onsdag 10. februar 2016

Morten A. Strøksnes : Havboka eller Kunsten å forfølge en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider : Oktober : 315 sider

Publisert i Altaposten 10. februar 2016



Det hemmelighetsfulle havet

Havboka kom ut høsten 2015 og ble en umiddelbar suksess med både Bragepris og godt salg til utlandet.  Men ikke alle satte like stor pris på forfatteren fra Kirkenes og hans jakthistorier fra havet. Dyrevernorganisasjonen NOAH anmeldte Strøksnes – ikke i avisa, men til politiet, fordi de mente at han under håkjerrigfiske begikk brudd på dyrevelferdsloven.

I Havboka følger vi to menns begjær etter å fange håkjerring. Hugo er kunster og bor på Engeløya i Steigen, men har kjøpt tilbake familiens gamle bruk, Aasjordbruket på Skrova. Morten er forfatter og bor i Oslo. De to har bestemt seg for å fange ei håkjerring, og de går til oppgaven med stor selvsikkerhet og høy sigarføring. Ganske snart, allerede etter få sider blir det klart at dette ikke bare er en bok om å fange et monster i havet, men også en bok som trekker veksler på gammel kunnskap fra både nær og fjern. Vi blir godt kjent med begge fiskerne, og vi får litt kjennskap til forfedrenes deres. Vi får lese om lokale vær og fiskeuttrykk, og noe kjenner jeg igjen fra Finnmark. Hvordan man fanger og tilbereder håkjerring får vi også vite, og det er interessant nok, selv om jeg aldri kan tenke meg at jeg får bruk for det. Det er mye kommunikasjon med andre verk, både fra nåtid og fortid, og her lånes fraser, setninger og dikt fra store forfattere og kjente forskere, alltid elegant flettet inn i teksten. På denne måten går forfatteren i dialog med andre verk og andre tider.  


Skaper nysgjerrighet

Hva vet vi om hva som skjer i de store dypene?  Ikke mye viser det seg, og her syns jeg Strøksnes briljerer med sin formidling og sin evne til å gjøre materialet levende:

”Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den mest utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dingler foran øynene”

Virker det ikke helt ulidelig spennende? Jeg blir helt hekta på slikt, og det er jeg visst ikke alene om. Denne boka har samlet toppkarakter fra den ene kritikeren etter den andre, og fremdeles strømmer det på med nominasjoner til litterære priser. Bare den siste uka er Havboka nominert til både kritikerprisen og bokbloggerprisen.

De gutteaktige fisketurene etter håkjerring blir ikke så viktig etter hvert, det er anekdotene og alt det andre boka rommer som gjør boka spesiell. Det er noe pompøst over prosjektet, proppfullt av fakta og litterære referanser som det jo er. Samtidig må det sies at teksten flyter usedvanlig lett – det virker som om det har vært mye medvind i skriveprosessen, og de bølgene som kanskje har vært tilstede må ha vært av den snille sorten.



Terningkast 6

søndag 24. januar 2016

Agnès Martin-Lugand : Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe : Cappelen Damm : 176 sider


Blæh!

Det drypper noen gang noen kommentarer min vei om at jeg gir for høye terningkast til de bøkene jeg anmelder. Jeg forklarer da at jeg er i den heldige posisjon at jeg stort sett kan velge hvilke bøker jeg vil lese og jeg velger bøker jeg tror er gode.  Men nå har jeg lest denne boka, og den er veldig langt unna kvalitetslitteratur. Jeg må innrømme at jeg leste den ferdig kun for endelig å kunne klage og akke over elendig litteratur. Men det finnes mange som elsker denne, så jeg gleder meg nesten til de sure anonyme kommentarene som bruker å dukke opp når jeg ikke har skjønt hvor fantastisk slike nyyyyyyyt, leeeeees og kooooooos deg romaner er. Ikke anonyme kommentarer fra venner og bekjente som liker boka tas derimot imot med takknemlighet, selv om også venner og bekjente kan lire av seg surheter.

Hva handler så dette makkverket om da? Diane mister mannen og sin eneste datter i en bilulykke. De var usannsynlig lykkelige før ulykken, og den vakre mannen hadde hjulpet henne med å bygge opp en bokkafe i Paris. Denne bokkafeen ble drevet av Diane og hennes beste venn, den homofile festløven Felix som passer inn i alle klisjeer om franske homofile menn. Ett år etter ulykken er Diane fremdeles i dyp sorg, og vennen tar seg av alt det praktiske for henne. Familien hennes bryr seg kun om penger og sosial status. Plutselig begynner Diane å tenke på en drøm hennes avdøde mann hadde, nemlig å besøke Irland. Mens mannen levde hadde ikke Diane lyst til å reise. Men nå er det kun denne tanken om Irland som gjør henne i stand til å overvinne apatien og sorgen. Hun reiser til Irland og leier noe hun tror er en øde hytte, og gleder seg over ensomheten og stillheten. Men øde og stille du liksom. Helt overraskende viser det seg at det bor en veldig kjekk mann i nabohytta. Mannen er selvfølgelig både vrien og vanskelig, men han har en stor hund. Og denne hunden vil så gjerne inn til Diane……..Nei, jeg klarer ikke å skrive mer. Og det er mulig boka ikke slutter helt slik vi alle tror – men det er pinadø ikke langt unna.

Boka er vissnok en stor suksess og skal filmatiseres i løpet av kort tid. Gjett hvem som ikke har tenkt seg på kino?

Og hvis jeg skulle ha gitt boka terningkast så hadde det blitt en 2 er! 



fredag 22. januar 2016

Ingjerd Tjelle : Sterke krefter. Om blodstoppere, lesere og hjelpere : CallidLagadus : 297 sider

Publisert i Altaposten 22. januar 2016


 En skattekiste av gode historier

Boka innledes med et dikt om bestemor hentet fra den Nordisk Råd nominerte diktsamlingen Gå opp gjengrodd sti av Sollaug Sargon. Dette er en nydelig og treffende begynnelse på et kulturhistorisk spennende og interessant prosjekt. Tjelle har tatt for seg hjelpertradisjonen i Finnmark, og har gitt en stemme til mange av de hjelperne som for lengst er gått ut av tiden.

En langt rekke kvinner og menn med finsk, norsk eller samisk blod har gjennom århundrene brukt store deler av sin tid til å være tilstede for andre mennesker, og bidra til hjelp ved psykiske og fysiske lidelser. Tjelle har gjennom intervjuer og dykking i arkivmateriale funnet frem til de mest kjente hjelperne og gir oss i denne boka deres historie. Vi får også vite hvordan folk i samtiden forholdt seg til dem, samtidig som vi blir kjent med dagens moderne hjelpere. Forskjellen mellom da og nå er tydelig. Før var det for de fleste utenkelig å be om penger for å hjelpe noen, men de som hadde mulighet til det, kunne alltids gi en slant. Dette førte til at enkelte hjelpere hadde like god inntekt som kommunelegen, men dette var penger de ikke ba om – de ble gitt. I dag er det flere av de yngste hjelperne som mener at det er en selvfølge at de krever betalt for tjenestene sine.

Lenins nevø?

Den russiskfødte helbrederen Leonard Løvlund, var født i 1905 med russisk far og norsk mor. Han ble døpt Leonid Uljanov. Til sambygdingen Børre-Steinar Børresen fortalte Løvlund at han var nevøen til den tidligere lederen i Sovjet, Vladimir Iljitsj Uljanov, - Lenin. Løvlund var viden kjent for sine helbredende evner og han var svært populær. På yttersiden av huset hans i Ausertana var det ofte kø av biler, og postmannen bar tungt. Folk hadde hørt om evnene hans, og alle ville ha hjelp.

Både mennesker og dyr

Boka er bygd opp på en slik måte at enkelte historier kommer flere ganger. Det er unødvendig, og kunne ha vært unngått. Det virker også som om det har vært travelt under siste språkvask. Det er en del småord som mangler, noe som er helt typisk når det blir travelt før trykking. Personlig syns jeg det ble litt vel mange historier om kyr og hester som ble frisk etter at en hjelper hadde lest over den, men det er nok mulig at mange andre vil finne nettopp dette spesielt interessant.

Det blir hevdet at tradisjonen med å bruke hjelpere har stått særlig sterkt i Finnmark, og at resten av landet ikke kjenner til disse tradisjonene i like stor grad. Det er nok riktig, men det er også slik at man kan inkludere taterne og skogfinnene fra Finnskogen i denne tradisjonen. De tallrike bøkene fra Britt Karin Larsen om nettopp skogfinnene og taterne forteller om et folk som bruker mye av det samme tankegodset i sin kultur og sin tilnærming til naturmedisin.

Gjennomillustrert

Jeg syns dette var en veldig spennende og velskrevet bok som vekker nysgjerrigheten min i forhold til hjelpertradisjonen. Boka er gjennomillustrert med mange flotte bilder både fra riktig gamle dager, og fra nyere tid. Mange av bildene er lånt fra Fylkesbiblioteket i Finnmark.

At så mange lokale hjelpere er intervjuet, og at mange har våget å stå frem med sine erfaringer, både som hjelpere og som mottakere av hjelp gir troverdighet og styrke til boka. Tjelle prøver ikke å omvende noen og hennes prosjekt med å ta vare på denne folkemedisinske arven er høyst prisverdig!


Terningkast 5

mandag 4. januar 2016

Inger Ellen Eftevand Orvin : Min lederhund : Ord i Vind, 168 sider

Publisert i Altaposten 21. desember 2015



Ikke bare for trekkhundmiljøet

Hvordan får du et godt forhold til hunden din? Spørsmålet er stilt mange ganger og svarene har vært nesten like mange. Også blant verdens beste hundekjørere er det ulike teknikker og metoder for å få frem det beste i hunden.

Frilansjournalisten Inger Ellen Eftervand Orvin har intervjuet 30 dyktige hundekjørere som har delt erfaringer og kompetanse, og fortalt om sine beste lederhunder. Alle har hatt lederhunder det har vært umulig å glemme. Erfarne ringrever som Ralph Johannesen, Ketil Reitan, Elisabeth Edland, Roger Dahl, Jeff King, Sven Engholm og Harald Tunheim er blant bidragsyterne.

Vi får lese om treningsmetoder og smarte triks. Enkelte historier er rørende, slik som Kjell Brennoddens siste farvel med Mira, mens enkelte historier er nesten utrolige. Den svenske hundekjøreren Taisto Torneus hadde en meget nært og spesielt forhold til en hund han aldri glemmer. DarDar kom til kennelen hans i 1981, og var den raskeste og smarteste hunden han noen gang har hatt. DarDar tok dobbeltkommandoer, og Taisto kunne si ”Først går vi rett frem, så tar vi til venstre”, og DarDar gjorde det. Ikke akkurat dagligdags, verken i Sverige på 1980 – tallet, eller i Norge i dag.

Positiv forsterkning

Positiv forsterkning er en metode som er blitt mer og mer brukt i trekkhundmiljøene de siste årene, og en av mange som bruker det aktivt i dag er Johanne Sundby. Hun er professor i samfunnsmedisin og har kjørt både Finnmarksløpet 500 og Femund 400 flere ganger.

Også Robert Sørlie syns at positiv forsterkning er viktig. Han mener at mange lederhunder blir ødelagte fordi de tuktes for hardt. - Det er ikke hyggelig å samarbeide med en hund som jobber fordi den er redd deg.” sier han i boka.

Kvaliteten og intensiteten på historiene varierer en del. Noen beskriver dramatiske hendelser på en tam måte, mens andre får en nerve inn i hverdagslige situasjoner. Ofte er det hundekjørerens egne uttrykksmåter som kommer frem i teksten, noe som er lett å se for de av oss som har fulgt hundekjørermiljøet noen år.

Det hadde ikke gjort noe om boka var korrekturlest av en med lokalkunnskap om Alta og Finnmark. Det er noen stavefeil på både hundekjørernavn og stedsnavn. Det er bagateller, men det blir som is i rubben for lokalkjente. Det blir et stort pluss for mange flotte bilder, men jeg skulle ønske forfatteren hadde tilført mer spenst og energi der det trengtes. Min lederhund er likevel blitt en interessant og lærerik bok for de som liker hunder og hundekjøring.

Terningkast 4

torsdag 10. desember 2015

Linnéa Myhre på besøk i Finnmark

Loppa folkebibliotek  og Altafolkebibliotek fikk støtte fra Fritt Ord til prosjektet Ungdom og pyskisk helse : forfatterturne med Linnéa Myhre. Forfatterturneen har fått navnet; Jakten på det perfekte. Målgruppa er elever på ungdomsskoler og på videregående skole. Linnéa Myhre takket ja til å komme til Finnmark for å snakke om bøkene sine, og jeg ble spurt om å være samtalepartner. Jeg takket selvfølgelig ja. 

Linnéa Myhre har skrevet to romaner  (Evig søndag 2012, Kjære 2014) med sterke selvbiografiske trekk og mange kjenner den nå nedlagte bloggen Alt du vet er feil. Hun fikk Tabuprisen i 2012 fordi hun er så ærlig i forhold til spiseforstyrrelser, angst og depresjoner. 


Vi hadde tre samtaler; en på Alta folkebibliotek, en på Alta videregående skole og en på samfunnshuset i Øksfjord.  

Mens Linnéa satt på flyet fra Oslo ble jeg invitert til NRK Finnmark for å snakke om arrangementene. Jeg leste litt fra Kjære og sa at alle har en psykisk helse! Etterpå spurte jeg pent om jeg kunne få et NRK krus, og det fikk jeg.


Besøket på videregående gikk fint, det var fullt, men ikke slik som på Alta folkebibliotek, der måtte de nemlig stenge dørene fordi lokalet var fyllt til randen. Her er artikkelen fra Finnmark Dagblad:
Det var så mye folk på Alta bibliotek at de måtte stenge dørene og nekte folk inngang. 
Og her er artikkelen fra besøket i Øksfjord: Skjønnhetshysteriet gjelder ikke bare i byen.


Trangt!

På samfunnshuset i Loppa var det fint rigget med profesjonelt lyd og lys-utstyr, og en veldig fin scene. Publikum var helt fantastisk, og jeg skulle ønske vi kunne ha blitt litt lenger, men vi hadde kun 45 minutter og tid til litt spørsmål før vi måtte kjøre de 10 milene hjem til Alta og flyplassen.
Fint!

Veien hjem - tørr og fin asfalt i november - ingen selvfølge!

Konklusjon: Fine, men ganske slitsomme 24 timer og Linnéa var veldig profesjonell og dyktig, og når sant skal sies, ganske så hyggelig også! 


tirsdag 8. desember 2015

Ingeborg Arvola: Neiden 1970 : Cappelen Damm, 171 sider

Publisert i Altaposten 8. desember 2015


 Nådeløst ærlig

”Jeg og faren min går i veikantene. Vi fisker om nettene. Vi har fyllekuler ved kjøkkenbordet sammen med kjenninger nordfra. Vi har laks liggende i vasken. Vi tar ikke nyvasket tøy ut av vaskemaskinen, men lar det ligge der og tørke til underlige former.”

Det er melankolien over en tapt liv som slår sterkest ut i Arvolas siste bok. Hun har tatt utgangspunkt i egen oppvekst og barndomsminner i arbeidet med denne boka, og spesielt er det minnene om faren og deres samvær som blir viktig.

Mye av stemningen minner meg om Åsa Linderborgs fantastiske roman, Meg eier ingen som ble utgitt i 2008. Der forteller Linderborg om hvordan det var å vokse opp med en far som var alkoholiker.

Åsa Linderborg var glad i faren sin, Ingeborg Arvola var også det. Hun flytter til Tromsø, senere Oslo, langt fra Neiden og Øst-Finnmark, men hun er ofte på besøk hos faren. Da hun som voksen opplever at farens alkoholmisbruk setter hennes egne sønner i fare bestemmer hun seg for å ikke la sønnene sine treffe ham mer. Hun tenker tilbake på episoder som gikk bra, men som kunne endt ille.  Slik som når babyen lå i vugga og bestefaren rugget så hardt at gutten falt på gulvet, men bestefaren oppdaget det ikke fordi han var så full. Eller når han ramlet ned fra verandaen med den lille babyen i armene. Ingeborg vil ikke lenger reise nordover på besøk til faren, hun vil ikke utsette seg selv og barna for dette.

En av de tristeste historiene er telefonsamtalen der Ingeborg nylig har fått vite at faren er død, og hun tenker tilbake på den siste samtalen de to hadde. Det var 18 dager og fire timer siden hun ringte til ham og fortalte at de ikke kom til å komme til Finnmark denne sommeren. Men hun visste ikke at det lå en sparkebukse i størrelse 92 på spisebordet i stua hans. Det fikk hun først se når hun reiste hjem i begravelsen.

Arvola skriver frem tydelige bilder, det er mye vemod, men også mange fantastiske historier om en pappa som var sterk, og modig og flink til å fiske. En pappa som hentet juletre til de på Arvolaneset, selv om det var så kaldt at det kunne ha endt riktig ille. En pappa som ønsket å være sammen med dattera si, ikke alltid edru - som oftest ikke edru, men likevel til stede.

Anbefales!


Terningkast 6

torsdag 3. desember 2015

Aksel Fugelli : Tøffe tider for gentlemen – Cappelen Damm – 240 sider



Ikke et kjedelig øyeblikk

”En god stambar er grunnmuren når du skal bygge opp et sunt og lykkelig liv”.

Det litterære politiet roper høyt når noen setter kjønnsmerkelapper på bøker, men det bryr jeg meg ikke noe om, og dessuten må det bare sies: Dette er en fornøyelig bok, men uansett hvor godt jeg likte den, så tror jeg at en viss gruppe menn født i 1975, eller tidligere vil like den enda bedre.

Pengelense Snorre ankommer Bergen med lite annet enn en gitar og litt klær. Han får bo hos gavmilde Jorild og hennes mann, Gorm. Jorild kjører delingsprinsipp; hun foretrekker Gorm 9 av 10 netter, men dukker, til Snorres store glede også opp på overraskelsesbesøk i hans seng.

Det går ikke lang tid før Snorre har skjønt hvordan Bergen fungerer, og han finner sin plass i en kameratgjeng med høyt forbruk av både lovlige og ulovlige rusmidler. Det drømmes om vakre kvinner, med nøyes med de som er tilgjengelige. Og når det store musikalske gjennombruddet endelig står for tur må vanskelige beslutninger fattes.

For livets glade gutter går solen aldri ned, er en strofe som dukket opp mens jeg leste. Jeg tror mange vil kose seg når de leser denne boka, men jeg syns nesten jeg må gi en liten snerpeadvarsel. Hvis du vet at du reagerer negativt på bøker som handler om utveksling av kroppsvæsker bør du tenkte deg nøye om før du gyver løs på akkurat den her.

Terningkast 5

Ps: Har skravlet litt med forfatteren på litterære arrangementer og min vurderingsevne kan derfor være påvirket - døm selv!

tirsdag 1. desember 2015

Bøker som gir glede - foredrag på kreftforeningen



Tidligere i høst fikk jeg en forespørsel om jeg kunne komme til møteplassen Aurora, et treffpunkt for kreftpasienter i Alta og deres pårørende, for å snakke om gode bøker. Ja, er jo det naturlige svaret på et slikt spørsmål - klart jeg kan snakke om gode bøker. Men så begynte jeg å fundere litt over dette med gode bøker. Det kan jo være så mangt. I fjor på denne tiden var jeg nylig utskrevet fra sykehus etter en stor lungeoperasjon, og jeg hadde så mye smerter at jeg i seks uker etter operasjonen hadde nedtelling til neste morfindose. Før jeg ble lagt inn trodde jeg at jeg kom til å ha overskudd til å lese alt jeg vanligvis leste, men erfaringen etterpå var at jeg måtte ha noe som var lettlest og som gjorde meg glad. Derfor bestemte jeg meg for å finne gode lettleste bøker som kan gi GLEDE! Jeg så gjennom anmeldelsene mine, og fant ut at Bastion forlag hadde gitt ut mange bøker i den kategorien, og derfor tok jeg kontakt med dem og spurte om jeg kunne få bøker som jeg kunne gi videre til de som kom på arrangementet; Bøker som gir glede!  Bastion Forlag var velvilligheten selv (ps. - jeg får ikke ei krone for å skrive om forlaget, jeg har ikke blitt spurt om å skrive om forlaget, og jeg har heller aldri mottatt ei krone fra noen andre forlag heller for å skrive om bøker), og ville gjerne støtte et slikt tiltak. De sendte bøker og jeg tror at disse bøkene gir glede til mange!

Jeg delte ut en liste med forslag til gode leseopplevelser, samt lydboklista som jeg har delt her på bloggen tidligere. Her er bøkene jeg trakk frem:




Gå ikke glipp av denne!

Den genierklærte arkitekten Bernadette, den like genierklærte ektemannen hennes Elgie, med en ledende stilling i Microsoft og deres femten år gamle datter Bee bor i et digert, men forsømt hus i Seattle.

Bernadette lider av sosial angst og har derfor outsourcet de fleste daglige gjøremål til en personlig assistent som sitter i India. Assistenten bestiller restaurantbord, klær, legetimer, og tar seg av det meste for familien. Dette vet ikke Elgie noe om, hans fokus er på jobben.
 Når du tilsetter noen tvangsnevrotiske naboer, russisk mafia og ustabile bjørnebærhekker blir resultatet en litterær feelgoodfest.



Jojo Moyes : Den ene pluss en : Bastion (Denne har jeg ikke anmeldt, bare lest selv, så derfor har jeg klippet ut en beskrivelse fra Forlaget: 

 "Livet til Jess er virkelig kaotisk: Med to jobber, to barn og en stinkende hund forsøker hun å gjøre det beste ut av hverdagen. Plutselig får datteren hennes en fantastisk mulighet av sorten som bare kommer en gang i livet, men hva hjelper vel det når Jess slett ikke har råd til å gripe den? Inn i livene deres kommer den kjekke Ed Nicholls - en mann som tilsynelatende har alt: Ed er rik, suksessfull og i Jess sin øyne, ekstremt arrogant. 
På overflaten lever de to vidt forskjellige liv, men Ed vet utmerket godt hva det vil si å være alene med tøffe utfordringer. Han har tid og lyst til å hjelpe Jess, men kan han det, når hans eget liv nylig ble snudd på hodet og han selv går en høyst usikker fremtid i møte?"




Høy skrattefaktor

Ingrid Winter er førsteamanuensis i litteraturvitenskap og sammen med advokatmannen Bjørnar har hun tre søte jenter. Ingrid har alt for mye å tenke på, og hun tar veldig dårlige avgjørelser når hjernen hennes er overarbeidet. Dette resulterer i at hun i en budrunde på drømmehuset byr en million over hva hun og Bjørnar var blitt enige om. De små grå blir jo ikke mindre belastet når man pådrar seg slike enorme kostnader og ting bare eskalerer. Hun er ikke særlig begeistret for jobben og arbeidsmiljøet heller. Hun syns de fleste i kollegiet er idioter, og hun klarer (eller vil ikke) skjule det. Hun har gjort seg så upopulær at hun står i fare for å bli omplassert til førskolelærerutdanningen. Så da ledelsen ber henne dra til St. Petersburg for å få i gang en samarbeidsavtale med universitet der, må hun bare reise. Flyturen østover blir et maretitt. Panikkanfallene står i kø og hun prøver å løse det med alkohol. Noe som sjelden er en god ide. Men hun kommer da inn i vårt store naboland, men hun er så sliten og så stresset at hun ikke vet om hun er våken, sover eller er i koma.




Jeg falt pladask!

Don Tillman er en kjekk og stram postdoktor, ansatt ved et universitet i Melbourne. Han har stålkontroll på det meste, med stramme rutiner og nøye utarbeidede tidsskjemaer. Ingen tid skal spilles. Men han savner noen å dele livet med, og etter mange mislykkede dater bestemmer han seg for å lage et skjema som aktuelle konekandidater må fylle ut før daten. Hvis det viser seg at kandidaten røyker, eller drikker for mye, eller for lite, eller ikke kan brøkregning, er det ikke noe vits å treffe henne uansett. Det er å kaste bort tiden. Men så kommer Rosie inn i livet til Don, og mange gamle sannheter må falle.  

Prosjekt Rosie er en vidunderlig morsom bok – og det eneste jeg lar meg irritere av er bokas omslag som kan skremme vekk mannlige lesere. Og det er synd – for denne kan både kvinner og menn kose seg med.


Bøker som gir både glede og alvor



Personlig møte med en lun feilvare

I 2009 fikk Per konstatert kreft og han har hatt mange store operasjoner i årene etterpå. Han har forsont seg med døden, skrevet bok om døden og i 2013 fikk har Fritt Ords pris for å «ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden».  Aksel er forbannet på faren. Han mener at Per overså kroppens signaler, og lot kreften vokse seg stor før han tok kontakt med lege. Per er uenig, han mener han ikke hadde noen grunn til uro, og han har hele tiden nektet å ta noen snarveier for å få bedre helsetjenester enn det som den vanlige norske borger får tilbud om. «Det er godt nok» - sier han, men samtidig røper han at hvis han hadde vært yngre, hvis han hadde hatt små barn, ville prinsippene vært vanskeligere å følge. Da ville han ha lett seg frem til den beste behandling i verden, og jobbet for å få den.

Diktafon

Aksel har forberedt seg grundig i arbeidet med denne boka. Han har lest alle bøkene faren har skrevet, det er mer enn tjue, og han hadde over 200 sider med notater og spørsmål, og så har han brukt diktafon. Dette med bruk av diktafon har vært en genistrek, og helt avgjørende for at boka er blitt så god. Det å gjengi dialoger fritt etter hukommelsen er verken spesielt troverdig eller enkelt.  Og når mer enn halvparten av boka er dialog, må de være gode. Heldigvis og takk og lov er dialogene så bra at det er som å høre stemmen til Per Fugelli komme ut gjennom boksidene.

Et utsvevende ungdomsliv

Det er sjarmerende når Aksel spør faren om hvordan han var som ungdom. Per fremstiller seg selv som en det holdt på å gå riktig galt med. Han gikk på jazzklubb og drakk øl, kom sent hjem og måtte gå det ene året om igjen på videregående. «Dette høres tvilsomt ut» er responsen fra Aksel. Han får beskjed om å spørre bestemor Olga, som tross sine snart 100 år er åndsfrisk og husker tilbake til sin nesteldste sønns barndom og ungdomstid. Olgas svar når Aksel spør om hun kan fortelle om det ville ungdomsåret er: «Nei, så tåpelig! Skeiet ut, du? Det er bare en ønskedrøm han har» og en av Pers yngre brødre kommer inn og sier at jazzklubben Per så flittig frekventerte kun var åpen søndag formiddag, og at Per sjelden var ute etter klokka 20. Aksel kjører faren en del på dette. At det er så stor forskjell mellom hva han forteller og hvordan livet hans faktisk er. For eksempel må Aksel når han kommer til Oslo bo på hotell eller hos venner. Han kan ikke bo hos foreldrene for Pers oppførsel når det kommer til leggetider og forstyrrelser omkring dette nærmer seg hysteri. Hvis Per ikke er i seng til 22.30 er både natta og påfølgende dag ødelagt, og nåde den som forårsaker knirking i dører eller annen ulyd. Selv kaller Per det for en søvnnevrose.

Nært portrett

Det er ingen andre enn Aksel som kunne ha skrevet denne boka. Han er glad i faren sin, de har gått noen runder og de har funnet frem til en gjensidig respekt, en respekt uten heltedyrking. Aksel skriver godt, og han er ikke redd for å utfordre:
Aksel: «Det er noe monomant og messende over debattbøkene dine. De er propaganda-verk. Å lese igjennom alle føles som å synge Hare Krishna i tre måneder.»
Jeg håper Per Fugelli klorer seg fast i mange år. Jeg syns Norge trenger han og jeg syns Aksel hadde en knakende god idè når han lanserte dette bokprosjektet. Per – Glimt av min far er blitt et avslørende, romslig, tankevekkende og oppmuntrende portrett, skrevet med blod, svette og tårer.





Tenk deg å være 42 år gammel når du får diagnosen tidlig alzheimer. Tenk deg å ha to vakre barn, en ektefelle du elsker og et liv du alltid har drømt om, men så  plutselig glemmer du hva du jobber med og hvem du er gift med. Det er dette hovedpersonen Clarie opplever. Faren hennes døde av tidlig alzheimer, og hun arvet genet og sykdommen fra ham. Den yngste datteren var bare tre år gammel og Claire jobbet som lærer da de første tegnene på at noe var alvorlig galt kom. I begynnelsen prøvde hun å fortrenge signalene fra kroppen.  Hun ville ikke at det skulle være sant. Men tidlig alzheimer er en nådeløs sykdom, det nytter ikke å lure den eller å rømme fra den. Innhentet blir man uansett, og det gikk kort tid fra diagnosen var et faktum til Claire var helt avhengig av andre. Hun måtte slutte å jobbe, hun kunne ikke kjøre bil mer, og hun kunne ikke være alene hjemme lenger. Moren til Claire flytter inn for å hjelpe med det praktiske, og hun som har mistet ektefellen i samme sykdom sliter også med å akseptere hvor syk Clarie er blitt. Leserne får være med på en reise der Claire går fra å være velfungerende til å miste grepet om livet sitt.


Ikke glem : Storytel. no – Lydboktjeneste og eboktjeneste som er fantastisk! Her får du et enormt utvalg lydbøker på norsk, svensk og engelsk og mange av bøkene kommer på svensk og engelsk før de kommer på norsk – så her er det bare å kaste seg over bestillingsknappen. Nei – jeg får ikke et øre fra Storytel for å reklamere for dem, men jeg gjør det likevel hele tiden fordi storytel er den beste nyheten for lydbokelskere de siste 10 årene!

Ikke glem 2 : Ungdomsbøker på lyd. Gamle klassikere som Robinson Crusoe eller En verdensomseiling under havet. – Perfekt hvis man er litt sliten og trenger avkobling og ikke de helt store dramaene.


Flere av de beste lydbøkene jeg har hørt finnes på Storytel.no

Her er en liste med noen av de tusenvis av lydbøkenesom finnes på Storytel pr. 2. januar 2015. Det kommer stadig nye lydbøker og ebøker. De bøkene jeg viser til er for det meste lydbøker jeg har skrevet om på bloggen min. Noen er favoritter - de uthever jeg! Enkelte forfattere har jeg tatt med selv om jeg ikke har skrevet omtale av bøkene deres på bloggen min. Det har jeg gjort fordi bøkene er gode, og det finnes jo uhorvelig mange bøker ute i verden jeg ikke får skrevet om, men omtale dem kan jeg jo. Hvis jeg ikke har skrevet omtale på bloggen har jeg lenket direkte til Storytel.no. Ps: Jeg har ingen avtaler med Storytel, og jeg får null og niks og nada for å snakke varmt om denne tjenesten. Jeg betaler mine 169 kroner i måneden med glede og håper så mange som mulig får øynene opp for denne fantastiske tjenesten. 

Det kan hende du trykker på lenken og kommer til en norsk utgave av en bok som bare finnes på engelsk eller svensk på Storytel. Det er fordi jeg lenker til bloggen min hvis det er mulig, og alle som vil kan søke på Storytel etter forfatter - det er veldig enkelt. Så når jeg tar med Tom Kristensen og viser til at han har en novelle på storytel, men viser til en annen bok/lydbok så er det forfatteren jeg viser til. De fleste lydbøkene som ikke er på Storytel er på lydbokforlaget.no - også det en kjempefin tjeneste, men for de av oss som hører lydbok mens man lager mat, går på tur og vasker, kan det fort bli en dyr fornøyelse. 

Brobyggerne av Jan Guillou – Elsket bok 1, likte 2 og 3 og elsket den  4., – alle finner du på Storytel – både på svensk og norsk.

 J.K. Rowling : Den tomme stolen – Finnes både på norsk og på svensk

Og samme forfatter – men med pseudonymet Robert Galbraith : Når gjøken galer og Silkemasken – finnes på Storytel – både på svensk og norsk.






Fredrik Backman : En mann ved navn Ole og Min mormor hilser og sier unnskyld + en tittel på svensk som ikke er kommet på norsk nå; Saker min son behøver veta om varlden.



































Carsten Jensen : 1 lydbok – Vi, de druknede. Overskrifta på min omtale er : Herrejemini for en opplevelse! Og jeg mener det : Gå ikke glipp av denne, selv om den første timen kan være litt traurig å komme igjennom, i hvert fall mener Ingalill det.