tirsdag 24. mars 2015

Kritikk i affekt


Under Oslo Bokfestival i september 2014 arrangerte Norsk kritikerlag arrangementet Kritikernes beste og verste.  Ideen var at kritikerne skulle fortelle om sine beste og verste kritikker. To av kritikerne; Cathrine Krøger fra Dagbladet og Olaf Haagensen fra Vagant trakk frem samme bok, Før jeg brenner ned  (2010) av Gaute Heivoll.  Krøger mente boka var noe av det beste hun hadde lest, og at hennes kritikk av boka var en kritikk hun var stolt av, mens Haagensen mente Før jeg brenner ned var en elendig bok, men han trakk frem sin kritikk av boka som noe av det beste han selv hadde skrevet. Uenigheten gjorde at jeg ble interessert i å vite mer om hvordan resten av kritikerkorpset tok imot boka da den kom. For å vurdere anmeldelsene har jeg brukt de vurderingskriteriene Per Thomas Andersen presenterte i Vinduet/3 1987.  

Jeg vil kort presentere de fem kriteriene, deretter forteller jeg kort hva Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) handler om. Jeg har valgt å fokusere på vurderingskriteriene og ikke på den enkelte kritiker eller hva slags medier han eller hun skriver for. Derfor går jeg rett over på å vise de ulikes kritikker, før jeg drøfter kritikkene og hva som er lagt vekt på. Avslutningsvis sier jeg noe om funnene jeg har gjort.

De fem kriteriene til Per Thomas Andersen (Andersen, 1987,  s.18-25):
Det første kriteriet er det moralsk/politiske kriterium. Det handler om at kritikeren må kunne vurdere bokas litterære kvaliteter selv om kritikeren ikke er enig i bokas synspunkter. Det andre kriteriet er det kognitive kriterium. Det handler om bokas intellektuelle nivå. Hvor nytenkende er boka? Hva kan vi lære av å lese dette? Hvor reflektert er teksten? Det tredje kriteriet er det genetiske kriteriet. Det handler om hendelser forut for teksten, og sammenligninger med andre forfattere vil høre til her. Det fjerde kriteriet er estetiske kriterier som handler om tekstens kompleksitet, integritet og intensitet. Det femte kriteriet er det affektive kriteriet. Det handler om en stemning som kan ligge over teksten, i teksten og som kan være vanskelig å vise. «…det affektive kriteriet blir brukt i og gjennom stilen, som ironi og sarkasme – eller som patos. Ja, ikke sjelden ligger selve budskapet om kritikernes oppfatning av kvalitetsnivået i en tekst implisitt i kritikerens stil.» (Andersen 1987, s. 25).

Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll kom ut i 2010 og fikk Brageprisen samme år. Boka handler om Gaute Heivolls hjembygd Finsland, og starter med en dramatisk brann natta før Heivoll selv blir døpt. En pyroman herjet i bygda, og utover i boka trekker forfatteren inn seg selv mens han reflekter over hvorfor noen ender opp som pyromaner, mens andre ender opp som forfattere.  Alle landsdekkende aviser, og alle regionalavisene publiserte kritikker av Før jeg brenner ned, og det var ikke mulig å få med alle kritikkene i dette essayet.  Jeg valgte Stavanger Aftenblad, Dagbladet, Klassekampen, Dagens Næringsliv og tidsskriftet Vagant. Jeg valgte disse mediene fordi kritikerne i disse avisene har forskjellig syn på Før jeg brenner ned. Det kunne ha vært interessant å sett på avisenes posisjon, hvem de henvender seg til, og den enkelte kritikernes posisjon i den litterære sfære, men nå er jeg interessert i hvilke vurderingskriterier som er brukt, og har derfor valgt å ikke se på forhold som kulturell kapital og maktbalanser og hvordan dette kan gi seg utslag også i kritikk av bøker.

I Vagant 4/11 har Olaf Haagensen skrevet en fem siders artikkel han har gitt overskriften Mytografen Heivoll. Han skriver hovedsakelig om Kongens Hjerte (Heivoll, 2011), boka som kom etter Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010), men han har også inkorporert lesning og vurdering av Himmelarkivet (Heivoll, 2008) og Før jeg brenner ned. Lesningen er grundig, men preget av sterke følelser, det er mye affeksjoner i kritikken. Haagensen bruker et språk som avdekker hans negative syn på Heivoll og hans forfatterskap:  «Som i Himmelarkivet fungerer ”virkeligheten” i Før jeg brenner ned som legitimering av en mytologi rundt forfatteren”. (Haagensen, 2011 ) Haagensen bruker en del tid på genetiske kriterier, og han stiller spørsmål ved Heivolls intellektuelle nivå, altså kognitivite kriterier: ”Før jeg brenner ned, som oppleves som en studie i hvor mange oppramsende landskapsbeskrivelser et plott med mye bilkjøring kan avstedkomme. Ethvert tilløp til tenkning blir rask glattet ut av den malende fortellerstemmen….” og «….mytifisering av denne typen har vært Heivolls kjennemerke i både Himmelarkivet og Før jeg brenner ned.» Haagensen er spydig, ikke bare mot Heivoll, men også mot andre  norske kritikere: «Heivolls tilslørende billedbruk har ikke avstedkommet nevneverdig ideologikritikk hos anmelderne. Da skulle man kanskje tro at de rene håndverksmessige hensynene ved romanskrivingen ble viet desto større oppmerksomhet, men det er heller ikke tilfelle.» Haagensens stiller mange spørsmål med Heivolls forfatterskap, og han er ikke imponert over noen av bøkene han har tatt for seg.

Kåre Bulie anmeldte Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) i Dagens Næringsliv, og han er over middels begeistret, selv om  også han har innvendinger. Bulie bruker mye tid på genetiske og estetiske kriterier. Innledningen hans tar med begge: ”Gaute Heivoll har lenge vært ung og meget lovende. Med sin uhyggelige og sikkert skrevne sidevender om en pyroman er forfatteren på vei mot noe mer.”  Bulie er innom det kognitive kriteriet når han kritiserer boka for å argumentere svakt for grunnene til at fortelleren går til grunne: ”Selv om boken argumenterer svakt for at mye lå til rette for at fortelleren skulle gå til grunne – så mye lenger enn til litt ungdommelig alkoholoverdrivelse og en blank eksamensbesvarelse driver han det i realiteten ikke – er spørsmålet interessant.” (Bulie, 2010 s. 61).Til tross for disse innvendingene er Bulie positiv til romanen og han har en visjon om at Heivoll kan bli ”en av de dominerende norske forfatterne i sin generasjon.”

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger var begeistret. Med overskriften: ”Bokhøstens sensasjon?” (Krøger, 2010, s. 41)  levner hun ingen tvil om hva hun mener.  Krøgers språk viser at hun er berørt av romanen. Hun bruker mye estetiske kriterier og hun er så positiv at hun nesten skriver i affekt, men  jeg syns likevel ikke hun tråkker over noen emosjonell grense. ”Gaute Heivoll har skrevet en nervepirrende og formfullendt rekonstruksjon av en liten bygds store traume.”  Nervepirrende og formfullendt er ord som dukker opp flere ganger i Krøgers kritikk.  ”Heilvoll parallellfører sitt eget liv med pyromanens. Hadde Heivoll vært en dårligere forfatter kunne dette blitt et konstruert privat melodrama. Nå blir det en nervepirrende formfullendt roman.” Hun skriver videre: ” Han tar utgangspunkt i eget liv og biografi for å skrive skjønnlitteratur. Det er særdeles elegant gjort, i en roman som må bli Heivolls endelige gjennombrudd”. Krøger konkluderer med: ”Bedre kan det ikke gjøres”, (Krøger, 2010, s.41).

Også Stavanger Aftenblads anmelder Sofie Braut har med  overskriften: ”I en klasse for seg” (Braut, 2010, s.29)  vært tydelig på hva hun mener. Braut viser i sin anmeldelse ofte til Heivolls tidligere bøker, hun bruker genetiske kriterier. Braut mener at Heivoll er en forfatter som arbeider hardt, han er dedikert, han har gått gradene og han ”følgja si eiga løype mot noko som no står fram som ein særprega og viktig forfatterskap.” Braut skriver at han er en ”forfattar av rang”, og sneier dermed innom det estetiske, før hun avslutter setningen med det kognitive ”ein fin og klok forvaltar av historiene som dukkar opp i hans veg.” Braut er den av anmelderne som er mest begeistret og hun viser det med verdiladede ord og vendinger  jeg viser eksempler på her: ”foredlar han grep og forteljarmåtar, ei heilt eiga og distinkt røyst i bokhausten, medrivande fortalt, medrivande reise mellom og i menneskene». ( Braut, 2010, s.29). Braut er den av kritikerne som bruker mest tid på kognitive aspekter når hun viser til hvor godt Heivoll skriver om det sørlandske, og når hun hevder at han gjennomskuer klisjeer og luftige påstander.  ”Han forvaltar heimstaden, landskap og menneske med stort alvor. Menneskelagnader vert attfortalde med ei slags inderleg og øm respekt, slik at alt til slutt blir betydningsfullt. Det er fortelkjerkunst utan kvileskjer, …[..]. Hun avslutter sin anmeldelse: ”Slik risikovilje skaper litterære augneblinkar i ein klasse for seg. Les og lær”. (Braut 2010, s.29).

Espen Stueland, Klassekampens kritiker mener at Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010)  «til tider er besettende, men fortaper seg i kildene» (Stueland, 2010, s. 6), dette er en estetisk vurdering. Stueland veksler ofte mellom genetiske og estetiske kriterier:
«Brannen beskrives som skremmende, forferdelig, men også som «nesten vakker». Er slik estetisering må tilskrives forfatteren, snarere enn ekteparet.» Stueland skriver med lite pasjon, og hans anmeldelse viser liten grad av affekt, selv om han, slik Haagensen har en del innvendinger mot romanen. «Det er ubehagelig mytomant og komisk» . «Kildebruken er nærsynt”  og  ”passerer det grensen for en akseptabel porsjon narsissisme.”  Dette er sitater som viser estetiske vurderinger og Stueland er den anmelderen som har brukt dette kriteriet mest. Stueland avslutter med at han er delvis imponert over romanen, og hvis forfatteren hadde klart å motstå fristelsen til å skrive seg selv inn i romanen «ville dette vært en bok som satte leseren i fyr og flamme.»(Stueland, 2010, s.6).

Når disse fem kritikkene er lest, syns jeg tydelig jeg kunne se at to av kritikkene var skrevet med sterke følelser. Dette gjelder kritikkene til Braut og Haagensen. Den store forskjellen er at Braut setter Heivolls forfatterskap på en pidestall mens Haagensen dytter det samme forfatterskapet ned i gjørma.  Men tross deres meningsforskjeller legger begge vekt på de samme vurderingskriteriene, nemlig de estetiske og genetiske kriteriene. Krøger er også veldig positiv til Heivoll, men hennes anmeldelse er likevel ikke preget av den samme affekten. Krøger er begeistret og hun bruker positivt ladede ord, og hun er nær det affektive kriteriet, men etter min mening skriver hun ikke i affekt. Hun virker ikke så euforisk som Braut fremstår. Bulie og Stueland er litt over medium begeistret begge to, men de bruker ulike kriterier. Ingen av dem lar seg berøre nevneverdig av teksten og slik jeg ser det er ingen av dem i nærheten av å skrive i affekt. Bulie bruker i stor grad genetiske kriterier, og Stueland bruker i stor grad kognitive og estetiske  kriterier. Stueland er den som er nærmest Haagensen i retorikken.

Vigdis Hjorth sa under kritikerseminaret på Lillehammer i 2014 at hun skulle ønske at kritikeren kunne fortelle mer om hvor hun eller han var i livet sitt når kritikeren leste boka og skrev kritikken.
    
     Lesingen preger alt de gjør, og de leser det som responderer med der de er der og da. Jeg ønsker meg at de i kritikken gjør rede for hva de er opptatt av, hvor de er når de leser, som forklaring på hvordan de reagerer på en bok. En slik forpliktelse vil kanskje også gjøre dem mer klar over disse sammenhengene. (Granlund, 2014).

Jeg er begeistret for Vigdis Hjorths ide, selv om jeg ser at forslaget kanskje krever litt vel mye ærlighet og erkjennelse av egen sårbarhet fra kritikerne selv. Kritikerne jobber ikke i et vakuum, men leser teksten ut fra mange forhold som kanskje kan påvirke lesningen og vurderingen. Roland Barthes er inne på noe lignende når han snakker om punctum.

     Å peke på et punctum i en estetisk opplevelse er derfor et risikoprosjekt: ”Dette punctum er svært ofte en ”detalje”, det vi si et partialobjekt. Derfor er det å få eksempler på punctum også en måte å utlevere meg selv på. Punctum kan ikke ses uavhengig av den oppfattende bevisstheten. Det forteller noe om min måte å oppfatte verden på, avslører en flik av den jeg er.” (Barthes, Roland 2001).

Både Braut og Haagensen avslører mye av seg selv i kritikken. Jeg tror at noe i teksten har berørt noe hos dem, selv om det er på forskjellig måte. Hos Braut gir det seg utslag i panegyri, og hos Haagensen ble det slaktekniven, men kritikken sier like mye om dem som det sier om Heivoll, og det kan bli god underholdning av slikt. Det genetiske kriteriet er det som får størst plass i alle kritikkene. Det er her sammenligningen med andre forfattere, og sammenligninger med Heivolls tidligere bøker kommer inn. Mulig det er tilfeldig, men både Haagensen, Bulie og  Braut trekker inn Karl Ove Knausgård i sine kritikker, på svært ulike måter, vel og merke. Bulie trekker paralleller og skriver ”Historien om brannene og den unge mannen som sto bak dem, er vevd inn i en jeg-fortelling der fortelleren ligger så tett på Heivoll selv at det er relevant å sammenligne med Karl Ove Knausgård prosjekt.” (Bulie, 2010 s.6) Haagensen bruker positivt ladede ord om Karl Ove Knaugsårds Min Kamp 2, og sier at han ”gir oss et befriende uromantisk bilde av det praktiske arbeidet romanskrivning (også) er.» (Haagensen, 2011) Når han trekker inn Heivoll i teksten er det for å vise til ”hvor svak han er for (selv)mystifisering og romantikk. Også Sofie Braut i Stavanger Aftenblad sammenligner Knausgård og Heivoll:

     Men Heivoll signerer desse elementa med eigenart og ei eiga tyngd, han har drive med dette frå før Knausgård starta den nitide dokumentasjonen av kampen sin. Der ein Knausgård forsyner seg uten å spørja, er Heivoll ein mann folk opnar seg for, og han svarar med å vera varsam med det verkelege. Effekten er djupt rørande og engasjerande. (Braut, 2010, s.29)

Sofie Braut er tydelig imponert over Heivoll, og hos henne faller Knausgård gjennom med «den nitidige dokumentasjon av kampen sin.»

Kritikerne er forskjellige som mennesker, og de skriver også for ulike medier, medier som henvender seg til forskjellige grupper lesere. Det er forskjell i de forventningene Vagants lesere har til litteraturkritikk og de forventningene Dagbladets leserne har. Uansett hvilken avis eller tidsskrift kritikeren skriver for, møter kritikeren teksten med seg selv, og under lesningen av kritikkene av Før jeg brenner ned (Heivoll, 2010) syns jeg det har vært tydelig at personligheten også spiller inn i resepsjonen av en bok.

”Leseren møter litteraturen ut fra sin forventningshorisont og med sine sjangerforventninger. Leserens forventningshorisont har farge både av den historiske epoken hun eller han er født inn i, av hans eller hennes bakgrunn, utdannelse og litterære forforståelse og av den bokvirkeligheten han eller hun orienterer seg innenfor”. (Naper, 2007, s. 222).

Slik jeg se det sier Naper her at kritikerens utdannelse og kulturelle kapital vil spille inn på kritikken. At det er Espen Stueland, tidligere redaktør i Vagant, nå kritiker i Klassekampen og Olaf Haagensen, kritiker i Vagant, som er mest enige bekrefter kanskje dette. Det har vært interessant å studere anmeldelsene for å vurdere dem etter hvilke vurderingskriterier som er brukt. Det er store forskjeller mellom kritikerne og noen var overraskende fulle av affekter, det femte kriteriet.  Det første kriteriet, Det moralsk/politiske kriteriet er brukt i liten grad, mens som vi har sett, det genetiske kriteriet er mest brukt. Det andre kriteriet som handler om bokas intellektuelle nivå er brukt, men ikke hos alle. Alle kritikerne har med en smaksvurdering og en estetisk vurdering.





Litteratur

Andersen, P. T. (1987). Kritikk og kriterier. Vinduet, (3), 17–25.

Barthes, Roland 2001 : Det lyse rommet. Tanker om fotografiet (1980), Oslo

Braut, Sofie. (2010, 7. juni). I en klasse for seg. Stavanger Aftenblad, Del 2, s. 29.

Bulie, K. (2010, 21. august). Roman i flammer. Dagens Næringsliv. s. 61

Granlund, M.R. (2014, 27. mai) Selvinnsikt, motstand og oppmuntring. Hentet fra: http://kritikerlaget.no/nor/pages/923-intervju_med_vigdis_hjorth - Lest 29.01. 2015

Haagensen, O. (2012, 28, mars). Mytografen Heivoll. Vagant. Hentet fra http://Vagant.no

Heivoll. G. (2010). Før jeg brenner ned. Oslo. Tiden norsk forlag.

Heivoll G. (2008). Himmelarkivet. Oslo. Tiden norsk forlag.

Heivoll, G. (2011). Kongens hjerte. Oslo. Tiden norsk forlag.

Krøger, C. (2010). Bokhøstens sensasjon. Dagbladet. s. 41

Naper, C. (2007) Kvinner, lesning og fascinasjon. ”Bestselgere” i bibliotek og kiosk. Oslo. Pax

torsdag 5. mars 2015

Kritikerprisene 2014 - delt ut 5. mars 2015



 I dag ble kritikerprisene delt ut og prisen for beste voksenbok fikk Ingvild H. Rishøi for Vinternoveller. Begrunnelsen for prisen finner du HER.

Årets litteraturkritiker ble Guri Fjeldberg! Hun jobber med barne – og ungdomslitteratur og har vært en tydelig stemme i mange år. Juryens begrunnelse finner du HER.

Kritikerprisen for beste oversettelse fikk Hege Susanne Bergan. Hun fikk prisen for oversettelse fra russisk av Bønn forTsjernobyl skrevet av Svetlana Aleksijevitsj.

Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne ble tildelt Tore Rem for Knut Hamsun. Reisen til Hitler.

Og sist men kanskje viktigst; kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok gikk til fantastiske Gro Dahle og den like fantastiske mannen hennes; Svein Nyhus. De fikk prisen for billedboka Akvarium.

Alle begrunnelsene kan du lese på kritikerlaget sine sider – lenken er HER!





onsdag 4. mars 2015

Aksel Fugelli : Per – Glimt av min far – Cappelen, 247 sider

Publisert i Altaposten 4. mars 2015



Personlig møte med en lun feilvare

I 2009 fikk Per konstatert kreft og han har hatt mange store operasjoner i årene etterpå. Han har forsont seg med døden, skrevet bok om døden og i 2013 fikk har Fritt Ords pris for å «ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden».  Aksel er forbannet på faren. Han mener at Per overså kroppens signaler, og lot kreften vokse seg stor før han tok kontakt med lege. Per er uenig, han mener han ikke hadde noen grunn til uro, og han har hele tiden nektet å ta noen snarveier for å få bedre helsetjenester enn det som den vanlige norske borger får tilbud om. «Det er godt nok» - sier han, men samtidig røper han at hvis han hadde vært yngre, hvis han hadde hatt små barn, ville prinsippene vært vanskeligere å følge. Da ville han ha lett seg frem til den beste behandling i verden, og jobbet for å få den.

Diktafon

Aksel har forberedt seg grundig i arbeidet med denne boka. Han har lest alle bøkene faren har skrevet, det er mer enn tjue, og han hadde over 200 sider med notater og spørsmål, og så har han brukt diktafon. Dette med bruk av diktafon har vært en genistrek, og helt avgjørende for at boka er blitt så god. Det å gjengi dialoger fritt etter hukommelsen er verken spesielt troverdig eller enkelt.  Og når mer enn halvparten av boka er dialog, må de være gode. Heldigvis og takk og lov er dialogene så bra at det er som å høre stemmen til Per Fugelli komme ut gjennom boksidene.

Et utsvevende ungdomsliv

Det er sjarmerende når Aksel spør faren om hvordan han var som ungdom. Per fremstiller seg selv som en det holdt på å gå riktig galt med. Han gikk på jazzklubb og drakk øl, kom sent hjem og måtte gå det ene året om igjen på videregående. «Dette høres tvilsomt ut» er responsen fra Aksel. Han får beskjed om å spørre bestemor Olga, som tross sine snart 100 år er åndsfrisk og husker tilbake til sin nesteldste sønns barndom og ungdomstid. Olgas svar når Aksel spør om hun kan fortelle om det ville ungdomsåret er: «Nei, så tåpelig! Skeiet ut, du? Det er bare en ønskedrøm han har» og en av Pers yngre brødre kommer inn og sier at jazzklubben Per så flittig frekventerte kun var åpen søndag formiddag, og at Per sjelden var ute etter klokka 20. Aksel kjører faren en del på dette. At det er så stor forskjell mellom hva han forteller og hvordan livet hans faktisk er. For eksempel må Aksel når han kommer til Oslo bo på hotell eller hos venner. Han kan ikke bo hos foreldrene for Pers oppførsel når det kommer til leggetider og forstyrrelser omkring dette nærmer seg hysteri. Hvis Per ikke er i seng til 22.30 er både natta og påfølgende dag ødelagt, og nåde den som forårsaker knirking i dører eller annen ulyd. Selv kaller Per det for en søvnnevrose.

Nært portrett

Det er ingen andre enn Aksel som kunne ha skrevet denne boka. Han er glad i faren sin, de har gått noen runder og de har funnet frem til en gjensidig respekt, en respekt uten heltedyrking. Aksel skriver godt, og han er ikke redd for å utfordre:
Aksel: «Det er noe monomant og messende over debattbøkene dine. De er propaganda-verk. Å lese igjennom alle føles som å synge Hare Krishna i tre måneder.»


Jeg håper Per Fugelli klorer seg fast i mange år. Jeg syns Norge trenger han og jeg syns Aksel hadde en knakende god idè når han lanserte dette bokprosjektet. Per – Glimt av min far er blitt et avslørende, romslig, tankevekkende og oppmuntrende portrett, skrevet med blod, svette og tårer. 

mandag 2. mars 2015

Anniken Golf Rokseth og Erlend Strand Rokseth : Kampen for livet – Schibsted, 249 sider

Publisert i Altaposten 2. mars 2015



Den tøffe kampen

Anniken var akkurat flyttet til Alta for å studere russisk da hun oppdaget at hun var alvorlig syk. Hun hostet blod, og ble sendt til sykehuset i Hammerfest for nærmere undersøkelse.  Etter uker med  tester, prøver og undersøkelser fikk hun vite at hun hadde fått lymfekreft. Hun var 23 år gammel og  hennes største bekymring var ikke sykdommen, men hvordan det kom til å gå med forholdet hun og Erlend hadde. De hadde vært sammen i en måned når Anniken fikk de første symtomene, og Anniken var redd for at Erlend ikke ville være sammen med henne mer. Men Erlend hadde mønstret på MS Loveboat og lettet anker, og han aktet ikke å mønstre av.

Kjærlighet er vakkert, og i Kampen for livet blir vi minnet på det.  Historien blir fortalt kronologisk, og skifter mellom Anniken og Erlends perspektiv. Det gjør at noen hendelser blir fortalt flere gang, men det syns jeg ikke gjør noe. Det er interessant å få innblikk i hvor forskjellig en og samme situasjon kan oppfattes av to personer.

Dialoger - nei takk 

Det er til tider en del oppstyltede dialoger noe som ødelegger flyten i teksten. Jeg ble sittende og undre meg over om det er normalt å snakke så pedagogisk riktig til hverandre. Jeg tar med et eksempel fra når Anniken forteller om en dag Erlend hadde vært på skitur og brukt fem timer lengre enn planlagt, og hun var så redd for at han var skadet at hun ringte til politiet og meldte han savnet.
«Anniken», sa Erlend overbærende og satte seg ned ved siden av meg. «Jeg forstår du ble bekymret, men du må innrømme det var i drøyeste laget å ringe politiet».
«Ok, men jeg ble bare så redd.»
«Det var veldig dumt av meg å glemme mobilen»
Vi satt stille og holdt rundt hverandre en liten stund, før jeg spurte:
 "Er det sånn du føler deg når du er redd for å miste meg?" 
"Det er klart jeg er redd for å miste deg. Men ikke så redd at jeg ringer politiet,»
Sånn generelt sliter jeg med dialoger i erindringsbøker. Samtalene har ofte foregått for flere år siden, og med mindre de har brukt opptaksutstyr blir ikke gjengivelsen autentisk. Denne boka fikk meg ikke til å endre oppfatning.

Dette er en kreftbok, og etter å ha lest en del bøker i samme sjanger ble jeg positivt overrasket over hvor lite emosjonell jeg ble under lesningen. Vanligvis bør jeg ha tørkepapir i umiddelbar nærhet, og jeg hulker meg gjennom sidene. Men her var fokuset ikke på at det var synd på Anniken, som har fått diagnostisert kreft 3 ganger på fire år, men på et sterkt vennskap og kjærlighetsforhold. Anniken har hatt det vanskelig, Erlend har hatt det vanskelig, men for meg ble det ikke vanskelig å lese om det.  

fredag 27. februar 2015

Til Karasjok på kritikeroppdrag i minus 40

12. januar skulle jeg til Karasjok videregående skole på kritikeroppdrag for Foreningen !les. Jeg skulle tidlig inn i klassen, hadde planlagt tre timer i klassen, og nyoperert som jeg var bestemte jeg meg for å kjøre til Karasjok dagen før. Det er 20 mil fra Alta til Karasjok. Problemet var bare at i Alta var det 26 kuldegrader, og rapporter fra Karasjok sa at det var 40 grader der oppe. Men skal man på jobb, så skal man på jobb. Vi lasta bilen med skuterklær, varme soveposer, termos med varmt vann og telys - hvis uhellet var ute og bilen stoppa skulle vi ikke fryse, var planen. Og heldigvis gikk det strålende. Å kjøre bil i minus 40 er meget spesielt - vi kjørte med 70 som maksfart, det er noe med at alt på bilen er stivt. Første stopp etter en time var i Masi. Der var det 34 grader og jeg sendte en melding til en kollega i Karasjok for å høre hvor kaldt det var blitt der oppe. Hun rapporterte om 45 kuldegrader. Vi vurderte å snu. 45 kuldegrader er grusomt kaldt. 

                                             I Masi



Men vi snudde ikke og etter noen timers småstressa kjøring kom vi til Scandic Karasjok. Vi fikk oss et fint rom og sov godt, og neste morgen dro jeg til skolen.


Det var så kaldt når jeg gikk ut fra hotellet at jeg ikke fikk puste. Da kom jeg på at det bare var 7 uker siden jeg var lungeoperert, og det var bare tre uker siden siste røntgen der det ble sjekket om lungen var kommet "i vegg" igjen. Fikk antydninger til panikk da. For hvis jeg pustet så dårlig bare når jeg gikk fra hotellet og til bilen - hva kunne skje hvis bilen stoppet på tur tilbake til Alta? Jeg måtte snakke veldig strengt til meg selv og håpe på at bilen ikke stoppa og at hvis den gjorde det - så ville telysene holde temperaturen oppe i bilen til det kom hjelp. Trygt plassert på skolen ble jeg presentert for den kjempefine klassen. De fleste elevene var engasjerte, og guttene like mye, om ikke mer enn jentene. De ble gode diskusjoner og jeg utfordret dem litt på vurderingskriteriene til Per Thomas Andersen.


                                Avstemning - jeg sier ikke hvilken bok. Men godt likt var den.


 På vei tilbake til Alta. Temperaturen var 40 når vi starta i Karasjok og 22 når vi kom til Alta. Alt gikk helt strålende, og det er bare noen dager til jeg skal tilbake igjen. Heldigvis er det ikke meldt om like lave temperaturer.

For to år siden var jeg krtikerfadder i Honningsvåg. Det var fint det også!

onsdag 25. februar 2015

Ungdomsbøker - lest og hørt

Jeg har tatt helt av på ungdomsbøker de siste månedene – og jeg har ikke skrevet om noen. Skal ikke anmelde ungdomsbøker nå, men lager en liten oversikt over hva jeg har konsumert. Det meste har vært lydbøker.
Sofia Nordin

Bok 1 leste jeg i sommer og den er helt strålende. Så jeg måtte kjøpte bok to og tre på svensk e-bok etter hvert som de kom ut, og den tredje boka kom for ca. en uke siden. Dette er dystopisk litteratur og helt superkort fortalt så handler det om en gruppe ungdommer som er de eneste gjenlevende etter at en gruelig feber har utryddet det meste av menneskene på jorden. Handlingen foregår i Sverige. Bok en og to var super, bok tre var gørrkjedelig.




Sigbjørn Mostue : Den siste magiker 1-3 : Lydbøker
Sigbjørn Mostue skriver alltid godt syns jeg. Han tar barn og ungdom på alvor, og gjør det skikkelig skummelt og skikkelig magisk. Jeg lot meg underholde godt av første og andre boka, men på tredje kjente jeg at det ble litt mye magi på rappen. Jeg hørte alle tre rett etter hverandre, og det blir litt mye. Min skyld, ikke Sigbjørn Mostue sin feil.






Daniel Defoe : Robinson Crusoe – Lydbok.

Trengte en oppfriskning på gamle gode Robinson, og denne utgaven med Per Frich som leser var god. Fornøyd med valget av bok og underholdning.





Kristin Cashore : Hemmlighetenas rike.

Dette er tredje boka i fantasytrilogien som begynte med Nådegaven. Den leste jeg på norsk. Så leste jeg oppfølgeren, Fire, på engelsk, og så hørte jeg tredje og siste bok Hemmligheternas rike på svensk. Det buttet litt imot på tredje boka her også. Liker serien, men syns det blir mye sutring og prat og så er hovedpersonene veldig barnslig og umoden, og det e klart, det er jo en ungdomsbok, men likevel…





Laini Taylor : Daughter of Smoke and Bone. Første bok i en trilogi som handler om engler og djevler og kjærlighet og den er skikkelig god. Nå har jeg jo bare hørt den ene, men jeg har lasta ned bok 2 og 3 også og gleder meg til å lytte på dem. Bazar forlag har oversatt serien til norsk, og jeg tror siste boka kommer ut i disse dager. 

tirsdag 24. februar 2015

Kaoshjerte er nominert til kulturdepartementet sin pris for barne- og ungdomslitteratur!



Hurra! Og her er linken til min anmeldelse av Kaoshjerte. Det er jo en del andre som også er nominert, og den lista kommer her:

Litteraturprisen

Taran Bjørnstad : Krokodilletyven – Cappelen Damm
Nina Elisabeth Grøntvedt : Supersommer…eller? – Aschehoug
Liv Marit Weberg : Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til – Aschehoug

Bildebokprisen

Eliv Hovdenak : Øya – Cappelen Damm
Mari Kanstad Johnsen : Ballen – Gyldendal
Camilla Kuhn : Samira og skjelettene – Cappelen Damm

Fagbokprisen

Stein Erik Lunde og Ragnar Aalbu : Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen – Gyldendal
Beate Muri : Historien om 17. mai – Omnipax
Ellisiv Reppen : Sjakk. Slik blir du helt konge – Cappelen Damm

Illustrasjonsprisen

Inger Lise Belsvik
Anna Fiske
Øyvind Torseter

Debutantprisen

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte – Aschehoug
Ayse Koca : Yoko Onur – et balleliv – Omnipax
Alexander Løken : Trollskallen – Cappelen Damm

Oversetterprisen

Tom Lotherington
Lene Stokseth
Tiril Broch Aakre

Tegneserieprisen

Bjarte Agdestein, Ronald Kabicek og Endre Skandfer : Brennerpunkt, Oslo – Egmont
Øyvind Lauvdahl og Jens K. Styve : Kinatown – Jippi
Xue Ting Yang : Et annet sted  - Jippi

Trenger du begrunnelsene og litt mer informasjon kan du gå til Barnebokinstituttet sine hjemmesider og lenken den har du her

søndag 22. februar 2015

Litt søndagskveldshumring om Haagensen og Morrabla!

Jeg har ikke lest Maria Navarro Skarrangers Alle utlendinger har lukka gardiner, men har fått med meg at mange kritikere og mange bloggere har likt boka. Så jeg skal lese den - snart. I går ble jeg ferdig med et essay der jeg skrev om vurderingskriterier brukt av norske kritikere, og jeg så på resepsjonen av Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Helt på slutten skulle jeg bare sjekke ut noe i forbindelse med Olaf Haagensen, kritiker i Morgenbladet og Vagant, og kom over en artikkel i Dagbladets helgeavis, som ikke ligger på nettet. Men jeg sakset frimodig for jeg syns det var så fornøyelig: Følgende er klippet ut fra Dagbladet denne helga og det er Maria Navarro Skarranger som blir intervjuet.
Hvem i norsk offentlighet vil du helst ikke se på Instagram med boka di?
Oi: Kanskje han som anmeldte meg i Morgenbladet, Olaf Haagensen. Jeg fikk jo totalslakt i Morgenbladet. Men, det er jo bare fordi han, hva er det han gjør ‘a?
Tar en doktorgrad i litteraturvitenskap, tror jeg, og kanskje han lest boka mi med et litteraturvitenskapelig blikk hvor han liksom leter etter og ser om dialogene mine kan ha et rom for filosofisk ettertanke. Dette er ungdomsskolen, det er ikke akademikere.
Det er ikke rom for filosofi? -
Kanskje det er rom for ettertanke i boka mi, men den ligger på et annet nivå enn det jeg trorHaagensen ser etter. Eller Bernard Ellefsen da, han andre Morgenbladet-anmelderen, som også har litt av det samme gående.
Hva leser du om dagen, annet enn sutringa til Morrabla’?

Akkurat nå leser jeg Proust. Det er pensum.

torsdag 19. februar 2015

Isaak Babel : Fortellinger fra Odessa : Oktober, 221 sider

Publisert i Altaposten 19. februar 2015


Gudsjammerlig bra

Isak Babel ble født i Odessa i 1894. Han vokste opp i en jødisk middelklassefamilie i en belastet bydel i Odessa.  I 1940 ble han henrettet ved en eksekusjonspelotong. Rettsaken som førte til henrettelsen varte 20 minutter og var ledet av Lavrentij Beria. Femten år tidligere hadde Maksim Gorkij utropt Babel til «det beste Russland har å tilby».  Nå er 19 av de beste fortellingene hans samlet i en bok, oversatt av Marit Bjerkeng, og for de som er opptatt av god litteratur og historie kan begivenheten sammenlignes med å åpne en skattkiste.

I første del følger vi ulike byoriginaler, med røverkongen Benja Krik i spissen. Vi møter bombesjokkofre, bordellmammaer og alminnelige borgere. Mennene er generelt tynne og spede, mens kvinnene er digre matroner med skjegg og slagstøvler.

Kontrastene er store, både i handling og i språk og aldri før har jeg lest så mange motstridende følelsesmessige ytringer i en setning . Dette litterære grepet kan kanskje sies å være en av Isaaks Babels signaturer.  

«Hun ropte med lykkelig og fortvilet røst……..»
«….og jeg gråt så bittert, så fulltonet og lykkelig som jeg aldri har grått siden i livet.»

Spor av Tolstoj

I etterordet, skrevet av oversetteren opplyses det om at Isaak Babel beundret de store romanforfatterne, og spesielt Tolstoj. Jeg syns dette vises i teksten. Jeg tenkte ofte på Tolstoj mens jeg leste, og selv om Babel skriver råere, så betrakter han sine karakterer med  et like kjærlig og skjelmsk blikk som Tolstoj gjorde.

Jeg vet at mange har lest Haren med øyne av rav (2010) som handler om Ephrussifamiliens rikdom og fall, og i Fortellinger fra Odessa møter vi de igjen. Denne familien hadde penger nok, og kunne gjennom bestikkelser kjøpe en skoleplass til sin sønn. Unge Isak hadde arbeidet hardt for å få karakterer som var gode nok til å komme inn, men mistet plassen.
  
I bokas andre del forteller forfatteren fra egen oppvekst, og det er beskrevet så detaljert at man kjenner handlingen på kroppen. Språket er finurlig, spenstig, handlingsmettet og konsentrert, og det må ha vært både en fryd og en stor utfordring å oversette disse fortellingene.

 «Vi kastet oss over det hvite brødet som villmenn, det går ikke an å forklare det nå, hvordan det var; kjørte våre skarpe hundetenner inn i det spindelvevlette loffestoffet. I to uker etter ankomsten svevet vi omkring beruset i et salig fordøyelsesbesvær.»

Selv om Isaak Babel skriver om eget liv, er det befriende deilig å lese noe som ikke handler om norsk samtid. Trenger du en pause fra de norsk navlebeskuing anbefaler jeg et dykk inn i noen av Odessas bakgater.


Terningkast  6

lørdag 14. februar 2015

Vakkert kjærlighetsdikt



KJÆRLEIK
Til slutt gav eg opp

å leita etter gåver, 
bukettar
valentinkort
og langstilka roser
på dei rette dagane.
Eg fann
eit lass med ved i tunet,
ein nymåla vegg,
eit spann med bær frå fjellet,
249 mil i bil,
ein fisketur
og timar ved flammen.
Den store optikaren
må snart gi meg ny time
til nye brilleglas.