onsdag 29. juli 2015

Sørøyrocken 2015 - del 1

Her er den første av to tekstkorte sammendrag fra min første tur til Sørøya!


 Første gang på Sørøya, og første gang i Øksfjordtunnelen. Dette er en tunnel som vi som ikke er så glad i tunneler prater om - og gruer oss til å kjøre inn i. Ser du at det bare er ett kjørefelt?

Ett kjørefelt med møteplasser i fem kilometer! Jeg så ikke frem til denne opplevelsen, men overraskende nok var det helt greit. Det var ikke akkurat koselig, men det gikk fint, og jeg gruet meg ikke til tilbaketuren.
 Det var laaaang kø på fergeleiet. Vi hadde gjort hjemmeleksa og booket plass på siste ferge. Det ble stående igjen 37 biler og 1 trailer, og de som ikke hadde kjentfolk i Øksjord, og det var de fleste i denne fergekøen måtte overnatte i bilen eller i telt.


Vi hadde fått lånt oss staselig bobil - og kom frem til vår festivalcamp sent onsdag kveld. Vi bodde på stillecamp! Det andre alternativet var camp Nato - og der var det visst ikke stille.
På vei fra Tørrfiskloftet til Stillecamp

Det er vakkert på Sørvær. 

Og karrig.

Med tomme tørrfiskhjeller....

Kreativ skilting.

Kari Bremnes var hovedartisten torsdag. Hun ga en nydelig konsert.

Jeg stilte opp som frivillig i 19 tima! Og her viser Konstance meg hvordan jeg lager sukkerspinn.

Min versjon; - altså ropte jeg på Konstance hver gang det samlet seg onger foran kassa.

Yepp!

søndag 26. juli 2015

Sommerlesning 2015



Publisert i Altaposten 24. juli 2015


Paula Hawkins : Piken på toget : Bazar, 332 sider

Upålitelig forteller

Rachel bor i en forstad til London. Hver dag tar hun det samme toget frem og tilbake til hovedstaden. Hun ser de samme husene og de samme menneskene. Hun begynner å dikte seg inn i livene til ett spesielt par. Hun syns de ser så lykkelige ut, og hun lager egne små historier omkring dem. Hva de heter, hva de spiser og hvordan de er mot hverandre. Rachel liker mannen spesielt godt. Hun syns han ser så snill og omtenksom ut, og hun misunner kvinnen hun ser fra togvinduet hver dag. Helt til hun en morgen ser at kvinnen kysser en annen mann. Rachel blir urolig av dette, men hun prøver å riste det av seg. Følelsen av at noe ikke stemmer vil likevel ikke gi seg. Noen dager etterpå blir den kyssende kvinnen etterlyst. Hun er forsvunnet og ingen vet hva som har skjedd.  Rachel bestemmer seg for å melde fra til politiet om hva hun har sett. Men hvordan bli trodd når man kun har observert gjennom togvinduet, og hvordan bli trodd når man blir ansett for å være lite troverdig?

Gradvis avsløres biter av fortiden til alle involverte og det blir som en klassisk krimhistorie, eller Bit for Bit med Roald Øyen. Det dukker opp ny informasjon hele tiden, og hovedpersonens dårlige hukommelse på grunn av et stort daglig inntak av alkohol gjør at ikke all informasjon er like pålitelig. Jeg ble oppriktig overrasket da svaret på hva som hadde skjedd med den forsvunne kvinnen kom og jeg anbefaler denne thrilleren til alle som liker mysterier.

Terningkast 5 til Piken på toget




Alyson Richman : En himmel av brev – Cappelen Damm, 335 sider

Leste du noen gang Hele livet på en dag? Det var en nydelig kjærlighetshistorie fortalt over et tidspenn på 60 år. Nå er forfatteren tilbake med en ny kjærlighetshistorie som dessverre ikke innfrir forventingene den første boka skapte.

I årets roman er handlingen lagt til Italia under andre verdenskrig. En ung kvinne kommer med båt til Portofino. Hun er tydelig nervøs, og redd for at de tyske offiserene som sjekker papirene skal oppdage at hun har forfalsket sine. Mens hun står i køen kommer en mann bort til henne og ønsker henne velkommen til øya. Han snakker med de tyske offiserene på kaia og forteller at det er søskenbarnet hans. Den unge kvinnen skjønner ingenting, hun har aldri sett ham før, men hun blir med han hjem. Det viser seg at mannen er Portofinos lege. Hans motstandskamp består blant annet i å dra ned til havna for å redde et menneske hver gang gjesterommet hans er tomt. Og når den unge kvinnen spør om hvorfor han reddet akkurat henne,  er svaret hans at det var fordi han så at hun var den som trengte det mest.

Romanen fortelles på flere tidsplan, og vi får både den unge kvinnens og legens historie. Vi får vite hva som hendte før de møttes i havnen i Portofino, og motstandskamp, usedvanlige begavelser og intens kjærlighet kan få stå som stikkord her.

Jeg syns ikke denne boka var like god som Hele livet på en dag. Dette ble nærmere kioskromanens sfære enn jeg liker, og historien ble for forutsigbar. Men hvis du har lyst til å lese en romantisk historie uten for mye fiksfakserier er denne helt grei.  

Terningkast 3 til En himmel av brev


Lajla Rolstad : Ulveøya : Gyldendal, 272 sider

Trosset legens råd

Lajla Rolstad fikk beskjed fra legen sin at hun ikke ville kunne klare seg uten medisiner mot angst og depresjon. ” Det er den mennesketypen du er, en sårbar mennesketype, du vil ha problemer med å takle store påkjenninger, følelsesmessige belastninger, uten å utløse dette igjen, om du ikke går fast på antidepressiva. Vi kaller det en klinisk depresjon, det er alvorlig.”  Hun hadde  hatt 2 innleggelser av 6 måneders varighet på psykiatrisk avdeling da hun fikk denne beskjeden fra legen. Men Lajla gjorde det helt motsatte av hva legen sa. Hun reiste alene til Canada der hun fikk seg en ensom jobb. Hun skulle ha ansvar for å passe en slags campingplass, langt ut i villmarka. Nærmeste nabo var en times vei unna, og mellom henne og landsbyen bodde det en ulveflokk.

Rolstad kjenner på redselen og på ensomheten, men mest på mestring og lykkefølelse. Selv om hun bor langt fra andre mennesker oppsøker hun tettstedet med den lille kafeen så ofte hun kan, og hun får nye venner. Hun prøver å skrive en roman, og hun deltar på meditasjon, yogagrupper, og er med i flere alternative nettverk.

Historien er skrevet med en jegforteller som er troverdig, og historien er interessant. Men jeg savner dybden og slitet, og det er mulig jeg savner det fordi forlaget i sine markedsføringsfremstøt har fokusert på forfatterens kamp mot angst og depresjon. Slik jeg oppfatter Rolstad er hun langt modigere enn de fleste jeg kjenner. Var det flyturen over Atlanteren som gjorde at hun plutselig kunne bo alene i Canada? Jeg vet at svaret er nei, men slik boka fremstår er det mer en dagbok skrevet av en tøff norsk jente som lever på loffen i Canada, enn en kamp mot angst og depresjon.

Terningkast 4 til Ulveøya


Johan B. Mjønes : Død manns kiste : Aschehoug, 213 sider

Spennende ungdomsroman

Husker du Leif Hamres bøker? Mens jeg leste Død manns kiste fikk jeg en sterk følelse av at Johan B. Mjønes husker Hamre og har latt seg inspirere av forfatteren som produserte bøker i GGG serien – Gyldendals Gode Guttebøker. Det er et kompliment til Mjønes. Hamre var en av mine favorittforfattere da jeg var ungdom.

Leif og Paul er femten år gamle og skal tilbringe sommeren med å male en folkehøyskole i Nordland. Det er tanta og onkelen som har ansatt guttene til å ta seg av vedlikehold mens de selv reiser på ferie. Men før de reiser har onkelen formant guttene om å være forsiktig når de er ute med båt, og de må de holde seg unna Mistfjord når de dykker. Guttene lover på tro og ære, men det går selvfølgelig ikke lang tid før ingenting trekker så hardt i dem som nettopp Mistfjord. Guttene dykker  i Mistfjorden og oppdager et gammelt vrak. De får med seg vrakgods opp, og når de googler navnet på fartøyet de dykket på skjønner de ingenting. Vrakdelene stammer fra et skip som ble senket under annen verdenskrig, men skipet ble jo ikke senket i Mistfjord? Guttene ønsker å melde fra om funnene og bestemmer seg for å gå med båten til Mo i Rana. På tur mot byen blir de hindret av tåke, og de må søke tilflukt i en gammel kirke. Det blir skikkelig skummelt, og Mjønes klarer å skape uhygge og høy skremselsfaktor.

Det er korte setninger, og mye luft mellom linjene. Boka vil derfor passe godt for ungdommer som ikke nødvendigvis fristes av lesing. Men med mye spenning og hovedpersoner som gjør ungdommelige ubetenksomme ting, er dette er bok som fort kan vekke leselysten.

Terningkast 4 til Død manns kiste

Johan B. Mjønes : Blodspor i Klondike : Aschehoug, 177 sider

Dramatikk under Iditarod

Blodspor i Klondyke er en frittstående fortsettelse av Død manns kiste. Nå er Leif blitt seksten år og han har reist til Alaska for å delta i Iditarod. Leif er den yngste deltakeren noensinne, og han kjører med hunder fra familiens hundegård. Lederhunden hans heter Buck og en bastard som naboen fant på gata i Budapest mens hun studerte for å bli dyrlege. Årets løp er sponset av det store oljeselskapet Corp Oil.Leif starter ut i godt tempo, og han tar stadig innpå de eldre og mer etablerte kjørerne. Han begynner å tro på en sensasjon. Kan han vinne? Men så kommer den store snøstormen, og Leif blir nødt til å bruke alt han har lært for å overleve.

Dramatisk

Sceneskiftene er kjappe, og dette er en intens bok full av action. Oljeindustriens overgrep mot både mennesker og dyr blir tematisert i en tradisjonell David mot Goliat fortelling.
Jeg likte denne enda bedre enn den første boka, og avslutningen tyder på at det snart kommer en tredje bok om Leif og Paul. 

Terningkast 5 til Blodspor i Klondike



Kjersi Kollbotn : Isbrann : Cappelen Damm, 224 sider

Når selvfølelsen mangler

Knut og Sissel, et voksent par midt i førtiørene, har kjøpt seg et småbruk på Vestlandet. Dit har de flyttet for å følge drømmen om å leve nærmere naturen. Knut har en voksen datter fra et tidligere forhold, mens Sissel ikke har barn. Sissel ønsker seg intenst et eget barn, men selv om de prøver hardt og intenst blir ikke Sissel gravid.

Å drifte et gårdsbruk på gammelmåten, med hest som traktor og med egne muskler som arbeidsmaskin har vært Knuts drøm. Etter noen uker på gården merker han at kroppen forandrer seg og at han blir sterkere. Likevel hørerhan moras stemme i bakhodet. En stemme som forteller at han ikke er god nok, at han ikke kan. Samtidig blir han utfordret av Sissel som med sitt begjær og sin eiersyke også gir han en følelse av å ikke strekke til.

Og når Knut ikke strekker til lar han det gå utover hesten. Det dukker også opp historier fra fortiden, historier om mishandling av dyr.

Dette er Kjersti Kollbotns tredje roman, og jeg syns hun skriver bedre og bedre. Hun skriver godt om sårbarhet og mellommenneskelige relasjoner og hun har et fint blikk på detaljer. Det er Knut som er hovedpersonen og det er fra hans perspektiv historien blir fortalt.  Kollbotn har lyktes i å skape et troverdig bilde av en mann på jakt etter seg selv. Det er ikke lystig lesning, ingen av Kollbotns romaner har vært det – men det er litteratur som overrasker og gir en følelse av ubehag.

Terningkast 5 til Isbrann

mandag 20. juli 2015

Havet. Mat, makt og meninger : Utenfor Allfarvei, 368 sider


Publisert i Altaposten 20. juli 2015



Heftig og begeistret

Jeg var akkurat ferdig med denne boka da mamma og pappa kom og leverte meg flere poser med fisk. Det kokte av småsei i fjorden, og de hadde fisket mye mer enn de klarte å spise. Nå lukter det fisk i hele huset, og katta står på kjøkkenet og maser hysterisk. Han håper nok jeg snart skal servere godsakene. Dette er ikke første gang jeg får fisk fra foreldrene mine, det skjer stadig vekk. Både foredlet og rå, servert på fine fat, eller som i dag, levert i kasser og plastposer.  Og slik er det mange som har det i Nord-Norge. Vi har tilgang på fisk, vi tar det som en selvfølge, og de fleste av oss ser forskjell på en torsk og en sei.

Havet. Mat, makt og meninger  er en bok som tar for seg fiskeressursene og som gir oss både de personlige historiene og de mer forskningsbaserte.

Veronica Melå er redaktør for dette praktverket av en bok som inneholder 140 fotografier, 60 fristende oppskrifter på sjømat og 23 artikler og intervjuer med spennende mennesker.



Noen av bidragsyterne er kjent;  jusprofessor Carsten Smith, fiskeriminister Elisabeth Aspaker og musiker Ola Bremnes. Mange vil nok også nikke gjenkjennende til navn som Egon Holstad, Helga Pedersen og Arne O. Holm. Men også mer ukjente stemmer har fått fortelle sine historier og trekke frem sine synspunkter på hvordan havet skal forvaltes både med hensyn til fiskekvoter, miljøpolitikk og annen fiskeripolitikk. Boka favner bredt og presenterer ingen fasitsvar, men når denne boka er lest kan jeg nesten garantere at du har lært noe nytt. Carsten Smith skriver om sviket mot sjøsamene og Arne O. Holm forteller om den unge altaværingen som tok med seg tre store fiskebåter og flyttet fra Alta til Andøya på grunn av et stivbent regelverk. For kort tid  siden var dette en stor sak i flere medier og den unge rederen er nå flyttet tilbake til Alta. Holm er en skribent det ofte er en fryd å lese, og her er et eksempel:

«Å forstå fiskeripolitikk handler om å være på innsiden av næringa, om å befinne seg bak murer av forordninger og regler som får et faktablad over strømkretsene i et romskip til å fortone seg som en tegneserie fra Walt Disney».

Det er ikke ofte jeg kommer over slike bøker. Bildene er som kunstverk, oppskriftene virker lettfattelige og fristende, og artiklene er herlig fri for fagterminologi. 

Vann i munnen

Matoppskriftene er for det meste nybrottsarbeid fra etablerte kokker; her er det gammel kunnskap kombinert med nye smaker. Hvis det ikke frister med en kveiteravioli kan kanskje innbakt tørrfisk med pak choy og ricotta gi deg vann i munnen? Jeg fikk i alle fall lyst til å lage noe godt av seien som står i poser på kjøkkenet. Kanskje blir det fiskesuppe med fransk touch, eller kanskje jeg lager noen smørbrød med sei, aioli og friterte kapers?

Terningkast 6



mandag 6. juli 2015

Monika Steinholm : Fuck verden, Schibsted, 213 sider

Publisert i Altaposten 6. juli 2015



Kanongod ungdomsbok fra Tromsø

16 år gamle Gunn har det ikke så lett. Inntil for noen uker siden bodde hun og mora i Trondheim, og selv om tilværelsen ikke akkurat var perfekt, så var den i alle fall kjent. Men så døde bestemora som bodde på Håkøya, en liten øy i Tromsø kommune. Mora arva huset og bestemte seg for å flytte til hjemplassen. Hun jobber som telesexvertinne og har ingen bindinger til bartebyen, så for henne var det enkelt å flytte. Hun har telefonen med seg hele tiden og det er ofte opptatt på linja.  Gunn prøver å distansere seg fra de automatiske frasene og pustingen og stønningen som følger med moras jobb, med enkelt er det ikke.

Gunn begynner i en ny klasse, og hun strever for å bli en del av gjengen. Heldigvis er Niklas der. Niklas har en blogg som bare Gunn kjenner til, og i bloggen forteller Niklas alle hemmelighetene sine under pseudonymet Kong Salkin. Gunn er begeistret for Niklas, mens han er begeistret for  Karianne, klassens bimbo. Karianne kjører en rosa Vespa og bruker timevis foran speilet hver dag. Gunn kjører traktor og syns stort sett at tiden hun bruker foran speilet er bortkastet.

Pappajakten

Gunn har aldri vist hvem faren er, men i en lomme i mormoras jakke finner hun et passfoto som hun skjønner er av faren. Plutselig får hun et veldig behov for å vite hvem og hvor han er, men mora nekter å forholde seg til spørsmålet. Niklas tilbyr seg å hjelpe henne i jakten, og de to ungdommene er snart på sporet.

Telesexvertinne

Etter at jeg hadde lest første kapittel ble jeg så nysgjerrig at jeg måtte lese den ut i ett strekk, og det endatil på en av de varmeste dagene hittil i år. Hagehanskene og riva sto og skrek etter meg, og sola skinte inn gjennom vinduene, men det var helt umulig å legge boka fra seg. Jeg ville vite mer om Gunn, Niklas og den stønnende mammaen. Og selv om mammaen til Gunn jobber som telesexvertinne, er det lite sex i boka, Det handles mest om hvor vanskelig og hvor vidunderlig det er å være ung. Monika Steinholm bruker fine metaforer og hun har detaljerte observasjoner slik at det er lett å se for seg det hun skriver om.

«Våren kommer sent i Tromsø. I Trondheim har skogen begynt å bli grønn allerede. Her står den store bjørka i hagen svart. Den har kråker til lauvverk».

Små skjønnhetsfeil

Det er masse følelser, det koker og bulder og braker, men dette sies ikke, det må leses i underteksten, og det er nydelig gjort. Språket er enkelt og elegant, og innholdet er tilpasset aldersgruppa.  Det finnes noen små skjønnhetsfeil, slik som gjentakelsene av tomheten når et annet menneskes hånd, eller kne forsvinner. Det holder med en eller to slike observasjoner, når det blir flere legger man merke til dem.

Jeg syns boka er elegant skrevet, og selv om det fremdeles kan komme flere debutanter i år som skriver godt blir jeg overrasket hvis ikke Monika Steinholms navn er å finne blant Kulturdepartementes prisvinnere for norsk barne- og ungdomslitteratur til neste år. Kanskje vinner hun selveste debutantprisen?

Monika Steinholm (1983) er debutant og bosatt i Tromsø.


Terningkast 6

tirsdag 30. juni 2015

Rowan Coleman : Livet på nytt – Silke, 336 sider


Publisert i Altaposten 29. juni 2015


Rørende om tidlig alzheimer

Tenk deg å være 42 år gammel når du får diagnosen tidlig alzheimer. Tenk deg å ha to vakre barn, en ektefelle du elsker og et liv du alltid har drømt om, men så  plutselig glemmer du hva du jobber med og hvem du er gift med. Det er dette hovedpersonen Clarie opplever. Faren hennes døde av tidlig alzheimer, og hun arvet genet og sykdommen fra ham. Den yngste datteren var bare tre år gammel og Claire jobbet som lærer da de første tegnene på at noe var alvorlig galt kom. I begynnelsen prøvde hun å fortrenge signalene fra kroppen.  Hun ville ikke at det skulle være sant. Men tidlig alzheimer er en nådeløs sykdom, det nytter ikke å lure den eller å rømme fra den. Innhentet blir man uansett, og det gikk kort tid fra diagnosen var et faktum til Claire var helt avhengig av andre. Hun måtte slutte å jobbe, hun kunne ikke kjøre bil mer, og hun kunne ikke være alene hjemme lenger. Moren til Claire flytter inn for å hjelpe med det praktiske, og hun som har mistet ektefellen i samme sykdom sliter også med å akseptere hvor syk Clarie er blitt. Leserne får være med på en reise der Claire går fra å være velfungerende til å miste grepet om livet sitt.

Skiftende jeg-fortellere

Fortellerperspektivet veksler mellom Claire, den eldste dattera, mora og ektemannen. Dette grepet gjør at vi blir kjent med de innerste tankene og følelsene til de viktigste personene rundt Clarie. Dette er pålitelige kilder, og det er enkelt å tro på dem. Vanskeligere er det å tro på Claire – ikke fordi sykdommen hennes ikke er godt skildret, for det er den, men fordi Claire forteller sin egen historie. Hvordan kan en kvinne som ikke lenger husker bokstavene, som ikke husker hvordan hun trykker på mobiltelefonen, som ikke husker hva farger heter, og som stort sett er hjelpeløs,  fortelle detaljert ned til minste detalj om hva som skjer med henne? Jeg tok meg ofte i å tenke at boka hadde blitt mer autentisk hvis fortellerstemmen hadde vært allvitende. Slik det ble nå lot jeg meg irritere over hvor lite Claire husket, men hvor detaljert og nøyaktig hun skriver.
De siste årene er det kommet flere gode skjønnlitterære bøker som handler om Alzheimer, og den ene boka er tristere enn den andre. Det ble noen tårer denne gang også, selv om jeg har lest bedre bøker om temaet. Vil du lese andre skjønnlitterære bøker om alzheimer anbefaler jeg Alltid Alice av Lisa Genova. Genovas bok kom i 2007 og er nylig filmatisert med Julianne Moore i hovedrollen.

Terningkast 4 

søndag 7. juni 2015

Superkort om gaver - Andersson og Enger

I Rettstridig forføyning av Lena Andersson leste jeg disse kloke ord: «Gåvor man inte har bett om kan vara förfärliga i sine krav, sina anspråk, sin kladdiga demonstrasjon av givarens omsorg. Det var inte omöjligt att han uppfattade hennes kramande hand och hele hon som en sådan gåva.»

Det var forbausende likt mye av det som var ett av hovedbudskapene i Cecilie Engers Mors gaver.

fredag 5. juni 2015

Lena Andersson og venninnene




Nå har jeg endelig fått lest Rettstridig forføyning av LenaAndersson. Dette er en bok flere av mine lesende venninner mener de selv kunne ha skrevet, eller om ikke akkurat skrevet selv, så i hvert fall kjenner mange seg igjen i hovedpersonen, og ja – overraskende mange har sagt at Lena Andersson har skrevet den romanen de selv holder på å skrive….

Jeg outer ingen, aldri, så skrivende og lesende venninner  - hemmeligheten deres er trygg her hos meg, men jeg må bare få si – VIRKELIG? Er det slik at halvparten av mine venninner blir gnålende, masende og eiesyk etter noen netter med uforpliktende sex? Jeg tror jo ikke det. Ingen av mine venninner virker masete, eiesyke eller gnålende, så jeg blir så forundret når det ene oppegående mennesket etter det andre forteller at "det er som å lese historien om mitt liv" - og selv om det kan være små variasjoner i setningen, så er hovedbudskapet det samme. Ester = ukjent antall venninner. Jeg har ikke lest boka før nå, og har derfor i møte med mine venninner bare hørt, nikket og akseptert. Men neste gang, (jeg tviler ikke på at det kommer til å skje igjen), noen av mine bekjente/venninner sier at Ester = meg, kommer jeg til å stille mer spørsmål, 

Her er et kort referat fra boka:

Ester var sammen med Per. De hadde vært sammen lenge, og hadde et greit forhold som fungerte middels på alle punkter. Så møtte Ester Hugo Rask, og hun ble besatt av ham. Ester fortsatte å bo sammen med Per, hun overså ham, følte hans nærvær i senga som en belastning. Hun hadde mobiltelefonen i nattbordskuffa, venta på meldinger fra Hugo, men hun var ikke istand til forlate Per. Men Per var sterk nok til å forlate Ester, han merka tomheten hennes. Så Per ba Este rom å flytte ut, noe hun gjorde, og deretter la hun  all sin amorøse og intellektuelle kjærlighet over på Hugo som mest er interessert i seg selv, og veldig tydelig gir uttrykk for det. Men Ester tolker alt som blir sagt, og ikke minst, alt som ikke blir sagt, og hun finner en mening og en forklaring på både nærvær og fravær. Alle hendelser, og ikke-hendelser blir gjenstand for en deduksjon, og selv om det dukker opp et venninnekor som Ester ofte rådfører seg med hører Ester mer på kjødet enn på intellektet.

Rettstridig forføyning var underholdende, skarp og innsiktsfull om menneskelige relasjoner, og jeg likte boka! 

torsdag 4. juni 2015

Brynjulv Finstad : Halddi


    Bilde av Haldde tatt i dag fra Skaialuft.

Brynjulv Finstad var en multikunstner som bodde og arbeidet i Alta. I 2003 redigerte kona An-Magritt Rypdal Sveen en visebok, med Brynjulvs tekster, illustrasjoner og noter. Jeg har fått tillatelse til å publisere noen av tekstene i bloggen og begynnner med ett av de vakreste, som handler om Haldde, eller Halddi som Brynjulv brukte.  

Halddi

Se Halddi i nordlys i vinternatt stilla
med stålblanke rygger mot fjernere blå.
Der flammende bånd over himmelen skjelver
av urgamle minner vi nesten kan nå.
Vi lever vårt liv under stjerner og måne,
i undring og håp ser vi opp mot den blåne
av bølgende høyder og frostsprengte skar.
Hva er det vi søker? Hvor finner vi svar?

Hør, fjellet det hvisker til alle som lytter
at stier der finnes for tviler som tror.
Spør du om frihet, da søker du høyer
der ørna og fjellguden hersker og bor.
Om livbøra tynger; et glimt mot det fjerne.
slik tenner vi håpet, her vandrer vi gjerne.
Bak bølgende nordlys ei stjerne går ned.
Og vil vi da ønske, da ønsker vi fred.

Mot nord tegnes form gjennom frostdisens kappe
der lysene speiles i himmel og fjord.
Vi står ganske tause og ser, kan knapt fatte
så vakkert et land som vi eier på jord.
I suset fra tonene står vi og lytta,
å fanges et bilde av stein som er flytta.
Et byggverk er skapt og som evig skal stå
til trivsel for mange, til minne om få.

Vi bærer på minner fra fjellheimens gleder
vi søker å forme fram, si det med sang.
Men bilder og ord gir kun ekko tilbake
av alle de stemmer fra høyfjellets klang.
For hellig er fjellet og Halddi det heter,
som dette du finner ditt fjell om du leter
og slikt søker gleder som ikke forgår;
Som legende styrker og i dager og år.

Brynjulv Finstad


tirsdag 2. juni 2015

Kritisk kvartett - tilgjengelig for de som vil lytte

Kritisk kvartett er Litteraturhuset i Bergen sitt forum for litteraturkritikk og jeg elsker konseptet. Det snakkes om litteratur i et inkluderende språk, og det er så befriende med litteraturkritikk som er inkluderende og ikke ekskluderende.

Under årets litteraturfestival på Lillehammer fikk jeg med meg showet live, og jeg var begeistret. Hvor begeistret jeg var kan du lese HER!

Nå har jeg googlet litt rundt på nettet og oppdaget fort, og til min store glede, at Kritisk kvartetts tidligere diskusjoner ligger på nettet, fritt tilgjengelige for alle. HER er lenken!

mandag 1. juni 2015

Kari Nygaard : Det frosten tok : Aschehoug, 378 sider

Publisert i Altaposten 27. mai 2015


I 1811 ble hele flokken til en samisk sida slaktet ned på Gauldalsvidda.  Tapet av flokken førte til fattigdom og sykdom for den samiske befolkningen i området. Det var norske bønder som sto for nedslaktingen, de mente reinene spiste opp foret som var ment for deres egne husdyr. Denne boka er basert på hendelsene som fant sted for 204 år siden, men personene, konfliktene og de fleste stedsnavnene er fiksjon.

Symboltungt

I den lille bygda Hovdli har frosten ødelagt avlingen, og dette har skjedd flere år på rad. Mange sulter, og nøden er stor. Oppe på fjellet, bare en kort ridetur unna de ødelagte åkrene hadde samene slått seg ned med en flokk velfødde rein. Bygdas lensmann hisset opp mennene og vil at de skal ri til samenes leirplass for å gi dem beskjed om å forsvinne. Erik, en ung bonde fra bygda, ønsket ikke å bli med, men ble presset til å overta lederansvaret når lensmannen plutselig måtte dra for å rydde opp i uroligheter i nabobygda. Erik klarte ikke å stoppe de sinte bøndene, og de slaktet ned hele reinflokken, og det meste at kjøttet ble liggende og råtne. Samene flyktet, mange til Røros og Trondheim, mens noen dro til Sverige til slektninger. Vi følger den nygifte og gravide Marjja og hennes mann. Etter de fastboendes herjinger i reinflokken deres reiste de til Trondheim for å få seg jobb. De må skjule at de er samer og bruke norske klær. Marjja hater det, og lengter tilbake til fjellet og det frie livet, mens mannen hennes prøver å tilpasse seg.

Usympatisk lensmann

I Hovdli er Erik tilbake på gården. Han er deprimert og føler stor skyld for hva som skjedde på fjellet. Lensmannen er ofte innom gården til Erik -  ikke for å hjelpe ham, men for å tekkes Eriks vakre kone, Lea.

Lea er også gravid, og skjebnen fører Marjja og Lea sammen. Disse to kvinnene må kjempe mot naboer som tror Marjja gander dem, og som tror at Marjja utnytter Lea.
Historien har et godt driv, og det er ikke tvil om at Kari Nygarard kan kunsten å fortelle en god historie. Det finnes likevel litterære svakheter her som reduserer kvaliteten. Den tunge symbolbruken og bruken av frampek gjør at handlingen blir forutsigbar. Når kråker og menn i mørke klær dukker opp samtidig skjønner de fleste at det ikke blir en festdag, og når den ekle lensmannens uvenner blir utsatt for merkelige uhell med tragiske utfall, antar jeg at jeg ikke er den eneste som forstår at lensmannen har noe med dette å gjøre. Når mange av karakterene er fremstilt lite nyansert, og det ikke skjer noen utvikling i personligheten i løpet av boka, bidrar dette til en ytterligere forsterkning av forutsigbarheten.

Kari Nygaard har gjort en god jobb med det historiske materialet og det bør gi rom for ettertanke at det fremdeles er konflikter mellom bønder og reineiere. Jeg skulle ønske hun hadde tatt seg tid til å gjøre historien tettere. Hvis hun fjernet noen av frempekene, kunne det ha gitt rom for flere overraskelser for leseren, og det ville denne teksten hatt godt av. Men når alt dette er skrevet, jeg likte boka! Jeg likte historien og ble sjarmert av både Marjja og Lea.


Terningkast 4