Valérie Perrin : Å vanne blomster om kvelden : Cappelen Damm : 463 sider

Publisert i Altaposten 30. desember 2022

 

Jeg elsker denne boka! 

 

De bøkene som får meg til å søke etter musikken som nevnes, parfymen som beskrives, oppskriftene på kjeksene som bakes, teen som drikkes, og feriestedene som besøkes, de bøkene setter spor, og de bøkene elsker jeg! 

 

Mens jeg leste Å vanne blomster om kvelden ble jeg så nysgjerrig på hovedpersonen Violette at jeg besøkte et parfymeri for å sjekke hvordan parfymen hennes, Eau de ciel Goutal, luktet. Ok – det er litt i overkant, jeg ser det selv, men det sier noen om graden av begeistring som denne boka førte med seg. 

 

Violette

 

Violette jobber som gravlundsvokter i en liten landsby i Frankrike. Livet hennes dreier rundt de døde. Mye av det hun spiser og drikker er gaver hun får fra sørgende som ofte besøker kirkegården. Hundene hun har delt livet sitt med de siste tjue årene har vært hunder som har fulgt eieren til grava, og nektet å forlate kirkegården. Violette vet hvor de fleste døde ligger, og det hender hun tar seg en liten prat med dem. Men ellers gjør hun lite av seg, omgangskretsen hennes er begrenset, og det er ikke mange hun kan kalle venner, men både sognepresten og graverne er nære.

 

Hemmeligheter

 

En gang hadde Violette både mann og barn, og det er ikke før en barsk politietterforsker kommer innom for å begrave sin mor, og samtidig løse sin egen familiegåte, at Violette begynner å løsne litt på sitt rigide ytre, og åpne opp om tragediene i eget liv. Historien veksler sømløst mellom nåtid og fortid og vi følger Violette fra tidlig barndom. Boka har en del fellestrekk med Vanessa Diffenbaughs Blomstenes hemmelige språk fra 2011, en bok jeg stadig trekker frem og anbefaler, og også Å vanne blomster er en bok jeg kommer til å anbefale i årevis. 

 

Jeg avslører vel ikke for mye hvis jeg sier at den barske politietterforskeren blir begeistret for den vakre vokteren, men det er ikke bare han som blir forført av Violette, også leserne blir forført. For bak den tilsynelatende beskjedne, formelle og stive fasaden, finnes det livslyst, sterke farger og følelser som lengter etter å komme ut, eller rettere sagt; som lengter etter at andre skal se det. For Violette kler seg offisielt i svarte lange kjoler og frakker, men under bruker hun glade farger i silkestoffer, og i det som er hennes private rom i vokterboligen, der ingen får komme inn, er det lyst og vakkert og livsbejaende. 

 

Dette er en lettlest og nydelig oppvekstroman, en kjærlighetsroman og en roman om døden. Og til tross for at store deler av handlingen er lagt til en kirkegård, og at boka har et veldig overskudd av navn og fortellinger om de døde og deres familier (og venner og hemmelige elskere) er dette en bok jeg vil anbefale til alle. 

 

Valérie Perrin (født 1967) er fotograf og manusforfatter. Hun vokste opp i Bourgogne og har siden bodd i Normandie og Paris. Hun har gitt ut flere romaner og hatt stor suksess i mange land. 

 

 

Terningkast 6