Sabina Berman : Jenta som dykket inn i jordas indre : 251 sider, Aschehoug




Tunfiskkjærlighet - Publisert i Altaposten  9. august 2011

Det er så deilig å finne romaner som overrasker. Journalisten og dramatikeren Sabina Berman har skrevet en slik bok og jeg håper den får mange lesere.

Vi er i Mexico. I et stort hvitt hus bor det en liten jente. Hun har ikke språk, og hun er så skitten at man ikke kan se hva slags hudfarge hun har. Det finnes en annen person i det store hvite huset og det er hushjelpen Tjukka. En dag kommer Isabelle. Hun har arvet den største tunfiskfabrikken i Mexico og det store hvite huset etter sin søster. Isabelle lurer på hva det er som lager så grusomme lyder fra kjelleren. Da forteller Tjukka at husets tidligere eier hadde tatt seg av en ting, en ting som bodde i kjelleren og som var lydig som en liten hund.
Isabelle får se tingen, og hun ser at tingen har lysegrønne øyne, akkurat slik hun selv har. Tingen får et navn, og det blir Karen.

Tante Isabelle vasker og steller den vesla jenta og begynner arbeidet med å gi henne en identitet. Karen har vært vanskjøttet, i tillegg er hun autist, og tante Isabelle får en stri tørn med å få Karen sosialisert. Men hun klarer det! Og med Mexicos største tunfiskfabrikk som lekegrind kan Karen utvikle sine evner.

Jeg elsket denne boka. Den overrasker på hver side, og den forteller en historie jeg ikke har hørt før. Det er helt umulig å gjette hva som skjer, for måten Karen tenker på er langt unna det man forventer. For eksempel er tankespinnet omkring Descartes og Darwin en skikkelig opptur. Karen mener at Descartes utsagn:  ”Jeg tenker altså er jeg” -  er noe av det mest latterlige som er sagt. Er ikke sola? Er ikke blomstene? Og hun selv, var ikke hun før tante Isabelle kom og reddet henne?

Karen elsker havet og hun elsker tunfiskene. Hun skjønner tunfiskene, og hun skjønner tunfiskindustrien. Når du har lest denne boka skjønner du også tunfiskindustrien mye bedre enn du gjorde før.

Når jeg handler tunfisk til min gode tunfisksalat leser jeg nøye på boksene. Plutselig skjønner jeg hvorfor delfinene er nevnt på tunfiskboksene, og jeg har så lyst til å skrive masse om akkurat det. Men er du interessert kan du lese boka selv. Jeg tror ikke du vil angre.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Det går en melankolsk tråd gjennom bøkene dine. Du leser så triste ting for tiden, eller kanskje er det jeg som tolker tristesser inn i alt.

    Denne hørtes dog mer fin enn trist ut, selv om det er sørgelig nok å være skittent barn i kjeller.
    Regner med det går bra til slutt, og da skal jeg absolutt lese.
    Omtalen var kjempefin!

    SvarSlett
  2. Huffda - melankolsk er jo rett og slett trist! Må kanskje se på lesevanene mine :-)
    Ellers - takk og takk!

    SvarSlett
  3. (hehe), det er nok bare meg!

    Det kan jeg svare ganske bestemt etter den 'elleville' komedien vi så igår. Sprit, depresjon og snøscooter gjennom Finnmark. (Nord).
    - det verste var at vi faktisk lo.

    SvarSlett
  4. Jeg har ikke sett Nord - men har planer om det. Er ikke så glad i verken sprit, depresjon eller søscooter, men kombinasjonen skal jo være morsom- fint at du lo!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar