mandag 2. mars 2015

Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth : Kampen for livet – Schibsted, 249 sider

Publisert i Altaposten 2. mars 2015



Den tøffe kampen

Anniken var akkurat flyttet til Alta for å studere russisk da hun oppdaget at hun var alvorlig syk. Hun hostet blod, og ble sendt til sykehuset i Hammerfest for nærmere undersøkelse.  Etter uker med  tester, prøver og undersøkelser fikk hun vite at hun hadde fått lymfekreft. Hun var 23 år gammel og  hennes største bekymring var ikke sykdommen, men hvordan det kom til å gå med forholdet hun og Erlend hadde. De hadde vært sammen i en måned når Anniken fikk de første symtomene, og Anniken var redd for at Erlend ikke ville være sammen med henne mer. Men Erlend hadde mønstret på MS Loveboat og lettet anker, og han aktet ikke å mønstre av.

Kjærlighet er vakkert, og i Kampen for livet blir vi minnet på det.  Historien blir fortalt kronologisk, og skifter mellom Anniken og Erlends perspektiv. Det gjør at noen hendelser blir fortalt flere gang, men det syns jeg ikke gjør noe. Det er interessant å få innblikk i hvor forskjellig en og samme situasjon kan oppfattes av to personer.

Dialoger - nei takk 

Det er til tider en del oppstyltede dialoger noe som ødelegger flyten i teksten. Jeg ble sittende og undre meg over om det er normalt å snakke så pedagogisk riktig til hverandre. Jeg tar med et eksempel fra når Anniken forteller om en dag Erlend hadde vært på skitur og brukt fem timer lengre enn planlagt, og hun var så redd for at han var skadet at hun ringte til politiet og meldte han savnet.
«Anniken», sa Erlend overbærende og satte seg ned ved siden av meg. «Jeg forstår du ble bekymret, men du må innrømme det var i drøyeste laget å ringe politiet».
«Ok, men jeg ble bare så redd.»
«Det var veldig dumt av meg å glemme mobilen»
Vi satt stille og holdt rundt hverandre en liten stund, før jeg spurte:
 "Er det sånn du føler deg når du er redd for å miste meg?" 
"Det er klart jeg er redd for å miste deg. Men ikke så redd at jeg ringer politiet,»
Sånn generelt sliter jeg med dialoger i erindringsbøker. Samtalene har ofte foregått for flere år siden, og med mindre de har brukt opptaksutstyr blir ikke gjengivelsen autentisk. Denne boka fikk meg ikke til å endre oppfatning.

Dette er en kreftbok, og etter å ha lest en del bøker i samme sjanger ble jeg positivt overrasket over hvor lite emosjonell jeg ble under lesningen. Vanligvis bør jeg ha tørkepapir i umiddelbar nærhet, og jeg hulker meg gjennom sidene. Men her var fokuset ikke på at det var synd på Anniken, som har fått diagnostisert kreft 3 ganger på fire år, men på et sterkt vennskap og kjærlighetsforhold. Anniken har hatt det vanskelig, Erlend har hatt det vanskelig, men for meg ble det ikke vanskelig å lese om det.  

fredag 27. februar 2015

Til Karasjok på kritikeroppdrag i minus 40

12. januar skulle jeg til Karasjok videregående skole på kritikeroppdrag for Foreningen !les. Jeg skulle tidlig inn i klassen, hadde planlagt tre timer i klassen, og nyoperert som jeg var bestemte jeg meg for å kjøre til Karasjok dagen før. Det er 20 mil fra Alta til Karasjok. Problemet var bare at i Alta var det 26 kuldegrader, og rapporter fra Karasjok sa at det var 40 grader der oppe. Men skal man på jobb, så skal man på jobb. Vi lasta bilen med skuterklær, varme soveposer, termos med varmt vann og telys - hvis uhellet var ute og bilen stoppa skulle vi ikke fryse, var planen. Og heldigvis gikk det strålende. Å kjøre bil i minus 40 er meget spesielt - vi kjørte med 70 som maksfart, det er noe med at alt på bilen er stivt. Første stopp etter en time var i Masi. Der var det 34 grader og jeg sendte en melding til en kollega i Karasjok for å høre hvor kaldt det var blitt der oppe. Hun rapporterte om 45 kuldegrader. Vi vurderte å snu. 45 kuldegrader er grusomt kaldt. 

                                             I Masi



Men vi snudde ikke og etter noen timers småstressa kjøring kom vi til Scandic Karasjok. Vi fikk oss et fint rom og sov godt, og neste morgen dro jeg til skolen.


Det var så kaldt når jeg gikk ut fra hotellet at jeg ikke fikk puste. Da kom jeg på at det bare var 7 uker siden jeg var lungeoperert, og det var bare tre uker siden siste røntgen der det ble sjekket om lungen var kommet "i vegg" igjen. Fikk antydninger til panikk da. For hvis jeg pustet så dårlig bare når jeg gikk fra hotellet og til bilen - hva kunne skje hvis bilen stoppet på tur tilbake til Alta? Jeg måtte snakke veldig strengt til meg selv og håpe på at bilen ikke stoppa og at hvis den gjorde det - så ville telysene holde temperaturen oppe i bilen til det kom hjelp. Trygt plassert på skolen ble jeg presentert for den kjempefine klassen. De fleste elevene var engasjerte, og guttene like mye, om ikke mer enn jentene. De ble gode diskusjoner og jeg utfordret dem litt på vurderingskriteriene til Per Thomas Andersen.


                                Avstemning - jeg sier ikke hvilken bok. Men godt likt var den.


 På vei tilbake til Alta. Temperaturen var 40 når vi starta i Karasjok og 22 når vi kom til Alta. Alt gikk helt strålende, og det er bare noen dager til jeg skal tilbake igjen. Heldigvis er det ikke meldt om like lave temperaturer.

For to år siden var jeg krtikerfadder i Honningsvåg. Det var fint det også!

onsdag 25. februar 2015

Ungdomsbøker - lest og hørt

Jeg har tatt helt av på ungdomsbøker de siste månedene – og jeg har ikke skrevet om noen. Skal ikke anmelde ungdomsbøker nå, men lager en liten oversikt over hva jeg har konsumert. Det meste har vært lydbøker.
Sofia Nordin

Bok 1 leste jeg i sommer og den er helt strålende. Så jeg måtte kjøpte bok to og tre på svensk e-bok etter hvert som de kom ut, og den tredje boka kom for ca. en uke siden. Dette er dystopisk litteratur og helt superkort fortalt så handler det om en gruppe ungdommer som er de eneste gjenlevende etter at en gruelig feber har utryddet det meste av menneskene på jorden. Handlingen foregår i Sverige. Bok en og to var super, bok tre var gørrkjedelig.




Sigbjørn Mostue : Den siste magiker 1-3 : Lydbøker
Sigbjørn Mostue skriver alltid godt syns jeg. Han tar barn og ungdom på alvor, og gjør det skikkelig skummelt og skikkelig magisk. Jeg lot meg underholde godt av første og andre boka, men på tredje kjente jeg at det ble litt mye magi på rappen. Jeg hørte alle tre rett etter hverandre, og det blir litt mye. Min skyld, ikke Sigbjørn Mostue sin feil.






Daniel Defoe : Robinson Crusoe – Lydbok.

Trengte en oppfriskning på gamle gode Robinson, og denne utgaven med Per Frich som leser var god. Fornøyd med valget av bok og underholdning.





Kristin Cashore : Hemmlighetenas rike.

Dette er tredje boka i fantasytrilogien som begynte med Nådegaven. Den leste jeg på norsk. Så leste jeg oppfølgeren, Fire, på engelsk, og så hørte jeg tredje og siste bok Hemmligheternas rike på svensk. Det buttet litt imot på tredje boka her også. Liker serien, men syns det blir mye sutring og prat og så er hovedpersonene veldig barnslig og umoden, og det e klart, det er jo en ungdomsbok, men likevel…





Laini Taylor : Daughter of Smoke and Bone. Første bok i en trilogi som handler om engler og djevler og kjærlighet og den er skikkelig god. Nå har jeg jo bare hørt den ene, men jeg har lasta ned bok 2 og 3 også og gleder meg til å lytte på dem. Bazar forlag har oversatt serien til norsk, og jeg tror siste boka kommer ut i disse dager. 

tirsdag 24. februar 2015

Kaoshjerte er nominert til kulturdepartementet sin pris for barne- og ungdomslitteratur!



Hurra! Og her er linken til min anmeldelse av Kaoshjerte. Det er jo en del andre som også er nominert, og den lista kommer her:

Litteraturprisen

Taran Bjørnstad : Krokodilletyven – Cappelen Damm
Nina Elisabeth Grøntvedt : Supersommer…eller? – Aschehoug
Liv Marit Weberg : Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til – Aschehoug

Bildebokprisen

Eliv Hovdenak : Øya – Cappelen Damm
Mari Kanstad Johnsen : Ballen – Gyldendal
Camilla Kuhn : Samira og skjelettene – Cappelen Damm

Fagbokprisen

Stein Erik Lunde og Ragnar Aalbu : Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen – Gyldendal
Beate Muri : Historien om 17. mai – Omnipax
Ellisiv Reppen : Sjakk. Slik blir du helt konge – Cappelen Damm

Illustrasjonsprisen

Inger Lise Belsvik
Anna Fiske
Øyvind Torseter

Debutantprisen

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte – Aschehoug
Ayse Koca : Yoko Onur – et balleliv – Omnipax
Alexander Løken : Trollskallen – Cappelen Damm

Oversetterprisen

Tom Lotherington
Lene Stokseth
Tiril Broch Aakre

Tegneserieprisen

Bjarte Agdestein, Ronald Kabicek og Endre Skandfer : Brennerpunkt, Oslo – Egmont
Øyvind Lauvdahl og Jens K. Styve : Kinatown – Jippi
Xue Ting Yang : Et annet sted  - Jippi

Trenger du begrunnelsene og litt mer informasjon kan du gå til Barnebokinstituttet sine hjemmesider og lenken den har du her

søndag 22. februar 2015

Litt søndagskveldshumring om Haagensen og Morrabla!

Jeg har ikke lest Maria Navarro Skarrangers Alle utlendinger har lukka gardiner, men har fått med meg at mange kritikere og mange bloggere har likt boka. Så jeg skal lese den - snart. I går ble jeg ferdig med et essay der jeg skrev om vurderingskriterier brukt av norske kritikere, og jeg så på resepsjonen av Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Helt på slutten skulle jeg bare sjekke ut noe i forbindelse med Olaf Haagensen, kritiker i Morgenbladet og Vagant, og kom over en artikkel i Dagbladets helgeavis, som ikke ligger på nettet. Men jeg sakset frimodig for jeg syns det var så fornøyelig: Følgende er klippet ut fra Dagbladet denne helga og det er Maria Navarro Skarranger som blir intervjuet.
Hvem i norsk offentlighet vil du helst ikke se på Instagram med boka di?
Oi: Kanskje han som anmeldte meg i Morgenbladet, Olaf Haagensen. Jeg fikk jo totalslakt i Morgenbladet. Men, det er jo bare fordi han, hva er det han gjør ‘a?
Tar en doktorgrad i litteraturvitenskap, tror jeg, og kanskje han lest boka mi med et litteraturvitenskapelig blikk hvor han liksom leter etter og ser om dialogene mine kan ha et rom for filosofisk ettertanke. Dette er ungdomsskolen, det er ikke akademikere.
Det er ikke rom for filosofi? -
Kanskje det er rom for ettertanke i boka mi, men den ligger på et annet nivå enn det jeg trorHaagensen ser etter. Eller Bernard Ellefsen da, han andre Morgenbladet-anmelderen, som også har litt av det samme gående.
Hva leser du om dagen, annet enn sutringa til Morrabla’?

Akkurat nå leser jeg Proust. Det er pensum.

torsdag 19. februar 2015

Isaak Babel : Fortellinger fra Odessa : Oktober, 221 sider

Publisert i Altaposten 19. februar 2015


Gudsjammerlig bra

Isak Babel ble født i Odessa i 1894. Han vokste opp i en jødisk middelklassefamilie i en belastet bydel i Odessa.  I 1940 ble han henrettet ved en eksekusjonspelotong. Rettsaken som førte til henrettelsen varte 20 minutter og var ledet av Lavrentij Beria. Femten år tidligere hadde Maksim Gorkij utropt Babel til «det beste Russland har å tilby».  Nå er 19 av de beste fortellingene hans samlet i en bok, oversatt av Marit Bjerkeng, og for de som er opptatt av god litteratur og historie kan begivenheten sammenlignes med å åpne en skattkiste.

I første del følger vi ulike byoriginaler, med røverkongen Benja Krik i spissen. Vi møter bombesjokkofre, bordellmammaer og alminnelige borgere. Mennene er generelt tynne og spede, mens kvinnene er digre matroner med skjegg og slagstøvler.

Kontrastene er store, både i handling og i språk og aldri før har jeg lest så mange motstridende følelsesmessige ytringer i en setning . Dette litterære grepet kan kanskje sies å være en av Isaaks Babels signaturer.  

«Hun ropte med lykkelig og fortvilet røst……..»
«….og jeg gråt så bittert, så fulltonet og lykkelig som jeg aldri har grått siden i livet.»

Spor av Tolstoj

I etterordet, skrevet av oversetteren opplyses det om at Isaak Babel beundret de store romanforfatterne, og spesielt Tolstoj. Jeg syns dette vises i teksten. Jeg tenkte ofte på Tolstoj mens jeg leste, og selv om Babel skriver råere, så betrakter han sine karakterer med  et like kjærlig og skjelmsk blikk som Tolstoj gjorde.

Jeg vet at mange har lest Haren med øyne av rav (2010) som handler om Ephrussifamiliens rikdom og fall, og i Fortellinger fra Odessa møter vi de igjen. Denne familien hadde penger nok, og kunne gjennom bestikkelser kjøpe en skoleplass til sin sønn. Unge Isak hadde arbeidet hardt for å få karakterer som var gode nok til å komme inn, men mistet plassen.
  
I bokas andre del forteller forfatteren fra egen oppvekst, og det er beskrevet så detaljert at man kjenner handlingen på kroppen. Språket er finurlig, spenstig, handlingsmettet og konsentrert, og det må ha vært både en fryd og en stor utfordring å oversette disse fortellingene.

 «Vi kastet oss over det hvite brødet som villmenn, det går ikke an å forklare det nå, hvordan det var; kjørte våre skarpe hundetenner inn i det spindelvevlette loffestoffet. I to uker etter ankomsten svevet vi omkring beruset i et salig fordøyelsesbesvær.»

Selv om Isaak Babel skriver om eget liv, er det befriende deilig å lese noe som ikke handler om norsk samtid. Trenger du en pause fra de norsk navlebeskuing anbefaler jeg et dykk inn i noen av Odessas bakgater.


Terningkast  6

lørdag 14. februar 2015

Vakkert kjærlighetsdikt



KJÆRLEIK
Til slutt gav eg opp

å leita etter gåver, 
bukettar
valentinkort
og langstilka roser
på dei rette dagane.
Eg fann
eit lass med ved i tunet,
ein nymåla vegg,
eit spann med bær frå fjellet,
249 mil i bil,
ein fisketur
og timar ved flammen.
Den store optikaren
må snart gi meg ny time
til nye brilleglas.

lørdag 7. februar 2015

Fantastiske Amanda Palmer

Jeg har lenge tenkt på å se TED-talen hun holdt i februar 2013, og nå klarte jeg endelig å prioritere riktig. Her er den hvis du vil se den, ca 13 minutter det har du vel tid til?



Jeg har fulgt Amanda på twitter og på facebook en stund nå, og jeg blir bare mer og mer begeistra for henne. Har kjøpt lydboka The Art of Asking som hun leser selv, og jeg gleder meg til å ta fatt på den.

fredag 6. februar 2015

SAMELITTERATURPUSHER!


Det er en ære å bli nevnt som en samelitteraturpusher, og jeg vil takke Altaposten og Moshonista for akkurat det. Det finnes ingen andre aviser i Norge som anmelder så mange bøker med fokus på Finnmark eller med fokus på samisk litteratur som Altaposten. Jeg har studert Retriver (som er et digitalt nyhetsarkiv) og søkt etter hvem som har anmeldt de syv siste bøkene som Altaposten har anmeldt. Resultatet er overraskende og viser at fire av bøkene kun er omtalt i Altaposten.

Nrk ; 5. februar, Dag & Tid: 6. februar 

Finner ingen andre anmeldelser.

Vårt Land : 26.januar 2015, Dagbladet 20. desember 2014, VG 25. oktober 2014.

Dag & Tid: 28. november 2014, Morgenbladet : 28. november 2014, Vårt Land : 26. november 2014, Dagsavisen : 19. november 2014, Bergens Tidende: 16. november 2014, Klassekampen : 1. november 2014.

Finner ingen flere anmeldelser.

Finner ingen flere anmeldelser.


Finner ingen flere anmeldelser.

torsdag 5. februar 2015

Gøhril Gabrielsen : Din, alltid : Aschehoug, 208 sider

Publisert i Altaposten 5. februar 2015


Intenst nærportrett i tre deler

Gøhril Gabrielsen ble født i Honningsvåg i 1961, og hun vokste opp i Lakselv og Kirkenes. Dette er hennes fjerde roman.

I en navnløs by i nord, en by der jernmalm blir hentet ut og knust vokser det opp en jente som føler at foreldrene ofte syns at hun er en pest og en plage. De er slitne om ettermiddagen og ber dattera være stille. Først etter at hun har lagt seg på kvelden får de varme og latter i stemmene sine. De har ikke plass til henne i sin tosomhet. Når hun er 12 år blir hun storesøster til en liten gutt, en gutt hun for det meste kaller ungen. Ungen skriker og skriker og skriker og foreldrene krangler og skriker til hverandre. Så reiser familien på ferie til en hytte langt sør i landet, og der finnes det fristelser for faren. Fristelser i form av en søt hyttenabo som blafrer med øyenevippene og omgir seg med deilig blomsterduft.

«Jeg lukker øynene, ser for meg nabokvinnens grådige fingre, hvordan hun fornøyd slikker fingertuppene etter et ekstra godt måltid.»

Jenta føler at hun begynner å skjønne de voksnes verden. Hun ser at rynkene i moras panne blir dypere, og at faren har skiftet kompasskurs. Og lillebroren gråter uten stans.
Sett gjennom blikket til en 12 år gammel jente som plutselig skjønner at pappa er en karamell som mamma helst vil nyte alene – uten barn og uten søte hyttenaboer, blir historien fortalt med en intens nærhet som nærmest tok pusten fra meg.

Allerede fra de første setningene skjønner man at det ligger noe tragisk i fremtiden. Noe grusomt kommer til å skje, og det er vår hovedperson som har skyld i det. Den dårlige samvittigheten og den store skyldfølelsen hun bærer preger livet hennes og dette er skildret detaljert og likevel med en knapphet som fører til at teksten aldri blir påtrengende. Dette er ikke boka du velger hvis du vil ha lett underholdning, tematikken er for brutal for det.

Boka er tredelt og handler om ulike stadier i hovedpersonens liv og utvikling.

Dette er ikke første gang  Gøhril Gabrielsens skrivekunst har satt meg helt ut – det skjedde også med Svimlende muligheter, ingen frykt som ble utgitt i 2008. Den romanen er noe av det beste jeg har lest av en norsk samtidsforfatter. Under lesingen av Din, alltid følte jeg på noe av det samme. Språket er presist og finslipt. Observasjonene og beskrivelsene av relasjonene mellom hovedpersonen og de andre karakterene virker troverdig og historien er skrevet med en suggererende kraft som gjorde det umulig å legge boka fra seg.

Terningkast 6