Gå til hovedinnhold

Aksel Fugelli : Per – Glimt av min far – Cappelen, 247 sider

Publisert i Altaposten 4. mars 2015



Personlig møte med en lun feilvare

I 2009 fikk Per konstatert kreft og han har hatt mange store operasjoner i årene etterpå. Han har forsont seg med døden, skrevet bok om døden og i 2013 fikk har Fritt Ords pris for å «ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden».  Aksel er forbannet på faren. Han mener at Per overså kroppens signaler, og lot kreften vokse seg stor før han tok kontakt med lege. Per er uenig, han mener han ikke hadde noen grunn til uro, og han har hele tiden nektet å ta noen snarveier for å få bedre helsetjenester enn det som den vanlige norske borger får tilbud om. «Det er godt nok» - sier han, men samtidig røper han at hvis han hadde vært yngre, hvis han hadde hatt små barn, ville prinsippene vært vanskeligere å følge. Da ville han ha lett seg frem til den beste behandling i verden, og jobbet for å få den.

Diktafon

Aksel har forberedt seg grundig i arbeidet med denne boka. Han har lest alle bøkene faren har skrevet, det er mer enn tjue, og han hadde over 200 sider med notater og spørsmål, og så har han brukt diktafon. Dette med bruk av diktafon har vært en genistrek, og helt avgjørende for at boka er blitt så god. Det å gjengi dialoger fritt etter hukommelsen er verken spesielt troverdig eller enkelt.  Og når mer enn halvparten av boka er dialog, må de være gode. Heldigvis og takk og lov er dialogene så bra at det er som å høre stemmen til Per Fugelli komme ut gjennom boksidene.

Et utsvevende ungdomsliv

Det er sjarmerende når Aksel spør faren om hvordan han var som ungdom. Per fremstiller seg selv som en det holdt på å gå riktig galt med. Han gikk på jazzklubb og drakk øl, kom sent hjem og måtte gå det ene året om igjen på videregående. «Dette høres tvilsomt ut» er responsen fra Aksel. Han får beskjed om å spørre bestemor Olga, som tross sine snart 100 år er åndsfrisk og husker tilbake til sin nesteldste sønns barndom og ungdomstid. Olgas svar når Aksel spør om hun kan fortelle om det ville ungdomsåret er: «Nei, så tåpelig! Skeiet ut, du? Det er bare en ønskedrøm han har» og en av Pers yngre brødre kommer inn og sier at jazzklubben Per så flittig frekventerte kun var åpen søndag formiddag, og at Per sjelden var ute etter klokka 20. Aksel kjører faren en del på dette. At det er så stor forskjell mellom hva han forteller og hvordan livet hans faktisk er. For eksempel må Aksel når han kommer til Oslo bo på hotell eller hos venner. Han kan ikke bo hos foreldrene for Pers oppførsel når det kommer til leggetider og forstyrrelser omkring dette nærmer seg hysteri. Hvis Per ikke er i seng til 22.30 er både natta og påfølgende dag ødelagt, og nåde den som forårsaker knirking i dører eller annen ulyd. Selv kaller Per det for en søvnnevrose.

Nært portrett

Det er ingen andre enn Aksel som kunne ha skrevet denne boka. Han er glad i faren sin, de har gått noen runder og de har funnet frem til en gjensidig respekt, en respekt uten heltedyrking. Aksel skriver godt, og han er ikke redd for å utfordre:
Aksel: «Det er noe monomant og messende over debattbøkene dine. De er propaganda-verk. Å lese igjennom alle føles som å synge Hare Krishna i tre måneder.»


Jeg håper Per Fugelli klorer seg fast i mange år. Jeg syns Norge trenger han og jeg syns Aksel hadde en knakende god idè når han lanserte dette bokprosjektet. Per – Glimt av min far er blitt et avslørende, romslig, tankevekkende og oppmuntrende portrett, skrevet med blod, svette og tårer. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…