik under hele krigen, og flyktet til Sverige i 1945. Jakov flyttet til Israel i 1949 og ble raskt tatt opp i det militære. Han utdannet seg til lege og ble medisinsk offiserer i IDF – det israelske forsvaret. Etter hvert fikk Jakov medisinsk tilsyn med FN`s fredsbevarende styrker i mange land, og som pensjonist er han fremdeles aktiv i ulike organisasjoner.

Historien er skrevet kronologisk, og vi får livshistorien til Jakov Adler, fra han ble født og til han som 83 år gammel ser tilbake på tidlig barndom og livet frem til en aktiv pensjonisttilværelse.

For de som er fra Talvik eller som husker Adler og familien fra krigen må det være spesielt å lese om familiens historie, og få vite hvordan det gikk med dem etter at de forlot Norge, men jeg tror det kreves en helt annen politisk ståsted enn det jeg har for å like hele boka, og spesielt de heltmodige fortellingene om redningsmannen Jakov Adler. Adler blir fremstilt som en snarrådig helt, nesten litt MacGyver, og hans nære forhold til Ariel Sharon blir tillagt stor vekt.

Både bestemor og svigermor som har lest boka sier at når Josef forteller fra barndommen i Talvik så kjenner de seg igjen i hendelsene. Derfor syns jeg det blir lett å trekke på skuldrene av feil i distanse som i denne setningen:

”Veiene var tilsnødd og en kald vind pisket mot ansiktet da de kjørte i tussmørket de 10 kilometerne fra Alta til Jansnes på nordsiden av Talvikbukta der sykehuset lå.”

Adskillig verre blir det når påstander som dette fremkommer:

”Jeg var det siste offeret for Sabra og Shatila. Jeg ble aldri forfremmet til stillingen som sjefslege i IDF på grunn av mitt nære forhold til Ariel Sharon.”

At en privilegert mann, lege og militær som har passert 80 år kan se seg selv som et offer på grunn av et manglende jobbtilbud, og dermed trekke sammenligninger med  seg selv og de som ble massakrert i flyktningeleirene  Sabra og Shatila i 1982 sier det meste om perspektivet hans.


Forfatteren levner ingen tvil om hvor hans sympati ligger, og han har ikke skrevet en nøytral bok, like lite som jeg klarte å være nøytral under lesing av boka. Adler blir sitert flere ganger på hva han mener om arabere, og det er ikke lystig lesning. For Jakov Adler er det å ha en sterk hær det viktigste for Israel og han mener at det kun er et fullstendig sammenbrudd for palestinerne og Hamas som kan gi fred i området.

Det er vanskelig å være nøytral og det vil være feil å ikke innrømme at min vurdering av boka nok blir påvirket av at jeg har et annet politisk syn på verden enn Jakov Adler. Jeg likte godt de delene som handlet om Talvik, men det ble mer utfordrende å lese om de ulike krigene og konfliktene han hadde vært aktiv i. Det trekker opp at boka er illustrert med bilder fra private album, men det trekker ned at forfatteren virker blendet av at Jakov Adler kjenner og kjente mange av det han selv kaller toppene i det israelske samfunnet.


Terningkast 3

onsdag 20. april 2016

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016


Sterkt og aldeles nydelig

Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene,  og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.

Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og jeg spurte meg selv flere ganger mens jeg leste hvorfor jeg likte boka så godt. Svaret er at jeg falt pladask for fortellerstemmen til Haaheim. Hun har gode personbeskrivelser med fine vendinger og presise observasjoner, både i forbindelse med møter mellom mennesker og storpolitikk. Språket er godt, med innslag av ulike dialekter. Samtidig viser hun stor respekt og finfølelse i forhold til tidligere generasjoner.

Gode og gjenkjennelige tidsbilder

Noen av Haaheims slektninger har skrevet brev gjennom store deler av livet, brev som andre har tatt vare på og gitt til yngre slektninger,  andre har skrevet dagbok eller minneoppgave. Dette har gitt forfatteren mye godt materiale å bygge på, men den særegne stemmen er hennes egen. Her er et eksempel der hun forteller om mormora i Kirkenes:

”Tre ganger skjer det at livet går i stå for den margslitne mormoren min. Tre ganger mister hun seg selv. Sammenbruddene og sykehusoppholdene er blanke flater i familiens hukommelse. I minneoppgaven der mormor skrev om de viktigste hendelsene i livet, står det ingen ting. Det er som om det aldri har skjedd.


Jeg har lest en del selvbiografiske romaner i det siste og fikk lyst til å sammenligne Nordnorsk julesalme med både De urolige av Linn Ullmann og Neiden 1970 av Ingeborg Arvola. Ullmanns roman er lest og bedømt og funnet verdig en nominasjon til Nordisk Råd litteraturpris, men jeg mener at både Neiden 1970 og Nordnorsk julesalme er bedre. Men juryen som nominerer til disse prisene leser nok ikke Arvola og Haaheim. De leser ikke disse bøkene som forteller historiene om de som vokste opp i Finnmark og som ble i Finnmark tross armod og slit.  Både Arvola og Haaheim skriver om Øst-Finnmark og de beskriver tøffe tak, og en sterk vilje til å overleve både på kant og på lag med naturen og det de leverer holder et høyt litterært nivå.

Det er ikke bare Haaheim som er sentimental, også jeg kjenner at det tykner i halsen og svir bak øyelokkene når Nordnorsk julesalme blir fremført og lest. For nå sitter jeg nå her, utgrått  og snufsende etter å ha  blitt blåst av gårde av en debutant og jeg håper mange finner frem til denne skatten av en bok. En bok som er skrevet med en stort hjerte for mørketidslandet og de flotte menneskene som ”leve her nord”.


Terningkast 6

søndag 20. mars 2016

Sissel Horndal : Sølvmånen : CalliidLagadus

Publisert i Altaposten 18. mars 2016 



Vakker eventyrbok

Sissel Horndal er en norsk billedkunstner, illustratør, grafisk designer og forfatter. Horndal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Hun har illustrert mange barnebøker og fått flere priser og gjeve nominasjoner for sitt arbeid.

Samisk eventyr

En ung jente er alene på fjellet og gjeter reinflokken. Plutselig forandres lyset på himmelen og jenta ser opp mot månen som er helt forandret. Den er blitt så lys og så stor at jenta blir fryktelig redd. Dette må være en sølvmåne! Hun husker bestemoras ord: ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.”

Jentas pappa er et stykke unna sammen med de tre brødrene hennes. Han oppdager sølvmånen og skjønner at datteren er i stor fare. Han velger ut den modigste sønnen og sammen drar de ut i natta for å finne jenta. Men hun er allerede tatt til fange av Stallo, og kun visdomsord fra bestemora og jentas egen kløkt kan berge henne nå.

Drømmelandskap

Språket er poetisk, med enkelte dialektord og a-endinger.  Leserne blir med på  en spennende reise i et overnaturlig vakkert landskap. Horndals illustrasjoner beveger seg i et tåkete drømmelandskap der bildene har flere dimensjoner. Det er ikke rammer rundt bildene, noe som gjør at de oppleves som grenseløse, og at historien fortsetter bak bildene.  Fargene er myke med rolige overganger. Den samiske mytologien er med, men ikke tydelig, bare som en bakgrunn. Og så kommer noe av det jeg likte best av alt, nemlig plasseringen av historien i nåtid, det er nesten genialt. I enkelte av bildene er det plassert inn gjenstander som brukes i dag. Det ligger en mobiltelefon i lyngen, det står  en firehjuling i gresset. Dette er typiske tidsmarkører for vår tid. Men uten disse gjenstandene, kunne historien ha skjedd for mange hundre år siden. Naturen er den samme, menneskene de samme, reinsdyrene og mye av klærne samene bruker er også de samme.

Jeg har også tidligere latt meg imponere av Horndals kunst, men dette er det beste jeg har sett fra henne. Hun har laget et spennende eventyr med vakre illustrasjoner der bildene og teksten utfyller hverandre og resultatet er en nydelig eventyrbok for alle.  

 Terningkast 6

onsdag 16. mars 2016

Heine Bakkeid : Jeg skal savne deg i morgen : Aschehoug : 352 sider

Publisert i Altaposten 3. mars 2016 



Ramsalt krim

Heine Bakkeid bor i Kvæfjord, men er oppvokst i Gratangen i Troms. Han har skrevet en rekke bøker tidligere, men dette er hans første krim og starten på en planlagt serie med Thorkild Aske som hovedperson.

Aske er tidligere avhørsleder i politiet, men etter at han gjorde en grov tabbe som medførte en annen persons død ble han dømt til fengsel.  Nå er han akkurat sluppet ut, men fordi han nylig mislyktes i et selvmordsforsøk får han tett oppfølging av en ansvarsgruppe. Han melder seg som arbeidssøker på NAV, og det eneste konsulenten kan råde han til er å søke jobb som telefonselger. Han knasker morfin og beroligende døgnet på tamp, og har en depressiv tilnærming til det meste. Ikke helt uvanlig for heltene og hovedpersonene i denne sjangeren.

Så får han mer eller mindre beskjed om å dra til et fyr på yttersiden av Tromsø. En ung mann er savnet, antatt druknet, og mora til den savnede vil at Thorkild skal reise og lete etter sønnen hennes. Gammel gjeld og skyldfølelse gjør at Aske ikke kan si nei, og selv om han fremstår ganske ubrukelig skjønner vi at han tidligere var regnet blant det ypperste Norge hadde å by på innen politietaten.

Liket som forsvant

Dermed bærer det nordover for vår slitne helt. Han hiver i seg fargerike kapsler med stadig kortere mellomrom,  og har problemer med å skille mellom hva som er virkelig og hva som er hallusinasjoner. Da han endelig ankommer fyret og skal være alene der i noen timer for å lete etter den savnede begynner merkelige ting å hende. Det er høye bølger og mye vind, og Thorkild oppdager et dødt menneske som driver i vannet. Men det er ikke den savnede unge mannen, det er liket av en ung kvinne. Thorkild sikrer den døde kroppen under en presenning og går innomhus for å ringe politiet. Men da han kommer tilbake til presenningen er det ingenting under den. Thorkild oppdager en mann i dykkerdrakt på tur ut i sjøen, med det som må være kvinneliket i armene. Det er storm, det finnes ikke båter eller folk i mils omkrets og  tanken på at Thorkild har alvorlige vrangforestillinger slår både politiet og han selv.

Korte kapitler og et effektivt språk gjør boka lett å lese, men jeg syns det blir for mye skravling. Plottet er spennende, det er sikkert derfor jeg blir så irritert når det er så mye pjatt innimellom. Det går side opp og side ned i uvesentligheter, og jeg skjønner jo at vi må bli kjent med Thorkild og fortiden hans,  noe som også betyr lillesøstra og den voldelige mannen hennes. Her skal det bygges en karakter, og da må vi bli kjent med hovedpersonen, men likevel blir jeg smågretten av for mye fant og fjas. Her er også funnet plass til synskhet og healing, samt møter med døde sjeler, så hvis du både liker Åndenes makt og krim kan denne boka være helt perfekt for deg.



Terningkast 4

fredag 19. februar 2016

Er dette plagiat eller er det innafor?

Publisert i Altaposten 19. februar 2015 

Tor Even Svanes : Til Vestisen : Cappelen Damm : 192 sider





Det gikk fort å lese Tor Even Svanes siste roman, det var korte kapitler, og en spennende historie. Det handler om Mari Risa, en ung inspektør fra fiskeridirektoratet som skal på sitt første oppdrag som inspektør på selfangstskuta MS Kvalfjord.

Under overfarten til Vestisen knekker telefonmasten, og den eneste måten å kommunisere på er via åpen linje, altså VHF-en. Allerede den første fangstdagen skjønner Mari at hun er i trøbbel, førsteskytteren treffer dårlig, og kapteinen bryr seg ikke om hennes forsøk på å stoppe jakten. Det utvikler seg etter hvert en svært dårlig stemning om bord, og blant annet settes det opp skilt for å hindre Mari i å komme på dekk. På grunn av manglende kommunikasjonsmuligheter med departementet og en stadig mer truende oppførsel fra mannskapet blir situasjonen vanskelig for inspektøren.

Gamle inspektørrapporter

Mens jeg leste tenkte jeg stadig på saken mot Odd F. Lindberg og det han påpekte i 1988 mens han var inspektør på selfangstskuta Harmoni. Da jeg var ferdig med Svanes roman begynte jeg å lete etter opplysninger om Lindbergsaken. Helt tilfeldig kom jeg over en fangsrapport som fanget min interesse. Denne rapporten var skrevet av en kvinnelig inspektør etter hennes erfaringer på selfangstskuta MS Kvitungen i 2009.

Det er en lang og fyldig rapport som kort oppsummert handler om en uerfaren kvinnelig inspektør som er på sin første selfangst. Allerede under overfarten til Vestisen knekker telefonmasten og det er kun mulig å kommunisere via VHF, noe som gjør situasjonen vanskelig for henne. Den første fangstdagen gjør hun skipperen oppmerksom på at førsteskytteren treffer dårlig og at dyr lider, men kapteinen avviser inspektørens forsøk på å stoppe jakten. Det blir en svært dårlig stemning om bord, – og mannskapet setter opp et skilt for å hindre inspektøren i å komme på dekk.

Ja, som du ser – boka til Svanes er en delvis kopi av en fangstrapport.

Ikke bare har han tatt ideen fra en rapport, det er vanlig og helt innafor-  men han har kopiert det meste av detaljer, og mange dialoger. Han har ikke engang giddet å endre antall, slik som disse eksemplene viser:

Inspektørrapporten:
8. mai kalte inspektøren skipper og styrmann til møte etter frokost. 1. Skytter aksepterte ikke at han ikke var ønsket på møtet og fikk derfor også være med. Inspektøren tok opp resultatet fra de siste 3 dagenes fangst: 32 dyr skadet og mistet.

Boka :
Hun kaller inn til et møte. ”Erik skal være med på møtet”, svarer Arentz oppgitt. ”Han krever det. Sier at han ikke akseptere at du går rundt og snakker dritt om ham.”  (…..) Tallene for de tre siste dagene. Bare det. Dere har skadet og mistet 32 dyr.

Inspektørrapporten: ( og Dagbladet) 
Det var jo første fangstdagen., Han må jo få skyte seg inn.”
”Du må jo forstå at han er skytekåt.”

Boka:
Det er jo første fangstdagen. Han må få skyte seg inn. Du må jo forstå at han er skytekåt.”


Det finnes mange slike eksempler, og for de som skulle ønske å sammenligne rapport og bok er det bare å søke opp rapporten på nettet. Den ligger åpen for alle.

Trist

Når det gjelder bokas kvalitet er det påfallende og nesten litt trist at når Svanes dikter blir teksten kjedelig. Det er nemlig ganske spennende med historien om Mari, som er intens skummel og klaustrofobisk. En ung kvinne er alene på en fangsskute, en kvinne som med sine ord og sine gjerninger kan sette de testosteronfylte og skytekåte mannfolkene om bord i vanskeligheter hvis hun forteller myndighetene hva hun vet. Det er klart at dette kan det bli god litteratur av, noe Svanes har skjønt. Men etter at rapporten og Svanes skiller lag står Svanes på egne ben – og de siste tjue sidene i boka fremstår helt unødvendige.

I bokas paratekst står følgende: Til Vestisen er en roman. Enkelte elementer fra fangsten er hentet fra reelle inspektørrapporter, men menneskene i boken, og de handlinger de begår mot hverandre, er fiksjon.”

Jeg syns ikke at dette holder. Mye av teksten er ikke produsert av Svanes, men av en anonym kvinnelig inspektør, og med mindre Svanes har tatt en kjønnsskifteoperasjon siden 2009 er dette materialet ikke suget ut fra Svanes eget bryst.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at Svanes kunne ha gjort seg litt mer flid med kopieringen sin. Kunne han ikke bare ha endret litt på antall skudd, antall seler som ble skadeskutt, osv, og på denne måten gjort materialet mer til sitt eget?

Skrev boka på en måned

Slik det fremstår nå skjønner jeg godt at han skrev boka på en måned. Skriving går jo ganske fort når man klipper og limer fra andre. Det er sikkert lov -  ifølge Åndverksloven  § 9 finnes det en del offentlige utredninger, forslag og uttalelser som er unntatt åndsverksloven. Jeg er ikke jurist og det er ikke opp til meg å vurdere om inspektørrapporten fra 2009 havner innenfor denne lovtolkningen. Likevel syns jeg at jeg kan si at dette strider mot hva jeg syns er moralsk riktig.

Terningkast 2





mandag 15. februar 2016

Britt Karin Larsen i samtale med Finn Skårderud

Bilde av en nydelig marsipankake som ble laget da Britt Karin Larsen var på besøk i Alta - november 2013. 


I morgen, tirsdag 16. februar klokka 19.00 skal Britt Karin Larsen ha en samtale med Finn Skårderud. Seansen skal foregå på Nasjonalbiblioteket - og hadde jeg vært i Oslo skulle jeg ha funnet meg en plass på første rekke. Britt Karin Larsen er en fantastisk formidler, både muntlig og skriftlig, så har du mulighet til å dra for å høre henne syns jeg du skal benytte anledningen. 

Dette står det på Nasjonalbiblioteket sine sider - klippet ut i dag:

"Med romanen Kaldere mot natten fullførte Britt Karin Larsen i fjor sin kritikerroste serie om folket på Finnskogen. I sju år og gjennom sju romaner har lesere ventet på hvordan fortellingen skulle flettes sammen, frem mot sitt endelige punktum. Visste forfatteren helt fra starten av hvordan det skulle gå?

Larsen har nylig gitt sine romanmanuskripter til Nasjonalbiblioteket, med utkast til uskrevne kapitler og store og små rettelser i margen. Nå møter Larsen psykiater, forfatter og sambygding Finn Skårderud til samtale om sitt arkiv og om hva som gjør at en roman blir akkurat slik, og ikke annerledes." 

Jeg legger ved en lenke til en bloggpost jeg skrev for tre år siden - som heter Verdier av formidling, og det viser hvor populær Britt Karin Larsen var i Alta etter at, (ja, jeg må nesten si det selv, siden ingen andre gjør det akkurat nå,) jeg hadde drevet en massiv formidling og markedsføring av bøkene hennes.