tirsdag 28. februar 2017

Gunnar Myklebust: Mysteriet på Magerøya : Aschehoug, 314 sider

Publisert i Altaposten 20. februar 2017



I kongerikets bakgård

Gunnar Myklebust er journalist med lang fartstid fra NRK, og han har også gitt ut en rekke sakprosabøker. Nå har han dykket ned i en grotesk og myteomspunnet historie som skjedde på Magerøya vinteren 1942.
 Det er på det fraflyttede fiskeværet Opnan mysteriet oppsto, og boka starter med en innføring i Opnans historie. Vi leser om hvordan fiskere og gårdsbrukerne i flere hundre år har levd på Opnan, og om det to kilometer lange Opnanvannet som ligger så grunt at sjøvann skylles inn ved dårlig vær. Opnanvannet har til og med en egen uerstamme. Opnan var fraflyttet før andre verdenskrig, men de gamle husene sto der, og ble brukt av fiskere hele året.
Det nærmeste fiskeværet til Opnan var Kamøyvær, og det var også dette lille fiskeværet som ble sterkt merket og preget av det som skjedde på Opnan. Men hva skjedde egentlig? Myklebust har en teori om at det som skjedde var dette:  I  midten av februar 1942 skulle en sovjetisk ubåt sette i land tre agenter, partisaner, på Opnan. De tre partisanene og alt det de skulle ha med seg av lytteutstyr og proviant skulle fraktes i land. To marinesoldater skulle bringe partisanene inn til land og deretter ta seg tilbake til ubåten. Men på grunn av dårlig vær var det bare de to marinesoldatene som kom seg i land, mens partisanene druknet. På grunn av mye aktivitet av tyske fartøyer i området måtte ubåten forlate de som var strandet. Nå satt det to russiske marinesoldater på Opnan med kasser med radioutstyr som de ikke var opplært til å bruke, de hadde ingen proviant, og selv om de var omringet av hav hadde de verken kunnskap eller utstyr til å fiske.

Sovjetiske menneskeetere

Noen uker etter at russerne kom til Opnan kom fire fiskere i land. Det var Gustav Søderholm, hans to sønner og naboen Markus Karlsen. De snakket med russerne som holdt på å sulte i hjel, og ga dem mat. Noen dager etterpå dro de tilbake til Opnan med mer mat, selv om de visste at det å hjelpe russiske soldater var forbundet med dødsstraff hvis det ble oppdaget av tyskerne. Etter det siste besøket ble det voldsomt uvær som varte i flere uker, og en dag sto de to russiske soldatene i Kamøyvær og ba om hjelp. Det var mange som ga dem mat, men det gikk ikke lang tid før tyskerne fikk fatt i dem og dette ble starten på en underlig prosess som mange fremdeles føler etterdønningene av. Tre av mennene fra Kamøyvær ble skutt fordi de hadde gitt mat til russerne, og russerne selv ble fremstilt som sovjetiske menneskeetere i Stortinget.

Viktig historie

Det er et imponerende stykke arbeid Gunnar Myklebust har gjort her. Historiene om det som skjedde på Opnan er myteomspunnet og det er mange historier om hva som egentlig skjedde, men ingen vet hva fasiten er. I en slik historie blir det nødvendigvis mye usikkerhet, og det legger ikke forfatteren skjul på. Historien er fortalt kronologisk, og gir en grundig introduksjon til Søderholmslekten og noen interessante beskrivelser om hvordan de små lokalsamfunnene på finnmarkskysten fungerte på 1800-tallet og frem til andre verdenskrig. Det er også lagt stor vekt på å beskrive etterdønningene etter tragedien på Opnan, hva som skjedde med den ene sønnen som ikke ble skutt, og resten av familien. Vi får følge kampen mot myndighetene og se på nært hold hvordan det føles å være hensatt i kongerikets bakgård slik en gammel Kamøyværing uttalte at han ofte følte seg.

Terningkast 5



søndag 19. februar 2017

Venus - Norske kvinner sett nedenfra av Frida Kahlisto og Eva Mohn

Intimkirurgi – unødvendig og ødeleggende

De siste årene har det stadig dukket opp nye kirurgiske trender som særlig kvinner kaster seg over. Kroppen du er født med er ikke god nok, og dermed skal det fylles på i lepper, i pupper og i rumper, og det skal suges vekk fra mage, hals, armer og lår. Rumpehull skal blekes, og nå tror mange unge jenter at det er noe feil med underlivet - de tror at de ser feil ut. Men det finnes ikke noe fasit på hvordan et underliv skal se ut, og hvis fasiten til disse jentene er retusjerte og opererte pornoskuespillere så er det veldig trist.

For dere som så første episode av Innafor med Emma Clarie Gabrielsen er temaet kjent, men for dere som ikke har sett episoden så ligger den ute på NRK sine nettsider. 
Episoden handler om intimkirurgi, og Emma har sett at mange veldig unge norske jenter ønsker å operere de indre kjønnsleppene sine. Hun bestiller time hos en intimkirurg for å få en vurdering om hun selv burde ta en slik operasjon, en tanke som da hun begynte å jobbe med denne problematikken virket helt usannsynlig for henne. For som hun selv sier:

Jeg har aldri tenkt på hvordan jeg ser ut der nede før. Og alle de jentene jeg har ligget med, jeg har aldri tenkt på hvordan de ser ut. Det er ikke sånn, - å hun har lange kjønnslepper. Jeg kan ikke fatte at det er noe folk tenker på.”

Emma møter en kvinne som har tatt operasjonen, og som angrer, og som ønsket at hun heller hadde jobbet mer med selvbildet. Det som likevel gjorde størst inntrykk på meg var utsagnene til Halftan Vier Simensen, kirurgen som fikk seg til å si følgende til knalltøffe Emma Clarie Gabrielsen mens hun lå foran ham med beina plantet i bøyler:

Du er jo ikke spesielt stor. Du er sånn…..liten. Du hører til nedre tredjedel av det som er i normalitetsområdet. Jeg tror i liten grad at når du står rett opp og ned, - at du får kjønnslepper som ramler utenfor. At de syns. Hvis du hadde vært ekstremt følsomt for det kunne du tatt bort akkurat midt på i en centimeters lengde. Du har en liten del som er litt lengre enn resten. Det er to små tapper som er litt lengre enn resten og hvis du misliker det, så er det ikke noe big deal å ta bort. Det går an.

Det var så fælt å høre på, han tilbød henne operasjon der og da. Hvis hun ville kunne hun bli operert, og være ferdig på under en time. Og Emma ble selv helt satt ut, og plutselig begynte hun å lure på om hun trengte en operasjon. Heldigvis tok hun til fornuft og dro på konsultasjon til sexolog som kunne roe henne kraftig ned og det var direkte deilig å se programlederen forlate sexologens kontor med selvtilliten tilbake på plass. 

Kjære alle unge jenter som tror at dere er feil eller ser feil ut. Før dere ødelegger dere selv med å operere i et av de mest sensitive områdene på kroppen kan dere se på bildene i den fantastiske boka som heter Venus – Norske kvinner sett nedenfra. Det var den boka Emma så i hos sexologen og da vil du forhåpentligvis skjønne at det å bruke så alt for mye tid på å tenke på hvordan kjønnsleppene dine ser ut er unødvendig. Men se i boka der 49 helt vanlige norske kvinner er fotografert slik at underlivet er blottet. Det finnes ingen fasit.


Boka er gitt ut på Gyldendal i 2005 og finnes på mange bibliotek og på Ark.no. Jeg sjekket de andre store nettbokhandlene, men det var bare Ark som hadde boka inne. Ikke engang i Gyldendals egen kataloger var boka å finne, noe som er virkelig uheldig, for vi trenger bøker som gir et riktigere bilde av kvinners underliv, ikke bare retusjerte og opererte pornoskuespillere.


søndag 12. februar 2017

Robert Seethaler : Et helt liv : Press : 129 sider

Publisert i Altaposten 8. februar 2017


En liten skatt

For noen år siden leste jeg barneboka om foreldreløse Kulla-Gulla som Martha Sandwall Bergstrøm skrev rundt midten av forrige århundre. Heldigvis er ikke hele livet til Seethalers hovedperson like sørgelig, men beskrivelsen av barndommen hans har mange likhetstrekk med stakkars Kulla-Gulla. For Andreas Egger, hovedperson i Robert Seethalers femte bok er omdreiningspunktet i hans liv fjellet. Han ble født på slutten av 1800 – tallet og vokste opp hos en slektning som utnyttet ham på det groveste. Andreas ble som åtteåring pisket så hardt at lårbenet brakk tvers av, men ingen bryr seg med å hente lege til ham. Da den primitive spjelkingen tas bort viser det seg at gutten for alltid vil bære med seg fysiske bevis på mishandlingen, han blir halt. Andreas Egger tilbringer mesteparten av livet i  alpelandsbyen, avbrutt av åtte år i en russisk fangeleir i etterkant av andre verdenskrig. Vi møter Andreas første gang mens han bærer den gamle gjeteren Bukke-Johan ned fra fjellet i en voldsom snøstorm. Etter den slitsomme turen går Andras innom kroa i landsbyen for å varme seg.  Stedets unge servitrise kommer borti armen hans med brystet sitt, og smiler svakt mot ham. Dette smilet skal han huske resten av livet og er et frempek mot et liv i ensomhet.

Utfordrer fjellet
Robert Seethaler er en forfatter som ikke sløser med ordene,  men som likevel risser opp situasjoner som er så virkelighetstro at det er som å befinne seg midt i handlingen. Andreas livnærer seg som hjelpemann på ulike gårder i landsbyen, men da han møter Marie og blir forelsket i henne føler han seg ikke verdig hennes gunst. Han møter opp på kontoret til gondolbaneselskapet,  bygdas største arbeidsgiver, og erklærer at han kan jobbe dobbelt så hardt som de andre selv om han er halt. Noe han også beviser. Han får jobben med å sprenge fundamenter til gondolbanen. Marie vil gifte seg, og de setter bo på en skrinn fjelltomt. Livet smiler til Andreas. Helt til fjellet tar hevn og river vekk alt Andreas bryr seg om.

Haltepinker
Det finnes flere haltepinker i litteraturen, blant annet den grusomme fangevokteren i Alexander Solsjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj’  liv. Men Andreas Egger ligner slett ikke på fangevokteren, hans lynne er mer likt Ivan Denisovitsj’ Sjukov selv. Begge møter livets prøvelser med mot og stille aksept. Her finnes ingen langvarige grublerier, og lite intellektuelle utgreiinger. Jeg tenkte også på Knut Hamsun og hans Isak Sellanraa. Dette er menn som krummer ryggen og bøyer seg i møte med naturkreftene , men som aldri gir opp.

Stor fortellerkraft
Det virker som om Seethaler har et høyt ambisjonsnivå, og jeg mener han balanserer på eggen mellom banalitet og genialitet. Med såpass mye melankoli og triste hendelser er det lett å havne i situasjoner der forfatteren vil forklare leserne hva karakterene føler. Seethaler går aldri i den fella. De sterke følelsene ligger i underteksten og er tydeligst i forbindelse med Andreas Eggers forhold til kvinner.

Fortellerstemmen er ekstern, men synsvinkelen tilhører hovedpersonen. Vi ser handlingene hans, men hvorfor han tar de avgjørelsene han gjør blir opp til leseren selv å tolke. Et helt liv er oversatt til 13 språk og ble kortlistet til Bookerprisen 2016.  

Terningkast 6



søndag 5. februar 2017

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer

Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)  i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen: 

«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)

I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes to hytter på Hvaler. Bergljot og broren Bård ble sittende igjen med smuler. Forklaringen på Bergljots brudd med familien blir gradvis avdekket. Leserne blir med på en retrospektiv reise der det viser seg at Bergljot gjennom psykoanalyse har forstått at hun ble utsatt for seksuelle overgrep fra faren da hun var mellom fem og syv år gammel. 27. september påpekte to journalister i Aftenposten (Aldridge og Borud, 2016)  hvor likt begravelsesprogrammet tilBergljots far og Vigdis Hjorths far var. Økland (Økland, 2016b) fulgte oppsamme dag med en artikkel der hun argumenterte for at vi trengte en ny type litteratur i Norge. Økland hevdet det var liten grad av fiksjonalisering i Hjorths siste roman og begrunnet det blant annet med likheten i begravelsesprogrammet kollegaene i Aftenposten hadde skrevet om tidligere på dagen. Debatten om virkelighetslitteratur skjøt fart etter dette utspillet og debatten har hovedsakelig handlet om etikken i det å utlevere andre mennesker. Mange har også reagert på at Økland, og andre kritikere påpeker det selvbiografiske. Det finnes mange lesere som ikke ønsker å ta stilling til hvorvidt handlingen i en bok er selvbiografisk. – Det står roman på omslaget, og da leser jeg det som fiksjon, er en uttalelse jeg har hørt mange ganger denne høsten.

Jeg ønsker ikke å ta stilling til hvorvidt Vigdis Hjorth skriver om seg og sine, og jeg tar ikke opp spørsmålet om etikk og moral. Men jeg ønsker å se nærmere på Vigdis Hjorths metode og vise at enkelte nøkkelscener går igjen både når Vigdis Hjorth forteller om seg selv, og i forfatterskapet.  Jeg møter verkene til Vigdis Hjorth med en forhåndsviten, og nå har jeg nådd en grense for hva jeg mener man kan nekte å ta stilling til fordi det står roman på omslaget av en bok. Min forståelse og tolkning av Vigdis Hjorths bøker har endret seg og mine vurderinger må hele tiden revurderes og vurderes på nytt, slik den hermeneutiske sirkel viser at vi tolker verden. Jeg bruker en heteronom og tekstekstern tilnærming til Vigdis Hjorths forfatterskap.

Vigdis Hjorth er en forfatter som gjenbruker både scener og tekst fra roman til roman.  At hun har en repeterende frekvens er tydelig når man leser romanene hennes, hun repeterer ofte innenfor samme setning, samme kapittel og i samme bok, men det at hun også repeterer samme scene i bok etter bok, ofte helt ordrett,  ble jeg ikke oppmerksom på før jeg leste flere av de eldre bøkene hennes opp mot Arv og miljø. Hva har dette å si for fiksjonskontrakten? Kan det være et mer fruktbar vei å gå å lese Vigdis Hjorths forfatterskap for å fullt ut forstå bøkene hennes, istedenfor å lete etter såkalte bevis utenfor tekstene og utenfor litteraturen? «Det skrivende jeget er som oftest det ferdige jeget, mens det beskrevne jeget er det uferdige; men beskrivelsen leder til oppdagelser, forandringer, tolkningsproblemer, justeringer av alle forhåndsbilder og alle fortellinger vi har om oss selv.» (Melberg, 2007, s.16).  Slik jeg skal vise i flere eksempler bruker Vigdis Hjorth erfaringer fra eget liv i mange av sine bøker. Noen av disse er blitt det jeg kaller for nøkkelscener, scener som er viktige for forståelsen av både enkeltbøker og forfatterskapet. I et portrettintervju i Morgenbladet iforbindelse med lanseringen av esseysamlingen Fryd og fare (Hjorth, 2013) der Ane Farsethås intervjuer Hjorth finnes følgende replikkveksling mellom Farsethås ogHjorth:

Du rasler med nøklene til ditt eget forfatterskap, uten noensinne å låse helt opp? - Bruker man virkelige hendelser, må man være nennsom. Det er en blanding av hensyn til meg selv, hensyn til andre, hensyn til offentligheten, og særlig hensynet til det litterært tvetydige. (Farsethås, 2014, s. 48)

Det er trolig at vi med  Arv og miljø har fått nøkkelen til å låse opp også tidligere romaner, og det vil jeg forsøke å vise ved å trekke frem to spesielle scener. I de bøkene jeg trekker frem er alle hovedpersonene voksne kvinner med en indre konflikt og erfaringer fra barndommen som hovedpersonen mener er årsaken til at hun ikke er lykkelig som voksen.  ”Hvis det ikke hadde vært for DET, kunne jeg vært lykkelig”, er utsagn som finnes i flere av bøkene, blant annet på side 104 i Med hånden på hjertet (1991). Det er først i Arv og miljø fra 2016 at det blir tydelig hva det’et er, nemlig overgrep fra far i tidsrommet mellom hovedpersonen(e) var mellom fem og syv år.

Nøkkelscener og dobbeltkontrakten
Nøkkelscenene som Vigdis Hjorth stadig kommer tilbake til i sine romaner, og som hun ved flere anledninger har fortalt handler om henne selv er episoden hos psykologen og gjennombruddet som finnes der [1], og den andre[2] er en tilbakevendende drøm om knappen som blir til en femøring.  Scenene beskriver erkjennelsesøyeblikk som endrer hovedpersonens liv, og forfatterens eget liv hvis man skal tro det hun forteller i intervjuer og artikler. Sosiologen Anthony Giddens definisjon på den individuelle identiteten kan kanskje passe til noe av det Vigdis Hjorth gjør: ”En persons identitet er ikke å finne i vedkommendes atferd eller reaksjoner, men i evnen til å holde en særlig fortelling i gang. Selvidentiteten blir simpelthen til ved at vi konstant reviderer vår egen biografiske fortelling.”(Giddens, 1997 s. 28). Vigdis Hjorth har i roman etter roman brukt de samme scenene, og konteksten er ofte den samme, med en kvinnelig hovedperson med et for høyt alkoholkonsum, avbrutte forhold og konflikter med familien. Arv og miljø og Tredje person entall (Hjorth, 2008) er påfallende lik i handling. Ja, det er slik at hvis man skal gjenfortelle ungdomstiden til Hulda fra Tredje person entall og ungdomstiden til Bergljot fra Arv og miljø vil man knapt se forskjell. Hulda og Bergljot har foreldre som bruker de samme ordene, som har likt reaksjonsmønster og Hulda og Bergljot fremstår som den samme personen. Når Vigdis Hjorth selv forteller om egne smertefulle opplevelser som er blåkopier av opplevelsene Hulda og Bergljot opplever forstår jeg at spørsmålet om dette er basert på hennes eget liv blir stilt. Heller ikke jeg klarer å se bort fra dette aspektet under lesning av Arv og miljø selv om jeg er klar over at når det står roman på omslaget skal boka leses som fiksjon.  «Vi må være forsiktige når vi fremmer påstander om representasjon av den virkelige verden i fiktive tekster»  (Andersen, s. 41) Men når Vigdis Hjorth fem år etter utgivelsen av Tredje person entall (2008) sammenligner seg selv med Hulda Kråkefjær gjør det fiksjonskontrakten mer utfordrende:
Hovedspørsmålet, som jeg aldri ville finne på å røpe under lansering eller i intervjuer, men som kan røpes nå så lenge etterpå, er dette: Hvordan ville det gått med meg om jeg ikke kunne skrive skjønnlitteratur? Hulda er Vigdis uten talent og forfatterens hypotese er at det kunne gått like galt med Vigdis som med Hulda hvis hun ikke kunne skrive romaner.” (Hjorth, 2013, s. 64 )

I Språket lekkasje, en artikkel som er publisert i Klassekampen forteller hun om psykoanalysen. Hun forteller om sine egne gjennombrudd og hun forteller om sin første setning på divanen: Vi var fire søsken, jeg var yndlingsbarnet. (Hjorth, 2014, s. 14) Hun forteller også om sine erfaringer med psykoanalysen i et stort portrettintervju med Cathrine Sandnes i Samtiden:

I 1992, det året hun utga Fransk åpning, ble Vigdis Hjorth så syk at hun ble henvist til psykoanalyse. Fire ganger i uken gikk hun til psykiateren i Industrigata, la seg på sofaen hans og hørte på lyden av ordene som kom ut av munnen sin. «Vi var fire barn, og jeg var yndlingsbarnet», kvitret hun. I det øyeblikket hun sa det, skjønte hun at det var skjærende usant.  (Sandnes, 2014 s. 83)

Nøyaktig samme situasjon finnes i Død sheriff (1995, s.7), En erotisk forfatters dagbok (1999, s. 51), Om bare (2001, s. 70), Tredje person entall (2008, s. 263) og Arv og miljø (2016, s. 100). Artikkelen i Klassekampen siteres nesten ordrett i Arv og miljø, og Vigdis Hjorth avslutter slik: ”(I natt, etter å ha avsluttet denne artikkelen, drømte jeg at jeg var på mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor ned Christoffertunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ikke skjønne og jeg tenkte. Nå må jeg flytte hjemmefra! Og så, like etter: Men jeg kan jo ikke, jeg er bare fem år.) (Hjorth, 2014 s. 15).

Femøringen som ble femåring
Jeg-fortelleren fra Hva er det med mor (2000, s.128), Hulda fra Tredje person entall (2008, s. 269) og Bergljot fra Arv og miljø (2016, s.124) deler samme opplevelse med drømmen om garasjeporten som knuser bilen, og dialogen om femøringen og femåringen. Cathrine Sandens påpeker at det er noen scener og setninger som Vigdis Hjort stadig kommer tilbake til i forfatterskapet sitt, slik som: «Du mistet en femåring. En femøring. Du sa femåring.» (Sandnes, 2014 s.86 ) og i artikkelen i Klassekampen der Vigdis Hjorth skriver om sitt liv og sine drømmer finner du samme drøm med denne avslutningen: ”Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.” (Hjorth, 2014 s.15). Når det gjelder scenen med femøringen/femåringen er den så lik beskrevet i artiklene og i bøkene at det ikke har noen hensikt å skrive dem ut. Alle scenene begynner med at hun tar opp en haiker, en port treffer bilen slik at den knuses, moren står og ser på og sier at bilen kan repareres. Da ser hun en mynt på bakken, og bøyer seg ned, kanskje er det likevel hennes lykkedag. Det ligner en femøring, men hun ser når hun har den i hånden, at det bare er en knapp.
Jeg bruker eksemplet fra Hva er det med mor:
”Femåring?
Nei, femøring.
Du sa femåring.
Jeg så femøring. Det var så vondt, da porten traff, var som om jeg ble ødelagt.
Nesten ødelagt som femåring?
Og hun får elektrisitet gjennom kroppen.” (Hjorth, 2000, s. 128)

Kanskje spiller Hjorth bevisst på den såkalte dobbeltkontrakten. Det var den danske litteraturviteren Poul Behrendt som brukte dette begrepet først og som i 2006 kom med boka Dobbeltkontrakten. Behrendt viser til at det er to ulike lesekontrakter, en virkelighetskontrakt og en fiksjonskontrakt og i samtidslitteraturen blir disse kontraktene ofte inngått på falske premisser. Det at Vigdis Hjorth i et intervju forteller om egne opplevelser som hun senere inkorporer i forfatterskapet sitt blir en type dobbeltkontrakt (Behrendt) når hun insisterer på at Arv og miljø ikke er selvbiografisk slik hun uttalte i forbindelse med mottakelsen av bokhandlerprisen høsten 2016 (Michelsen, I og Woldsdal, N, 2016).
I essaysamlingen Fryd og fare (2013)[3] og i  intervjuet med Farsethås (2014, s. 84) ga Hjorth tydelige signaler om at hun nå var ferdig med å skrive om kvinner med Huldas problematikk. I 2016 kom hun med en roman der hovedpersonen er en kloning av Hulda fra Tredje person entall, og Hulda kunne like gjerne være Vigdis selv har hun fortalt oss. Har vi nå fått den store nøkkelen som kan låse opp det meste av Hjorths forfatterskap? Jeg tror det, og de nøkkelscenene som har vært til stede helt fra Med hånden på hjertet fra 1991 ser vi kanskje ikke igjen i de neste bøkene fra Vigdis Hjorth. Kanskje hun har klart å skrive seg ut av noe og har fått revidert sin egen biografiske fortelling. Eller kanskje vi får nye runder med erkjennelser på terapibenken og femøringer som blir til små barn. Kanskje ikke engang Vigdis Hjorth vet svaret på dette i dag. Etter min mening får vi en fattigere offentlig debatt hvis kritikerne ikke skal kunne vise til selvbiografiske elementer som gjentas i bok etter bok, men det må  selvfølgelig gjøres med respekt. 

 Litteraturliste

Aldridge, Ø. og Borud, H. (2016, 27. september) Vigdis Hjorth beskriver detaljer fra den
virkelige farens begravelse i sin siste roman. Aftenposten.
Andersen, P.T., Mose, G., Norheim, T. (red) Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax.
Behrendt, Poul. 2006. Dobbeltkontrakten. En æstetisk nydannelse. København: Gyldendal
Farsethås, A. (2013, 15. november) Innenfra og ut. Morgenbladet. s. 48 - 51
Giddens, A.1997. Modernitetens konsekvenser.  Pax Forlag. Oslo
Hjorth, V.  1991. Med hånden på hjertet. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 1995  Død sheriff. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 1999 En erotisk forfatters bekjennelser. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V.  2000. Hva er det med mor. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 2001. Om bare. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V.  2008 Tredje person entall. Oslo: Cappelen Damm.
Hjorth. V. 2013  Fryd og fare. Oslo: Cappelen Damm
Hjorth, V.  (2014, 23. oktober) Språkets lekkasje. Klassekampen, Oslo.
Hjorth, V.  2016 Arv og miljø. Oslo: Cappelen Damm.
Melberg, A. Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen. 2007. Oslo: Spartacus.
Michelsen, I og Woldsdal, N. (2016, 15. november.) Boka er ikke selvbiografisk. Hentet fra
NRK - Kultur og underholdning. https://www.nrk.no/kultur
Sandnes, C. 2014. Det politiske er personlig. Samtiden 1/2014, 80-93
Økland, I. (2016a, 11. september) Feberhet inscesthistorie. [Bokanmeldelse av Arv og miljø,
av V. Hjort] Aftenposten Kultur, s. 6 -7.
Økland I. (2016b, 27. september) Vigdis Hjorths litterære metode. Aftenposten Kultur, s. 3



[1] Død Sheriff (1995),  En erotisk forfatters bekjennelser (1999), Om bare (2001), Tredje person entall (2008), Arv og miljø (2016)
[2] Hva er det med mor (2000), Om bare (2001), Tredje person entall (2008), Arv og miljø (2016)
[3] Hun skriver dette flere plasser i essayet Driften mot skriften.

onsdag 25. januar 2017

Olivier Truc : Vargsundet : Cappelen Damm, 445 sider

Publisert i Altaposten 24. januar 2017




Miljøkrim fra Hammerfest


Med en reinjagende ordfører som blir beskrevet som et politisk dyr, gamle og unge nordsjødykkere med sine skader, reindriftsamer i kamp mot myndighetene og en grådig oljenæring som går over stadig flere lik for å få en større andel av oljekaka blir Vargsundet en bok det er ganske fornøyelig å lese – kanskje spesielt for oss som ikke er fra Hammerfest.

Den franske journalisten Olivier Truc viser en forbløffende god kunnskap om Finnmark og den samiske kulturen i sin andre kriminalroman der det meste av handlinga er lagt til Kvalsund og Hammerfest. I Trucs forrige roman, 40 dager uten skygge (2014)  ble vi kjent med Nina Nansen og Klemet Nango fra reinpolitiet, og det er disse to som etter hvert får åtte til dels spektakulære mord i fanget.

Den grådige oljenæringa

I Hammerfest møtes ofte en liten gruppe menn på Isbjørnklubben etter ordinær åpningstid. Byens sleipeste mann, eiendomsmegleren Tikkanen er vert. Det diskes opp med god mat og drikke til den lille gruppen som består av representanter fra oljenæringa, samt ordfører Lars Fjordsen. Fjordsen er den mest sjarmerende ordfører en by kan ha, han engasjerer seg sterkt i reinplagen som hjemsøker byen hver vår og sommer. Ja, ordføreren jager selv reinen ut av byen. Men ordføreren er også opptatt av å få nye arbeidsplasser. Han drømmer om  ny stor flyplass og nye olje og gassfunn som skal sikre Hammerfest skatteinntekter langt inn i neste årtusen.  At reinen vil beite der de alltid har beitet ser han stort på. Alt for fremskrittet. Vennene hans i Isbjørnklubben er også av samme støpning. Alle vil ha sin del av oljekaka. Av mennene som ofte møttes på Isbjørnklubben er det flere som blir drept. Hvem som står bak blir avslørt så langtrukkent og kjedelig at det er som å slippe lufta sakte ut av en luftmadrass.

Slik Truc også gjorde i forrige bok tegner han aktørene så karikert at det er på grensen til komisk. Bill Steel, fra det amerikanske firmaet South Petroleums kan tjene som eksempel. Han er grovbygd med tyrenakke og utstående bankende blodårer, har ofte en sigar i munnen og på fritiden ønsker han helst besøk av russiske horer. Eiendomsmegler Tikkanen byr gjerne på russiske horer som kommer med fly fra Murmansk til Kirkenes. I Kirkenes blir de hentet på flyplassen og kjørt til Skaidi der Tikkanen og en reindriftsutøver venter på dem. Reindriftsutøveren kjører gjestearbeiderne fra Murmansk inn på fjellet og plassere dem i en gompi, langt vekk fra nysgjerrige blikk.

Kunnskap om samiske forhold

Det er mye som fungerer bra i denne kriminalromanen, blant annet viser Olivier Truc en dyp forståelse for reindrifta og deres behov. Han viser også en stor respekt for det samiske miljøet, selv om han heller ikke i beskrivelsene av det samiske miljøet klarer å unngå stereotyper. Kapitlene er korte, og språket er bra, selv om jeg har flere innvendinger mot oversettelsen. Blant annet det smått absurde i at folk i Finnmark setter seg på skuteren for å dra til fjells på piknik. I tillegg er boka alt for lang og har for mange store tema knyttet opp mot de mange dødsfallene/drapene. 

For meg virker det som om forfatteren har et genuint ønske om å rette oppmerksomheten mot Nordkalotten og det som skjer her av overgrep mot naturen, og så bruker han krimsjangeren for å nå ut til publikum. Men han overdriver og vil for mye. Innholdet i Vargsundet hadde dekket 10 romaner.

Terningkast 3




onsdag 4. januar 2017

Finnmark Internasjonale Litteraturfestival - Kirkenes 2016

Oppsummering fra Finnmark Internasjonale Litteraturfestival - Kirkenes 16. - 19. november 2016

Fylkesbiblioteksjef Heikki Knutsen og Levi Henriksen i samtale om bøker og fotball.


Knallsuksess!


Thorvald Stoltenberg, Maja Lunde, Kim Leine, Moddy og Marina Stepnova var bare noen av de mange flotte personlighetene som har vært med på å gjøre Finnmark Internasjonale Litteraturfestival 2016 til det som må kåres til den beste festivalen, hittil! Om to år er det ny festival og da er det mange som håper at festivalen igjen legges til Alta, slik det ble gjort i 2010 og 2012.
Finnmark internasjonale littraturfestival ble arrangert for fjerde gang, og høydepunktene sto i kø, noen mener samtalen mellom Thorvald Stoltenberg og Erik Wold var best, noen trekker frem konserten med Moddy og Arkhangelsk kammerorkester, men også forfattermøtet mellom Maja Lunde, som vant Bokhandelprisen i fjor, og biblioteksjef i Alta kommune, Sonja Kristin Granaas har blitt trukket frem som høydepunkt.

Maja Lunde og Sonja Kristin Granaas

Under årets festival som hadde tema «Mentalitet» var det ca. 50 aktører i sving fra tidlig morgen til langt ut på natten. Det var forfattere fra Norge, Russland, Sverige, Danmark, Island og Finland, og også en del tilreisende fra disse landene.

Erik Wold og Thorvald Stoltenberg
Uten håpet når vi aldri våre mål

Erik Wold var ansvarlig for et seminar om biblioteket som debattarena, og den tidligere NRK journalisten og debattlederen Erik Wold var også den som ledet samtalen med Thorvald Stoltenberg foran et mer enn fullt samfunnshus torsdag ettermiddag. Wold presenterte Stoltenberg som barentssamarbeidets far. Stoltenberg sa at han hadde vært minst 100 ganger i Kirkens og han husket hvert eneste besøk og at han hadde et helt spesielt forhold til det nordligste fylket.

-          Jeg er ikke redd for Russland, men hver gang den nye presidenten i USA taler blir det nye uklarheter, svarte han på spørsmålet om han var redd for fremtiden.

-          Jeg er forsiktig optimist fordi vi som naboland til stormakten Russland aldri har handlet slik at vi har hatt en farlig væpnet konflikt med Russland. Dette skyldes at Norge bruker mye tid på utenrikspolitikk. Vi har tenkt gjennom hver eneste setning vi ytrer, og vi har gjennom denne utenrikspolitikken klart å holde kontakt, selv under den kalde krigen.

De siste to, tre årene har vi fått et stadig kjøligere forhold til Russland. Hva betyr det for samarbeidet i barentsregionet, undret Wold?
-          Barentssamarbeidet er det eneste bilaterale forholdet som har bestått i alle disse år, så jeg er optimist når det gjelder det også. Men det er klart at det er utfordringer, og skuffelser møter man jo stadig. Jeg husker spesielt godt de episodene når trailerlass med mat og klær som skulle til Russland ble stoppet på grensen og ikke kom gjennom tollen på grunn av enkeltmenneskenes behov for å vise makt. Det ordet seg etter hvert, men det irriterte meg noe voldsomt.




Snakker med Jens og Camilla hver dag
Han snakker fremdeles med barna hver dag, og før var det han som ringt dem, men nå er det de som ringer han. Det ble stor stemning i salen da Wold lurte på om Jens ringte for å rådføre seg med faren. – Det ville vært vanvittig hvis Jens ringte meg og spurte meg ril råds om hva vi skal gjøre med Tyrkia! Nei, de rådene jeg har gitt måtte ha kommet for mange år siden.
Han avsluttet med Vàclav Havels kjente ord: «Jeg er ikke optimist for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, og jeg trori kke alt vil gå galt. Jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet; Uten håp når vi aldri våre mål.»


Finnes det en særegen finnmarksmentalitet?
Einar Niemi er professor emeritus ved UIT og har publisert mange bøker og artikler om minoritetshistorie, migrasjon og regional historie. Han har fått Norges arktiske universitets formidlingspris, og etter knappe 50 minutters foredrag, med fullt lokale tidlig en torsdag formiddag er det lett å skjønne hvorfor prisen gikk til nettopp ham. Finnes det en særegen finnmarksmentalitet var spørsmålet han stilte, og som han prøvde å gi svar på i løpet av den knappe timen.
Det hagler av stereotypier om at det finnes en særegen finnmarksmentalitet. Budskapet fra Finnmark er ofte at vi er så spesielle at vi må behandles på spesielle måter.  Det har lett for at finnmarkingene gjør seg selv til klienter – vi blir klientifiserte. Vi vil være med, men så vil vi ikke likevel, fordi vi uttaler at vi har begrensninger fordi vi bor i Finnmark.
Niemi snakket en del om nabokrangel mellom byer, og han trakk frem Vadsø og Vardø og hvordan man gjennom stadige gjentakelser ovenfor noe som kanskje ikke er sannheter, befestet polariseringen. Eksempelvis at Vadsø er byen der ingenting skjer, alle sitter bak rullegardiner, men Vardø er den joviale byen der man aldri går tørst og sulten hjem.



Populære Laila Stien
Laila Stien møtte rådgiver ved fylkesbibliotekets Rønnaug Ryssdal til samtale, og vi fikk et kort oppsummering av 37 års forfatterskap, men fokuset for samtalen var novellene. Stien fortalte om hendelsene som førte frem til at hun ble forfatter. I 1973 jobbet hun på Tromsø Museum og ale ansatte måtte testet for tuberkulose. Hun fikk beskjed om at hun hadde sykdommen, og ble innlagt fire måneder for behandling.  - Og det var fantastisk! Hun noterte ned hva medpasientene sa, og fortalte om dette i brev til venner. Vennene oppmuntret henne til å sende flere brev, og hun skrev brev der hun både la litt til og trakk litt fra. Hun sendte inn to historier som ble antatt i antologien Nordra75 og fire år etter debuterte hun med novellesamlingen Nyveien. Det viste seg etterpå at Laila Stien aldri hadde hatt tuberkulose, men hun er evig takknemlig for feildiagnosen hun fikk i 1973, uten den hadde hun kanskje ikke vært forfatter. Det ble en nydelig time på biblioteket med en lun og god stemning med mye latter fra både Stien, Ryssdal og publikum i salen. Dette ble en av høydepunktene på festivalen for min del.

Hild Haaheim og Ingeborg Arvola

Hild Haaheim (Nordnorsk julesalme) og Ingeborg Arvola (Neiden 1970)  møttes til samtale om flerkulturell mentalitet i lokallitteratur.
Bøkene deres tar opp mange av de samme tingene, de har mange berøringspunkter, samtidig som de er svært forskjellige. De skriver med et handlingstyngepunkt fra Øst-Finnmark, og begge bøkene fikk terningkast 6 i Altaposten. Hild forteller at det er mange som har tatt kontakt med henne og fortalt at boka hennes har berørt noe i dem, og selv om hun skriver om sin egen familie så gjør hun det på en slik måte at det blir allmenngyldig. Prosjektet til Haaheim har vært å vise hvordan enkeltmennesker måtte forholde seg til den kalde krigen.

Ingeborg Arvola

Å dikte en verden
Marit Bjerkeng møtte den russiske forfatteren Marina Stepova til samtale over temaet: Hvorfor smiler russerne så sjelden, og svaret fra Stepnova var at russerne ikke stolte på andre enn sine nærmeste. – Ser du en person med et ansikt som ser ut som om personen skal i krig, kan du være sikkert på at det er en russer, sa hun, til høy latter fra salen. Stepnova er en av russlands mest anerkjente forfattere og hennes forfatterskap sammenlignes med Tolstoj. Selv mente Marina at hun ikke var forfatter. – Nei, Tolstoj var en forfatter. Man må først leve, og så være død i minst 50 år før ettertiden kan bestemme om bøkene du skrev var gode eller ikke. Det finnes mange eksempler på forfattere som er store i samtiden, men som er glemt ti år etter sin død, og motsatt – forfattere som ikke fikk anerkjennelse mens de levde, og plutselig, femti år etter at de døde blir de oppdaget. Så jeg er ingen forfatter.»
Virkelighetslitteraturdebatten
Det virket som om alle forfatterne fikk dette spørsmålet fra sine intervjuere; i en eller annen form, og også Marit Bjerkeng lurte på hvordan Stepnova stilte seg til å bruke virkelige mennesker i sine romaner. - Det er to typer forfattere i verden. Det er den ene typen som dikter en verden, og det er den andre typen som beskriver sin verden. Jeg dikter en verden.


Levi Henriksen på avslutningskonserten

Rørende øyeblikk
Det mest rørende øyeblikket under hele festivalen var da en beveget Levi Henriksen dediserte en sang til en syrisk flykning han hadde møtt på Kirkenes videregående skole. Elevene hadde arbeidet i flere måneder med ulike noveller, og etter at Henriksen hadde avsluttet bokpraten med elevene kom en gutt fra Syria frem til Henriksen og ville diskutere novellen « Et hus av hender». Gutten hadde lest novellen fire, fem ganger, brukt ordbok og virkelig jobbet seg gjennom språket, og han hadde flere fine spørsmål til forfatteren, blant annet lurte han på hvorfor slutten var så åpen. Denne samtalen med den syriske gutten og praten med han om novellene var noe av det fineste Levi Henriksen hadde opplevd som forfatter.  – Slike øyeblikk gjør at du skjønner at det er verdt det, sa han med grøtet stemme foran et fullsatt samfunnshus under lørdagens avslutningskonsert.



Festivalsjef Sunniva Knutsen var veldig fornøyd med årets festival, og først og fremst med forfatterne som har gjort en strålende jobb for festivalen, og for staben som har jobbet hardt disse dagene. -  Det har vært fantastisk morsomt å se at det har vært fullt på nesten hvert eneste arrangement. Det har vært en glede å arrangere festivalen her i Kirkenes.



tirsdag 27. desember 2016

Linde Hagerup : En bror for mye : Cappelen Damm, 165 sider

Publisert i Altaposten 27. desember 2016



Troverdig og fint om å føle seg utenfor


Sara bor sammen med moren og faren og storesøsteren Emilie. Det ser ut som en ganske vanlig familie med rom for både gode samtaler, stress og vanlige hverdager. En dag dør mammas bestevenninne Karin og mamma er fryktelig trist. Men Sara er ikke noe trist, det eneste hun klarer e å tenke på er hvor glad hun er for at de ikke trenger å feire jul sammen med Karin og den irriterende sønnen hennes, Steinar,  slik de vanligvis gjør. Sara syns Steinar er den mest irriterende, bortskjemte og idiotiske ungen i hele verden.

 Linde Hagerup har klart å gjøre både handlingsmønstret og språket til Sara troverdig. Sara er bare 9 år men hun har en god observasjonsevne. Her fra begravelsen til Karin:

«Steinar satt på første benk sammen med en dame som var veldig gammel.

Hun hadde så mye rynker at hun var helt krøllete.

Hadde hun ikke bevega på seg, kunne hun like gjerne være død.

Hun var bestemora til Steinar.

Etterpå fortalte mamma at hun var alt Steinar hadde igjen av familie.

-Det er synd på Steinar nå, sa mamma. – Veldig synd på Steinar. «

Noen uker etter begravelsen samler mamma og pappa familien til familieråd, og de voksne forteller at Steinar skal flytte inn til dem. De skal adoptere Steinar, og dette har vært en avtale med moren til Steinar fra han ble født. Hvis noe skjede med Karin var det foreldrene til Sara som skulle gi han en ny familie. Sara blir rasende og lurer på hvorfor ingen har spurt henne? Hun vil ikke ha noen lillebror! Og i hvert fall ikke en så irriterende og dum liten sak som Steinar. Men ingen hører på henne, og med streng stemme forteller faren at Steinar og Sara skal dele rom. Når Steinar flytter inn prøver Sara å være snill mot ham, men hun klarer det ikke. Hun er sint på han hele tiden, og lager surmunn og kaller ham dumme ting. De andre i familien ser på henne med strenge blikk, og Sara føler seg både veldig slem og veldig alene. Helt til hun får en glimrende ide som skal forandre det meste. For Steinar trenger kanskje ikke en sur søster, men en kul storebror?

Boka er sparsomt illustrert med illustrasjoner som fikk meg til å tenke på barnebøker fra 1970 – tallet. De fleste av illustrasjonene tilhører ikke noe nytt til opplevelsen, bildet sier det samme som teksten, og dette er noe som var mer vanlig tidligere.  Illustrasjonene er myke og runde i formen med rolige farger og gir et dempende inntrykk. Forlaget mener boka passer for barn mellom 6-9 år, og illustrasjonene forsterker dette inntrykket.  Jeg ville likevel ikke hatt noen problem med å tilby boka til barn som er eldre, for her er det mye god underholdning selv om starten er trist med Steinar som mister mammaen sin. Når barnebøker blir skrevet med en ung jeg-forteller er det ikke uvanlig at leserne sitter igjen med en følelse av at teksten ikke blir troverdig, men det skjer ikke her. Sara tenker, handler og reagerer som et barn, og dette kommer tydelig frem. Jeg tror på Sara og jeg følte så inderlig med henne i hennes forsøk på å være snill.

Terningkast 5

onsdag 21. desember 2016

L. S. Hilton : Maestra : Tiden, 362 sider



Forbrukerprosa og voldsorgie


Maestra er en bok som har fått mye oppmerksomhet på grunn av en del erotiske beskrivelser, men det er ikke sexen som er det største problemet.
Judith er utdannet innenfor kunst, og jobber i en underordnet stilling ved et av de største auksjonshusene i London. Hun tjener dårlig, og har stort sett kjedelige arbeidsoppgaver, men hun håper at sjefen snart vil se hvor dyktig hun er og gi henne et hopp oppover, både på lønn og ansvarsstigen. Judith oppdager et alvorlig kunstfalskneri, og da hun konfronterer sjefen med dette får hun beskjed om å ta med seg tingene sine og forsvinne. Heldigvis for Judith har hun allerede en ekstrajobb i en bar der hun håver inn penger. Baren er av den sorten der kun vakre unge jenter blir ansatt, og de får prosenter av alkoholsalget. Judith er ekstremt vakker og har fått seg en beundrer, James, som kaster penger etter henne. James fremstilles som skikkelig ufyselig, og da han inviterer til weekend i Nice må hun ha med seg venninnen Mercedes for hjelp med å underholde ham. Judith er glad i brutal sex, hardcore tror jeg må være riktig beskrivelse her, og hun gjør det som må til får å seg nye klær og de riktige skoene. 

Det pøses på med navn på motedesignere, og jeg er så lite oppdatert på kjendisfronten at jeg knapt hadde hørt om halvparten.

«Jeg hadde brukt noen av femtilappene fra James til å skaffe utstyr til reisen. En mørkebrun flettet skinnveske og matchende nett, som kunne se ut som Bottega Veneta, fra en liten butikk i Marleybone, en svart knytebikini fra Eres, Tom Ford –solbriller, et Vuitton Sprouse-skjerf i turkis og beige.»

I Nice shoppes det så hardt at det ryker av kredittkortene og jentene koser seg helt til det blir kveld og James vil underholdes i senga. Men Judith og Mercedes blander en passende dose sovetabletter i drinken hans og dermed har de kvelden fri slik at de kan dra på fest med de som er både kjekke og rike. Dessverre tålte ikke James mixsen med alkohol og piller og når jentene kommer hjem ligger han død i senga. Dermed starter en heseblesende flukt fra den ene millionæren, eller milliardæren til den andre, der Judith etter hvert får flere liv på samvittigheten.

Forlaget reklamerer med at dette er mørk erotikk i en internasjonal boksensasjon. Det eneste sensasjonelle her er hvor ufattelig lite smart politiet i Europa er. Under Judiths høye hæler ligger det maltrakterte lik fra både mafiaen og politiet, men enn så lenge har hun klart å skjule sporene sine godt. Det kommer snart en bok to, og om hun fortsetter sin høyhælte marsj over mannekropper tviler jeg sterkt på at jeg gidder å sjekke ut. 

I begynnelsen av romanen, før den utagerende sexen og de voldsomme mordene var dette en ganske grei historie med fine observasjoner av hvordan klassedelingen i samfunnet fungerer. Jeg tenkte på den franske sosiologen Bourdieu mens jeg leste, og funderte litt på om jeg skulle anmelde boka og bruke noen av hans teorier. Men på side 30 skjønte jeg at dette var en veldig dårlig idè, og Bourdieu ville vel ha snudd seg i graven hvis han visste at hans navn var trukket inn i en så vovete tekst som dette.

Terningkast 2