Elegant om Åsgård, Tirpitz og grenseoverskridelser
Det er 12. november og T er på jobb på akuttavdelinga på Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø. Hun står ved vinduet og ser mot plassen der Tirpitz ble bombet på nøyaktig samme dag mange år tidligere. T er opptatt av dramaet på Tirpitz, hun har lest seg opp på historiene om skipet, hun kjente rutinene ombord. Hun kjenner navnene på mange av de unge mennene som var ombord på krigsskipet som ble senket av tallboybomber 12. november 1944. Farfaren til T jobbet med å sikre verdiene på skipet i årevis etter krigen, og han fant noen skatter han gjemte vekk, blant annet en ring. Nå ligger bestefaren for døden, og T drar for å besøke han på sykehuset, hun vil ha de siste historiene, de siste skildringene fra en som opplevde dramaet. Men T er sliten, og i jobben som miljøterapeut på Åsgård får hun lett tak i medisiner som hjelper på søvnløshet og uro. Hun trenger ikke å gå i noe medisinskap for å hente piller, hun får det hun trenger av doktor Falk, legen på avdelinga. Han sliter litt selv også. Han lukter alkohol og forsover seg stadig vekk, til tross for at han ofte overnatter på kontoret, ja, han han flyttet inn der?
Astronauten
Leserne får bli kjent med flere av de innlagte pasientene, med det er Anton Hammar Olsen vi kommer tettest på. Anton hevder at han er Norges første astronaut, og han føler seg overvåket, hjelpeløs og totalt misforstått på akuttavdelinga. T liker han godt, og føler et sterkt bånd til han, og hun blir hans primærkontakt. Dette pasient/miljøterapeut forholdet er beskrevet med en intensitet som bidrar til å gjøre romanen ekstra spennende.
Mesterlig komponert
T møter egne demoner, og skillet mellom hvem som er syk og hvem som er frisk blir stadig mer flytende i møte med mørketid og juleforberedelser, og det skapes en stadig mer uhyggelig og illevarslende atmosfære.
Bakkevoll går tett på mange scener, både i nåtid og i dramaet som utspilte seg ombord på Tirpitz både før og etter at bombene ble sluppet. De litterære grepene hun tar, der hun helt friksjonsfritt, ofte i samme setning, skifter fokus fra dagliglivet på Tirpitz til eget liv, er ikke annet enn imponerende, og det er rett og slett vakker skrivekunst.
Samfunnskritikk og systemkritikk
I mange av scenene fra Åsgård ligger det en kritikk mot ressurser og system. Det brukes for mye medisiner, det er for mange vikarer, det er enkelte som er for hardhendte i sitasjoner der det må brukes makt. Pasienter blir lagt ned på gulvet og får en sprøyte i baken mens resten av avdelinga ser på, og pasientene reagerer på manglende respekt.
Så er det jo slik at dette er en fiksjon. De situasjonene som blir beskrevet har ikke hendt i virkeligheten, likevel er det nærliggende å tro at forfatterens femten år som miljøterapeut på Åsgård vil skinne gjennom og gi et ekstra løft og tyngde til beskrivelsene fra hverdagslivet på en akuttavdeling. Et eksempel fra hva T tenker om loggføringa etter hver vakt kan beskrive dette:
«Kvar dag, kvar vakt: loggføring og skriftlege observasjonar av pasientane som blir liggande i journalane deira for all framtid. Det blir sett lys på, vurdert, dissekert. Nokre gongar er eg hard og prøver å definere pasienten gjennom teksten, skriv at han er devaluerande mot personalet og treng tydelig grensesetting og færre inntrykk. Andre gongar får eg lyst til å skrive ein øm omtale av eit menneske som har mista fridommen sin for alltid. I beste fall liknar rapporten det pasienten tenker om seg sjølv, skildrar noko han kan kjenne seg igjen i. I verste fall er det ein falsk dokumentasjon, eit utilgivelig overtramp.»
Dette er debutromanen til Therese Bakkevoll (1974) fra Tromsø, og den er blitt noe
helt spesielt. Det er ikke så ofte at eg leser bøker som jeg ikke klarer å slutte å tenke på, og heller ikke klarer å slutte å snakke om. Men denne boka har festet seg i kropp og sinn og ser ikke
ut til å slippe taket så lett.
Tallboy er uten tvil den beste boka jeg har lest hittil i år, og jeg håper Bakkevoll er godt i gang med neste skriveprosjekt, for dette var skikkelig bra!
Terningkast 6
Kommentarer
Legg inn en kommentar