mandag 27. oktober 2014

Siri Broch Johansen : Jeg er en skiløper : 93 sider : CálliidLágádus

Publisert i Altaposten 27, oktober 2014



Ungdomsroman fra Finnmark

Siri Broch Johansen er en samisk forfatter, dramatiker og sanger fra Tana kommune i Finnmark.
Hun skrev ungdomsromanen Saras dagbok i 2010 og for den fikk hun Nordisk Sameråds litteraturpris i 2011. Broch Johansen har en variert litterær produksjon bak seg og er for tiden aktuell med teaterstykket Til venstre i Hetta.

Det er femten år gamle Josef som er hovedperson og som har fortellerstemmen i årets utgivelse. Josef har to bestekompiser, Per og Oskar og han er forelsket i Márjá. Det handler om vennskap mellom gutter, den første store kjærligheten, og om å vokse opp i Finnmark med en drøm om å bli best. Når forbildet heter Petter Northug er ambisjonene klare, men valg må tas og noen valg er viktigere enn andre.

Dette er en ungdomsbok med et enkelt språk. Det positive med det er at det gir god flyt i teksten. Det negative er at romanen fremstår som spinkel og uten motstand. 
Forfatteren har en forkjærlighet for fyllordet liksom. Liksom forbindes med måten ungdom snakker til hverandre, og er et ord som hvis det brukes mye nesten alltid trekker teksten ned. Se på dette eksemplet:

«Per var liksom litt mutt også. Fingrene hans løp opp og ned gitarhalsen som før, men det spruta liksom ikke lykke av ham der han sto og plukka fram rockesoloer. Jeg var vant til at Per snakka i vei om alt mulig rart, sprøe tanker og ideer og dikt og sanger bare spratt ut av ham. Men nå var det liksom ingenting som ville sprette.»

I tillegg er liksom et ord som ofte forbindes med jenter, noe som blir problematisk fordi vi har en kvinnelig forfatter som dikter opp en gutteidentitet, og da blir det ekstra viktig at karakteren er troverdig. Når Josef fremstilles som en gutt som skravler, sier liksom i annenhver setning og syns at det å sette mark på en fiskekrok er ekkelt, sliter jeg med å tro på ham.

Jeg syns Broch Johansen er best når hun skriver om Márjá, og Márjá er også den det er lettest å bli kjent med, og lettest å bli glad i. Verken Josef, Per eller Oskar er beskrevet på en måte som gjør at de fremstår som virkelige, men det gjør Márjá.

Halvveis i boka skjer det en tempoforandring både språklig og innholdsmessig. De unødvendige fyllordene blir mindre påtrengende, og historien tar en overraskende vending. 

Det er spennende med forfattere fra Finnmark, og jeg liker at man kan lese om Sigurd Rushfeldt, Morten Gamst Pedersen og Intrigue. Vi trenger flere bøker som forteller om hvordan det kan være å vokse opp i vårt nordligste fylke. En oppvekst med snarefangst, fisketurer og full tilgang til hele verden gjennom internett. Derfor er det synd at boka er så muntlig og så skravlete. Litt strammere språkvask med mer troverdig karakterbygging hadde hevet romanen med flere hakk. 

Terningkast 3

søndag 19. oktober 2014

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider


Hundehjerte! – og litt smerte.

Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det.

Heldigvis var det enkelt å skrive en omtale om Kaoshjerte. For jeg elsket boka. Selvfølgelig. Det skinner Lise og hvordan Lise snakker om andre og til andre gjennom hele fortellingen. Jeg har noen bittesmå betenkeligheter, og de kommer helt til sist, og er så små og bagatellmessige at jeg i andre anmeldelser kanskje ville ha latt være å påpeke dem, men her kommer jeg til å bli så positiv at det trengs litt motvekt.

Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen.

Minja er romanens jeg-forteller, og hun er en pålitelig forteller. Jeg tror på henne, og tviler derfor aldri på det hun sier. Historien starter med at Minja kommer til seg selv hjemme i blokkleiligheten på Stovner. Hun er ille tilredt, men hun husker ikke noe fra de siste ukene, og til og med når hun prøver å huske, husker hun feil. Moren har ringt til henne, hun er på tur hjem fra ferie, men Minja husker ikke hvor moren har vært. Den unge jenta ser seg i speilet og oppdager at utseendet hennes har forandret seg. Håret er blitt lengre og hvorfor har hun kjole på seg? Hun bruker jo aldri kjole. Hun bestemmer seg for å ringe bestevennen Josef. Men Josef svarer ikke, og plutselig ringer faren til Josef og lurer på om Minja vet hvor sønnen er. Men Minja vet ingenting og spørsmålene står i kø både hos henne og hos meg.

Det dukker opp en del prolepser – frempek, som er snedig bygd inn i teksten. Hvis man kjenner til noen av sagnene som forfatteren er inspirert av, eller kjenner til myter og overtro som forbindes med de underjordiske skjønner man hvorfor de er der, og hvorfor de er viktige. Romanen har brudd i fortellingsnivået i og med at del to er en analepse, en retrospeksjon. Så enkelt fortalt våkner Minja opp og husker ingenting – det er del 1, i del 2 gjenopplever hun det som skjedde før hun våknet i del 1, og i del 3 starter vi  i nåtid og følger fra da av historien kronologisk – slik den skjer, time for time.
Det er sterke følelser, vennskap, kjærlighet, familiebånd, bygd og by, gammelt og nytt, kjøttkaker og kebab, seter og T-bane, overtro og huldrer, og det føles helt riktig.
Jeg håper at det kommer flere bøker om Minja. Eller om andre i Minjas omgangskrets. Kanskje mora. For selv om Minja tror at mora ikke vet det Minja vet – så sier syvende setning på side 19 at Minja tar feil.
                                                           
Og når jeg nå først nevner setninger. Det er så mange fine av dem her. Jeg skal vise noen, men jeg sier ikke hvor de er i romanen,  vil ikke ødelegge noe for deg som ikke har lest boka enda:

Nå har jeg tøylet alt ned i bunnen av sjela mi.

Han er min beste venn, en verdensmester i å være som en bror, og jeg vil ikke juge til han.

Ordene vokste i munnen min. Noen ord er så store, det er som om de bærer en hel verden.

I stedet ble jeg sittende i taushet og kjenne skogen vokse inn på meg.

Alle tanker sprakk som såpebobler i møte med de blå øynene.

Jeg kjente at det ble trangt inni meg.

Finfint visdomsord:

 - Dra så langt som øyet kan se, og når du kommer dit, vil du se enda lengre.

To betenkeligheter:

Minja er sterk. Kjempesterk. Hvordan kan hun da holde i bordet så knokene hvitner, uten at bordet blir ødelagt?  På side 25 knuses tallerkenen i to millioner småbiter når hun tar litt hardt i den. Jeg skjønner at det er forskjell på et bord og en tallerken, men bevisene på at Minja er Pippisterk kommer mange ganger utover i boka, og jeg stusset på akkurat den.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor Minja på side 208 plutselig henger med Emrek på kafeen. Den setninga og den situasjonen kommer fra intet. Det er bare kort tid siden Minja lurte på hvem/hva Emrek var og hvorfor er hun sammen med ham på kafeen? Det kommer jo heller ingenting ut av akkurat denne situasjonen, så jeg skjønner det ikke.

Jeg kan ikke avslutte uten å si tre ting til: Det ene er at det ikke var en eneste skrivefeil i boka. Ikke en! Det må være første gang på flere år at jeg har lest en utgivelse uten en skrivefeil. Det er godt jobba! Det andre er at det er mye lun og god humor her. Ikke den humoren som gjør at du brøler av latter og tenker at det er godt det er langt til nærmeste nabo. Nei, det er den humoren som får deg, eller meg i hvert fall, til å trekke på smilet og tenke at der ble jeg enda litt bedre kjent med universet til forfatteren. Og sist men ikke minst; de korte kapitlene er med på å jage stemningen opp, og vi nærmer oss thrillergenren i enkelte partier. Det er superspennende og sa jeg at jeg vil ha mer?

Så Lise, hvis du leser dette vil jeg bare si at jeg er superduperstolt over å kjenne deg og fordi vi er venner. Gratulerer med en fantastisk bok og jeg elsker Minja, Lea, Josef, Even, mormor og Kappi!



fredag 3. oktober 2014

Kristin Maridal : Love deg aldri : Kvalshaug forlag, 472 sider

Publisert i Altaposten 7. oktober 2014



Oppvekst i et gruvesamfunn

Kristin Maridal er journalist i Sunnmørsposten.  Love deg aldri er hennes debutroman.

Historien er fortalt med en allvitende fortellerstemme, men det er Karen som er hovedperson. Hun er fem år gammel første gang vi møter henne, og hun vokser opp i den lille gruvebygda Raudsand i Møre og Romsdal. Det er gruva som gir arbeidsplasser, lønn og trygghet for de fleste innbyggerne, men det er også gruva som gjør at ungene og mødrene går på ank. Når blir neste ulykke i gruva og hvem blir rammet da?

I Love deg aldri blir vi kjent med en familie med tre jenter; storesøster Britt, mellomsøster Karen og lillesøster Rikke. Store deler av romanen handler om relasjonene mellom søstrene. Relasjoner som forandrer seg etter hvert som de vokser opp. Det er en klassereise som beskrives, og samtidig et forsvarsskrift over å flytte fra familie, om å ønske seg noe mer enn hva som tilbys i ei lita bygd.

Romanen fortelles over flere tidsplan der vi vekselvis følger Karens oppvekst og Karen i forberedelser til egen femtiårsdag.

Gode tidsbilder

Jeg syns de beste partiene i boka er når barndommen og oppveksten i Raudsand beskrives. Jeg har vokst opp med en pappa som arbeidet i gruva på Stjernøya og jeg kjenner meg igjen i tidsbildene selv om forfatteren er noen år eldre enn meg. Maridal beskriver den store forskjellen mellom funksjonærer og arbeidere, og hun er god på detaljer. Den nære kontakten mellom besteforeldrene og Karen er også godt beskrevet.

Det er ikke ofte jeg blir så grepet av en bok som jeg ble av denne. Tårene silte fra side 10, og flere gang var jeg på hulkestadiet. Og jeg tenkte flere gang at denne boka må alle lese, men så dukker det opp svakheter som gjorde meg irritert. Det er mange feil i teksten, ord som mangler, eller ord som er feil skrevet og det er for mange gjentagelser. Jeg syns også at frampekene er for tydelige, men når det er sagt ble jeg likevel helt satt ut når triste ting skjedde.

Maridal skriver godt,  nært og tett men jeg skulle ønske hun kunne ha økonomisert mer med språket, de siste hundre sidene går på tomgang. Det er svært lite der som ikke allerede er nevnt flere ganger eller som gir oss noe bedre forståelse av hvem Karen er.

Terningkast 4

mandag 29. september 2014

Marita Liabø : Pusteproblemer – Samlaget – 278 sider


Jeg hadde ingen andre forventninger enn at jeg ville bli underholdt når jeg startet på denne boka – og når boka var ferdig lest har jeg lyst at alle skal lese den fordi den var så god!

I Pusteproblemer møter vi Hedda. Hun bor i en blokkleilighet i Oslo og etter å ha lest de første sidene tror man at Hedda bor alene, at hun er smekker, vakker og forfengelig. Vi får også vite at hun er lærer på en skole, og at hun liker å holde seg i form – hun sykler til jobb og nyter beundrende blikk fra menn som kjører forbi. Men Hedda er rotete og hun har ikke helt kontroll på livet sitt. Det er første skoledag etter ferien, og hun er for sen. Hun møter en nabo som spør om verda er god mot henne og hun blir satt ut av det. Hun tenker at han flørter, og hun tenker at han ser sliten ut. Hun reagerer på unger som klatrer i porten og Hedda tenker at hvis man har unger så bør man ikke bo i en storby.

De første sidene gir mange frempek – men det avslører likevel ikke hva som skjer fremover, og bra er det, for overraskelsene står i kø.

Fortellerstemmen varierer mellom flere personer, men det er Hedda vi møter oftest, og det er Hedda det handler om. Vi skal innom mange tema - Hedda som sviker andre og Hedda som sviker seg selv. Hedda er ganske glad i sex, det får vi lese om, og det skrives om sex på en måte som verken er påtrengende eller for nært.

Tempoet i romanen er høy og jeg fikk hjertebank underveis. Det vekslet mellom korte og lange setninger, og selvfølgelig har historien en fantastisk flyt. Og jeg ble så nysgjerrig på hvordan det skulle gå med Hedda at jeg ikke klarte å legge boka fra meg. Jeg slukte 278 sider på 3 timer og her har du et lite tekstutdrag.

«Han er vel flyktning av eit slag, har han tenkt. Ein lykkejeger. Som om ikke alle er lykkejegerar. Enten en er hedonist eller idealist eller beint fram likegyldig, jaktar ein på lykka, med hjartet gøymt og kroppen som skjold

onsdag 24. september 2014

Jessie Burton : Miniatyrmakeren : Pax: 362 sider


Publisert i Altaposten 29. september 2014



Spennende tidsbilder i en uforløst historie

Romanen starter med en begravelse. Vi får ikke vite hvem den døde er, annet enn at det ikke har vært en slik begravelse innenfor bymurene før.

Seks måneder før den innledende hendelsen banker den 18 år gamle Nella Oortman på døra til et av de fineste husene i Amsterdam. Året er 1686, og Nella har noen uker tidligere giftet seg med eieren av huset, handelsmannen Johannes Brandt. Nå er hun kommet til storbyen for å leve sammen med sin mann. Nella har forventet en varm velkomst, men hun blir møtt av en sint og irritabel kvinne som viser seg å være søsteren til Johannes. Det er også to tjenere i huset, to tjenere som har nære relasjoner til herskapet.

Et miniatyrhjem

Nella kjente ikke Johannes før hun giftet seg, men hun er fast bestemt på å skape et godt liv sammen med ham, og hun gleder seg til å bli mor. Det er kvinnens mål med livet. Dessverre ser det ut som om Johannes ikke nærer noe ønske om å dele verken ekteseng eller liv med sin unge kone. Han oppholder seg for det meste på reise, eller på det enorme varelageret i havnen. Når Nella gjør fysiske fremstøt mot Johannes, som det så fint heter, reagerer han med avsky og hun blir såret. En dag kommer Johannes hjem med en storslagen gave – et dukkehus. Først skjønner ikke Nella vitsen med miniatyrhuset, hun er en voksen kvinne, og burde heller bruke tiden på det virkelige hjemmet sitt. Men det virkelige hjemmet blir styrt av den tverre svigersøsteren, og litt etter litt blir dukkehuset og hendelsene omkring det viktig for den unge kjærlighetssyke konen.

Kamp om verdighet

Som historisk roman er den interessant på flere områder. Den gir et innblikk i handels- og kartellvirksomheten til Det nederlandske Ostindiske kompani, VOC, og den gir et bilde av tradisjonelle kjønnsroller og kampen om å få bestemme over eget liv og egen verdighet. En god påminning om at mange av de rettigheter vi i dag opplever som en selvfølge var utenkelig i en ikke altfor fjern fortid.

Miniatyrmakeren er på mange måter en dameroman, men den har kvaliteter som går utenpå mange bøker i denne sjangeren. Metaforene er bedre, karakterene utvikler seg og det er ikke opplagt hvordan historien slutter. Det er mange løse tråder igjen når punktum er satt i siste setning, og det liker jeg ikke. Jeg foretrekker at trådene blir nøstet opp når boka avsluttes.  Det er selvfølgelig en mulighet for at det kommer en fortsettelse, selv om forlaget på sine sider ikke opplyser noe om det.

Jessie Burton er en britisk forfatter og skuespiller. Dette er hennes første roman, og boka er under utgivelse i 32 land.


Terningkast 4

søndag 21. september 2014

Jan Guillou : Mellan røtt och svart : Lydbok – ca 14 timer



Nazismen kommer

I denne tredje boka om brødrene Lauritzen fra Osterøy veksler handlingen mellom Berlin og Sverige. I lange sekvenser er det så kjedelig å høre på at jeg måtte trykke gjenta – gjenta – gjenta for å få med meg hva oppleseren sa. Det handler om oppbyggingen av nazismen, om vanskelige familieforhold, om å støtte hverandre og så handler det om penger og makt. Selvfølgelig. Tomas Bolme leser og det gjør han helt greit. Jeg tenkte ikke over at språket var svensk. 

Jeg bruker ikke tid på å skrive mer om selve boka, men jeg fikk lyst til dele et dikt med dere. Dette diktet leste jeg på barneskolen, i femte klasse. Da sto det ukjent forfatter under diktet, og jeg lærte meg det slik at jeg kunne gjenfortelle det i alle sammenhenger og sammenkomster der det var på sin plass med et slikt dikt. Her er det:

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter
germanerne stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenkt da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten
-dem nådde dere igjen.

Nordahl Grieg 1936


For ganske mange år siden fikk jeg heldigvis vite hvem den ukjente forfatteren var – og det var en av mine favorittdiktere.

fredag 19. september 2014

Lenge siden sist

Jeg har flyttet til Oslo og det kan virke som om blogginga mi lider på grunn av det. Nå skal jeg se om jeg klarer å kreere en oppsummering av hva jeg har lest siden sist.



Divergent av Veronica Roth: Pensumbok på Barnebokinstituttet. Jeg hadde nok ikke lest den hvis den ikke var pensum. Det er en dystopisk bok med den unge jente Beatrice som hovedkarakter. Handlingen er lagt til Chicago en gang i fremtiden, og menneskene er delt inn i fem fraksjoner. Innbyggerne må gjennom en test som bestemmer hvor de passer inn og de fleste glir rett inn i en fraksjon. Men selvfølgelig gjør ikke Beatrice det. Under testen løser hun oppgavene på en slik måte at det blir klart at hun er en divergent – en som kan tilpasse seg. Å være en divergent er uønsket, og hvis de som sitter med makta får vite at det finnes et divergent vil de prøve å drepe henne. Beatrice bestemmer seg for å forlate fraksjonen foreldrene er i, og dermed også den fraksjonen hun er oppvokst i.
Divergent er dyster, voldelig og mange ungdommer elsker den. Jeg føler at jeg har lest dette før – og det har jeg egentlig, for boka er en blanding av Hunger Games og Harry Potter og i disse seriene har jeg lest hver setning.


Jeg har også lest masse billedbøker for barn. Serielitteraturen tar stadig større jafs av bokmarkedet,  faktisk var 62 % av alle utgivelser for barn og ungdom i 2012 serielitteratur – det er voldsomt. En av bøkene for barn i alderen 2-4 år jeg har sett på var Lille Ting & Tung & Trang av Nhu Diep. En flott serie som med fine virkemidler viser forskjeller uten å problematisere.



Så har jeg lest Miniatyrmakeren av Jessie Burton. Har sendt anmeldelse til Altaposten. Er også akkurat ferdig med Primitive Pungdyr av Arne Svingen. Skal skrive anmeldelse på den også. Svingen er en aktuell forfatter for Alta og Finnmark siden han skal på Finnmark internasjonale litteraturfestival i november.

                                                        Kristin Maridal 

 Nå leser jeg Love deg aldri av Kristin Maridal. Maridal debuterer med denne boka som blant annet handler om oppvekst i et gruvesamfunn. Jeg er ganske betatt av boka – og har ikke bestemt meg for om jeg skal anmelde den på blogg eller i avisa. Men følger du med her er det en absolutt stor mulighet for at du får høre om Kristin Maridal igjen.



Jeg studerer flere forskjellige litteraturfag og føler meg så heldig og privilegert som har fantastiske lærere. En av mine heltinner er Cecilie Naper og hun underviser også på to av fagene mine. Jeg leser derfor Kvinner, lesning og fascinasjon – en bok basert på doktoravhandlingen hennes. Den er kjempeinteressant og litt sånn at tærne krølles av lykke….

Forrige helg var det tid for det årlige bokbloggtreffet og selv om treffet kun var lørdag kom Moshonista til Oslo allerede på torsdag og siden en av mine favorittaktiviteter er å drikke vin og være sammen med henne gledet jeg meg stort over tre dager med vin og skravling. Men høydepunktet var selvfølgelig bokbloggtreffet på lørdag med mingling, quiz og utdeling av den første Bokbloggprisen. Det ble en rørende seanse, der begge prisvinnerne var til stede, og det var flott å se og høre hvor viktig bokbloggerne er i mange forfatterskap. Vinneren i åpen klasse var Ruth Lillegraven med diktsamlingen Urd og i roman var det Agnes Ravatn som vant med Fugletribunalet.
Det er mange bloggere som har skrevet om bokbloggtreffet – jeg lenker til noen. Så er du interessert i detaljer fra treffet kan du trykke på lenkene.

mandag 25. august 2014

Robert Galbraith : The Silkworm : Cormoran Strike, andre bok – Lydbok – 17 timer og 16 minutt



Jeg leste den første boka om Cormoran Strike, og likte den sånn passelig godt. Godt nok til å ville høre bok to i alle fall.

Cormoran får besøk på kontoret av en anonym og sliten kvinne i femtiårene. Hun har ikke penger, men regner med at mannens litterære agent vil betale for Cormorans arbeid. Kvinnen vil at detektiven skal finne mannen hennes som har vært borte i 10 dager. Hun oppsøker ikke politiet fordi mannen har vært borte like lenge før, og da har hun fått kjeft fra ham fordi hun hadde blandet inn politiet. Men nå er hun blakk og hun har en funksjonshemmet datter hjemme, og hun trenger pengene og mannen – selv om hun mistenker at han er sammen med en annen kvinne.

Cormoran begynner å nøste i forfatterens nettverk og han oppdager at noen dager før forfatteren forsvant hadde den litterære agenten hans avvist hans siste arbeid som var et manus full av gruelige opplysninger og halvsanne hemmeligheter om både familie, elskerinner og andre forfattere. Dette manuset ville,  hvis det ble kjent , skade mange mennesker.

Så da gjetter du sikkert hva som så hendte? Joda, forfatteren blir funnet død – drept på en bestialsk måte av en som må ha lest manuset.

Politiet er som vanlig overbevist om at de har funnet morderen når de arresterer forfatterens kone, men heldigvis for henne har hun møtt Cormoran og han har liten tiltro til det arbeidet politiet utfører.

Karakterene blir vel karikerte, og jeg syns det er merksnodig at den smarte og tøffe Robin, Cormorans assistent forblir i et forhold med en uselvstendig og masete mann. Det er hevet over en hver tvil at Cormoran og Robin kommer til å bli sammen – kanskje i siste bok, men sammen blir de. Nå er jeg litt usikker på om jeg kommer til å prioritere bok tre i denne serien. Det ble veldig masete, og veldig detaljert, og som underholdning er det akkurat godkjent, men ikke så mye mer enn det. 

søndag 24. august 2014

Romain Puèrtolas: Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et Ikea-skap : Lydbok – 5 timer og 27 minutt


Humoristisk, men dypt alvorlig likevel

Romain Puèrtolas har klart det kunststykket å skrive en roman som er full av humor og tull og tøv, og likevel klarer han å flette inn vanskelige tema som han behandler med stor varsomhet og ganske mye klokhet.

En indisk fakir kommer til Paris. Menneskene i landsbyen hans har skrapet sammen penger slik at fakiren kan få seg en ny spikerseng, og den kan han få tak i på Ikea i Paris. Utstyrt med en tur/retur billett fra Dehli til Paris, og en falsk hundre euro seddel, utkledd i klær som fakirens søskenbarn mente var moderne i Paris (silkejakke og slips som blir festet med sikkerhetsnål) går han ut fra flyplassen i Paris. Han går inn i taxien til en sigøyner, og betaler ham med den falske seddelen. Dette oppdager sigøynersjåføren etter noen timer – og akkurat denne sjåføren vil vi også følge gjennom hele boka.

Fakiren finner spikersenga, men han har ikke nok penger til å kjøpe den. Full av tjuvtriks klarer å han å lure 20 euro fra en fransk kvinne,en kvinne han blir umåtelig betatt av. Og hun blir betatt av ham. Fakiren planlegger å overnatte på Ikea , men akkurat denne natta skal soveromsavdelingen pakkes ned og flyttes. For ikke å bli oppdaget gjemmer fakiren seg i et skap. Som også flyttes. I en lastebil. Destinasjonen er London. Og slik fortsetter det med den ene usannsynlige historien og sammentreffet etter det andre.

Det kan hende du vil like denne her selv om du vanligvis ikke liker lettbente bøker. Det er nemlig såpass mye god karma her at selv surpomper kan la seg mildne.


Anne Ryg leser fint.

Alice Hoffman: The Museum of Extraordinary Things : Lydbok – 12 timer og 18 minutt


Havfruen
Det er en uting å ikke omtale bøker og lydbøker med det samme man er ferdig med å lese/høre dem. Denne hørte jeg ferdig i juni, og nå flere måneder etter er det nesten umulig for meg å beskrive boka detaljert. Detaljene er borte, og jeg husker kun hovedlinjene.
Vi er i New York, nærmere bestemt Coney Island. Coralie bor sammen med faren, bestyreren av The Museum of Extraordinary Things. Det blir tidlig klart at faren er mer opptatt av penger og inntjening enn datterens ve og vel, og Coralie blir trent opp til å bli en slags havfrue. Hun må spise fisk, hun må svømme i kaldt vann og hun må oppholde seg i vanntanker i timesvis, og selv føler hun seg som en jentefisk.
Eddie, en jødisk russisk immigrant, noen år eldre enn Coralie har slitt seg løs fra det jødiske fellesskapet og samholdet og livnærer seg som fotograf. Han er kjent som en som er flink til å finne savnede personer. I den store brannen på en skjortefabrikk, her tar Hoffman utgangspunkt i virkelige hendelser, dør mange mennesker, men en jente finner de aldri liket av. Faren til denne jenta ber Eddie finne henne, og i den jakten blir Eddie nærmere kjent med Coralie.
Det er tre ulike fortellerstemmer i boka, og det er også tre ulike fortellerstemmer som leser. To av leserne var flink, men hun som gestaltet Coralie pratet så kjedelig at jeg måtte høre hennes lesning flere gang – jeg datt rett og slett bare ut. Mens hun som hadde hovedfortellerstemmen leste så nydelig at jeg lukket øynene og bare koste meg. Litt slitsomt var det jo når hun med fløyelsstemmen kom mens jeg var og gikk tur. Da ble det en veldig meditativ tur. Sakte, med øynene igjen – jeg så sikkert helt snål ut.

Uansett – boka var god. Den var underholdende, men det var likevel ikke i nærheten av de første bøkene til Hoffman. Hun har klart å skrive seg vekk fra den inderligheten og en slags stofflighet hun skrev med før. Det mangler noe. Men fordi det er Hoffman er boka verd å lese.