fredag 19. september 2014

Lenge siden sist

Jeg har flyttet til Oslo og det kan virke som om blogginga mi lider på grunn av det. Nå skal jeg se om jeg klarer å kreere en oppsummering av hva jeg har lest siden sist.



Divergent av Veronica Roth: Pensumbok på Barnebokinstituttet. Jeg hadde nok ikke lest den hvis den ikke var pensum. Det er en dystopisk bok med den unge jente Beatrice som hovedkarakter. Handlingen er lagt til Chicago en gang i fremtiden, og menneskene er delt inn i fem fraksjoner. Innbyggerne må gjennom en test som bestemmer hvor de passer inn og de fleste glir rett inn i en fraksjon. Men selvfølgelig gjør ikke Beatrice det. Under testen løser hun oppgavene på en slik måte at det blir klart at hun er en divergent – en som kan tilpasse seg. Å være en divergent er uønsket, og hvis de som sitter med makta får vite at det finnes et divergent vil de prøve å drepe henne. Beatrice bestemmer seg for å forlate fraksjonen foreldrene er i, og dermed også den fraksjonen hun er oppvokst i.
Divergent er dyster, voldelig og mange ungdommer elsker den. Jeg føler at jeg har lest dette før – og det har jeg egentlig, for boka er en blanding av Hunger Games og Harry Potter og i disse seriene har jeg lest hver setning.


Jeg har også lest masse billedbøker for barn. Serielitteraturen tar stadig større jafs av bokmarkedet,  faktisk var 62 % av alle utgivelser for barn og ungdom i 2012 serielitteratur – det er voldsomt. En av bøkene for barn i alderen 2-4 år jeg har sett på var Lille Ting & Tung & Trang av Nhu Diep. En flott serie som med fine virkemidler viser forskjeller uten å problematisere.



Så har jeg lest Miniatyrmakeren av Jessie Burton. Har sendt anmeldelse til Altaposten. Er også akkurat ferdig med Primitive Pungdyr av Arne Svingen. Skal skrive anmeldelse på den også. Svingen er en aktuell forfatter for Alta og Finnmark siden han skal på Finnmark internasjonale litteraturfestival i november.

                                                        Kristin Maridal 

 Nå leser jeg Love deg aldri av Kristin Maridal. Maridal debuterer med denne boka som blant annet handler om oppvekst i et gruvesamfunn. Jeg er ganske betatt av boka – og har ikke bestemt meg for om jeg skal anmelde den på blogg eller i avisa. Men følger du med her er det en absolutt stor mulighet for at du får høre om Kristin Maridal igjen.



Jeg studerer flere forskjellige litteraturfag og føler meg så heldig og privilegert som har fantastiske lærere. En av mine heltinner er Cecilie Naper og hun underviser også på to av fagene mine. Jeg leser derfor Kvinner, lesning og fascinasjon – en bok basert på doktoravhandlingen hennes. Den er kjempeinteressant og litt sånn at tærne krølles av lykke….

Forrige helg var det tid for det årlige bokbloggtreffet og selv om treffet kun var lørdag kom Moshonista til Oslo allerede på torsdag og siden en av mine favorittaktiviteter er å drikke vin og være sammen med henne gledet jeg meg stort over tre dager med vin og skravling. Men høydepunktet var selvfølgelig bokbloggtreffet på lørdag med mingling, quiz og utdeling av den første Bokbloggprisen. Det ble en rørende seanse, der begge prisvinnerne var til stede, og det var flott å se og høre hvor viktig bokbloggerne er i mange forfatterskap. Vinneren i åpen klasse var Ruth Lillegraven med diktsamlingen Urd og i roman var det Agnes Ravatn som vant med Fugletribunalet.
Det er mange bloggere som har skrevet om bokbloggtreffet – jeg lenker til noen. Så er du interessert i detaljer fra treffet kan du trykke på lenkene.

mandag 25. august 2014

Robert Galbraith : The Silkworm : Cormoran Strike, andre bok – Lydbok – 17 timer og 16 minutt



Jeg leste den første boka om Cormoran Strike, og likte den sånn passelig godt. Godt nok til å ville høre bok to i alle fall.

Cormoran får besøk på kontoret av en anonym og sliten kvinne i femtiårene. Hun har ikke penger, men regner med at mannens litterære agent vil betale for Cormorans arbeid. Kvinnen vil at detektiven skal finne mannen hennes som har vært borte i 10 dager. Hun oppsøker ikke politiet fordi mannen har vært borte like lenge før, og da har hun fått kjeft fra ham fordi hun hadde blandet inn politiet. Men nå er hun blakk og hun har en funksjonshemmet datter hjemme, og hun trenger pengene og mannen – selv om hun mistenker at han er sammen med en annen kvinne.

Cormoran begynner å nøste i forfatterens nettverk og han oppdager at noen dager før forfatteren forsvant hadde den litterære agenten hans avvist hans siste arbeid som var et manus full av gruelige opplysninger og halvsanne hemmeligheter om både familie, elskerinner og andre forfattere. Dette manuset ville,  hvis det ble kjent , skade mange mennesker.

Så da gjetter du sikkert hva som så hendte? Joda, forfatteren blir funnet død – drept på en bestialsk måte av en som må ha lest manuset.

Politiet er som vanlig overbevist om at de har funnet morderen når de arresterer forfatterens kone, men heldigvis for henne har hun møtt Cormoran og han har liten tiltro til det arbeidet politiet utfører.

Karakterene blir vel karikerte, og jeg syns det er merksnodig at den smarte og tøffe Robin, Cormorans assistent forblir i et forhold med en uselvstendig og masete mann. Det er hevet over en hver tvil at Cormoran og Robin kommer til å bli sammen – kanskje i siste bok, men sammen blir de. Nå er jeg litt usikker på om jeg kommer til å prioritere bok tre i denne serien. Det ble veldig masete, og veldig detaljert, og som underholdning er det akkurat godkjent, men ikke så mye mer enn det. 

søndag 24. august 2014

Romain Puèrtolas: Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap : Lydbok – 5 timer og 27 minutt


Humoristisk, men dypt alvorlig likevel

Romain Puèrtolas har klart det kunststykket å skrive en roman som er full av humor og tull og tøv, og likevel klarer han å flette inn vanskelige tema som han behandler med stor varsomhet og ganske mye klokhet.

En indisk fakir kommer til Paris. Menneskene i landsbyen hans har skrapet sammen penger slik at fakiren kan få seg en ny spikerseng, og den kan han få tak i på Ikea i Paris. Utstyrt med en tur/retur billett fra Dehli til Paris, og en falsk hundre euro seddel, utkledd i klær som fakirens søskenbarn mente var moderne i Paris (silkejakke og slips som blir festet med sikkerhetsnål) går han ut fra flyplassen i Paris. Han går inn i taxien til en sigøyner, og betaler ham med den falske seddelen. Dette oppdager sigøynersjåføren etter noen timer – og akkurat denne sjåføren vil vi også følge gjennom hele boka.

Fakiren finner spikersenga, men han har ikke nok penger til å kjøpe den. Full av tjuvtriks klarer å han å lure 20 euro fra en fransk kvinne,en kvinne han blir umåtelig betatt av. Og hun blir betatt av ham. Fakiren planlegger å overnatte på Ikea , men akkurat denne natta skal soveromsavdelingen pakkes ned og flyttes. For ikke å bli oppdaget gjemmer fakiren seg i et skap. Som også flyttes. I en lastebil. Destinasjonen er London. Og slik fortsetter det med den ene usannsynlige historien og sammentreffet etter det andre.

Det kan hende du vil like denne her selv om du vanligvis ikke liker lettbente bøker. Det er nemlig såpass mye god karma her at selv surpomper kan la seg mildne.


Anne Ryg leser fint.

Alice Hoffman: The Museum of Extraordinary Things : Lydbok – 12 timer og 18 minutt


Havfruen
Det er en uting å ikke omtale bøker og lydbøker med det samme man er ferdig med å lese/høre dem. Denne hørte jeg ferdig i juni, og nå flere måneder etter er det nesten umulig for meg å beskrive boka detaljert. Detaljene er borte, og jeg husker kun hovedlinjene.
Vi er i New York, nærmere bestemt Coney Island. Coralie bor sammen med faren, bestyreren av The Museum of Extraordinary Things. Det blir tidlig klart at faren er mer opptatt av penger og inntjening enn datterens ve og vel, og Coralie blir trent opp til å bli en slags havfrue. Hun må spise fisk, hun må svømme i kaldt vann og hun må oppholde seg i vanntanker i timesvis, og selv føler hun seg som en jentefisk.
Eddie, en jødisk russisk immigrant, noen år eldre enn Coralie har slitt seg løs fra det jødiske fellesskapet og samholdet og livnærer seg som fotograf. Han er kjent som en som er flink til å finne savnede personer. I den store brannen på en skjortefabrikk, her tar Hoffman utgangspunkt i virkelige hendelser, dør mange mennesker, men en jente finner de aldri liket av. Faren til denne jenta ber Eddie finne henne, og i den jakten blir Eddie nærmere kjent med Coralie.
Det er tre ulike fortellerstemmer i boka, og det er også tre ulike fortellerstemmer som leser. To av leserne var flink, men hun som gestaltet Coralie pratet så kjedelig at jeg måtte høre hennes lesning flere gang – jeg datt rett og slett bare ut. Mens hun som hadde hovedfortellerstemmen leste så nydelig at jeg lukket øynene og bare koste meg. Litt slitsomt var det jo når hun med fløyelsstemmen kom mens jeg var og gikk tur. Da ble det en veldig meditativ tur. Sakte, med øynene igjen – jeg så sikkert helt snål ut.

Uansett – boka var god. Den var underholdende, men det var likevel ikke i nærheten av de første bøkene til Hoffman. Hun har klart å skrive seg vekk fra den inderligheten og en slags stofflighet hun skrev med før. Det mangler noe. Men fordi det er Hoffman er boka verd å lese. 

onsdag 20. august 2014

Dag Ove Johansen : Landet bakom – Bondes forlag, 156 sider


Publisert i Altaposten 20. august 2014


Rotete komponert

Dag Ove Johansen er forfatter og lærer. Han har gitt ut en rekke bøker, blant annet to serier med samisk tema; Komsa-trilogien og Sjamanens rike.
I Landet bakom gjør han et forsøk på å fortelle historiene om de mange samiske familiene som reiste fra Finnmark til Alaska og Canada for å lære inuittene og inupiatene om reindrift.
Amerikanske og kanadiske myndigheter finansierte flere ekspedisjoner fra Finnmark til Alaska og Canada. Johansen har skrevet om Kjellmann-ekspedisjonen i 1894, Manitoban-ekspedisjonen i 1898 og Porsild-ekspedisjonen i 1931. Felles for alle var at det var behov for den samiske kompetansen i forhold til reindrift.

Betrodd mann fra Talvik

Sheldon Jackson, skoleminister for Alaska søkte i desember 1893 etter menn som hadde praksis med tamrein. Det skulle innføres tamrein til det nordlige Alaska, og skoleministeren ville ha kontakt med ”laplandere” som var oppdratt til å vokte rein og som kunne reise til Alaska og lede reindriften. Jackson ble tipset om å ta kontakt med William A. Kjellmann, opprinnelig fra Talvik, men nå bosatt i Madison. William hadde mye erfaring med kjøring med tamrein, og han hadde et godt rykte. Dermed ble Kjellmann ansatt av amerikanske myndigheter, og hans oppdrag var å reise til Finnmark for å overtale norske reindriftsutøvere til å utvandre til Alaska.
Siste del av boka handler om Anne Susanne Tornensis fra Kautokeino kommune. Hun reiste som ung jente med Porsild-eksepisjonen i 1931. Hun kom tilbake til Mieron i 1938 og har delt bilder og historier fra eget liv med forfatteren.

Fragmenter

Boka er rotete, og det var vanskelig å holde orden på tidslinjer, de enkelte familiene og historiene deres. Språket var omstendelig og delvis gjentagende, og det manglet flyt og rytme. Med så mange interessante komponenter er det virkelig synd at boka ikke er bedre komponert, for historiene og personene som er skildret er interessante.
Billedmaterialet er fint, og trekker helhetsinntrykket opp. Jeg må likevel konkludere med at det er et interessant tema, men god litteratur er det ikke.

Terningkast 3 

onsdag 23. juli 2014

Trenger du lesetips til late sommerdager på Lathari? Jeg har pløyd meg gjennom noen stabler av årets bøker og her er høydepunktene:


Publisert i Altaposten 23. juli 2014



Maria Semple : Hvor ble du av, Bernadette: Bastion forlag, 343 sider

Gå ikke glipp av denne!

Den genierklærte arkitekten Bernadette, den like genierklærte ektemannen hennes Elgie, med en ledende stilling i Microsoft og deres femten år gamle datter Bee bor i et digert, men forsømt hus i Seattle.

Bernadette lider av sosial angst og har derfor outsourcet de fleste daglige gjøremål til en personlig assistent som sitter i India. Assistenten bestiller restaurantbord, klær, legetimer, og tar seg av det meste for familien. Dette vet ikke Elgie noe om, hans fokus er på jobben.

Når du tilsetter noen tvangsnevrotiske naboer, russisk mafia og ustabile bjørnebærhekker blir resultatet en litterær feelgoodfest.




Graeme Simsion : Prosjekt Rosie : Aschehoug, 332 sider

Jeg falt pladask!

Don Tillman er en kjekk og stram postdoktor, ansatt ved et universitet i Melbourne. Han har stålkontroll på det meste, med stramme rutiner og nøye utarbeidede tidsskjemaer. Ingen tid skal spilles. Men han savner noen å dele livet med, og etter mange mislykkede dater bestemmer han seg for å lage et skjema som aktuelle konekandidater må fylle ut før daten. Hvis det viser seg at kandidaten røyker, eller drikker for mye, eller for lite, eller ikke kan brøkregning, er det ikke noe vits å treffe henne uansett. Det er å kaste bort tiden. Men så kommer Rosie inn i livet til Don, og mange gamle sannheter må falle.  

Prosjekt Rosie er en vidunderlig morsom bok – og det eneste jeg lar meg irritere av er bokas omslag som kan skremme vekk mannlige lesere. Og det er synd – for denne kan både kvinner og menn kose seg med.



Kjell Westö : Svik, Pax forlag, 310 sider

Gamle sår

I 1938 var Helsingfors en by der sårene etter borgerkrigen tjue år tidligere fortsatt var åpne og verket, samtidig som noen av byens innbyggere så at noe dystert på nytt hadde senket seg over Europa.

Matilda Wiik får seg sekretærjobb hos advokat Claes Thune, og hun er så dyktig og har et så behagelig vesen at hun snart blir uunnværlig på advokatens kontor. Thune bor alene, hans kone har i lengre tid hatt et seksuelt forhold til en av hans nærmeste, barndomsvennen og psykiateren Lindemark. Thune er sint, han føler seg ensom, men innrømmer det ikke for noen, og fortsetter  å holde kontakt med Lindemark og flere av de andre ungdomsvennene. Noen av dem har dannet en klubb de kaller Onsdagsklubben. I denne klubben blir de politiske ulikhetene mellom herrene stadig mer åpenbar, og gamle vennskap står for fall.

En ettermiddag overhører Mathilda stemmer på Thunes kontor, det er Onsdagsklubben som har møte, og en av stemmene er så kjent at det føles som om hun blir kastet tilbake i tid. Til en sengebenk i en fangeleir.  Plutselig er Matilda ikke bare Matilda, hun er også Miljafrøken og Miljafrøken snakker til Matilda og ødelegger den tilsynelatende sinnsroen hennes.

Det er Matilda/Miljafrøken som er den mest spennende karakteren i romanen. Både hennes fortid som vi gradvis får innsyn i, og den personlighetsforandringen som skjer med henne er troverdig og engasjerende.

Kjell Westö er nominert til Nordisk råds litteraturpris for denne boka som viser oss et Europa i en brytningstid mange mener kan sammenlignes med det dagens Europa står ovenfor.



Katarina Bivald : Leserne i Broken Wheel anbefaler : Gyldendal, 393 sider

For deg som elsker litteratur

Når bokhandelen der Sara Lindqvist arbeider blir stengt bestemmer den svenske enslige bokelskeren seg for å reise på et lite eventyr. Hun har i flere år brevvekslet og utvekslet bøker med Amy, en eldre kvinne fra et lite tettsted i Iowa. Nå har Amy invitert henne til å bo hos seg i flere måneder, og selv om Sara vanligvis verken snakker med så mange mennesker eller gjør så mange sprell, bestemmer hun seg for å reise på besøk til den gamle kvinnen. Sara lever mest gjennom bøkene, og det er også i bøkenes verden hun henter inspirasjon og forståelse for hvordan livet skal leves. Når Sara kommer til Broken Wheel får hun vite at Amy døde for noen dager siden, men alle hun snakker med ønsker at Sara skal flytte inn i huset til Amy, og de behandler henne som byens gjest.

Leserne i Broken Wheel er en koselig og skuldersenkende bok som jeg tviler på kan utløse store emosjonelle svingninger. Helt perfekt for avslapning med andre ord.


For ungdommer og oss som liker ungdomsbøker:




Sofia Nordin : Ett sekund om gangen, Mangschou – 214 sider

Helt alene i verden

Råspennende om Hedvig som bor i Sverige, og som en dag opplever at alle rundt henne plutselig dør av en febersykdom.

Hedvig rømmer fra byen som er full av døde mennesker. Hun flytter inn på en gård med kyr, høns og grønnsaker og regner med å leve alene resten av livet. Hun vil ikke tenke på alle som er døde, så hun prøver å stenge av følelsene.

Hun vil heller ikke tenke på alt hun ikke kan få oppleve. Hun vil vite hvordan det er å kysse en gutt og hvordan det er ligge med noen. Nå får hun aldri oppleve det. Og hun har ingen å snakke med. Hun er 13 år og alene i verden. Men en dag oppdager hun ferske fotspor under kjøkkenvinduet. Fotspor som ikke stammer  fra henne selv.

Ett sekund om gangen er nominert til Nordisk råds pris for barne – og ungdomslitteratur.  Om det er den som vinner får vi vite i slutten av oktober.


Salla Simukka : Rød som blod : Gyldendal, 246 sider

Finsk ungdomsboksensasjon

Rød som blod er første bok i Snøhvittrilogien, og boka er solgt til førti land.

17 år gamle Lumikki Andersson går på kunstfaglig linje på videregående skole i Tampere. Hun ble mye mobbet på barneskolen og selv nå har hun ingen venner. I friminutter og fritimer bruker hun å låse seg inne på mørkerommet på skolen, et rom de fleste andre har glemt.  Men en morgen oppdager hun at rommet er fullt av eurosedler. Hun låser seg kjapt ut, men blir oppdaget. Plutselig er hun en brikke i et spill hun ikke har bedt om å være med i.

Anbefales til alle som liker krim og spenning og så kan jeg jo tilføye at boka viser hvor viktig det er med styrke og kondisjonstrening. Ikke fordi rompa og magen skal bli finest mulig, men fordi det krever styrke i armene når man skal skyve opp en fryseboks fra innsiden, og det kreves god kondisjon når man må springe fra skumle menn med finlandshetter. 

mandag 14. juli 2014

Jeg rydder og pakker og finner gamle skatter

Når man skal flytte må det pakkes. Når det pakkes bør det ryddes. Når det ryddes bør det sorteres. Og når det sorteres bør det deles. Eller? Jeg så at Knirk også rydder, og hun har laget et blogginnlegg der hun trekker frem de barnebøkene hun aldri vil kvitte seg med. Her er noen av mine. 

Ps - Den oppmerksomme leser vil se at enkelte av bøkene har stempel og lapp inni - det var slik mitt private bibliotek så ut når jeg var ca. 10 år. Jeg hadde Langørestempel fra Donald og så hadde jeg sånne klistremerkelapper man brukte å ha på trekkpapir på skolebøkene. Så satt jeg hjemme i gangen og lånte ut til de som måtte komme forbi. 





















lørdag 12. juli 2014

Donna Tartt : The Goldfinch : Lydbok, 32 timer og 32 minutter


Hva skulle man gjort uten venner?

Etter å ha lest flere gode anbefalinger av Donna Tartts siste bok bestemte jeg meg for å høre den på engelsk. Det er jeg VELDIG glad for. David Pittu leste fabelaktig godt, og det kjennes som om min engelsk har forbedret seg med 100 % . Jeg vet at det ikke er riktig, men det gir meg i hvert fall god motivasjon til å fortsette å lytte på engelsk.

Hovedpersonen er Theo Decker. Når romanen starter har faren stukket av og overlatt foreldreansvaret og alt ansvaret for Theo til moren. Theo er vel i utgangspunktet det man kan kalle en grei gutt, men etter at faren stakk av har han fått seg en ny venn som leder han litt ut på ville veier. På grunn av Theos nye opppførsel er moren og han beordret til møte på rektors kontor. På veien dit møter de en gruelig regnvær, og de går inn på Metrepolitan-museet i New York, både for å unngå å bli våt, men også fordi Theo og moren har vært der mange gang før. Theo følger moren rundt i museet, men er mest oppmerksom på ei jente med rødt hår, ca hans egen alder, 13 år. Jenta er sammen med en eldre mann, og mens Theo funderer over hvem jenta og mannen er, blir museet utsatt for et terrorangrep. Noen få overlever, blant dem Theo, men moren dør.

Før Theo evakuerer museet tar han med seg et lite maleri - the Goldfinch - malt i 1854 av Carel Fabritius. (Dette maleriet finnes i virkeligheten).

Tyveriet av maleriet, savnet av moren, oppmerksomheten på den rødhårete jenta og hva den gamle mannen sa til Theo i minuttene etter bombeangrepet, vil følge Theo gjennom resten av livet. Vi er ofte i New York, så er vi innom Las Vegas i en periode, og så New York igjen før en ganske intens periode i Amsterdam.

Jeg lyttet meg gjennom mer enn 32 tima og jeg nøt hvert minutt. Og når boka var ferdig savnet jeg Hobie. Vil du også bli kjent med Hobie? Da vet du hva du må gjøre- og som tidligere nevnt - David Pittu er en mann med en nydelig stemme, og han leser gruelig godt.


Jorun Thørring : Mørketid – 347 sider, Aschehoug




Lite troverdig

Dette er Jorun Thørrings tredje roman med politietterforsker Aslak Eira som hovedperson.

På Fredheim, en nedlagt internatskole på fastlandssiden av Tromsø, en gang drevet av Samemisjonen, finner 3 ungdommer et lik skjult i en gammel varmtvannsbereder. Eira og hans kollegaer ved politistasjonen i Tromsø begynner å lete etter savnede personer, og saken blir slått opp i den lokale pressen. En kvinne, tidligere narkoman og prostituert, nå selger av gatemagasinet Virkelig tar kontakt med Eira og vil fortelle han om hva som skjedde på Fredheim for mange år siden. Eira har ikke tid til å høre, og ber kvinnen ta kontakt med ham i morgen. Så skjer boka første ”hvor dum er det mulig å bli øyeblikk”, nemlig når kvinnen bestemmer seg for å oppsøke alle sine tidlige plageånder på Fredheim for å fortelle at hun skal gå til politiet i morgen for å avsløre alt hun vet om hva som skjedde på internatskolen for mange år siden. Når forfattere behandler sine karakterer på en slik måte som Thørring her gjør får jeg tilløp til skunk. Vi er ikke kommet langt ut i romanen, og dessuten står det på baksiden, så jeg avslører ikke for mye, men altså, bare noen sider ut i romanen er den narkomane kvinnen drept. Så da har vi to lik. Et gammelt og et nytt. Men det kommer flere, og jeg fikk også flere ”Hvor dum er det mulig å bli øyeblikk” – og da tenker jeg spesielt på hovedpersonen, den samiske etterforskeren Aslak Eira. Han eier jo ikke intuisjon, og handler som om han går i en evig bomullssfære. Djisus! Og språket er dårlig, skrivefeilene opptrer like tett som mygga på Finnmarksvidda om sommeren og setninger med dobbeltbetydning finnes det mange av.

Men nå skal jeg slutte å være så slem, for boka var ikke helt forferdelig heller. Den var delvis spennende, hvis man klarer å se bort fra at den ikke er helt troverdig, og at etterforskerne gjør en elendig jobb. At mye av handlingen foregår på en nedlagt internatskole er interessant, og det gir en fin påminnelse på de overgrepene som ble gjort, både av staten og enkelte ansatte. I Finnmark og Troms måtte mange barn og ungdom vokse opp på internatskoler og selv om det har kommet både statlige unnskyldinger og erstatninger gjør det ikke noe at det kommer påminnelser til de av oss som var så heldige at vi slapp å bo der. Synd derfor språkvasking og et troverdig plott er mangelvare.

Ps1: De første sidene var best. Når Jorun Thørring beskriver den mugne og råtne kjelleren der ungdommene finner liket, gjør hun det så godt at jeg kjenner luka helt til Alta.

Ps2: Vigdis  Hjorth har oppfordret kritikerne til å si litt om hvor de selv er i forhold til den romanen de anmelder. Dette kan selvfølgelig tolkes og gjøres på mange måter. Jeg velger å gjøre det ved å fortelle at jeg leste denne boka, der handlingen foregår i et vinterlig Tromsø, på årets varmeste dag. Vi hadde i 32 grader i Alta denne dagen. Så er nå det også sagt!


mandag 7. juli 2014

Turist i Alta på sommeren - del 1

I sommer jobber jeg på turistinformasjonen som fra 1. januar 2014 er plassert på Alta bibliotek. Det er en fin jobb, både fordi jeg får snakke med masse folk, og fordi jeg fremdels får muligheten til å snakke om litteratur og å anbefale bøker til leselystne altaværinger.

I Alta bor det 20 000 mennesker - og når turistene spør om hva de kan gjøre i byen er standardsvarene:

Du må dra innom Alta Museum. Det er et verdensarvsenter for bergkunst og det er kjempefint å vandre mellom 6000 år gamle tegninger. Mange drar dit - og alle som kommer tilbake har likt hva de har sett.

Så har vi Nordlyskatedralen. Den er strategisk plassert midt på sentrum, to minutt å gå fra turistinformasjonen/biblioteket og det er ganske mange som kommer til Alta kun for å se på den.

Mange har lyst til å se Alta Canyon. Det er flere ulike måter å komme seg innover på:

Med elvebåt fra Sorrisniva. Det koster 950 kroner pr.  person og turen tar ca. 2 timer. Denne turen anbefaler jeg sterkt!
Du kan også ta kontakt med North Adventure - de tilbyr guiding og inngang på demningen for 1500 kroner.
Vil du bruke føtterne dine kan du komme deg til utkikkspunkt over Canyon på 2 måter.
Den lengste turen er fra Gargia fjellstue. Denne turen (22 kilometer) går på grusvei og sti i terreng og er mye tøffere enn tur nummer to som går fra Tutteberget ved Joatka. Turen fra Tutteberget går langs asfalt, og er på 10 kilometer tur/retur.

Vil du oppleve samisk tradisjonell matlaging og se og klappe på en rein anbefaler jeg at du tar turen til Boazo Sami Siida. I år er det 12 år siden bedriften startet opp, og selv om jeg er født og oppvokst i Finnmark, med tilgang på hytte i Kautokeino, syns jeg det er fint å ta se en tur til siidaen.
En av de jeg arbeider sammen med sa at han hadde hørt en kommentar på at "det var litt lite" - og da var hans kloke reaksjon og svar; - "jamen det er jo slik samene har levd, og delvis lever". Skal du ha store bygninger og vakre utsmykninger så reiser du ikke til Finnmark. På sami siida får du smake reinkjøtt, du kan kaste lasso, og du får hilst på dyrene.