tirsdag 30. juni 2015

Rowan Coleman : Livet på nytt – Silke, 336 sider


Publisert i Altaposten 29. juni 2015


Rørende om tidlig alzheimer

Tenk deg å være 42 år gammel når du får diagnosen tidlig alzheimer. Tenk deg å ha to vakre barn, en ektefelle du elsker og et liv du alltid har drømt om, men så  plutselig glemmer du hva du jobber med og hvem du er gift med. Det er dette hovedpersonen Clarie opplever. Faren hennes døde av tidlig alzheimer, og hun arvet genet og sykdommen fra ham. Den yngste datteren var bare tre år gammel og Claire jobbet som lærer da de første tegnene på at noe var alvorlig galt kom. I begynnelsen prøvde hun å fortrenge signalene fra kroppen.  Hun ville ikke at det skulle være sant. Men tidlig alzheimer er en nådeløs sykdom, det nytter ikke å lure den eller å rømme fra den. Innhentet blir man uansett, og det gikk kort tid fra diagnosen var et faktum til Claire var helt avhengig av andre. Hun måtte slutte å jobbe, hun kunne ikke kjøre bil mer, og hun kunne ikke være alene hjemme lenger. Moren til Claire flytter inn for å hjelpe med det praktiske, og hun som har mistet ektefellen i samme sykdom sliter også med å akseptere hvor syk Clarie er blitt. Leserne får være med på en reise der Claire går fra å være velfungerende til å miste grepet om livet sitt.

Skiftende jeg-fortellere

Fortellerperspektivet veksler mellom Claire, den eldste dattera, mora og ektemannen. Dette grepet gjør at vi blir kjent med de innerste tankene og følelsene til de viktigste personene rundt Clarie. Dette er pålitelige kilder, og det er enkelt å tro på dem. Vanskeligere er det å tro på Claire – ikke fordi sykdommen hennes ikke er godt skildret, for det er den, men fordi Claire forteller sin egen historie. Hvordan kan en kvinne som ikke lenger husker bokstavene, som ikke husker hvordan hun trykker på mobiltelefonen, som ikke husker hva farger heter, og som stort sett er hjelpeløs,  fortelle detaljert ned til minste detalj om hva som skjer med henne? Jeg tok meg ofte i å tenke at boka hadde blitt mer autentisk hvis fortellerstemmen hadde vært allvitende. Slik det ble nå lot jeg meg irritere over hvor lite Claire husket, men hvor detaljert og nøyaktig hun skriver.
De siste årene er det kommet flere gode skjønnlitterære bøker som handler om Alzheimer, og den ene boka er tristere enn den andre. Det ble noen tårer denne gang også, selv om jeg har lest bedre bøker om temaet. Vil du lese andre skjønnlitterære bøker om alzheimer anbefaler jeg Alltid Alice av Lisa Genova. Genovas bok kom i 2007 og er nylig filmatisert med Julianne Moore i hovedrollen.

Terningkast 4 

søndag 7. juni 2015

Superkort om gaver - Andersson og Enger

I Rettstridig forføyning av Lena Andersson leste jeg disse kloke ord: «Gåvor man inte har bett om kan vara förfärliga i sine krav, sina anspråk, sin kladdiga demonstrasjon av givarens omsorg. Det var inte omöjligt att han uppfattade hennes kramande hand och hele hon som en sådan gåva.»

Det var forbausende likt mye av det som var ett av hovedbudskapene i Cecilie Engers Mors gaver.

fredag 5. juni 2015

Lena Andersson og venninnene




Nå har jeg endelig fått lest Rettstridig forføyning av LenaAndersson. Dette er en bok flere av mine lesende venninner mener de selv kunne ha skrevet, eller om ikke akkurat skrevet selv, så i hvert fall kjenner mange seg igjen i hovedpersonen, og ja – overraskende mange har sagt at Lena Andersson har skrevet den romanen de selv holder på å skrive….

Jeg outer ingen, aldri, så skrivende og lesende venninner  - hemmeligheten deres er trygg her hos meg, men jeg må bare få si – VIRKELIG? Er det slik at halvparten av mine venninner blir gnålende, masende og eiesyk etter noen netter med uforpliktende sex? Jeg tror jo ikke det. Ingen av mine venninner virker masete, eiesyke eller gnålende, så jeg blir så forundret når det ene oppegående mennesket etter det andre forteller at "det er som å lese historien om mitt liv" - og selv om det kan være små variasjoner i setningen, så er hovedbudskapet det samme. Ester = ukjent antall venninner. Jeg har ikke lest boka før nå, og har derfor i møte med mine venninner bare hørt, nikket og akseptert. Men neste gang, (jeg tviler ikke på at det kommer til å skje igjen), noen av mine bekjente/venninner sier at Ester = meg, kommer jeg til å stille mer spørsmål, 

Her er et kort referat fra boka:

Ester var sammen med Per. De hadde vært sammen lenge, og hadde et greit forhold som fungerte middels på alle punkter. Så møtte Ester Hugo Rask, og hun ble besatt av ham. Ester fortsatte å bo sammen med Per, hun overså ham, følte hans nærvær i senga som en belastning. Hun hadde mobiltelefonen i nattbordskuffa, venta på meldinger fra Hugo, men hun var ikke istand til forlate Per. Men Per var sterk nok til å forlate Ester, han merka tomheten hennes. Så Per ba Este rom å flytte ut, noe hun gjorde, og deretter la hun  all sin amorøse og intellektuelle kjærlighet over på Hugo som mest er interessert i seg selv, og veldig tydelig gir uttrykk for det. Men Ester tolker alt som blir sagt, og ikke minst, alt som ikke blir sagt, og hun finner en mening og en forklaring på både nærvær og fravær. Alle hendelser, og ikke-hendelser blir gjenstand for en deduksjon, og selv om det dukker opp et venninnekor som Ester ofte rådfører seg med hører Ester mer på kjødet enn på intellektet.

Rettstridig forføyning var underholdende, skarp og innsiktsfull om menneskelige relasjoner, og jeg likte boka! 

torsdag 4. juni 2015

Brynjulv Finstad : Halddi


    Bilde av Haldde tatt i dag fra Skaialuft.

Brynjulv Finstad var en multikunstner som bodde og arbeidet i Alta. I 2003 redigerte kona An-Magritt Rypdal Sveen en visebok, med Brynjulvs tekster, illustrasjoner og noter. Jeg har fått tillatelse til å publisere noen av tekstene i bloggen og begynnner med ett av de vakreste, som handler om Haldde, eller Halddi som Brynjulv brukte.  

Halddi

Se Halddi i nordlys i vinternatt stilla
med stålblanke rygger mot fjernere blå.
Der flammende bånd over himmelen skjelver
av urgamle minner vi nesten kan nå.
Vi lever vårt liv under stjerner og måne,
i undring og håp ser vi opp mot den blåne
av bølgende høyder og frostsprengte skar.
Hva er det vi søker? Hvor finner vi svar?

Hør, fjellet det hvisker til alle som lytter
at stier der finnes for tviler som tror.
Spør du om frihet, da søker du høyer
der ørna og fjellguden hersker og bor.
Om livbøra tynger; et glimt mot det fjerne.
slik tenner vi håpet, her vandrer vi gjerne.
Bak bølgende nordlys ei stjerne går ned.
Og vil vi da ønske, da ønsker vi fred.

Mot nord tegnes form gjennom frostdisens kappe
der lysene speiles i himmel og fjord.
Vi står ganske tause og ser, kan knapt fatte
så vakkert et land som vi eier på jord.
I suset fra tonene står vi og lytta,
å fanges et bilde av stein som er flytta.
Et byggverk er skapt og som evig skal stå
til trivsel for mange, til minne om få.

Vi bærer på minner fra fjellheimens gleder
vi søker å forme fram, si det med sang.
Men bilder og ord gir kun ekko tilbake
av alle de stemmer fra høyfjellets klang.
For hellig er fjellet og Halddi det heter,
som dette du finner ditt fjell om du leter
og slikt søker gleder som ikke forgår;
Som legende styrker og i dager og år.

Brynjulv Finstad


tirsdag 2. juni 2015

Kritisk kvartett - tilgjengelig for de som vil lytte

Kritisk kvartett er Litteraturhuset i Bergen sitt forum for litteraturkritikk og jeg elsker konseptet. Det snakkes om litteratur i et inkluderende språk, og det er så befriende med litteraturkritikk som er inkluderende og ikke ekskluderende.

Under årets litteraturfestival på Lillehammer fikk jeg med meg showet live, og jeg var begeistret. Hvor begeistret jeg var kan du lese HER!

Nå har jeg googlet litt rundt på nettet og oppdaget fort, og til min store glede, at Kritisk kvartetts tidligere diskusjoner ligger på nettet, fritt tilgjengelige for alle. HER er lenken!

mandag 1. juni 2015

Kari Nygaard : Det frosten tok : Aschehoug, 378 sider

Publisert i Altaposten 27. mai 2015


I 1811 ble hele flokken til en samisk sida slaktet ned på Gauldalsvidda.  Tapet av flokken førte til fattigdom og sykdom for den samiske befolkningen i området. Det var norske bønder som sto for nedslaktingen, de mente reinene spiste opp foret som var ment for deres egne husdyr. Denne boka er basert på hendelsene som fant sted for 204 år siden, men personene, konfliktene og de fleste stedsnavnene er fiksjon.

Symboltungt

I den lille bygda Hovdli har frosten ødelagt avlingen, og dette har skjedd flere år på rad. Mange sulter, og nøden er stor. Oppe på fjellet, bare en kort ridetur unna de ødelagte åkrene hadde samene slått seg ned med en flokk velfødde rein. Bygdas lensmann hisset opp mennene og vil at de skal ri til samenes leirplass for å gi dem beskjed om å forsvinne. Erik, en ung bonde fra bygda, ønsket ikke å bli med, men ble presset til å overta lederansvaret når lensmannen plutselig måtte dra for å rydde opp i uroligheter i nabobygda. Erik klarte ikke å stoppe de sinte bøndene, og de slaktet ned hele reinflokken, og det meste at kjøttet ble liggende og råtne. Samene flyktet, mange til Røros og Trondheim, mens noen dro til Sverige til slektninger. Vi følger den nygifte og gravide Marjja og hennes mann. Etter de fastboendes herjinger i reinflokken deres reiste de til Trondheim for å få seg jobb. De må skjule at de er samer og bruke norske klær. Marjja hater det, og lengter tilbake til fjellet og det frie livet, mens mannen hennes prøver å tilpasse seg.

Usympatisk lensmann

I Hovdli er Erik tilbake på gården. Han er deprimert og føler stor skyld for hva som skjedde på fjellet. Lensmannen er ofte innom gården til Erik -  ikke for å hjelpe ham, men for å tekkes Eriks vakre kone, Lea.

Lea er også gravid, og skjebnen fører Marjja og Lea sammen. Disse to kvinnene må kjempe mot naboer som tror Marjja gander dem, og som tror at Marjja utnytter Lea.
Historien har et godt driv, og det er ikke tvil om at Kari Nygarard kan kunsten å fortelle en god historie. Det finnes likevel litterære svakheter her som reduserer kvaliteten. Den tunge symbolbruken og bruken av frampek gjør at handlingen blir forutsigbar. Når kråker og menn i mørke klær dukker opp samtidig skjønner de fleste at det ikke blir en festdag, og når den ekle lensmannens uvenner blir utsatt for merkelige uhell med tragiske utfall, antar jeg at jeg ikke er den eneste som forstår at lensmannen har noe med dette å gjøre. Når mange av karakterene er fremstilt lite nyansert, og det ikke skjer noen utvikling i personligheten i løpet av boka, bidrar dette til en ytterligere forsterkning av forutsigbarheten.

Kari Nygaard har gjort en god jobb med det historiske materialet og det bør gi rom for ettertanke at det fremdeles er konflikter mellom bønder og reineiere. Jeg skulle ønske hun hadde tatt seg tid til å gjøre historien tettere. Hvis hun fjernet noen av frempekene, kunne det ha gitt rom for flere overraskelser for leseren, og det ville denne teksten hatt godt av. Men når alt dette er skrevet, jeg likte boka! Jeg likte historien og ble sjarmert av både Marjja og Lea.


Terningkast 4

lørdag 30. mai 2015

Litteraturfestival på Lillehammer - dag 3

Sarah Ramin Osmundsen - tidligere norgesmester i poesislam. Hun var drivende dyktig!

Gårsdagen ble en særdeles hektisk dag, selv om første litterære begivenhet ikke starta før 12.00. Da var det kritikerseminar med professor Jill Walker Rettberg og foredraget  "Stiller elektronisk litteratur nye krav til kritikken?" Professoren var kunnskapsrik og en dyktig formidler. Hun hadde forberedt seg godt, var i dialog med publikum og jeg lærte mye. Neste post på programmet var forlegger Bendik Wold fra Flamme forlag som skulle snakke om "Litteratur og kritikk i en ny generasjon". Det ble motstykket til det første foredraget. Wold startet med å si at han hadde arbeidet med et manus som han forkastet fordi han trodde det ble for kjedelig, men jeg lurer på om det er mulig. For kjedeligere 50 minutter enn han serverte i går har jeg ikke vært borti - jo, kanskje foredraget til svenske John Swedenmark for to år siden. Da konkluderte forfatter Mona Høvring med at høydepunktet på festivalen var da Swedenmark ikke snakket. Men uansett - den sublime kontekstualiteten i mannlige filosofers intertekstuelle erfaringsunivers kombinert med dårlig formidling (stirre ned i manus mens man leser fra arket, ha noen pauser for å drikke vann - da ser man opp, før man igjen stuper ned i manus og kaster ut kjedsommeligheter) gjorde at jeg følte at jeg hadde kastet bort femti minutter av livet mitt. Deprimerende tanke. Og - note to self......ikke tro på alt du leser, for i festivalprogrammet virket akkurat denne programposten veldig forlokkende. Men akk!

Etter denne begredeligheten skulle Guri Fjeldberg snakke om dystopisk ungdomslitteratur, men jeg hadde fått dagens dose med foredrag og dro heller ned til jernbanestasjonen for å spise suppe. Det angret jeg på, for Fjeldberg sitt foredrag hadde visst vært ett av årets høydepunkt.



Klokka 18.00 var det klart for programposten Kritisk kvartett - og det var noe jeg hadde gledet meg til - og ikke uten grunn viste det seg. Jeg bare elsker når professorer (slik som Eirik Vassenden) og postdoktorer (slik som Frode Helmich Pedersen) med kløkt, humor, selvironi og masse kunnskap - formidler og diskuterer litteratur uten bruk av distanserende fagterminologi. Kritisk kvartett er Litteraturhuset i Bergens faste forum for litteraturkritikk og består av tre medlemmer, de to herrene Vassenden og Helmich Pedersen samt Carina Elisabeth Beddari. Disse tre inviterer med seg en gjest til hvert arrangement, og nå var gjesten Martha Norheim. Det ble diskutert fire ulike bøker, og det ble aldri full enighet om hvor god bøkene var. Diskusjonene ble underholdende, lærerike og morsomme, og jeg ønsker meg flere slike arrangement. Håper Kritisk kvartett kommer på besøk til Finnmark Internasjonale litteraturfestival!

Kvelden ble avsluttet med en strålende forestilling og oppvisning i poesislam! Det varte 2 timer og 30 minutt og ikke ett av de minuttene følte jeg var bortkastet! Der skulle den tidligere nevnte Bendik ha vært for å lære seg noen formidlingsteknikker og spissing av budskap!

Therese Bakkevold - veldig morsom poesislammer fra Tromsø.

Poesislam og kjærlighet

Poesislam har feiret 10 års jubileum! Hurra! Hurra! Hurra!

Fredag 29. mai 2015 var jeg på jubileumshowet til Foreningen !Les der det ble markert at det var 10 år siden den første norgesmesteren i Poesislam ble kåret. Alle norgesmestrene var med på feiringen og alle bidro med liv og lyst. Taro Vestrø Cooper har vunnet to ganger, og han var en begeistret og strålende konfransier. Jeg fikk lyst til å sjekke ut litt mer om Taro og kom over denne fine artikkelen på fabelaktigformidling.no. Les!!!!!

De som deltok i går, foruten Taro var: Sarah Ramin Osmundsen, Ron Røstad, Therese Bakkevold, Lars O. Haugen, Lars Tønnesen (Atlars) og Torgeir Rebolledo Pedersen.

Vet du ikke hva slampoesi er kan du se på dette fine eksemplet: 

Litteraturfestival på Lillehammer - dag 2

                                            Ebba Witt-Brattström - min nye heltinne!

Her kommer en oppdatering fra Lillehammer, og selv om jeg hadde store planer om å blogge hver dag, sier det seg selv at det kan bli vanskelig, så derfor er oppsummering av dag 2 litt forsinket. Men her kommer det:

Startet dagen tidlig, med frokost klokka 08.00 før jeg tuslet opp til Breiseth for jurymøte. Møtet bød på visse overraskelser, diskusjoner og personlige aha-opplevelser, og det var derfor en ganske sliten versjon av meg som gikk tilbake til vandrerhjemmet. Her måtte jeg ta et dypdykk i programmet for å oppdatere meg. Problemet med Litteraturfestivalen på Lillehammer er at det er alt for mye bra. Og grunnene til at jeg sier at det er et problem er fordi det hele tiden må prioriteres mellom interessante arrangementer. Jeg valgte å høre på Turid Farbregd som snakket om Katja Kettu og hvordan det var å oversette Jordmora fra finsk til norsk. Arrangementet var i parken, og det var øspøs regnvær og bitende kaldt, så jeg klarte bare å få med meg 10 minutter før jeg måtte kaste pleddet og springe på kafe Stift og ta meg en kopp kaffe. Så fikk jeg med meg en veldig interessant debatt mellom professor Ebba Witt-Brattström og lektor og kritiker Tue Anderson Nexø. Temaet var kritikk, kjønn og politikk -og Ebba Witt-Brattström var en meget dyktig formidler og jeg har lyst å lese noen av bøkene hennes. Tue Anderson Nexø kom veldig til kort her syns jeg, han ble utydelig og kjedelig i forhold til den godeste Ebba. Så min konklusjon er at jeg digger Ebba. Hun sa noe slik som at all teori lyver fordi det forenkles. Slikt gir gjenklang hos meg.

Så var det middag med Kritikerlaget og jeg traff min gode venn Silje og skravlet med henne og flere nye bekjentskaper. Klokka 20 var vi på plass i teltet for å få meg oss samtalen : Å snakke om sex". I 2010 startet Ingrid Treborg bloggen Flink pike. Det var en blogg som mange trodde var skrevet av 3 jenter, - 3 jenter som var veldig anonyme og veldig åpne i forhold til kropp og seksualitet. Men det var bare ei jente som sto bak bloggen, og det var Ingrid Treborg. Hun ble intervjuet av en ung mann jeg ikke fikk med meg navnet på, og de to hadde en helt grei dialog. Høydepunktet var likevel når Treborg leste fra boka Flink pike.

Det var iskaldt i teltet og vi gikk derfor før teaterforestillingen som også handlet om sex begynte.

Neste stopp var litteraturquiz på Banken. Jeg satt sammen med et nytt lag i år, og vi kom på 10. plass. Mer om quizen kommer kanskje senere. Etter quizen ble jeg invitert med på etterpåfest på Breiseth (eller den festen jeg aldri burde gått på ifølge Moshonista). Men det mener  hun bare fordi hun selv bare lusket forbi hotellet, og rett til vandrerhjemmet. Jeg kom bare en halv time senere enn henne - og jeg er ganske fornøyd med egen festivalinnsats.

Torsdagens beste: Ebba Witt-Brattstôm - uten tvil!

onsdag 27. mai 2015

Litteraturfestivalen på Lillehammer - dag 1

Planen var å legge ut masse fine bilder, men etter nøye gjennomsyn av dagens knipsing har jeg konkludert med at denne første oppdateringen fra årets festival på Lillehammer må skje uten bilder.

Vi ankom ca. 15.00 og sjekket inn på vandrehjemmet på jernbanestasjonen. Rommene er fine og rene og både medblogger og jeg er fornøyd så langt.

Første arrangement var i litteraturteltet klokka 16.00. Teltet var varmt og hyggelig og minnet mest om en gammel saloon, ikke det at jeg har vært i så mange gamle saloonger, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det var fullstappa i teltet og stemninga var god. På scenen var Ingvar Ambjørnsen, Helene Uri, Lars Petter Sveen. Detattleder Fredrik Wandrup - og tema var: Hvor ble det av fantasien? Her er notatene mine slik de ble kludret ned i teltet:
Ambjørnsen er morsom! Uri er litt gammelmodig. Hva syns de om Knausgård? Sveen har ikke lest ham - bryr seg ikke om det. Han mener at den litterære scenen i Norge er fri, og at det er positivt med ulike stemmer, selv om han savner mer fokus på noe utenfor seg selv. Ambjørnsen kom med dagens beste: De som ser ned på de som leser kiosklitteratur kunne endelig hengi seg til serielitteratur - om Min Kamp i seks bind. Uri mente at hun kunne ha reagert med misunnelse, men hun har vært moralsk indignert, og hun brukte ordet avsky, selv om hun selv mente det var et for sterkt ord. Sveen sa at han hadde håpet å slippe å snakke om Knausgård, og Ambjørnsen har et problem i og med at han driver og avbryter Uri, og mens han selv snakker forteller alle hvor interessant det han selv sier er. Rart å legge merke til.

Andre arrangement var på Nansenskolen, og vi hørte på tre kjente og kjekke forfattere som leste fra sitt siste verk: Helle Helle, Rune Christiansen og Kristina Sandberg - en dansk, en norsk og en svensk.

Deretter gikk vi på cafe Stift, min favorittkafe på Lillehammer. Vi deltok på barne - og ungdomsquizen og tapte stort. Vi fikk 20 poeng - de som vant fikk mer enn dobbelt, men vi deltok med liv og lyst og i morgen er det ny quiz som vi helt sikkert ikke kommer til å vinne.