Solgunn sitt

Publisert i Altaposten 9. september 2020    Fabelaktige Lykke    Det er ikke lett å være tolv år gammel, overvektig og med en entusiastisk mor som skal prata om alt, og med den største selvfølgelighet kommer inn på tema som porno og sex og sånt. Dette vet Lykke alt om. Det er bare Lykke og mora som bor sammen, og når mora ikke er helt som alle andre mødre så blir det ganske ofte litt for kleint. Hvem som er pappaen til Lykke er det ingen som vet, knapt nok mora. Det hun har fortalt Lykke er at hun traff han på en strand i Syden, og han var sinnsykt pen og solgte kokosboller på stranda. Ni måneder senere kom Lykke til verden.    Strategi for å overleve   Lykke føler seg som det tykkeste mennesket i hele verden og hun er seriøst redd for at hun skal ese ut og kvele alle i nærheten med bilringene sine. Men hun tenker raskt, og har gode replikker, og hun serverer klassekamerater og andre den ene skarpe og morsomme kommentaren etter den andre. Bestevenninne...

Publisert i Altaposten 21. oktober 2019  Når det mørkner  Kathrine Nedrejord er født i 1987. Hun vokste opp i Kjøllefjord, men har i de siste årene bodd i Paris. Hun debuterte i 2010 og har gitt ut en rekke bøker. I fjor fikk hun Havmannprisen for romanen Forvandlinga. I disse dager er hun på biblioteksturné i Finnmark der hun skal snakke om sitt forfatterskap. Det Sara skjuler er Nedrejords tredje ungdomsbok med handling fra Finnmark, og i denne boka er det i Karasjok historien utspilles.  Det er Lajla og Sara som er hovedpersonene, og Laila har fortellerstemmen. Jentene går første året på videregående skole, og de har vært venner lenge, til tross for at de er svært forskjellige. Sara er lita og mørk, Lajla høy og lys, Sara stille og mutt, Lajla smilende og åpen. Men de har felles kulturell bakgrunn. Mødrene deres er av flyttsameslekt, og fedrene tilhører de fastboende.  Dette har ført til at jentene faller på yttersiden begge grupperingene...

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...