Peter Høeg : Frøken Smillas fornemmelse for snø - Lydbok, 15 timer og 55 minutt

Yepp - spennende og gruelig godt fortalt!

Etter at jeg hørte Elefantpassernes barn tidligere i sommer var Ingalill og Rose-Marie helt tydelig i sine anbefalinger om at jeg måtte lese/høre Frøken Smillas fornemmelse for snø. Jeg er ikke sen å be når det gjelder å lytte til god litteratur, og lydboka sto på hylla på biblioteket, så jeg skred til verket! Eller - vi skred til verket. Dette var en bok Pål og jeg hørte sammen.

Handlingen er lagt til København og hovedpersonen er Smilla Jaspersen. Hun har grønlansk mor og dansk far, og nærmer seg den magiske grensen - 40 år. Hun har ingen barn, og lite venner. En av de vennene hun faktisk har er den lille grønlandske gutten Esajas. Esajas har en mor som er alkoholiker, og faren døde på Grønland for noen år siden, og Smilla og gutten blir venner.

Men så ramler  Esajas ned fra taket i leiegården og dør momentant. Politiet mener at det ikke er noe kriminelt som har hendt - gutten har falt ned under lek, men Smilla leser snøen på taket, og hun skjønner at gutten ikke lekte på taket, noen var ute etter ham. Smilla begynner å etterforske selv, og hun utsettes for store prøvelser.

Konklusjon: Kjempegod bok som hadde et voldsomt driv i perioder. Morsomt med alle ordspillene og utvidelsene av ord og begreper.


Ting jeg irriterte meg lysegrønn over:

Oppleseren gjør en kjempejobb hvis man ser bort fra dialogene. Da roper hun ut - og lydnivået blir doblet, selv når karakteren tilsynelatende snakker normalt. Jeg fikk kløe av det. Dessuten trur jeg naboen også fikk kløe av det .

Hvorfor brukes i Grønland? Det rette er på Grønland, ihverfall ifølge norsk språkråd. Det gjør skikkelig vondt i ørene mine å høre i Grønland  - og det sies HELE tiden.