Gå til hovedinnhold

Monika Steinholm : Ikke akkurat Lykke : Vigmostad Bjørke : 185 sider




Publisert i Altaposten 9. september 2020 

 



Fabelaktige Lykke 

 

Det er ikke lett å være tolv år gammel, overvektig og med en entusiastisk mor som skal prata om alt, og med den største selvfølgelighet kommer inn på tema som porno og sex og sånt. Dette vet Lykke alt om. Det er bare Lykke og mora som bor sammen, og når mora ikke er helt som alle andre mødre så blir det ganske ofte litt for kleint. Hvem som er pappaen til Lykke er det ingen som vet, knapt nok mora. Det hun har fortalt Lykke er at hun traff han på en strand i Syden, og han var sinnsykt pen og solgte kokosboller på stranda. Ni måneder senere kom Lykke til verden. 

 

Strategi for å overleve

 

Lykke føler seg som det tykkeste mennesket i hele verden og hun er seriøst redd for at hun skal ese ut og kvele alle i nærheten med bilringene sine. Men hun tenker raskt, og har gode replikker, og hun serverer klassekamerater og andre den ene skarpe og morsomme kommentaren etter den andre. Bestevenninnen Liv er irritert på Lykke fordi hun alltid snakker ned seg selv, og lager vitser om kroppen sin og vekta. Men Lykke vet hva hun gjør. Å selv ha kontroll på hva som blir sagt er mye mindre vondt enn å la mobberne ha regien. Leseren ler med Lykke selv om det er tydelig at det er mye sårbarhet bak hver eneste morsomhet.

 

Kong Hades

 

Lykke og Liv er ikke blant de mest populære, noe de har avfunnet seg med. Men så skjer det noe helt utenkelig, og tingens tilstand må endres. Rapperen Kong Hades, Lykkes store helt skal delta på festen til klassens mest populære jente og Lykke og Liv blir selvfølgelig ikke invitert. Liv lager seg et prosjekt der hun prøver å få seg selv og Lykke med i det gode selskap, noe som skaper en hel del forviklinger. Men jeg kan røpe så mye at både Liv og Lykke kommer seg på fest med Kong Hades, og Lykke er bare helt RÅ! 

 

Synlig og usynlig mobbing

 

Boka har gode personbeskrivelser, og det er viktige tema som blir tatt opp uten at det står noen strenge voksne og snakker med utestemme. 

 

På en lun og underfundig måte viser Steinholm hvor vanskelig det kan være å være 12 år. Selv om man har foreldre som bryr seg og gjør seg tilgjengelig for vanskelige samtaler om ubehagelige tema så er det likevel ikke lett å åpne opp og snakke om det. Lærerne og foreldre klarer ikke alltid å oppdage mobbing og utestengelse, og her vises det mange eksempler på dynamikken i en helt typisk klasse, og i helt vanlige vennegjenger.

 

Steinholm har en styrke i at hun skriver uten klisjeer. Karakterene utvider seg, og forandrer seg slik mennesker gjør også utenfor litteraturen. Forlaget har foreslått at boka passer for barn mellom 9 – 12 år, men det syns jeg er alt for snevert. Boka passer godt på ungdomstrinnet også! 

 

Monika Steinholm (f.1983) er fra Tromsø og hun har siden debuten med Fuck verden i 2015 gitt ut hele 12 barne- og ungdomsbøker. Hun har fått en stor tilhengerskare blant unge lesere noe som er både forståelig og fortjent. Steinholm er en av Norges aller beste ungdomsbokforfattere!

 

Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...