lørdag 3. desember 2016

Roger Albrigtsen : Krigens vitner : K-dokumentar, 237 sider

Publisert i Altaposten 2. desember 2016



 
Unike bilder og mange fine historier 


Forfatter, journalist og formidler av lokal krigshistorie, Roger Albrigtsen er bosatt i Lakselv. Han har i mange år arbeidet med krigshistorie og han har truffet og blitt kjent med en rekke mennesker i løpet av disse årene. I denne boka lar han også leserne bli kjent med noen av disse og skjebnene deres. 

Boka inneholder 25 historier fra Finnmark under andre verdenskrig, samt forord, etterord og et stedsnavnregister. Det er mange bilder her, de fleste fra private arkiver. 
Det er uvant å lese en sakprosabok der forfatteren er så tydelig til stede som Albrigtsen er i flere av fortellingene. I Lebensborn 3409, der vi blir kjent med historien til Egil Becker er dette svært tydelig. Jeg fikk umiddelbart en «Tore på sporet» følelse. Ikke bare skulle forfatteren og Egil Becker reise sammen til Tyskland for å finne Egils familie, men det var noe med språket og stemningen i teksten som ga meg disse assosiasjonene. Men det var en fin og rørende historie, men et uvanlig fortellergrep. 

Det var mange grusomme skjebner, og mye sult, frost og død i Finnmark under krigsårene. Albrigtsen har fordelt historiene slik at det også blir plass til de mindre dramatiske hendelsene. Vi får f.eks historien til Edel Berit Kristine Klemetsdatter Hætta Eriksen fra Kautokeino, som selv om hun opplevde krigen i Finnmark ikke opplevde noen nød. Familien hadde mat nok og de sultet aldri. 

Det er lite skrivefeil i boka, men jeg mener at teksten kunne ha vært arbeidet mer med. Språket er effektivt, budskapet kommer frem og det er jo tross alt det viktigste, men likevel savner jeg et bedre språk. 

Jeg har de siste årene lest en god del av de bøkene som er blitt skrevet om Finnmark og andre verdenskrig, og hver eneste av disse bøkene er viktig, slik også Albrigtsen siste bok er. Enkelte av historiene som finnes i Krigens vitner har jeg lest om i andre bøker, mens andre var helt nye for meg. I en bok med så mange historier blir det fort at noen av historiene overlapper hverandre, slik er det også her. Men samtidig gjør ikke dette så mye, hver enkelt har sin egen unike historie og det er viktig at det finnes bøker der disse historiene kommer frem. Det er ikke så mange igjen som husker hvordan det var å leve i et Finnmark i krig, så takk til Roger Albrigtsen som gjør en stor jobb med formidlingen av vår nære krigshistorie

Terningkast 4

onsdag 23. november 2016

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!



Klassisk fortrengning?

Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt.
Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i flere intervju, blant annet med Cathrine Sandnes i Samtiden 27. februar 2014 fortalt om sin egen psykoanalyse, og i Språkets lekkasje, en artikkel publisert i norges største filosofiske tidskrift, Agora, forteller hun om fem plutselige lammende smerteanfall som fører til en erkjennelse om noe hun har fortrengt. Hun skriver brev til landets psykoanalytikere og det ender med at hun ligger på den samme sofaen som Hulda Kråkefjær i Tredje person entall, Den kvinnelige hovedpersonen i Død Sheriff og Bergljot i Arv og miljø. Disse protagonistene lever liv som er delvis blåkopier av det livet Vigdis Hjorth i intervjuer hevder hun lever. Hvordan er det da mulig å ikke forstå at leserne reagerer? Mange voldsomme scener går igjen i flere bøker, scener som kan kalles nøkkelscener. Blant annet denne scenen som er i Tredje person entall, Arv og miljø og Hva er det med mor.
-Femåring?
- Nei, femøring.
- Du sa femåring.
- Jeg mente femøring. Det var som om jeg ble knust.

-Nesten knust som femåring?  Hjorth, Tredje person entall 2008, s. 169

Nøyaktig samme situasjon beskriver hun at hun selv har drømt i tidsskriftet Agora i artikkelen «Språkets lekkasje» fra 2014.

«Femåring, spurte han.
Femøring, sa jeg.
Du sa femåring, sa han.
Mente femøring, sa jeg og fortalte drømmen om igjen: Da garasjeporten traff oss, var det som om jeg ble knust.
Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.» Agora, 2014

Vigdis Hjorth driver med performativ biografisme, og hun gjentar seg selv i bok etter bok, og eksemplene er så mange og så omfattende at det ikke blir plass å nevne mer enn noen få her.
Både Hulda fra Tredje person entall og Bergljot fra Arv og miljø tror at faren til deres fem år gamle datter går inn til datteren om natten. Og både Hulda /Bergljot er redd faren sin, og blir urolig når han tilbyr seg å pusse opp leiligheten når Hulda /Bergljot har flyttet fra mannen sin. Hos Hulda er det et elektrisk anlegg, hos Bergljot er det badet. Hulda og Bergljot har nøyaktig samme erfaring første gang de tror de skal ha sex. Samleiet gjennomføres ikke, Hulda/Bergljot går hjem og fortviler i møtet med den tomme dagboka som endelig skulle blitt fylt med ekte lidenskap. De dikter opp en historie om vill og uhemmet sex, moren finner dagboka, leser, forteller om dette til far, som drikker seg full og går ut i skogen og returnerer hjem med ordene: Det er ikke lett å være menneske. Dette var bare noen av eksemplene på intertekstualiteten i Vigdis Hjorths bøker, og der de samme tekstene brukes igjen og igjen, og ofte er det scener og situasjoner som handler om overgrep, seksualitet, drømmer, og forholdet til far eller mor eller søster. 
Hvordan er det mulig for Vigdis Hjorth å bli forundret? Hun har jo selv fortalt oss dette? Hun har ropt det ut, i bok etter bok, omskrevet den samme historien gang på gang, og ingen har skjønt hva hun har villet frem til, med disse femøringene og femåringene som hele tiden dukker opp som mareritt. Hvordan er det mulig å ikke se det? Eller er det slik at alle vet, men det er ikke lov å si det, slik at de som påpeker dette blir som gutten i eventyret som forteller at keiseren ikke har klær på?

Det var Moshonista, kanskje den største fan Vigdis Hjorth har, som gjorde meg oppmerksom på hvor mye likt det var i Arv og Miljø og Tredje person entall. Da jeg begynte å lese skjønte jeg at denne selvkopieringen ikke bare handlet om Arv og miljø og Tredje person entall, men er et grep Vigdis Hjorth benytter seg av hele tiden. Bruker hun de samme eksemplene i roman etter roman fordi hun har dårlig fantasi, eller gjør hun det fordi dette er hendelser hun selv trenger å bearbeide? 

torsdag 27. oktober 2016

Karin Bjørset Persen : Kineserne kommer! Juritzen : 251 sider

Publisert i Altaposten 26. oktober 2016 



På tide med fornyelse

Dette er den tredje boka Bjørset Persen skriver fra Bjørkvik med stort sett det samme persongalleriet. 
Forlaget har underkommunisert dette -  kanskje fordi de to første bøkene (Julebrevpikene og Nedlagte brudepiker) ble utgitt på et annet forlag. I Kineserne kommer er hovedpersonen Helene, bestevenninnen til Magnhild som var hovedpersonen i de først bøkene. Helene og Magnhild er veldig like karakterer, de reagerer likt på mange av de samme tingene, noe som kanskje ikke er så rart når det er snakk om bestevenninner, men som hovedpersoner blir de for like og dette forringer noe av 
bokas sjarm.

På kjærlighetens vinger

Helene eier den meget vellykkede bedriften «På kjærlighetens vinger», og bedriften har adresse i Bjørkvik, en fiktiv plass i Finnmark.  På kjærlighetens vinger vier brudepar fra hele verden, og de har mange oppdrag.  Bedriften tilbyr blant annet et populært og ganske absurd renselse og bryllupsritual ved Kaavensteinen i Porsangerfjorden.

Helene er også barnebokforfatter, men hun drømmer om å skrive en dyster internasjonal finansthriller. Den kinesiske forretningsmannen som prøvde å kjøpe opp store landområder på Svalbard og i Troms blir inspirasjonskilden hennes når hun begynner å skrive på en ny bok med Anniken fra Alta som hovedperson. Anniken drar på en bli kjent fest på Gargia fjellstue og der blir hun forelsket i sin medstudent Feng Wu fra Kina. Feng har gruelige planer om verdensherredømme, med oppkjøp av både det ene og det andre. Feng er ond og utspekulert og stakkars Anniken smelter som smør en varm sommerdag av Fengs tilnærmelser. Så skjer det ene mer utrolige enn det andre, og det er altså ikke måte på hva Feng mester. Han spiller blant annet på Alta Bluesfestival, og begeistrer publikum med sitt store talent.

Helenes veldige fantasi og skaperglede tar helt av, og tekstene blir helt grenseløse. Litt av problemet i denne boka beskriver Bjørset Persen godt selv når hun lar sin egen hovedperson tenke: «Dette er problemet med å være forfatter. Så mange muligheter. Jeg kan skrive hva som helst.» Og dette er hovedproblemet i boka -  fantasien flyter fritt, både i rammefortellingen og i boka hun lar hovedpersonen sin skrive. Det bobler over av fortellerglede, skrivelyst og snodige ideer, men jeg syns det tar for mye av, og lurte iblant på hvorfor boka ikke er strengere redigert?  Greit nok at dette skal være en koselig underholdningsroman, men det blir for mye fjas.

Det er et stort persongalleri og mange kommentarer til små og store problemstillinger i samfunnsdebatten, slik som dette lille stikket til kongen av fredagskveldene: «Fredrik Skavlan hadde kanskje hatt noe å lære. Prate mindre, lytte mer.»
Kanskje noe å tenke på for flere.

Terningkast 4


tirsdag 4. oktober 2016

Asbjørn Jaklin : Brent Jord 1944 – 1945. Heltene. Ofrene. De skyldige. : Gyldendal – 432 sider

Publisert i Altaposten 26 september 2016


Nordens Hiroshima

Dette er vår nære historie. Det er min familie, mine slektninger og familie denne boka handler om. Og det er en viktig bok Nordlys- journalist og forfatter Asbjørn Jaklin har skrevet. Trolig den viktigste boka som blir utgitt i Norge dette året.
Vi trenger bøker som forteller historien om hvordan befolkningen i Finnmark og Nord – Troms opplevde evakueringen og nedbrenningen av hjemmene sine, om familier som ble oppløst, om drap, savn, bombing og nød.

Det vil alltid kunne stilles spørsmål med utvalget av materiale. Hvorfor ble dette med, og ikke dette? En enkelt bok kan aldri favne alt, men her har forfatteren valgt ut 34 emner, som favner både smått og stort. Det er generaler og statsledere, politimenn og fiskere, samer, prester, små barn, store barn – kvinner menn, russefanger, ja, det er mange som får sin historie fortalt her. Slik som den lille snutten om Anne Helskog som ikke lenger kunne glede seg over å våkne til en fin solskinnsdag. Av gammel vane smilte hun mot sola, men så tok hun seg i det; godværet økte risikoen for bombeangrep.


Jeg kommer nok aldri til å glemme historien om kvinnen fra Hopseidet. I løpet at ett døgn opplever hun et fryktelig mareritt, kun dager før krigen sluttet. Hennes mann, og en av sønnene ble skutt og drept, hun selv voldtatt mens 9 av barna så på, og attpåtil ror hun over fjorden for å hente en skadet mann som roper etter hjelp. For en styrke og et mot denne kvinnen hadde!


Lite medlidenhet


Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass var ordren som ble sendt ut fra Oberkommando derWehrmacht 28. oktober 1944. Og det var ikke mye medlidenhet som ble vist på lasteskipene som fraktet tusenvis av mennesker ut av Finnmark.
Forholdene Jaklin beskriver på lasteskipene  «Karl Arp» og «Adolf Binder» har jeg ikke vært klar over. På «Karl Arp» ble 1900 mennesker stuet sammen i to lasterom , 400 tyske soldater var på skipet. Transporten varte fem døgn, 300 ble alvorlig syk på grunn av difteri, dysenteri og tyfus. Minst 25 mennesker døde bare på dette skipet.


Her er et utdrag fra boka der evakueringssjefen i Tromsø har forlangt å se på forholdene for de som kom på lasteskip fra Finnmark.


«Allerede på toppen av trappa slo stanken mot Hansen. Han klatret ned, og da øynene hans hadde vent seg til mørket, så han mennesker som lå tett i lasterommet, barn og gamle om hverandre. Han hørte klynk og sukk. Noen sov, men de fleste lå med åpne øyne og stirret sløvt mot ham. Hansen og legene måtte gå forsiktig for ikke å tråkke på noen. Dørken var så sleip av skitt at den var glatt som en skøytebane.»
Det var slik slaver ble fraktet for 200 år siden, det eneste forskjellene er at lenkene manglet på lasteskipene som fraktet finnmarkingene. Men det var ikke bare på de store lasteskipene forholdene var grusomme. En oberstløytnant forteller:


«Man må ha opplevd evakueringsturene for å kunne forstå hva det vil si, for eksempel å ha 72 evakuerte i en 42 fots båt, syke, nyfødte, oldinger, alle sjøsyke, uten å ha anledning til å komme på dekk, så rommene og lugarene tilsvines av spy, avføring og urin.”
Det ble sterkt å lese alle historiene. Det er ikke lenge siden dette hendte, men det er tiet i hjel, og fremdeles vet vi for lite. Jeg håper det vil fortsette å komme slike bøker som dette, som forteller slik at vi aldri glemmer.


Kirkene som brant – og de som ble spart


Mine besteforeldre var sammen med ett annet ektepar de siste som giftet seg i Komagfjord Kapell. Datoen var 29. oktober 1944, dagen etter at ordren om evakuering kom. Komagfjord Kapell ble brent, men 5 andre kirker i Alta og Talvik ble spart. Jeg har alltid hørt at det var kirker med gravsteder rundt som fikk stå, men dette er ikke riktig ifølge Jaklin. Hvorfor noen ble brent, og noen ble spart har historikerne fremdeles ikke funnet svaret på.

God formidlingsevne

Jaklin lykkes i formidlingen av dette stoffet fordi han bruker et språk alle forstår. Her finnes knapt fremmedord og ingen lange analyser av militære operasjoner med detaljerte navn på krigsmateriell.  Oppdelingen i kapitler, med 34 ulike tema er et godt grep for å gjøre fremstillingen oversiktlig. At Jaklin i tillegg kommer med nye opplysninger gjør at boka også vil være interessant for de som hevder de vet alt om krigen og hva som skjedde vinteren 1944 - 1945. Noe av det nye materialet har Jaklin funnet i farens privatarkiv, og noe er tidligere gradert materiale som nylig er frigjort. Et rikt kilderegister, og mange bilder fra perioden forsterker inntrykket av at dette er et litterært verk du ikke bør gå glipp av.

Jaklin bruker forstørrelsesglass for å vise enkeltmenneskenes skjebne og han rygger for å gi leseren et godt overblikk over de mer lange linjene. Han gjør dette på en god og oversiktlig måte. Dette er blitt en bok alle kan lese, ja, jeg vil gå så langt som å si at dette er en bok alle ungdom og voksne i Norge bør lese. Og mens jeg satt og leste om evakuerte som ble drevet fra sine hjem, og om skyting fra tårnet i Bossekop kirke, tikket det inn en melding fra Unicef med bønn om hjelp til de tusenvis av barn som er på flukt fra bombene i Syria. Det gjorde ikke lesningen mindre sterkt eller relevant.


Terningkast 6

tirsdag 20. september 2016

Isabel Allende : Den japanske elskeren : Gyldendal, 343 sider

Publisert i Altaposten 20. september 2016



Mot gamle høyder

Isabel Allende har alltid vært en av mine favorittforfattere, og jeg har lest de fleste av bøkene hennes. Favoritten er Åndenes hus (1984) og med årets utgivelse nærmer Allende seg magien hun skapte for over tretti år siden.

Hovedpersonen er 82 år gamle Alma Belasco og vi blir først kjent med henne i rollen som en av de velstående beboerne på et privat omsorgssenter i San Francisco. Alma har god helse og kunne ha bodd hjemme i familien herskapshus, men hun er enke og ønsket ikke å være til bry for sønnen og svigerdatteren. Irina, en av de unge pleierne skiller seg ut fra de andre ansatte og Alma bestemmer seg for å leie henne inn som en slags personlig tjener. Irina og Almas barnebarn blir venner, og sammen begynner de å nøste opp i Almas gåtefulle fortid.

I 1939 ble Alma sendt fra Polen til San Francisco for å bo hos tanten og onkelen og tre søskenbarn. Alma ble behandlet som datter i huset, og ble boende også etter at krigen var ferdig.

Alma og Ichimei, den japanske gartnerens sønn,  blir  nære venner og det vokste frem en gryende forelskelse mellom dem. De utviklet et  spesielt vennskap som fikk en brutal slutt etter Pearl Harbor. Alle japanerne i USA ble internert i leire, og fratatt alt de eide, dette gjaldt også Ichimei og hans familie. Jaime Ford skrev om dette grusomme overgrepet japanerne i USA opplevde i Hotellet på hjørnet av bitter og søt, og Allendes roman forsterker dette bildet.
Alma blir voksen, men hun tenker fremdeles på Ichimei, og da han endelig tar kontakt med henne er verden blitt mer komplisert. Vil hun gi opp sitt velbemidlede liv for å bo i en rønne sammen med en japansk mann uten fremtid og uten midler?

Evner å overraske

Det er få som skriver så godt om kjærlighet som Allende. Hun skildrer små og store begivenheter detaljert og hun har ofte et forfriskende blikk på parforhold og normalitet. Som i alle Allendes bøker er kjærligheten sentral og slitesterk og tåler det meste, og selv om en slik kjærlighet virker utrolig blir den troverdig slik den fremstår i Allendes bøker. Hun klarer også å overraske meg med situasjoner og hendelser, og jeg liker godt det livlige og rike språket hennes. Jeg skjønner ikke de som kan kjede seg i Allendes selskap, for meg er det fest hver gang Allende kommer med en ny bok.
For deg som liker Isabel Allende, eller bøker full av livslyst, kjærlighet og eventyr er det bare å hive seg i lesning. Jeg tror ikke du blir skuffet.


Terningkast 5



fredag 16. september 2016

Her tror jeg Coop bryter loven - men spørsmålet er vel om noen bryr seg?


Som medlem av Coop får jeg medlemsblad i posten, og i dag kunne jeg observere dette tilbudet - Jojo Moyes siste bok til kun 199 kroner. Men Coop har ikke lov til å selge denne boka for 199 kroner. Boka ble lansert i dag, 16. september til en pris forlaget har satt til 299 kroner. Bokavtalen sier at vi i Norge har fastpris på bøker og jeg har klippet følgende fra Den norske forfatterforening:

Fastpris på bøker

Fastpris på bøker betyr at hvert enkelt forlag fastsetter utsalgsprisen på bøkene sine når de er nye. Salgsleddet kan gi inntil 12,5 % rabatt på denne prisen til forbrukeren. Den faste bokprisen gjelder fra utgivelsestidspunktet og fram til 1.mai året etter. Etter dette er det salgsleddet (bokhandelen) som bestemmer hvilken pris de vil selge boka for.
Paris for en av Jojo Moyes ble utgitt i september 2016, og kan ikke selges for lavere pris enn 262 kroner som både Bokkilden og Haugen Bok vet. Begge nettbutikkene kjører kampanje på boka for 262 kroner. 
I bokavtalen § 2.1 står det følgende:
For å sikre fastprisens betydning og innhold er det er ikke tillatt for noen salgskanaler å: 
- Gi bort bøker bundet av fastprisen gratis. 
- Benytte kjøp av fastprisbøker til opptjening av lojalitets- eller medlemsfordeler i sine ulike bonusprogram. 
- Tilby pakker, hvor andre bøker, produkter eller tjenester inngår, knyttet til kjøp av fastprisbøker. 
-Bøker i fastpris skal ikke kunne forbeholdes én eller et utvalg av forhandlere
Så nå lurer jeg litt på hva som skjer i denne saken? Slipper Coop unna med dette - eller finnes det et smutthull de har funnet?
Jeg fant denne artikkelen fra 2014 der Coop-sjefen sier han vi gå til angrep på bokbransjen, så kanskje dette er en del av angrepet?

Oppdatert: Jeg har fått svar fra Bjørg fra bokbloggen Mellom Linjene  og Elin (Bokelskerinnen) og fasiten er at Bastion som er forlaget til Jojo Moyes ikke er medlem er Forleggerforeningen og dermed har de ikke skrevet under på noen fastprisavtale, og Bastion er derfor fri til å selge bøkene sine til hvilken pris de ønsker. 



Danser med gravemaskiner

Jeg driver med prokrastinering big time og derfor utsetter jeg det jeg egentlig skulle gjøre nå, nemlig lese Distingsjonen av Pierre Bourdieu og legger heller ut bilder fra en spektakulær forestilling jeg var på i mars. Så dette er en bloggpost som understreker at jeg er en meget dyktig prokrastinatør!

I mars 2016 hadde danseforestillingen "Earthmovers" urpremiere under Borealis Vinterfestival i Alta. Heidi og Maria har i intervju sagt at forestillingen er skapt i søken etter å skape et felles uttrykk for bevegelse hvor alle påvirkes av hverandre, og en avhengighet vi ikke visste fantes blir skapt.

Forestillingen ble danset/kjørt på et grustak et stykke fra Alta sentrum. Likevel tror jeg forstillingene var utsolgt. Det var kaldt, mange kuldegrader og sur vind, men det var likevel høy WOW-faktor og mange ble berørt. Har snakket med flere som ble så beveget at de gråt, og forestillingen var vakker. Jeg tok bilder, men det kan jo ikke vise hvor spesielt samspillet mellom danserne og gravemaskinene var, så for de som er interesserte kan de se filmen som ligger på Altaposten. Lenken til filmen er her, og det er bare et lite utdrag, men bedre enn ingenting.

Idé og konsept: Heidi Thomassen
Koreografi og konseptutvikling: Maria K. Landmark
Musikk: Esben Thomassen Andersen
Dans: Åsne Storli, Hedda Rivrud og Silje Solheim Johnsen
Gravemaskinførere: Thomas Bredal Pedersen, Oddgeir Simensen, Trond Even Dahle
Lyd: Varanger Lyd
Arrangør: Arktisk scene























torsdag 15. september 2016

Katherine Webb : Den engelske piken : Gyldendal, 430 sider




Drama i Muscat

I 1958 reiser Joan Seabrook og forloveden Rory fra England til Muscat i Oman. Joan og Rory har vært forlovet i mange år, men har et heller platonisk forhold selv om Joan ønsker noe mer.
Muscat er en by full av hemmeligheter og mystikk og krigen om Jebel har ført til at kun engelske soldater og briter som jobbet ved ambassaden har anledning til å besøke byen. Men Joan har likevel fått tillatelse til å komme. Broren er stasjonert i Muscat med de britiske styrkene, og utenriksministeren, vesiren, var en venn av Joans nylig avdøde far. Joan har en stor drøm om å krysse Tomhetens hjørne, verdens største sandørken, og dermed følge i forsporene til sin store heltinne Maude Vickery som bor i Muscat.
Maude er blitt en gammel og bitter kvinne, og hun er full av avsky når hun får høre om Joans ønsker og planer. Likevel slipper hun Joan nærmere og nærmere, til de blir fortrolige. Maude utfordrer Joan på med ene vanskelige prøvelsen etter den andre og Joan må la skylappene falle på flere områder i livet.

Naiv heltinne


Jeg liker historiske romaner som tar utgangspunkt i virkelige historiske hendelser, noe denne romanen gjør. Webb har klart å beskrive Muscat slik at man nesten kjenner kamelmøkka svi i nesen, men dessverre er heltinnen vår, Joan, så naiv og så godtroende at hun blir vanskelig å tro på. Kyskhet og ønsker fra familien var nok viktigere i England på slutten av 1950 – tallet enn i dag, men det får være måte på naivitet. Jeg kan ikke avsløre hvorfor jeg er så indignert, da avslører jeg litt av plottet. Men jeg tror de fleste som leser boka skjønner hva som skjer rundt Joan lenge før hun selv oppfatter poenget. Så jeg er ganske delt i min vurdering av boka. Høy kosefaktor, men lite troverdighet trekker ned. Det er tidvis spennende, spesielt når Joan må ta valg som setter både henne og de hun er mest glad i livsfare, men forutsigbart er det likevel hele tiden.




Finnmark Internasjonale Litteraturfestival 2016 - litt historie og masse lenker

I Kirkenes skiltes det både på norsk og russisk

16. – 19. november 2016 arrangeres Finnmark Internasjonale litteraturfestival for 4. gang. Første festival var i Alta i 2010, det kan du lese mer om i denne bloggposten fra 11. mars 2010. Tittelen er «Litteraturfestival er skikkelig digg! - så du kan jo kanskje gjette hvor fint jeg syns det var med litteraturfestival i min egen by?

I 2012 var det klart for ny festival, denne gang i Kirkenes. Jeg jobbet med festivalen i noen måneder som ansatt på fylkesbiblioteket, i en liten stillingsprosent. Under festivalen intervjuet jeg blant annet Aina Basso på Hurtigruta, det ble veldig fint, og jeg husker fremdeles forvirringa til Sylfest Lonheim da Aina og jeg kom ned landgangen etter bokbadet og han hadde jogget fra hotellet for å være med på det, men så kom han altså for sent. Vi tok et bilde, og her er beviset:

 Aina og Sylfest

Her er bloggpostene fra 2012:

I 2014 var det på nytt Alta som var vertsby, og jeg hadde fått det ærefulle oppdraget med å intervjue Katja Kettu. Jordmora var en av de beste bøkene jeg hadde lest, og jeg gledet meg vilt (og gruet meg litt) til å intervjue den finske forfatteren (med tolk på scenen). Men så fikk jeg en telefon fra en overlege ved hjerte og lungeavdelingen på Universitetssykehuset i Tromsø som sa at jeg hadde en cyste på 8 x 9 x 9 cm mellom hjertet og spiserøret og at jeg måtte opereres så fort som mulig. Så da ble det avansert kirurgi på meg og flere uker på sykehus og ganske mange uker på morfin. Men det er en annen historie som jeg må skrive mer om i en helt ny bloggpost.

Og nå er det blitt 2016 og festivalen har presentert mange sterke navn, og flere av de nordnorske forfatterne jeg har gitt toppscore er på plakaten, foruten den beste, nemlig Gøhril Gabrielsen. Jeg har skrevet om henne her.

Lista med forfattere som skal på festivalen finner du hvis du trykker på denne lenken – og nå skal jeg presentere de aktørene som er på festivalen og som jeg har  anmeldt i Altaposten i løpet av de siste to årene:


Jeg har blogget om flere av de andre aktørene også, med ikke i de siste to årene. Etter at jeg har lest programmet grundig gleder jeg meg spesielt til å se mine tidligere arbeidskamerater i aksjon som bokbadere. Og så gleder jeg meg til konsert med Moddy og Arkhangelsk kammerorkester. Og bokbad, og forfattermøter, og gode middager og forhåpentligvis deilige og late festivaldager i den vakre grensebyen Kirkenes.




onsdag 14. september 2016

Gøhril Gabrielsen har fått Amalie Skram- prisen og litt undring om hvorfor hun ikke står på forfatterlista på Finnmark Internasjonale Litteraturfestival

Foto: Niklas R.Lello

Det er kanskje ingen nyhet lenger, prisen ble delt ut for flere uker siden, men jeg har jo ikke skrevet om det før, så derfor utropstegn og 3 ganger hurra for Gøhril. Nå virker det jo som om vi er gamle venner, så familiært jeg skriver Gøhril, men det stemmer ikke. Jeg har hilst på henne, og snakket med henne om den siste boka Din, alltid - som jeg ga terningkast 6. Her er lenken til min anmeldelse som ble publisert i Altaposten 5. februar 2015.  Jeg har også lest Svimlende muligheter, ingen frykt som som i 2008, og da jeg skrev om den i 2010 var det med overskriften: Utrolig god bok - og her er omtalen. 

Gøhril Gabrielsen er en ekte finnmarksforfatter, selv om hun har vært bosatt på østlandet i mange år. Den siste boka hennes starter med handling fra Kirkenes, så det er med ganske stor forundring jeg har lagt merke til at hun ikke skal på Finnmark Internasjonale Litteraturfestival. Det kan jo selvfølgelig hende at hun er invitert, men har takket nei, det vet jeg ingenting om, men hvis hun ikke er invitert vil jeg gå så langt som å si at det nesten er en skandale. Hun er en av de beste forfatterne vi har i Norge.