mandag 14. juli 2014

Jeg rydder og pakker og finner gamle skatter

Når man skal flytte må det pakkes. Når det pakkes bør det ryddes. Når det ryddes bør det sorteres. Og når det sorteres bør det deles. Eller? Jeg så at Knirk også rydder, og hun har laget et blogginnlegg der hun trekker frem de barnebøkene hun aldri vil kvitte seg med. Her er noen av mine. 

Ps - Den oppmerksomme leser vil se at enkelte av bøkene har stempel og lapp inni - det var slik mitt private bibliotek så ut når jeg var ca. 10 år. Jeg hadde Langørestempel fra Donald og så hadde jeg sånne klistremerkelapper man brukte å ha på trekkpapir på skolebøkene. Så satt jeg hjemme i gangen og lånte ut til de som måtte komme forbi. 





















lørdag 12. juli 2014

Donna Tartt : The Goldfinch : Lydbok, 32 timer og 32 minutter


Hva skulle man gjort uten venner?

Etter å ha lest flere gode anbefalinger av Donna Tartts siste bok bestemte jeg meg for å høre den på engelsk. Det er jeg VELDIG glad for. David Pittu leste fabelaktig godt, og det kjennes som om min engelsk har forbedret seg med 100 % . Jeg vet at det ikke er riktig, men det gir meg i hvert fall god motivasjon til å fortsette å lytte på engelsk.

Hovedpersonen er Theo Decker. Når romanen starter har faren stukket av og overlatt foreldreansvaret og alt ansvaret for Theo til moren. Theo er vel i utgangspunktet det man kan kalle en grei gutt, men etter at faren stakk av har han fått seg en ny venn som leder han litt ut på ville veier. På grunn av Theos nye opppførsel er moren og han beordret til møte på rektors kontor. På veien dit møter de en gruelig regnvær, og de går inn på Metrepolitan-museet i New York, både for å unngå å bli våt, men også fordi Theo og moren har vært der mange gang før. Theo følger moren rundt i museet, men er mest oppmerksom på ei jente med rødt hår, ca hans egen alder, 13 år. Jenta er sammen med en eldre mann, og mens Theo funderer over hvem jenta og mannen er, blir museet utsatt for et terrorangrep. Noen få overlever, blant dem Theo, men moren dør.

Før Theo evakuerer museet tar han med seg et lite maleri - the Goldfinch - malt i 1854 av Carel Fabritius. (Dette maleriet finnes i virkeligheten).

Tyveriet av maleriet, savnet av moren, oppmerksomheten på den rødhårete jenta og hva den gamle mannen sa til Theo i minuttene etter bombeangrepet, vil følge Theo gjennom resten av livet. Vi er ofte i New York, så er vi innom Las Vegas i en periode, og så New York igjen før en ganske intens periode i Amsterdam.

Jeg lyttet meg gjennom mer enn 32 tima og jeg nøt hvert minutt. Og når boka var ferdig savnet jeg Hobie. Vil du også bli kjent med Hobie? Da vet du hva du må gjøre- og som tidligere nevnt - David Pittu er en mann med en nydelig stemme, og han leser gruelig godt.


Jorun Thørring : Mørketid – 347 sider, Aschehoug




Lite troverdig

Dette er Jorun Thørrings tredje roman med politietterforsker Aslak Eira som hovedperson.

På Fredheim, en nedlagt internatskole på fastlandssiden av Tromsø, en gang drevet av Samemisjonen, finner 3 ungdommer et lik skjult i en gammel varmtvannsbereder. Eira og hans kollegaer ved politistasjonen i Tromsø begynner å lete etter savnede personer, og saken blir slått opp i den lokale pressen. En kvinne, tidligere narkoman og prostituert, nå selger av gatemagasinet Virkelig tar kontakt med Eira og vil fortelle han om hva som skjedde på Fredheim for mange år siden. Eira har ikke tid til å høre, og ber kvinnen ta kontakt med ham i morgen. Så skjer boka første ”hvor dum er det mulig å bli øyeblikk”, nemlig når kvinnen bestemmer seg for å oppsøke alle sine tidlige plageånder på Fredheim for å fortelle at hun skal gå til politiet i morgen for å avsløre alt hun vet om hva som skjedde på internatskolen for mange år siden. Når forfattere behandler sine karakterer på en slik måte som Thørring her gjør får jeg tilløp til skunk. Vi er ikke kommet langt ut i romanen, og dessuten står det på baksiden, så jeg avslører ikke for mye, men altså, bare noen sider ut i romanen er den narkomane kvinnen drept. Så da har vi to lik. Et gammelt og et nytt. Men det kommer flere, og jeg fikk også flere ”Hvor dum er det mulig å bli øyeblikk” – og da tenker jeg spesielt på hovedpersonen, den samiske etterforskeren Aslak Eira. Han eier jo ikke intuisjon, og handler som om han går i en evig bomullssfære. Djisus! Og språket er dårlig, skrivefeilene opptrer like tett som mygga på Finnmarksvidda om sommeren og setninger med dobbeltbetydning finnes det mange av.

Men nå skal jeg slutte å være så slem, for boka var ikke helt forferdelig heller. Den var delvis spennende, hvis man klarer å se bort fra at den ikke er helt troverdig, og at etterforskerne gjør en elendig jobb. At mye av handlingen foregår på en nedlagt internatskole er interessant, og det gir en fin påminnelse på de overgrepene som ble gjort, både av staten og enkelte ansatte. I Finnmark og Troms måtte mange barn og ungdom vokse opp på internatskoler og selv om det har kommet både statlige unnskyldinger og erstatninger gjør det ikke noe at det kommer påminnelser til de av oss som var så heldige at vi slapp å bo der. Synd derfor språkvasking og et troverdig plott er mangelvare.

Ps1: De første sidene var best. Når Jorun Thørring beskriver den mugne og råtne kjelleren der ungdommene finner liket, gjør hun det så godt at jeg kjenner luka helt til Alta.

Ps2: Vigdis  Hjorth har oppfordret kritikerne til å si litt om hvor de selv er i forhold til den romanen de anmelder. Dette kan selvfølgelig tolkes og gjøres på mange måter. Jeg velger å gjøre det ved å fortelle at jeg leste denne boka, der handlingen foregår i et vinterlig Tromsø, på årets varmeste dag. Vi hadde i 32 grader i Alta denne dagen. Så er nå det også sagt!


mandag 7. juli 2014

Turist i Alta på sommeren - del 1

I sommer jobber jeg på turistinformasjonen som fra 1. januar 2014 er plassert på Alta bibliotek. Det er en fin jobb, både fordi jeg får snakke med masse folk, og fordi jeg fremdels får muligheten til å snakke om litteratur og å anbefale bøker til leselystne altaværinger.

I Alta bor det 20 000 mennesker - og når turistene spør om hva de kan gjøre i byen er standardsvarene:

Du må dra innom Alta Museum. Det er et verdensarvsenter for bergkunst og det er kjempefint å vandre mellom 6000 år gamle tegninger. Mange drar dit - og alle som kommer tilbake har likt hva de har sett.

Så har vi Nordlyskatedralen. Den er strategisk plassert midt på sentrum, to minutt å gå fra turistinformasjonen/biblioteket og det er ganske mange som kommer til Alta kun for å se på den.

Mange har lyst til å se Alta Canyon. Det er flere ulike måter å komme seg innover på:

Med elvebåt fra Sorrisniva. Det koster 950 kroner pr.  person og turen tar ca. 2 timer. Denne turen anbefaler jeg sterkt!
Du kan også ta kontakt med North Adventure - de tilbyr guiding og inngang på demningen for 1500 kroner.
Vil du bruke føtterne dine kan du komme deg til utkikkspunkt over Canyon på 2 måter.
Den lengste turen er fra Gargia fjellstue. Denne turen (22 kilometer) går på grusvei og sti i terreng og er mye tøffere enn tur nummer to som går fra Tutteberget ved Joatka. Turen fra Tutteberget går langs asfalt, og er på 10 kilometer tur/retur.

Vil du oppleve samisk tradisjonell matlaging og se og klappe på en rein anbefaler jeg at du tar turen til Boazo Sami Siida. I år er det 12 år siden bedriften startet opp, og selv om jeg er født og oppvokst i Finnmark, med tilgang på hytte i Kautokeino, syns jeg det er fint å ta se en tur til siidaen.
En av de jeg arbeider sammen med sa at han hadde hørt en kommentar på at "det var litt lite" - og da var hans kloke reaksjon og svar; - "jamen det er jo slik samene har levd, og delvis lever". Skal du ha store bygninger og vakre utsmykninger så reiser du ikke til Finnmark. På sami siida får du smake reinkjøtt, du kan kaste lasso, og du får hilst på dyrene.






søndag 6. juli 2014

Jeg blogger hulter til bulter


Tre uker siden siste blogginnlegg er vel ny rekord for meg. Men det betyr ikke at jeg har tenkt å slutte å blogge, eller at jeg er lei, men det skjer så mye at jeg ikke har tid til å blogge. Det er jo en god ting – tenker jeg.

Så nå skal jeg oppsummere litt – hva jeg har lest, og hva jeg har gjort og litt om hva jeg funderer på.

Jeg tror Altaposten snart publiserer sommerens lesetips fra meg og inntil de er publisert i avisa legger jeg ikke teksten ut her. Jeg valgte ut seks bøker som har gitt meg gode leseopplevelser i vår. Det er: Hvor ble du av Bernadette?, Rød som blod, Leserne i Broken Wheel, Prosjekt Rosie, Svik og Ett sekund om gangen. Ett sekund om gangen var så spennende at jeg måtte kjøpe fortsettelsen – Spring så fort du kan, som svensk ebok, samme kveld som siste side i Ett sekund om gangen var ferdig. Digger begge bøkene!



Og så hører jeg på Midnight´s Children av Salman Rushdie  (24 timer og 35 minutt……)– lest av Lyndam Gregory. Det er helt strålende og helt usannsynlig vanskelig – både fordi boka i seg selv er en kraftprestasjon å komme seg gjennom på norsk, mens den på indiskengelsk krever sin kvinne, og akkurat denne kvinnen må høre litt engelsk lydbok, og så må hun lese teksten på norsk for å få med seg alle detaljer og språklige indiske finesser. I den norske utgaven på side 96 kunne jeg lese at drømmen for noen menn var å ha et stort hus med badekar installert rett ved siden av senga. Og akkurat det hadde vi når vi bodde på hotell i Jaipur. Jeg syns det var en litt merkelig ordning, derfor tok jeg bilde av det og på senga ligger Ingvar Ambjørnsens Natten drømmer om dagen.



Vi glir derfor rett over i neste bok av Ambjørnsen; Ut av ilden – en bok som ble lansert med brask og bram under årets litteraturfestival på Lillehammer. Nå er Ut av ilden lest og fortært, og jeg syns boka er god. Jeg kommer ikke til å legge noe energi i å anmelde den, men jeg kan jo si at dette er en frittstående bok i samme serie som Natten drømmer om dagen og at det vil komme flere bøker. En er vissnok allerede ferdig skrevet, mens de andre er ferdig tenkt ut.

Noen lydbøker har jeg også hørt ferdig – den ene var super, den andre var helt grusom. Vi begynner med den grusomme: The Girl on the Cliff av Lucinda Riley. Jeg hadde ikke de helt store forventningene, men hadde jo kost med skikkelig med The Lavender Garden av samme forfatter og samme innleser, så litt gledet jeg meg nok. Men det var helt forferdelig dårlig. Plottet var så forutsigbart at det var pinlig, språket var helt forferdelig og handlingen var usannsynlig teit. 


Det er noen uker siden jeg hørte den ferdig og jeg har stort sett fortrengt alt som har med denne boka å gjøre. Men Knirk har lest den og hun var like lite begeistret som meg, og vi reagerte på de samme tingene, så lurer du på HVOR dårlig The Girl on the Cliff er kan du lese hennes gode anmeldelse.



Jeg har også hørt The Ocean at the end of the Lane – av Neil Gaiman, lest av forfatteren selv. Denne boka var helt nydelig, men detaljene i boka har forsvunnet fra min hukommelse, men heldigvis har Knirk også lest denne boka og som meg likt, eller rettere sagt; elsket den – så vil du vite mer om boka kan du klikke deg til Knirk. Neil Gaiman leste (selvfølgelig) veldig godt!

The Sunday Times kåret i 2013 Neil Gaimans barnebok; Heldigvis hadde jeg melka – til årets barnebok. Jeg har lest boka og jeg likte tegningene best. Men så er jeg ikke et barn, selv om jeg føler meg veldig barnslig noen gang. Heldigvis for meg skal jeg studere mange spesielt kule fag til høsten, og forhåpentligvis lære masse nyttig slik at jeg kan sette pris også på teksten i denne boka.

Jeg skal flytte til Oslo! Der skal jeg kose meg glugg og være supersosial på alt av bokhappenings – fortrinnsvis de som er gratis. Det blir studielån på meg, og det vil si 7000 kroner i måneden i inntekter, og nå har jeg kanskje fått meg hybel til 6000, så jeg skal leve på 1000 kroner i måneden. Det går jo ikke –så rop ut hvis du er sjefen på Eldorado og skjønner at jeg vil være et skikkelig bra tilskudd til ekstrahjelpfolka! 

Og nå før jeg tar kvelden og legger meg må jeg bare dele min nye forelskelse – nemlig:



Jo Nesbø!

Ikke Jo Nesbø som forfatter – jeg har lest pinlig lite av hans forfatterskap - har f.eks ikke lest Harry Hole bøkene, og de står heller ikke på leselista. Til det er det for mange som har akket seg over for grusomme drap og for detaljerte scener. Men jeg digger Jo Nesbø som artist og her er poenget mitt. Det var iskaldt i Alta fredag 13. juni. 4 varmegrader og overskyet. Over 1000 publikummere hadde samlet seg foran scenen – og vi sang med på alle sangene, og vi ooooouuuet og vi støøøøøønet når Jo ville at vi skulle gjøre det. Og min gode venninne Rita sa hvert femte minutt. ”Jeg er så forelsket i Jo Nesbø!” Og jeg nikket og skjønte hva hun mente. Han er jo en kjekk kar. Men det som gjorde at jeg kjente den store kjærligheten var når jeg fikk vite at han hadde tatt turen innom den lokale ARK-butikken og signert bøker, bare sånn i forbifarta.

Så:

Hurra for Jo Nesbø som til tross for at han tjener millioner på bøkene sine faktisk gjør en strålende jobb på festival i Alta sammen med De Derre, og hurra for Jo Nesbø som tar seg tid til å signere bøker for fansen på en bokhandel i Alta.



torsdag 12. juni 2014

Alf R. Jacobsen : Miraklet ved Litza : Vega, 262 sider

Publisert i Altaposten 12. juni 2014 




En suveren formidler

Som mange andre altaværinger og finnmarkinger har jeg kjørt gjennom Litzadalen og stoppet ved det enorme minnesmerket over de falne soldatene fra andre verdenskrig.  Guider og bussjåfører har fortalt om blodige kamper og en elv som var farget rød av blod.  Så jeg kjente til historien, eller, rettere sagt, jeg har hatt kjennskap til at Litza var åsted for grusomme krigshandlinger, men ikke før med denne utgivelsen fra Alf R. Jacobsen på Vega forlag har det vært mulig å sette seg skikkelig inn i hva som virkelig hendte, og hvorfor utfallet ble som det ble.
Russland som slavestat
18. desember 1940 signerte Hitler Barbarossa-direktivet. Da var målet å gjøre ”Russland til en slavestat fra vestgrensen til Uralfjellene, underkastet det tyske herrefolket. Intelligentsiaen skulle myrdes, og landet plyndres for verdier og råvarer.”
Det var viktig for tyskerne å få kontroll på nikkelforekomstene i Petsamo, de var de viktigste i hele Europa. Samtidig ville de ha kontroll på havnen i Murmansk. Det nordlige Skandinavia var en råstoffkilde som tyskerne mente de ikke kunne klare seg uten.
Reinsdyrstråkk

Natt til 22. juni 1941 gikk de tyske soldatene mot grensebommen i Boris Gleb. Operasjon Barbarosso var startet.  Invasjonshæren var på 60 000 soldater og de hadde 6000 trekkdyr. På grunn av sviktende kommunikasjon og dårlige kart trodde noen av korpsets ledere at det fantes veier som var brukbare mellom Titovka og Murmansk. Men de prikkete stripene på kartet var i virkeligheten reinsdyrstråkk og det ble etter hvert klart at seiersmiddagen som var bestilt på et hotell i Murmansk en måned etter invasjonen ikke kom til å bli noe av.

Godt disponert

Alf R. Jacobsen har disponert materialet på en imponerende måte, og selv om jeg ville vite mer om enkelte ting, slik som Stalins nervesammenbrudd den siste helga i juni 1941,  er det beundringsverdig at han klarer å holde seg kun til det som hendte ved Litzafronten.
Jacobsen bruker en del svulstige ord og vendinger i beskrivelsene av de ulike militære, noe som er uvanlig og gjør at leseren fort skjønner hvor sympatien ligger.  Jeg stusset til å begynne med over dette blomstrende språket, det er ikke så ofte man treffer på det i sakprosa.  Men det er jo blant annet derfor han er så god, historien løftes med lettheten i språket.
Alf R. Jacobsen skriver knakende godt, noe tidligere forsvarssjef og sjef for Distrikskommando Nord-Norge, general Sverre Diesen bekrefter i bokas etterord,  der han selv tolker de militære operasjonene og vurderingene som ble gjort. Når det i tillegg er et stort note og personregister og boka er rikt illustrert med bilder kan jeg ikke gi annet enn full pott.
Terningkast 6

onsdag 11. juni 2014

Kjell Westö : Svik - Pax forlag – 310 sider




Fortidens stemme

I 1938 var Helsingfors en by der sårene etter borgerkrigen tjue år tidligere fortsatt var åpne og verket, samtidig som noen av byens innbyggere så at noe dystert på nytt hadde senket seg over Europa mens andre lovpriste Hitler og hans lederskap.

Matilda Wiik får seg sekretærjobb hos advokat Claes Thune, og hun er så dyktig og har et så behagelig vesen at hun snart blir uunnværlig på advokatens kontor. Thune bor alene, hans kone har i lengre tid hatt et seksuelt forhold til en av hans nærmeste, barndomsvennen og psykiateren Lindemark. Thune er sint, han føler seg ensom, men innrømmer det ikke for noen, og fortsetter  å holde kontakt med Lindemark og flere av de andre ungdomsvennene. Noen av dem har dannet en klubb de kaller Onsdagsklubben. I Onsdagsklubben blir de politiske ulikhetene mellom herrene stadig mer åpenbar, og gamle vennskap står for fall.

En ettermiddag overhører Mathilda stemmer på Thunes kontor, det er Onsdagsklubben som har møte, og en av stemmene er så kjent at det føles som om hun blir kastet tilbake i tid. Til en sengebenk i en fangeleir.  Plutselig er Matilda ikke bare Matilda, hun er også Miljafrøken og Miljafrøken snakker til Matilda og ødelegger den tilsynelatende sinnsroen hennes.

Det er Matilda/Miljafrøken som er den mest spennende karakteren i romanen. Både hennes fortid som vi gradvis får innsyn i, og den personlighetsforandringen som skjer med henne er troverdig og engasjerende.

Mot slutten tar boka seg voldsomt opp og de siste sidene har alle thrillerens elementer i seg.

Kjell Westö er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne boka. Jeg syns at både Sofi Oksanen og Katja Kettu skriver bedre i dagens Finland. Sofi Oksanen har allerede fått Nordisk Råds litteraturpris en gang, kanskje er det Katja Kettus tur å bli nominert snart? Om Kjell Westö vinner med denne boka får vi vite i slutten av oktober, en god og aktuell kandidat er han uansett. Han viser oss et  Europa i en brytningstid flere hevder kan sammenlignes med det dagens Europa står ovenfor.

tirsdag 10. juni 2014

En stridsvogn hos naboen



I pinsen leste jeg Miraklet ved Litza - Hitlers første nederlag på Østfronten. Boka er knallgod og jeg har vært ganske så inne i fortellingen. I går ettermiddag ville Lihku så gjerne gå seg en liten tur rundt kvartalet, så jeg la boka fra meg på bordet, men jeg la den kanskje ikke helt fra meg i hodet. For etter å ha gått tredve meter kjente jeg et skikkelig støkk i magen. Det sto en stridsvogn i hagen til naboen!




Ja, ok da - så var det en BÅT, med noen planker oppå! Og i følge Pål hadde den stått der i flere år, med en grønn presenning over. Men det ser ut som en tanks ikke sant?

torsdag 5. juni 2014

Er det bare meg?


Har jeg lest for mye Cupido, Bjørneboe, Vigdis Hjorth og Erica Jong? Spørsmålet er betimelig å stille etter at jeg fikk klinkekuleøyne som fremdeles er oppspilte mens jeg leste overskrifta til Alf Kjetil Walgermos artikkel 3. juni.

Der sto det; Glans, glans, glans oppå bordet – og det første jeg tenkte på var tuppen av penis på bordet. Etter å ha lest ganske mange ungdomsbokkritikker publisert i Vårt Land, kritikker som ofte, så vidt jeg husker i alle fall, ofte reagerer på for mye sex, selv om det ikke har vært kyssing engang, reagerte jeg jo sterkt på at denne kristelige avsia ville ha et slikt tema.

Etter noen nanosekunder kom jeg på at glans også kan bety noe annet. Men, altså – ser noen andre det, eller må jeg legge meg inn på en erotisk litteraturtørk? 


søndag 1. juni 2014

Oppsummering av mitt kvinne/mann prosjekt 2013



Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke har skrevet oppsummering på mitt telleprosjekt, så nå er det virkelig på tide at gjør akkurat det!

Det ble lest 6 bøker og skrevet 10 bloggposter om temaet – og resultatet er ganske skremmende.

Det var helt tilfeldig at det ble et slikt prosjekt. Men alt begynte med professor Erik Bjerck Hagens Litteraturkritikk fra 2004. Jeg visste ikke hvem Hagen var, og tenkte at en liten bok om litteraturkritikk kan jo ikke skade å lese. Etter det første kapitlet la jeg merke til at det bare var menn professoren henviste til, enten det var snakk om andre litteraturteoretikere, forfattere eller personer i bøker. Dermed begynte jeg å telle. Resultatet fra Erik Bjerck Hagens bok om Litteraturkritikk var sjokkerende ujevnt : menn 249 – kvinner 33.  

Den andre boka jeg valgte var Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larsen. Der leste jeg bare første del, ca. halvparten – og resultatet ble: menn 76 – kvinner 5.

På scenen i ditt eget liv av Else Barratt-Due ble tredje bok. En bok som handler om hvordan du skal formidle et budskap og trives foran publikum. Selv med kvinnelig forfatter ble resultatet nedslående; menn 22 – kvinner 5.

Den fjerde boka jeg valgte var Språk og Oppmerksomhet av Toril Moi. Dette er et essay i Aschehougs serie Stemmer. Stemmer skal være en arena for dagens samfunnsspørsmål og i 2013 – 100 år etter at kvinnene fikk stemmerett i Norge kom det ut 12 bøker i serien, fra 12 ulike kvinnestemmer. Forhåpningene om at kvinnene skulle vinne denne gangen var ikke bare store, jeg var sikker. Dessverre tok jeg feil – enda en gang. Det ble 16 menn og 13 kvinner.

Den neste boka var jeg også ganske sikker på kom det til å bli en sikker vinner for kvinnene. Forfatteren er Kathrine Aspaas og tema var Raushet.  Men farsken også! Der ble resultatet menn 126 og kvinner 46.  Jeg ble minnet om hvorfor det er viktig å gjøre lesere oppmerksom på overvekten av menn brukt som referanse og eksempler i bøker. Fordi hvem man trekker frem i en bok sier noe om hvem vi lytter til, hvem vi husker på, hvem vi fokuserer på og hvem vi fortsetter å lytte til.


Den siste boka jeg leste var Anita Andersen Sterk – Håndbok for jenter. Her var jeg  igjen helt sikker på at kvinnene ville være i flertall, se bare på tittelen. Men neida – det var ikke mange å telle, 8 til sammen, og resultatet; menn 5, kvinner 3.

Oppsummeringen viser at både kvinner og menn refererer oftest til menn: 

Erik Bjerck Hagen :                          Kvinner 33                        Menn 249
Erik Bertrand Larsen:                       Kvinner 5                        Menn 76
Else Barratt-Due:                              Kvinner 5                        Menn 22
Toril Moi:                                         Kvinner 13                        Menn 16
Kathrine Aspaas:                              Kvinner 46                        Menn 126
Anita Andersen                                Kvinner 3                        Menn 5


Sånn litt på siden og litt på kanten og likevel midt i kikkertsiktet av det jeg nå har konkludert med tar jeg med Vigdis Hjorts sine uttalelser på Kritikerseminaret på Lillehammer 2014:

“Jeg var på Dagsnytt 18 med Bjerck Hagen for 5-6 år siden. To menn var nominert til Nordisk råds litteraturpris. Bjerck Hagen sa vel rett ut at kvinner skriver dårligere enn menn. Jeg avviste det, for kvinner er jo på høyden på alle andre områder. Men det gutta produserer ligger nærmere opp til det som anses som gjengs kvalitetskrav. Noen ville si at det ikke er smigrende for mennene. Disharmoni burde belønnes. Når kvinners tekster avviker fra det gjengse, betraktes det som svakhet. Når menn avviker, blir det betraktet som veloverveide brudd med tradisjonen. Det må være kritikkens og resepsjonens oppgave å utvikle følsomhet for kvinnenes uttrykk i stedet for at kvinnene må nærme seg gjengs oppfatning om hva som er god litteratur.
Jeg har kjent på det selv; må jeg skrive som visse menn for å nå gjennom? Jeg har klart meg, men jeg hadde trengt mer klapp på skulderen når det var vanskeligst. Det som er marginalt trenger støtte. De som er i startgropa trenger oppmuntring, og tenkt å få møte noen som skjønner hva som skal til for at de skal klare å løfte tekstene sine! Jon Fosse fikk oppmuntring for å begynne med dramatikk. Resepsjonen er enormt viktig for den litterære samtalen.”  - referert av Merete Røsvik Granlund. Her er lenken til referatet av samtalen mellom Vigdis Hjorth og Invild Bræin.     

Og i Bok – Bilag til Dagbladet 19. Mai 2014, på side 14 er det et intervju med Josefine Klougart. I ingressen står det ”Josefine Klougart omtales som en dansk, litterær stjerne. Enkelte mener 28-åringen skriver som en 50 år gammel mann.” – Og jeg spør meg selv – Hvorfor er det så bra, og er det derfor hun er nominert til Nordisk råds litteraturpris for tredje gang; fordi femti år gamle menn kjenner seg igjen i hennes måte å skrive på?

Journalist Trude Ringheim stiller følgende spørsmål til Josefine: - du er blitt sammenlignet med en middelaldrende mann. Hvorfor?
Josefine Klougart : - Det er visst noe med mitt språk som man har funnet litt gammeldags, eller i hvert fall ”stort”. Og så er det kanskje dessverre også noe som ligger i vår kultur, tanken om at eksistensielle romaner med en viss filosofisk dybde og mange hundre sider, skulle være en slags maskulin skrift. Det har jo tradisjonelt sett vært et mannsyrke, dette å arbeide med skjønnlitteratur. Det er tross alt ikke så mye mer enn 100 år siden kvinnene fikk stemmerett, det skal man minne seg selv om, at det fortsatt er kamp.” Og med disse kloke ord fra Josefine Klougart avslutter jeg mitt kvinne/mann prosjekt 2013.