onsdag 27. mai 2015

Litteraturfestivalen på Lillehammer - dag 1

Planen var å legge ut masse fine bilder, men etter nøye gjennomsyn av dagens knipsing har jeg konkludert med at denne første oppdateringen fra årets festival på Lillehammer må skje uten bilder.

Vi ankom ca. 15.00 og sjekket inn på vandrehjemmet på jernbanestasjonen. Rommene er fine og rene og både medblogger og jeg er fornøyd så langt.

Første arrangement var i litteraturteltet klokka 16.00. Teltet var varmt og hyggelig og minnet mest om en gammel saloon, ikke det at jeg har vært i så mange gamle saloonger, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det var fullstappa i teltet og stemninga var god. På scenen var Ingvar Ambjørnsen, Helene Uri, Lars Petter Sveen. Detattleder Fredrik Wandrup - og tema var: Hvor ble det av fantasien? Her er notatene mine slik de ble kludret ned i teltet:
Ambjørnsen er morsom! Uri er litt gammelmodig. Hva syns de om Knausgård? Sveen har ikke lest ham - bryr seg ikke om det. Han mener at den litterære scenen i Norge er fri, og at det er positivt med ulike stemmer, selv om han savner mer fokus på noe utenfor seg selv. Ambjørnsen kom med dagens beste: De som ser ned på de som leser kiosklitteratur kunne endelig hengi seg til serielitteratur - om Min Kamp i seks bind. Uri mente at hun kunne ha reagert med misunnelse, men hun har vært moralsk indignert, og hun brukte ordet avsky, selv om hun selv mente det var et for sterkt ord. Sveen sa at han hadde håpet å slippe å snakke om Knausgård, og Ambjørnsen har et problem i og med at han driver og avbryter Uri, og mens han selv snakker forteller alle hvor interessant det han selv sier er. Rart å legge merke til.

Andre arrangement var på Nansenskolen, og vi hørte på tre kjente og kjekke forfattere som leste fra sitt siste verk: Helle Helle, Rune Christiansen og Kristina Sandberg - en dansk, en norsk og en svensk.

Deretter gikk vi på cafe Stift, min favorittkafe på Lillehammer. Vi deltok på barne - og ungdomsquizen og tapte stort. Vi fikk 20 poeng - de som vant fikk mer enn dobbelt, men vi deltok med liv og lyst og i morgen er det ny quiz som vi helt sikkert ikke kommer til å vinne.

tirsdag 26. mai 2015

Litteraturfestival på Lillehammer 2015


I morgen starter årets litteraturfestival - for meg! Jeg har fått med meg at den egentlig startet i dag, så på tv at en viss prinsesse fikk oppmerksomhet og godt er det, men jeg kommer meg altså ikke dit før i morgen. Jeg gleder meg til å treffe masse kjentfolk, kritikervenner, bloggevenner, bibliotekarvenner, studievenner og ellers det som måtte dukke opp av nye vennskap. Ingalill og jeg har bestemt oss for å blogge HVER DAG, så her er det bare å glede seg, og som en liten oppvarming til det, presenterer jeg herved rapport fra de to siste festivalene.

Min rapport fra Lillehammer 2014 

Min rapport fra Lillehammer 2013

tirsdag 12. mai 2015

På besøk i Ait Abdi - en berberlandsby - Marokko, del 3

Som jeg skrev i Marokko, del 2 - vi ble kjent med Omar på en bar i medinaen i Marrakesh, og han inviterte oss med til landsbyen sin i Atlasfjellene. Omar har vært, og er fremdeles med på et prosjekt som Høyskolen på Lillehammer har i landsbyen hans. Ait Abdi.  Det var helt spesielt å få bli med og hilse på hele familien hans, og mange av de som bodde i landsbyen. Søsteren Mina tok godt imot oss, og de slaktet en kylling i anledning besøket.. Vi fikk en rundttur i landsbyen. Hjerteligheten og gjestfriheten var helt uimotståelig. Vi følte at mange var nysgjerrige på oss, men vi følte også at vi var velkomne. 

Omar har planta oliventrær, og regner med at disse kan høstes om 2- 3 år. Jeg gleder meg til å reise ned og være med på innhøsting.

 Vi var alene på veiene for det meste - og det var fint for det var ganske trangt og bratt!






Tanta til Omar fant vi ute mellom urter og grønnsaker. Hun er 104 år, og broren hennes, faren til Omar, er 100. Han traff vi når vi kom kjørende inn til landsbyen. Da var han på tur ut med et esel for å hente tørrved. Han kom tilbake etter 2 timer, og da lasta han av eselet, vaska seg, og kom og spiste med oss. Det var helt fantastisk!



Tok et bilde fra taket av huset til Omar. Det er så vakkert der, og jeg gleder meg til å reise tilbake. Vi har snakket om at vi gjerne vil være i landsbyen noen dager.

Her er skolen i Ait Abdi - den eneste skolen i Marokko der alle barn har egen ipad. Støttet av Høyskolen på Lillehammer og andre som støtter prosjektene i Ait Abdi. Det er laget en bok med helt nydelige bilder fra Ait Abdi, og jeg har ikke lest forordet, som er på arabisk og engelsk, men jeg har sett på bildene, og jeg kjente mange av de fotograferte, og jeg kjente igjen husene. Mer om prosjektet i Ait Abdi kan du lese om HER - og jeg skal skrive om boka, og vise noen av bildene fra den når jeg har lest den, og ikke bare sett på bildene.


 Omars hus - luftig og kjølig spiseplasser
Mina skyller kopper og lager middag. Bare jeg ser bildet av henne får jeg lyst til å smile, for hun var så fin og hyggelig og trivelig og god!

Nyslakta kylling, oliven og opphøgde poteter  - smakte nydelig, selvfølgelig.

 
Mammaen til Omar - hun er 96, syns jeg å huske, men hun deltar fremdeles i matlaging og husarbeid, og hun hadde mye å fortelle meg. Hun snakket ikke engelsk, men Omar eller broren oversatte, og vi forsto hverandre ganske godt, bare med kroppspråk også. Det var mange som mente at jeg lignet på berberne - "You look like a berberwoman" - fikk jeg høre ganske ofte - og da er det kanskje noe likhetstrekk med samer og berbere?



Omar skulle til landsbyen for å vise hvordan boka var blitt - endelig resultat - og her er fra når storebroren og Pål ser gjennom sluttproduktet. Vil du kjøpte boka selv så tar du kontakt med Pär Nygren og så får du boka hjem til deg på null komma niks, og da støtter du prosjektet i Ait Abdi.

Marokko del 2 
Marokko del 1

lørdag 9. mai 2015

Rune Blix Hagen : Ved porten til helvete : Cappelen Damm : 307 sider

Publisert i Altaposten 8. mai 2015



Historiegrøss fra Finnmark
Rune Blix Hagen er førsteamanuensis ved Institutt for historie og religionsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Han er spesialist på hekse- og trolldomsprosesser.
Finnmark er et spesielt fylke på mange ulike måter, også når det gjelder antallet hekser og trollmenn. Ingen andre plasser i Europa hadde på 1600- tallet så mange antatte ondsinnede trollkvinner og trollmenn, hvis man ser på folketallet. Fra 1539 – 1692 har Blix Hagen registrert 138 trolldomsprosesser, av dem ble i overkant 90 dømt til døden. 

Norsk og samisk trolldomskunst

De fleste som ble anklaget for å være hekser, eller trollmenn var fra Øst-Finnmark. Det er registrert 27 tilfeller fra Vest-Finnmark og disse sakene er spesielle fordi de fleste tiltalte var menn og av samisk herkomst. En av de tiltalte var Quiwe Baarsen fra Årøya. Han ble dømt til bålet fordi han var funnet skyldig i å ha brukt djevelens kunster.
Det ble ikke gjort forskjell på hvit og svart magi. Den hvite magien var ofte helbredelse, men de som kunne den, kunne ofte også den svarte magien. I Finnmark var det mest norske kvinner og barn som ble anklaget for å hatt omgang med djevelen, mens norske menn og samiske kvinner slapp lettere unna slike beskyldinger. Når den samiske befolkningen ble beskyldt for ganning eller hekseri, var det de samiske mennene som ble utpekt som syndere. 

Kongen markerte seg


Det var mye sult og fattigdom langs kysten av Finnmark på 1600- tallet samtidig som den dansk-norske kongemakten ville styrke sine grenser og markere eierskap over folk og land. Blix Hagen skriver om både det historiske bakteppet for de omfattende hekseprosessene i Finnmark og han skriver om enkeltskjebner. Det er grusomme beretninger om tortur og kvinner som måtte sitte i «trollkvinnefengselshullet» på Vardøhus festning. Ofte var de fastbundet med hals- og håndjern, og det var ikke uvanlig at de kvinnelige fangene ble voldtatt og mishandlet. 

Akademisk språk

Forfatteren er akademiker, noe han ikke har klart å frigjøre seg fra under skriveprosessen. En foreleser på et skrivekurs sa en gang at selv det tørreste stoffet kunne bli til gull hvis formidlingen var god nok. I Ved porten til helvete har materialet vært gull. Her er det sjørøvere, hekser, trollmenn, besøk hos djevelen, ulykker på havet og mye annet grusomt. Egentlig et varp for en forfatter, men den akademiske etterretteligheten og det akademiske språket kommer mellom historien og leseren, og dermed blir sluttproduktet ikke gull. Jeg vil tro at boka kan gli rett inn på pensum i kulturfag, samfunnsfag, historie, rettslære, religion, ja, her setter kun fantasien grenser. Jeg tar med et eksempel fra side 43:

«Allikevel har nok det grunnleggende religiøse skisma på midten av 1500-tallet, med påfølgende oppsplitting i militante religiøse retninger, hatt betydning for prosessintensiteten. Tilknytningen til ulike konfesjoner skapte militante fronter som var på vakt mot alle typer syndefull atferd og avvik. Hekseprosessenes intensitet kan altså relateres til nykonsolidert ortodoksi og fundamentalistisk statsreligion.» 

Jeg tror på det jeg leser, men jeg gremmes over hvordan språket er brukt. En akademisk skrivemåte er ikke nødvendigvis feil, men jeg mener at fagterminologi hører hjemme i fagbøker, og er en uting i bøker som er skrevet for en bredere gruppe. Denne boka burde kanskje ha vært gitt ut på Cappelen akademisk. 
For å oppsummere: Boka er troverdig og inneholder grundig og dokumentert informasjon om hekseprosessene i Finnmark. Språket er såpass krevende at mange vil ha problemer med å komme gjennom boka, men de som tar bryet vil mest sannsynlig  få ny kunnskap om en grusom tid for finnmarkingene. 

Terningkast 4

torsdag 7. mai 2015

Vi blir kjent med Omar - Marrakesh - Marokko - del 2

Som nevnt i forrige bloggpost om Marrakesh - det var ikke mulig å kjøpe noe alkohol på riaden vår, så vi gikk derfor på bar om kveldene. Første kvelden på Kosybar ble vi kjent med Omar. Han kom bort til oss og spurte på engelsk, om vi var norsk. Da vi svarte ja, ble han glad, for han var så glad i nordmenn. Vi snakket litt sammen, og så fortalte han at han hadde samarbeidet med mange norske musikere, og skuespillere og til og med en forfatter, og så sprang han hjem og hentet mobiltelefonen sin og viste oss bilder av den ene kjente nordmannen etter den andre, og alle med armene rundt Omar, eller omvendt, Dette var jo veldig morsomt, og vi skravlet hele kvelden. Neste dag ble vi invitert til lunsj hjemme hos Omar, i en riad han administrerte. Omar hadde fortalt at det skulle komme en gruppe marokkanske ungdommer som hadde vært på Lillehammer, og som spilte berbermusikk. Vi ble tatt imot med åpne armer, og vi satt og hørte på vakker musikk ute i gården. Omar hadde hushjelp, og hun lagde den nydeligste kyllingretten jeg noengang har smakt. Den spiste vi på taket mens storkene sirklet over hodet på oss. 








Etter maten kom feriens merkeligste øyeblikk. Da gikk Omar bort til musikkanlegget og satte på en salme med Mari Boine. Det var Mitt hjerte alltid vanker.- Verten mente at jeg lignet litt på henne. Han hadde truffet henne også på Lillehammer en gang, og elsket musikken hennes. Men den følelsen jeg fikk da jeg satt i riaden til Omar, en mann vi ikke kjente 15 timer før, og hørte på Mari Boines fantastiske stemme er ikke mulig å beskrive. Like etterpå oppdaget jeg en kokebok på et bord, og jammen kjenner jeg ikke ikke forfatteren av den. Verden er så bitteliten!








     Smask! Kokken og hushjelpa :)
                                               
 Storker overalt 

Og her er Omar. Vi ble nemlig også invitert med hjem til landsbyen hans, og to dager etter at vi hadde vært på besøk i riaden møtte vi han i utkanten av medinaen og så kjørte vi mot Atlasfjellene. Og mer om det kommer i del 3! Og der skal dere få se bilde av pappaen til Omar som er 100 år og som er sprek som bare det, og tanta som er 104 og som er ute på markene hver dag.

Marokko del 1

onsdag 6. mai 2015

Riad Le Clos des Arts - Marrakesh - Marokko del 1

Vi var en uke i Marrakesh i november 2014, og jeg har ikke skrevet noe om denne turen på bloggen. Men jeg har veldig lyst til å dele noen bilder og opplevelser, for turen til Marrakesh ble en uventet og fantastisk tur, mye på grunn av Omar, men han får du ikke høre om før i del to av Marokkoreisebrevene mine. 

Pål og jeg hadde bare vært i Marokko en gang før, og det var i havnebyen Tanger. Vi var usikker på standaren på riader og hotell, vi hadde snakket med noen som var fra seg av begeistring, og noen som hadde helt motsatt oppfatning. Derfor støttet vi oss på Tripadvisor, og valgte den riaden i medinaen som hadde høyest score på alt. Det ble Riad Le Clos des Arts! Det var ganske dyrt å bo der, så vi reserverte fire netter og dermed var vi fri til å reise litt rundt i Marokko hvis vi ønsket det de tre siste dagene


Riad Le Clos des Arts tilbyr henting på flyplassen, og vi benyttet oss av tilbudet. En hyggelig ung mann kjørte oss til utkanten av medinaen, der ventet hotelldirektøren på oss. Bagasjen vår ble trillet i en håndtralle, og vi snirklet oss gjennom trange og veldig spennende smug før vi etter ca. fem minutter sto foran døra til vår riad. Vi hadde sett bilder fra riaden, men det er noe med at bilder ikke alltid forteller den hele og fulle sannhet, det vet de fleste som har vært på ferie. Men vi ble ikke skuffet. Det var helt overdådig, og veldig eksotisk og gjennomført vakkert. Rett og slett. Vi fikk servert te og småkaker mens hotellreglene ble gjennomgått. 

Det er noen ting det kan være greit å være oppmerksom på hvis man skal bo her og det ene er at rommene ikke kan låses når du ikke er der. Når du selv er på rommet låser du det med en bolt, og når du forlater rommet lukker du døra med en bolt, men det er altså ikke mulig å låse døra. Det er safe på rommet, men vi brukte den aldri, og vi hadde alt av verdisaker, minus passene liggende på rommet. Penger, ipad, iphone, kamera - det føltes 100 % trygt, og vi mistet aldri noe. En riad er jo et lukket univers, og for å komme inn i denne riaden måtte du ringe på og noen måtte åpne døren for deg. Det andre er at det er veldig - veldig - veldig lytt. Det er mye luft i dørene og vinduslemmene, og naboene ligger ved siden av, med like mye luft i sine dører og vinduer, så hvis du liker å lage lyder når du er i senga, eller ikke liker å høre andres lyder (og her tenker jeg på snorking, selvfølgelig), så vil jeg heller ikke anbefale riaden. Det tredje og siste forbeholdet er hvis du er glad i alkohol, så har ikke denne riaden serveringstillatelse, og du må gå til en av barene som serverer slikt. Det finnes noen riader i medinaen som serverer alkohol - men dette er ikke en av dem. 

                     Dette bildet tok jeg første kvelden fra rekkverket ved rommet vårt. 


 Vi fikk suiten Turquoise, og det var luxus





Oppe på taket. Her var det solstoler og svømmebasseng og her ble det servert frokost hver morgen.




                     Rommet vårt med døra bolta 




Vi våkna hver morgen av eselhyling, for naboen pusset opp og inn i disse smale gatene kommer det ikke noe store motoriserte kjøretøy. 


Ps - Jeg ser at jeg har vært veldig positiv til riaden, så det kan være på sin plass å informere om at jeg ikke får noen goder av å skrive pent om vårt opphold, jeg kjenner ikke de som jobber der, eller de som eier riaden, og jeg regner med at jeg aldri kommer til å treffe dem igjen i hele mitt liv - men jeg ønsker dem alt godt, og de ga oss en fin ferie og hvis det er noen som har lyst til å dra til Marokko og ønsker tips om en fin riad midt i medinaen, så kan jeg dele erfaringene mine. I del 2 fra Marokko skal jeg fortelle om Omar :-)


lørdag 2. mai 2015

Nettstudium i samtidslitteratur for barn og unge på Norsk Barnebokinstitutt


I fjor høst fikk jeg plass på nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge på Norsk Barnebokinstitutt, og ble da en av de privilegerte – vi var studiets første studenter. Nå sitter jeg og jobber med det siste av alt i alt 8 arbeidskrav, og jeg koser meg glugg. Det er interessant, det er lærerikt, det er spennende og det er artig! 


Dette arbeidskravet handler om tegneserier, og mellomrom mellom rutene. Vi har fått pensumliste, vi har fått kompendium og vi har forelesninger på nett. Vi skal lese fire tegneserieromaner; Rekrutten av Robert Muchamore, The Complete Persepolis av Marjane Satrapi, Fallteknikk av Inga Sætre og The urban legend av Josef Yohannes. Det er vel ikke rart jeg koser meg? 



Kjenner du på lysta til å lære deg mer om barne- og ungdomslitteratur anbefaler jeg dette studiet. Det har ikke vært enkelt, det er mye ny teori og mye arbeid, og man blir fulgt opp tett, så det nytter ikke å "bare lese seg opp til eksamen" - den får man nemlig ikke ta hvis ikke alle arbeidskravene er godkjent. Ble du fristet? Kast deg rundt og lever søknad til Norsk Barnebokinstitutt!


onsdag 29. april 2015

Veikko Holmberg : Durrebjørnen og skuterløpya : Davvi Girji, 46 sider

Publisert i Altaposten 29. april 2015


Tradisjonell barnebok

Durrebjørnen og skuterløypa er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2015. Boka innledes med en dedikasjon til alle som må vike for storsamfunnets krav. Veikko Holmberg er en fisk forfatter som bor i Utsjok. Han skrev den første boka om Durrebjørnen så tidlig som i 1995, og det skulle gå 19 år før bok nummer to, Durrebjørnen og skuterløypa kom. Boka er illustrert av Sissel Horndal, en norsk illustratør, billedkunster og forfatter som bor i Sørfold. 

Bjørner som snakker


Durrebjøren og skuterløpya er en gjennomillustrert barnebok som følger tradisjonen med dyr som snakker og kommuniserer med mennesker. Durrebjørnen og ungen hennes, Darre, ligger og sover sin søte vintersøvn når de blir vekket av en skuter. Darre er ganske liten og litt engstelig av seg, men Durrebjørnen klarer å roe ham ned. Det er jo bare en skuter. Men ikke lenge etterpå kommer det mange skutere på rekke og rad, og nå blir Durrebjørnen rasende. Hun hopper ut av hiet og ut i løypa og griper tak i bakdelen på skuteren slik at den må stoppe. Så holder hun en tale til skuterkjøreren der hun på en pedagogisk måte forteller at skuteren stinker, og at hun blir sint når hun blir vekket midt i vintersøvnen. Hun ber mannen gi beskjed om at ingen må komme forbi hiet før mauren har begynt å røre på seg. For nå er både hun og ungen hennes veldig trøtt. Mannen kjører avgårede på skuteren og Durrebjørnen går og legger seg igjen. Men
det går bare noen dager før de to bjørnene igjen blir vekket av skutere, og nå er det formannen i bygdelaget som stopper for å snakke med Durrebjørnen. Han er en hyggelig mann som bryr seg om dyrene og naturen, og han lover å prøve å hjelpe bjørnene. Det blir innkalt til et møte i bygda, og det blir en skikkelig krangel. Noen vil ha bjørnene bort, og de snakker om hvor viktig det er med turister og arbeidsplasser. Andre mener det er viktig å ta vare på naturen og bjørnene. 

Det blir gitt tillatelse til jakt på bjørnene som må rømme. Det blir en flukt der de får hjelp fra snille mennesker, og alt ender godt. Tematikken er tydelig – vi må ta vare på naturen og bry oss om menneskene og dyrene rundt oss. 

Vakre illustrasjoner

Illustrasjonene er nydelige, og spesielt bildene av bjørnene er rene kunstverk. Fargene er duse, og Horndal har brukt hele fargepaletten. Slik fargene i naturen skifter mellom årstidene, skifter også fargene i bildene. Illustrasjonene er store og dekker hele oppslaget, og annenhver side er en illustrasjon. Forlaget sier at denne boka passer for barn mellom 10 -12 år, men jeg syns at spesielt illustrasjonene gjør at boka godt kan leses av yngre. En av mine barnebokfavoritter er Den tredje grottens hemmelighet av Per Olov Enquist, en barnebok som forlaget har ment passer for barn mellom 6 – 9 år. I den boka er det heroinsmuglere, kalashnikover og trusler på liv og død, samt dyr som kommuniserer med mennesker. Hvis jeg sammenligner Durrebjørnen og skuterløypa og Den tredje grottens hemmelighet, så er nok sistnevnte mye skumlere, selv om det blir skummelt nok for de aller minste i boka om Durrebjørnen. 

Boka er gitt ut både på nordsamisk og norsk. Jeg har lest den norske utgaven som er oversatt av Laila Stien og Mikkel Gaup.

Terningkast 5

lørdag 18. april 2015

Vakre hundeøyne og vakre hunder selvfølgelig

Dagbladet kunne i går fortelle at det å se hunder i øynene var som å amme - både hund og menneske utviklet det finfine hormonet oxotocin som gjør at lykkestoffer bare spruter rundt i alle cellene og du føler deg skikkelig lykkelig. Da må jo jeg være superduperlykkelig? For dagen før var jeg på fjæratur med våre seks hunder og jeg kikka dypt og inderlig inn i øynene på dem - og her er beviset!

                                Emil

                                Panda

                                Pelle
             
                                Kyra

                                Øre                

                                Lihku

                                Utsikten fra bålet.