onsdag 4. januar 2017

Finnmark Internasjonale Litteraturfestival - Kirkenes 2016

Oppsummering fra Finnmark Internasjonale Litteraturfestival - Kirkenes 16. - 19. november 2016

Fylkesbiblioteksjef Heikki Knutsen og Levi Henriksen i samtale om bøker og fotball.


Knallsuksess!


Thorvald Stoltenberg, Maja Lunde, Kim Leine, Moddy og Marina Stepnova var bare noen av de mange flotte personlighetene som har vært med på å gjøre Finnmark Internasjonale Litteraturfestival 2016 til det som må kåres til den beste festivalen, hittil! Om to år er det ny festival og da er det mange som håper at festivalen igjen legges til Alta, slik det ble gjort i 2010 og 2012.
Finnmark internasjonale littraturfestival ble arrangert for fjerde gang, og høydepunktene sto i kø, noen mener samtalen mellom Thorvald Stoltenberg og Erik Wold var best, noen trekker frem konserten med Moddy og Arkhangelsk kammerorkester, men også forfattermøtet mellom Maja Lunde, som vant Bokhandelprisen i fjor, og biblioteksjef i Alta kommune, Sonja Kristin Granaas har blitt trukket frem som høydepunkt.

Maja Lunde og Sonja Kristin Granaas

Under årets festival som hadde tema «Mentalitet» var det ca. 50 aktører i sving fra tidlig morgen til langt ut på natten. Det var forfattere fra Norge, Russland, Sverige, Danmark, Island og Finland, og også en del tilreisende fra disse landene.

Erik Wold og Thorvald Stoltenberg
Uten håpet når vi aldri våre mål

Erik Wold var ansvarlig for et seminar om biblioteket som debattarena, og den tidligere NRK journalisten og debattlederen Erik Wold var også den som ledet samtalen med Thorvald Stoltenberg foran et mer enn fullt samfunnshus torsdag ettermiddag. Wold presenterte Stoltenberg som barentssamarbeidets far. Stoltenberg sa at han hadde vært minst 100 ganger i Kirkens og han husket hvert eneste besøk og at han hadde et helt spesielt forhold til det nordligste fylket.

-          Jeg er ikke redd for Russland, men hver gang den nye presidenten i USA taler blir det nye uklarheter, svarte han på spørsmålet om han var redd for fremtiden.

-          Jeg er forsiktig optimist fordi vi som naboland til stormakten Russland aldri har handlet slik at vi har hatt en farlig væpnet konflikt med Russland. Dette skyldes at Norge bruker mye tid på utenrikspolitikk. Vi har tenkt gjennom hver eneste setning vi ytrer, og vi har gjennom denne utenrikspolitikken klart å holde kontakt, selv under den kalde krigen.

De siste to, tre årene har vi fått et stadig kjøligere forhold til Russland. Hva betyr det for samarbeidet i barentsregionet, undret Wold?
-          Barentssamarbeidet er det eneste bilaterale forholdet som har bestått i alle disse år, så jeg er optimist når det gjelder det også. Men det er klart at det er utfordringer, og skuffelser møter man jo stadig. Jeg husker spesielt godt de episodene når trailerlass med mat og klær som skulle til Russland ble stoppet på grensen og ikke kom gjennom tollen på grunn av enkeltmenneskenes behov for å vise makt. Det ordet seg etter hvert, men det irriterte meg noe voldsomt.




Snakker med Jens og Camilla hver dag
Han snakker fremdeles med barna hver dag, og før var det han som ringt dem, men nå er det de som ringer han. Det ble stor stemning i salen da Wold lurte på om Jens ringte for å rådføre seg med faren. – Det ville vært vanvittig hvis Jens ringte meg og spurte meg ril råds om hva vi skal gjøre med Tyrkia! Nei, de rådene jeg har gitt måtte ha kommet for mange år siden.
Han avsluttet med Vàclav Havels kjente ord: «Jeg er ikke optimist for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, og jeg trori kke alt vil gå galt. Jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet; Uten håp når vi aldri våre mål.»


Finnes det en særegen finnmarksmentalitet?
Einar Niemi er professor emeritus ved UIT og har publisert mange bøker og artikler om minoritetshistorie, migrasjon og regional historie. Han har fått Norges arktiske universitets formidlingspris, og etter knappe 50 minutters foredrag, med fullt lokale tidlig en torsdag formiddag er det lett å skjønne hvorfor prisen gikk til nettopp ham. Finnes det en særegen finnmarksmentalitet var spørsmålet han stilte, og som han prøvde å gi svar på i løpet av den knappe timen.
Det hagler av stereotypier om at det finnes en særegen finnmarksmentalitet. Budskapet fra Finnmark er ofte at vi er så spesielle at vi må behandles på spesielle måter.  Det har lett for at finnmarkingene gjør seg selv til klienter – vi blir klientifiserte. Vi vil være med, men så vil vi ikke likevel, fordi vi uttaler at vi har begrensninger fordi vi bor i Finnmark.
Niemi snakket en del om nabokrangel mellom byer, og han trakk frem Vadsø og Vardø og hvordan man gjennom stadige gjentakelser ovenfor noe som kanskje ikke er sannheter, befestet polariseringen. Eksempelvis at Vadsø er byen der ingenting skjer, alle sitter bak rullegardiner, men Vardø er den joviale byen der man aldri går tørst og sulten hjem.



Populære Laila Stien
Laila Stien møtte rådgiver ved fylkesbibliotekets Rønnaug Ryssdal til samtale, og vi fikk et kort oppsummering av 37 års forfatterskap, men fokuset for samtalen var novellene. Stien fortalte om hendelsene som førte frem til at hun ble forfatter. I 1973 jobbet hun på Tromsø Museum og ale ansatte måtte testet for tuberkulose. Hun fikk beskjed om at hun hadde sykdommen, og ble innlagt fire måneder for behandling.  - Og det var fantastisk! Hun noterte ned hva medpasientene sa, og fortalte om dette i brev til venner. Vennene oppmuntret henne til å sende flere brev, og hun skrev brev der hun både la litt til og trakk litt fra. Hun sendte inn to historier som ble antatt i antologien Nordra75 og fire år etter debuterte hun med novellesamlingen Nyveien. Det viste seg etterpå at Laila Stien aldri hadde hatt tuberkulose, men hun er evig takknemlig for feildiagnosen hun fikk i 1973, uten den hadde hun kanskje ikke vært forfatter. Det ble en nydelig time på biblioteket med en lun og god stemning med mye latter fra både Stien, Ryssdal og publikum i salen. Dette ble en av høydepunktene på festivalen for min del.

Hild Haaheim og Ingeborg Arvola

Hild Haaheim (Nordnorsk julesalme) og Ingeborg Arvola (Neiden 1970)  møttes til samtale om flerkulturell mentalitet i lokallitteratur.
Bøkene deres tar opp mange av de samme tingene, de har mange berøringspunkter, samtidig som de er svært forskjellige. De skriver med et handlingstyngepunkt fra Øst-Finnmark, og begge bøkene fikk terningkast 6 i Altaposten. Hild forteller at det er mange som har tatt kontakt med henne og fortalt at boka hennes har berørt noe i dem, og selv om hun skriver om sin egen familie så gjør hun det på en slik måte at det blir allmenngyldig. Prosjektet til Haaheim har vært å vise hvordan enkeltmennesker måtte forholde seg til den kalde krigen.

Ingeborg Arvola

Å dikte en verden
Marit Bjerkeng møtte den russiske forfatteren Marina Stepova til samtale over temaet: Hvorfor smiler russerne så sjelden, og svaret fra Stepnova var at russerne ikke stolte på andre enn sine nærmeste. – Ser du en person med et ansikt som ser ut som om personen skal i krig, kan du være sikkert på at det er en russer, sa hun, til høy latter fra salen. Stepnova er en av russlands mest anerkjente forfattere og hennes forfatterskap sammenlignes med Tolstoj. Selv mente Marina at hun ikke var forfatter. – Nei, Tolstoj var en forfatter. Man må først leve, og så være død i minst 50 år før ettertiden kan bestemme om bøkene du skrev var gode eller ikke. Det finnes mange eksempler på forfattere som er store i samtiden, men som er glemt ti år etter sin død, og motsatt – forfattere som ikke fikk anerkjennelse mens de levde, og plutselig, femti år etter at de døde blir de oppdaget. Så jeg er ingen forfatter.»
Virkelighetslitteraturdebatten
Det virket som om alle forfatterne fikk dette spørsmålet fra sine intervjuere; i en eller annen form, og også Marit Bjerkeng lurte på hvordan Stepnova stilte seg til å bruke virkelige mennesker i sine romaner. - Det er to typer forfattere i verden. Det er den ene typen som dikter en verden, og det er den andre typen som beskriver sin verden. Jeg dikter en verden.


Levi Henriksen på avslutningskonserten

Rørende øyeblikk
Det mest rørende øyeblikket under hele festivalen var da en beveget Levi Henriksen dediserte en sang til en syrisk flykning han hadde møtt på Kirkenes videregående skole. Elevene hadde arbeidet i flere måneder med ulike noveller, og etter at Henriksen hadde avsluttet bokpraten med elevene kom en gutt fra Syria frem til Henriksen og ville diskutere novellen « Et hus av hender». Gutten hadde lest novellen fire, fem ganger, brukt ordbok og virkelig jobbet seg gjennom språket, og han hadde flere fine spørsmål til forfatteren, blant annet lurte han på hvorfor slutten var så åpen. Denne samtalen med den syriske gutten og praten med han om novellene var noe av det fineste Levi Henriksen hadde opplevd som forfatter.  – Slike øyeblikk gjør at du skjønner at det er verdt det, sa han med grøtet stemme foran et fullsatt samfunnshus under lørdagens avslutningskonsert.



Festivalsjef Sunniva Knutsen var veldig fornøyd med årets festival, og først og fremst med forfatterne som har gjort en strålende jobb for festivalen, og for staben som har jobbet hardt disse dagene. -  Det har vært fantastisk morsomt å se at det har vært fullt på nesten hvert eneste arrangement. Det har vært en glede å arrangere festivalen her i Kirkenes.



tirsdag 27. desember 2016

Linde Hagerup : En bror for mye : Cappelen Damm, 165 sider

Publisert i Altaposten 27. desember 2016



Troverdig og fint om å føle seg utenfor


Sara bor sammen med moren og faren og storesøsteren Emilie. Det ser ut som en ganske vanlig familie med rom for både gode samtaler, stress og vanlige hverdager. En dag dør mammas bestevenninne Karin og mamma er fryktelig trist. Men Sara er ikke noe trist, det eneste hun klarer e å tenke på er hvor glad hun er for at de ikke trenger å feire jul sammen med Karin og den irriterende sønnen hennes, Steinar,  slik de vanligvis gjør. Sara syns Steinar er den mest irriterende, bortskjemte og idiotiske ungen i hele verden.

 Linde Hagerup har klart å gjøre både handlingsmønstret og språket til Sara troverdig. Sara er bare 9 år men hun har en god observasjonsevne. Her fra begravelsen til Karin:

«Steinar satt på første benk sammen med en dame som var veldig gammel.

Hun hadde så mye rynker at hun var helt krøllete.

Hadde hun ikke bevega på seg, kunne hun like gjerne være død.

Hun var bestemora til Steinar.

Etterpå fortalte mamma at hun var alt Steinar hadde igjen av familie.

-Det er synd på Steinar nå, sa mamma. – Veldig synd på Steinar. «

Noen uker etter begravelsen samler mamma og pappa familien til familieråd, og de voksne forteller at Steinar skal flytte inn til dem. De skal adoptere Steinar, og dette har vært en avtale med moren til Steinar fra han ble født. Hvis noe skjede med Karin var det foreldrene til Sara som skulle gi han en ny familie. Sara blir rasende og lurer på hvorfor ingen har spurt henne? Hun vil ikke ha noen lillebror! Og i hvert fall ikke en så irriterende og dum liten sak som Steinar. Men ingen hører på henne, og med streng stemme forteller faren at Steinar og Sara skal dele rom. Når Steinar flytter inn prøver Sara å være snill mot ham, men hun klarer det ikke. Hun er sint på han hele tiden, og lager surmunn og kaller ham dumme ting. De andre i familien ser på henne med strenge blikk, og Sara føler seg både veldig slem og veldig alene. Helt til hun får en glimrende ide som skal forandre det meste. For Steinar trenger kanskje ikke en sur søster, men en kul storebror?

Boka er sparsomt illustrert med illustrasjoner som fikk meg til å tenke på barnebøker fra 1970 – tallet. De fleste av illustrasjonene tilhører ikke noe nytt til opplevelsen, bildet sier det samme som teksten, og dette er noe som var mer vanlig tidligere.  Illustrasjonene er myke og runde i formen med rolige farger og gir et dempende inntrykk. Forlaget mener boka passer for barn mellom 6-9 år, og illustrasjonene forsterker dette inntrykket.  Jeg ville likevel ikke hatt noen problem med å tilby boka til barn som er eldre, for her er det mye god underholdning selv om starten er trist med Steinar som mister mammaen sin. Når barnebøker blir skrevet med en ung jeg-forteller er det ikke uvanlig at leserne sitter igjen med en følelse av at teksten ikke blir troverdig, men det skjer ikke her. Sara tenker, handler og reagerer som et barn, og dette kommer tydelig frem. Jeg tror på Sara og jeg følte så inderlig med henne i hennes forsøk på å være snill.

Terningkast 5

onsdag 21. desember 2016

L. S. Hilton : Maestra : Tiden, 362 sider



Forbrukerprosa og voldsorgie


Maestra er en bok som har fått mye oppmerksomhet på grunn av en del erotiske beskrivelser, men det er ikke sexen som er det største problemet.
Judith er utdannet innenfor kunst, og jobber i en underordnet stilling ved et av de største auksjonshusene i London. Hun tjener dårlig, og har stort sett kjedelige arbeidsoppgaver, men hun håper at sjefen snart vil se hvor dyktig hun er og gi henne et hopp oppover, både på lønn og ansvarsstigen. Judith oppdager et alvorlig kunstfalskneri, og da hun konfronterer sjefen med dette får hun beskjed om å ta med seg tingene sine og forsvinne. Heldigvis for Judith har hun allerede en ekstrajobb i en bar der hun håver inn penger. Baren er av den sorten der kun vakre unge jenter blir ansatt, og de får prosenter av alkoholsalget. Judith er ekstremt vakker og har fått seg en beundrer, James, som kaster penger etter henne. James fremstilles som skikkelig ufyselig, og da han inviterer til weekend i Nice må hun ha med seg venninnen Mercedes for hjelp med å underholde ham. Judith er glad i brutal sex, hardcore tror jeg må være riktig beskrivelse her, og hun gjør det som må til får å seg nye klær og de riktige skoene. 

Det pøses på med navn på motedesignere, og jeg er så lite oppdatert på kjendisfronten at jeg knapt hadde hørt om halvparten.

«Jeg hadde brukt noen av femtilappene fra James til å skaffe utstyr til reisen. En mørkebrun flettet skinnveske og matchende nett, som kunne se ut som Bottega Veneta, fra en liten butikk i Marleybone, en svart knytebikini fra Eres, Tom Ford –solbriller, et Vuitton Sprouse-skjerf i turkis og beige.»

I Nice shoppes det så hardt at det ryker av kredittkortene og jentene koser seg helt til det blir kveld og James vil underholdes i senga. Men Judith og Mercedes blander en passende dose sovetabletter i drinken hans og dermed har de kvelden fri slik at de kan dra på fest med de som er både kjekke og rike. Dessverre tålte ikke James mixsen med alkohol og piller og når jentene kommer hjem ligger han død i senga. Dermed starter en heseblesende flukt fra den ene millionæren, eller milliardæren til den andre, der Judith etter hvert får flere liv på samvittigheten.

Forlaget reklamerer med at dette er mørk erotikk i en internasjonal boksensasjon. Det eneste sensasjonelle her er hvor ufattelig lite smart politiet i Europa er. Under Judiths høye hæler ligger det maltrakterte lik fra både mafiaen og politiet, men enn så lenge har hun klart å skjule sporene sine godt. Det kommer snart en bok to, og om hun fortsetter sin høyhælte marsj over mannekropper tviler jeg sterkt på at jeg gidder å sjekke ut. 

I begynnelsen av romanen, før den utagerende sexen og de voldsomme mordene var dette en ganske grei historie med fine observasjoner av hvordan klassedelingen i samfunnet fungerer. Jeg tenkte på den franske sosiologen Bourdieu mens jeg leste, og funderte litt på om jeg skulle anmelde boka og bruke noen av hans teorier. Men på side 30 skjønte jeg at dette var en veldig dårlig idè, og Bourdieu ville vel ha snudd seg i graven hvis han visste at hans navn var trukket inn i en så vovete tekst som dette.

Terningkast 2


mandag 19. desember 2016

Vakkert i Vardø

Det forrige blogginnlegget mitt viste bilder fra et slitent Vardø, men det er jo veldig vakkert der også! Her fra noen nydelige soltimer en dag i slutten av april 2016.








En sliten by - Vardø

Jeg har vært noen turer i Vardø tidligere i år i forbindelse med UPrisen, og har skrevet et innlegg om det tidligere. Men nå følger to blogginnlegg med bilder fra Vardø - og i dette første innlegget er det den slitne utgaven av Vardø jeg viser. Alle bildene er tatt i sentrum av byen. 

Kanskje ikke lenger en velferdsstasjon for fiskere? Men hvem vet?


Ikke vet jeg om skatteetaten fremdeles har kontor bak denne døra, men særlig innbydende virker det ikke.















Denne bilen hadde skilt på, og var parkert i gata, tydelig i daglig bruk, men med en dør som trenger ekstra hjelp for å holdes igjen.

lørdag 17. desember 2016

Litterære julegavetips fra 2016

Publisert i Altaposten 16. desember 2016 



Lola Shoneyin : Baba Segis fire hustruer : Juritzen, 281 sider

Ikke akkurat «Sister Wifes»

Det er vanlig med polygami i Nigeria, og Lola Shoneyin har skrevet en roman som tar for seg denne praksisen.
Bolanle har en bachelor fra universitetet og hun har fattige foreldre som har slitt og strevd for å gi henne og søsteren et bedre liv. Sjokket for familien er derfor stort da Bolanle gir beskjed om at hun skal gifte seg med en analfabet som ikke bare er ganske gammel og lite tiltrekkende, han har allerede 3 koner og 7 barn, og han bor sammen med dem alle. Bolanle flytter inn i huset sammen med de andre kvinnene og barna deres, men det som møter henne der er langt unna den tilsynelatende harmonien de av oss som har sett «sister wifes» kan få inntrykk av finnes i familier med fire koner. Mistroen mot Bolanle er sterk, ikke bare er det flere som skal dele på oppmerksomheten fra én mann, men de andre konene er redd Bolanle og det nye hun fører med seg. Hun blir altså ikke tatt særlig godt imot. Hekseri og overtro møter den nye verden i denne lettleste og underholdende romanen. Baga Segis fire hustruer var nominert til The Orange Prize og har vunnet flere litteraturpriser.

Terningkast 5



John Hart : Syndenes forlatelse : Font, 554 sider


Nesten for spennende

Jeg elsker bøkene til John Hart, og Brødrene fra Iron House (2012) er fremdeles en av de aller beste krimbøkene jeg har lest. Handlingen i Syndenes forlatelse går rett inn i debatten om politivold mot svarte i USA, men med et litt annet perspektiv. Elizabeth Black er en hvit, erfaren politibetjent som blir siktet for å ha drept to svarte menn. At mennene var midt i en voldtekt av en ung kvinne hjelper ikke så mye for Elizabeth, det ble funnet 18 kuler i de drepte, og pressen raser og mener dette er typisk politivold mot svarte. Samtidig slippes Adrian Wall ut fra fengsel. Han er tidligere politimann som har sonet tretten år for et drap mange mener han aldri har begått. Og en ung jente kvinne blir funnet drept og mishandlet på et alter i en kirke i skogen. Snart blir det flere lik, og komplottene er mange, og hvem jakter egentlig på hvem? Det blir helt usannsynlig spennende!

Terningkast 5




Asbjørn Jaklin : Brent jord : Gyldendal, 432 sider

Asbjørn Jaklins forteller noen av historiene til menneskene som ble i Finnmark og Troms gjennom evakueringsvinteren 1944-1945.

Jaklin lykkes i formidlingen av dette stoffet fordi han bruker et språk alle forstår. Her finnes knapt fremmedord og ingen lange analyser av militære operasjoner med detaljerte navn på krigsmateriell.  Oppdelingen i kapitler, med 34 ulike tema er et godt grep for å gjøre fremstillingen oversiktlig. At Jaklin i tillegg kommer med nye opplysninger gjør at boka også vil være interessant for de som hevder de vet alt om krigen og hva som skjedde vinteren 1944 - 1945. Noe av det nye materialet har forfatteren funnet i farens privatarkiv, og noe er tidligere gradert materiale som nylig er frigjort. Et rikt kilderegister, og mange bilder fra perioden forsterker inntrykket av at dette er et litterært verk du ikke bør gå glipp av.

Jaklin bruker forstørrelsesglass for å vise enkeltmenneskenes skjebne og han rygger for å gi leseren et godt overblikk over de mer lange linjene. Dette er blitt en bok alle kan lese, ja, jeg vil gå så langt som å si at dette er en bok alle ungdom og voksne i Norge bør lese.

Terningkast 6



Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana, 198 sider


Aldeles nydelig bok

Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyelokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager. 
Det er ikke bare Haaheim som er sentimental, også jeg kjenner at det tykner i halsen og svir bak øyelokkene når Nordnorsk julesalme blir fremført og lest. Nordnorsk julesalme er skrevet med en stort hjerte for mørketidslandet og de flotte menneskene som ”leve her nord”. 

Terningkast 6




Vigdis Hjorth : Arv og miljø, Cappelen Damm, 342 sider

Det som ligger i skyggen

Bergljot har brutt med foreldrene og søsknene for mange år siden og har kun sporadisk kontakt med sin ene søster. Bergljot ønsker verken kontakt med familien eller noe arv, men da storebroren føler at han og Bergljot mister familiens to hytter på Hvaler fordi de to yngste søstrene skal arve disse blir Bergljot dratt inn i familiedramaet igjen. Hele tiden ligger det er uro og en sorg i henne, hun vil ikke treffe foreldrene, og hun vil ikke ha noe forhold til dem eller søsknene, fordi de aldri har anerkjent hennes historie og hennes tap. Hva Bergljots historie er kommer gradvis frem i en roman som beveger seg frem og tilbake i tid. Hvis du leste Tredje person entall fra 2008 og husker historien vil du kanskje kjenne igjen mye av handlingen i Arv og miljø, for hovedpersonene i disse to bøkene har en forbløffende lik oppvekst og voksenliv. Likevel er boka god og Vigdis Hjorth har skrevet en rystende historie om nettopp arv og miljø.

Terningkast 5






Monika Steinholm : Nærmere kommer vi ikke : Vigmostad & Bjørke, 238 sider


Liker du Skam – liker du nok denne også!

I Monika Steinholms andre ungdomsbok er det ung kjærlighet som står i fokus. Jens er ulykkelig forelsket i kompisen sin, så han drar på ferie fra Tromsø til Finnsnes for å bo hos onkelen og mannen hans. Men det er jo ikke bare i Tromsø det finnes kjekke ungdommer, og Jens blir fort kjent med nye folk. Når du blander inn onklenes organisering av verdens nordligste Gay Pride på Finnsnes med stor hengivenhet for Hanne Krogh og lilla paljetter så blir det ganske morsomt.
Veldig god ungdomsbok!

Terningkast 5




Kathrine Nedrejord : Hvem er jeg når du er borte : Aschehoug, 138 sider

Ungdomsbok med masse referanser fra Finnmark

Jenny går i niende klasse på Kjøllefjord ungdomsskole. Bestevennen Henning går i tiende, og der går også Julian, en gutt som nylig har flyttet til bygda og som Jenny er forelska i.  En morgen springer Jenny og Julian på hverandre  og kolliderer kraftig. De fjoller og fjaser og Jenny kommer for sent til timen. I klasserommet er det en rar stillhet som ikke lar seg forklare før læreren forteller at Michael, en gutt i klassen, er død.
Språket er godt, med god flyt og god rytme og Nedrejord viser at hun tar ungdommen alvorlig. Det er tross alt ikke småtterier hun gir seg i kast med. Jeg tror mange ungdommer vil kjenne seg igjen i hvordan hun beskriver dagens ungdomsmiljø, og det finnes ikke noe moralbudskap her, noe som gjør at ikke bare voksne anmeldere kan finne på å omfavne boka, men  jeg tror at også ungdommene vil like den godt.

Terningkast 5



Iben Akerlie : Lars er lol, Aschehoug, 231 sider

Barnebok som er vanskelig å legge fra seg

Det er første skoledag etter ferien og Amanda og de to vennene hennes gleder seg til å få utdelt små nusselige fadderbarn som de skal kose med og ta vare på. Slike søte 6 åringer med stor ransel og små hender og blikk som ser beundrende på sin store fadder. Men så forteller kontaktlæreren at Amanda skal få et fadderbarn som heter Lars og som er litt spesiell. Han er ny på skolen og skal begynne i klassen hennes, og så har han downs syndrom.  Amanda blir helt fortvilt, hun ser for seg at Lars kommer til å klenge seg på henne og at alle i klassen kommer til å le av henne, og i klassen er også verdens vakreste gutt, Adam som Amanda har vært forelsket i siden 4. klasse. Lars viser seg å være en flott gutt og Amanda og Lars blir gode venner, helt til Amanda oppdager at noen har lagt ut bilder av Lars på en nettside. Og det som skjer da er så grusomt, for mobbing er grusomt, at det var nesten så jeg ikke klarte å lese mer, men jeg kjempet meg gjennom og belønningen var en fantastisk avslutning. Ps. Forlaget sier at boka passer for barn fra 9 år og oppover.

Terningkast 5


lørdag 3. desember 2016

Roger Albrigtsen : Krigens vitner : K-dokumentar, 237 sider

Publisert i Altaposten 2. desember 2016




Unike bilder og mange fine historier 


Forfatter, journalist og formidler av lokal krigshistorie, Roger Albrigtsen er bosatt i Lakselv. Han har i mange år arbeidet med krigshistorie og han har truffet og blitt kjent med en rekke mennesker i løpet av disse årene. I denne boka lar han også leserne bli kjent med noen av disse og skjebnene deres. 

Boka inneholder 25 historier fra Finnmark under andre verdenskrig, samt forord, etterord og et stedsnavnregister. Det er mange bilder her, de fleste fra private arkiver. 
Det er uvant å lese en sakprosabok der forfatteren er så tydelig til stede som Albrigtsen er i flere av fortellingene. I Lebensborn 3409, der vi blir kjent med historien til Egil Becker er dette svært tydelig. Jeg fikk umiddelbart en «Tore på sporet» følelse. Ikke bare skulle forfatteren og Egil Becker reise sammen til Tyskland for å finne Egils familie, men det var noe med språket og stemningen i teksten som ga meg disse assosiasjonene. Men det var en fin og rørende historie, men et uvanlig fortellergrep. 

Det var mange grusomme skjebner, og mye sult, frost og død i Finnmark under krigsårene. Albrigtsen har fordelt historiene slik at det også blir plass til de mindre dramatiske hendelsene. Vi får f.eks historien til Edel Berit Kristine Klemetsdatter Hætta Eriksen fra Kautokeino, som selv om hun opplevde krigen i Finnmark ikke opplevde noen nød. Familien hadde mat nok og de sultet aldri. 

Det er lite skrivefeil i boka, men jeg mener at teksten kunne ha vært arbeidet mer med. Språket er effektivt, budskapet kommer frem og det er jo tross alt det viktigste, men likevel savner jeg et bedre språk. 

Jeg har de siste årene lest en god del av de bøkene som er blitt skrevet om Finnmark og andre verdenskrig, og hver eneste av disse bøkene er viktig, slik også Albrigtsen siste bok er. Enkelte av historiene som finnes i Krigens vitner har jeg lest om i andre bøker, mens andre var helt nye for meg. I en bok med så mange historier blir det fort at noen av historiene overlapper hverandre, slik er det også her. Men samtidig gjør ikke dette så mye, hver enkelt har sin egen unike historie og det er viktig at det finnes bøker der disse historiene kommer frem. Det er ikke så mange igjen som husker hvordan det var å leve i et Finnmark i krig, så takk til Roger Albrigtsen som gjør en stor jobb med formidlingen av vår nære krigshistorie

Terningkast 4

onsdag 23. november 2016

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!



Klassisk fortrengning?

Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt.
Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i flere intervju, blant annet med Cathrine Sandnes i Samtiden 27. februar 2014 fortalt om sin egen psykoanalyse, og i Språkets lekkasje, en artikkel publisert i norges største filosofiske tidskrift, Agora, forteller hun om fem plutselige lammende smerteanfall som fører til en erkjennelse om noe hun har fortrengt. Hun skriver brev til landets psykoanalytikere og det ender med at hun ligger på den samme sofaen som Hulda Kråkefjær i Tredje person entall, Den kvinnelige hovedpersonen i Død Sheriff og Bergljot i Arv og miljø. Disse protagonistene lever liv som er delvis blåkopier av det livet Vigdis Hjorth i intervjuer hevder hun lever. Hvordan er det da mulig å ikke forstå at leserne reagerer? Mange voldsomme scener går igjen i flere bøker, scener som kan kalles nøkkelscener. Blant annet denne scenen som er i Tredje person entall, Arv og miljø og Hva er det med mor.
-Femåring?
- Nei, femøring.
- Du sa femåring.
- Jeg mente femøring. Det var som om jeg ble knust.

-Nesten knust som femåring?  Hjorth, Tredje person entall 2008, s. 169

Nøyaktig samme situasjon beskriver hun at hun selv har drømt i tidsskriftet Agora i artikkelen «Språkets lekkasje» fra 2014.

«Femåring, spurte han.
Femøring, sa jeg.
Du sa femåring, sa han.
Mente femøring, sa jeg og fortalte drømmen om igjen: Da garasjeporten traff oss, var det som om jeg ble knust.
Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.» Agora, 2014

Vigdis Hjorth driver med performativ biografisme, og hun gjentar seg selv i bok etter bok, og eksemplene er så mange og så omfattende at det ikke blir plass å nevne mer enn noen få her.
Både Hulda fra Tredje person entall og Bergljot fra Arv og miljø tror at faren til deres fem år gamle datter går inn til datteren om natten. Og både Hulda /Bergljot er redd faren sin, og blir urolig når han tilbyr seg å pusse opp leiligheten når Hulda /Bergljot har flyttet fra mannen sin. Hos Hulda er det et elektrisk anlegg, hos Bergljot er det badet. Hulda og Bergljot har nøyaktig samme erfaring første gang de tror de skal ha sex. Samleiet gjennomføres ikke, Hulda/Bergljot går hjem og fortviler i møtet med den tomme dagboka som endelig skulle blitt fylt med ekte lidenskap. De dikter opp en historie om vill og uhemmet sex, moren finner dagboka, leser, forteller om dette til far, som drikker seg full og går ut i skogen og returnerer hjem med ordene: Det er ikke lett å være menneske. Dette var bare noen av eksemplene på intertekstualiteten i Vigdis Hjorths bøker, og der de samme tekstene brukes igjen og igjen, og ofte er det scener og situasjoner som handler om overgrep, seksualitet, drømmer, og forholdet til far eller mor eller søster. 
Hvordan er det mulig for Vigdis Hjorth å bli forundret? Hun har jo selv fortalt oss dette? Hun har ropt det ut, i bok etter bok, omskrevet den samme historien gang på gang, og ingen har skjønt hva hun har villet frem til, med disse femøringene og femåringene som hele tiden dukker opp som mareritt. Hvordan er det mulig å ikke se det? Eller er det slik at alle vet, men det er ikke lov å si det, slik at de som påpeker dette blir som gutten i eventyret som forteller at keiseren ikke har klær på?

Det var Moshonista, kanskje den største fan Vigdis Hjorth har, som gjorde meg oppmerksom på hvor mye likt det var i Arv og Miljø og Tredje person entall. Da jeg begynte å lese skjønte jeg at denne selvkopieringen ikke bare handlet om Arv og miljø og Tredje person entall, men er et grep Vigdis Hjorth benytter seg av hele tiden. Bruker hun de samme eksemplene i roman etter roman fordi hun har dårlig fantasi, eller gjør hun det fordi dette er hendelser hun selv trenger å bearbeide? 

torsdag 27. oktober 2016

Karin Bjørset Persen : Kineserne kommer! Juritzen : 251 sider

Publisert i Altaposten 26. oktober 2016 



På tide med fornyelse

Dette er den tredje boka Bjørset Persen skriver fra Bjørkvik med stort sett det samme persongalleriet. 
Forlaget har underkommunisert dette -  kanskje fordi de to første bøkene (Julebrevpikene og Nedlagte brudepiker) ble utgitt på et annet forlag. I Kineserne kommer er hovedpersonen Helene, bestevenninnen til Magnhild som var hovedpersonen i de først bøkene. Helene og Magnhild er veldig like karakterer, de reagerer likt på mange av de samme tingene, noe som kanskje ikke er så rart når det er snakk om bestevenninner, men som hovedpersoner blir de for like og dette forringer noe av 
bokas sjarm.

På kjærlighetens vinger

Helene eier den meget vellykkede bedriften «På kjærlighetens vinger», og bedriften har adresse i Bjørkvik, en fiktiv plass i Finnmark.  På kjærlighetens vinger vier brudepar fra hele verden, og de har mange oppdrag.  Bedriften tilbyr blant annet et populært og ganske absurd renselse og bryllupsritual ved Kaavensteinen i Porsangerfjorden.

Helene er også barnebokforfatter, men hun drømmer om å skrive en dyster internasjonal finansthriller. Den kinesiske forretningsmannen som prøvde å kjøpe opp store landområder på Svalbard og i Troms blir inspirasjonskilden hennes når hun begynner å skrive på en ny bok med Anniken fra Alta som hovedperson. Anniken drar på en bli kjent fest på Gargia fjellstue og der blir hun forelsket i sin medstudent Feng Wu fra Kina. Feng har gruelige planer om verdensherredømme, med oppkjøp av både det ene og det andre. Feng er ond og utspekulert og stakkars Anniken smelter som smør en varm sommerdag av Fengs tilnærmelser. Så skjer det ene mer utrolige enn det andre, og det er altså ikke måte på hva Feng mester. Han spiller blant annet på Alta Bluesfestival, og begeistrer publikum med sitt store talent.

Helenes veldige fantasi og skaperglede tar helt av, og tekstene blir helt grenseløse. Litt av problemet i denne boka beskriver Bjørset Persen godt selv når hun lar sin egen hovedperson tenke: «Dette er problemet med å være forfatter. Så mange muligheter. Jeg kan skrive hva som helst.» Og dette er hovedproblemet i boka -  fantasien flyter fritt, både i rammefortellingen og i boka hun lar hovedpersonen sin skrive. Det bobler over av fortellerglede, skrivelyst og snodige ideer, men jeg syns det tar for mye av, og lurte iblant på hvorfor boka ikke er strengere redigert?  Greit nok at dette skal være en koselig underholdningsroman, men det blir for mye fjas.

Det er et stort persongalleri og mange kommentarer til små og store problemstillinger i samfunnsdebatten, slik som dette lille stikket til kongen av fredagskveldene: «Fredrik Skavlan hadde kanskje hatt noe å lære. Prate mindre, lytte mer.»
Kanskje noe å tenke på for flere.

Terningkast 4


tirsdag 4. oktober 2016

Asbjørn Jaklin : Brent Jord 1944 – 1945. Heltene. Ofrene. De skyldige. : Gyldendal – 432 sider

Publisert i Altaposten 26 september 2016


Nordens Hiroshima

Dette er vår nære historie. Det er min familie, mine slektninger og familie denne boka handler om. Og det er en viktig bok Nordlys- journalist og forfatter Asbjørn Jaklin har skrevet. Trolig den viktigste boka som blir utgitt i Norge dette året.
Vi trenger bøker som forteller historien om hvordan befolkningen i Finnmark og Nord – Troms opplevde evakueringen og nedbrenningen av hjemmene sine, om familier som ble oppløst, om drap, savn, bombing og nød.

Det vil alltid kunne stilles spørsmål med utvalget av materiale. Hvorfor ble dette med, og ikke dette? En enkelt bok kan aldri favne alt, men her har forfatteren valgt ut 34 emner, som favner både smått og stort. Det er generaler og statsledere, politimenn og fiskere, samer, prester, små barn, store barn – kvinner menn, russefanger, ja, det er mange som får sin historie fortalt her. Slik som den lille snutten om Anne Helskog som ikke lenger kunne glede seg over å våkne til en fin solskinnsdag. Av gammel vane smilte hun mot sola, men så tok hun seg i det; godværet økte risikoen for bombeangrep.


Jeg kommer nok aldri til å glemme historien om kvinnen fra Hopseidet. I løpet at ett døgn opplever hun et fryktelig mareritt, kun dager før krigen sluttet. Hennes mann, og en av sønnene ble skutt og drept, hun selv voldtatt mens 9 av barna så på, og attpåtil ror hun over fjorden for å hente en skadet mann som roper etter hjelp. For en styrke og et mot denne kvinnen hadde!


Lite medlidenhet


Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass var ordren som ble sendt ut fra Oberkommando derWehrmacht 28. oktober 1944. Og det var ikke mye medlidenhet som ble vist på lasteskipene som fraktet tusenvis av mennesker ut av Finnmark.
Forholdene Jaklin beskriver på lasteskipene  «Karl Arp» og «Adolf Binder» har jeg ikke vært klar over. På «Karl Arp» ble 1900 mennesker stuet sammen i to lasterom , 400 tyske soldater var på skipet. Transporten varte fem døgn, 300 ble alvorlig syk på grunn av difteri, dysenteri og tyfus. Minst 25 mennesker døde bare på dette skipet.


Her er et utdrag fra boka der evakueringssjefen i Tromsø har forlangt å se på forholdene for de som kom på lasteskip fra Finnmark.


«Allerede på toppen av trappa slo stanken mot Hansen. Han klatret ned, og da øynene hans hadde vent seg til mørket, så han mennesker som lå tett i lasterommet, barn og gamle om hverandre. Han hørte klynk og sukk. Noen sov, men de fleste lå med åpne øyne og stirret sløvt mot ham. Hansen og legene måtte gå forsiktig for ikke å tråkke på noen. Dørken var så sleip av skitt at den var glatt som en skøytebane.»
Det var slik slaver ble fraktet for 200 år siden, det eneste forskjellene er at lenkene manglet på lasteskipene som fraktet finnmarkingene. Men det var ikke bare på de store lasteskipene forholdene var grusomme. En oberstløytnant forteller:


«Man må ha opplevd evakueringsturene for å kunne forstå hva det vil si, for eksempel å ha 72 evakuerte i en 42 fots båt, syke, nyfødte, oldinger, alle sjøsyke, uten å ha anledning til å komme på dekk, så rommene og lugarene tilsvines av spy, avføring og urin.”
Det ble sterkt å lese alle historiene. Det er ikke lenge siden dette hendte, men det er tiet i hjel, og fremdeles vet vi for lite. Jeg håper det vil fortsette å komme slike bøker som dette, som forteller slik at vi aldri glemmer.


Kirkene som brant – og de som ble spart


Mine besteforeldre var sammen med ett annet ektepar de siste som giftet seg i Komagfjord Kapell. Datoen var 29. oktober 1944, dagen etter at ordren om evakuering kom. Komagfjord Kapell ble brent, men 5 andre kirker i Alta og Talvik ble spart. Jeg har alltid hørt at det var kirker med gravsteder rundt som fikk stå, men dette er ikke riktig ifølge Jaklin. Hvorfor noen ble brent, og noen ble spart har historikerne fremdeles ikke funnet svaret på.

God formidlingsevne

Jaklin lykkes i formidlingen av dette stoffet fordi han bruker et språk alle forstår. Her finnes knapt fremmedord og ingen lange analyser av militære operasjoner med detaljerte navn på krigsmateriell.  Oppdelingen i kapitler, med 34 ulike tema er et godt grep for å gjøre fremstillingen oversiktlig. At Jaklin i tillegg kommer med nye opplysninger gjør at boka også vil være interessant for de som hevder de vet alt om krigen og hva som skjedde vinteren 1944 - 1945. Noe av det nye materialet har Jaklin funnet i farens privatarkiv, og noe er tidligere gradert materiale som nylig er frigjort. Et rikt kilderegister, og mange bilder fra perioden forsterker inntrykket av at dette er et litterært verk du ikke bør gå glipp av.

Jaklin bruker forstørrelsesglass for å vise enkeltmenneskenes skjebne og han rygger for å gi leseren et godt overblikk over de mer lange linjene. Han gjør dette på en god og oversiktlig måte. Dette er blitt en bok alle kan lese, ja, jeg vil gå så langt som å si at dette er en bok alle ungdom og voksne i Norge bør lese. Og mens jeg satt og leste om evakuerte som ble drevet fra sine hjem, og om skyting fra tårnet i Bossekop kirke, tikket det inn en melding fra Unicef med bønn om hjelp til de tusenvis av barn som er på flukt fra bombene i Syria. Det gjorde ikke lesningen mindre sterkt eller relevant.


Terningkast 6