Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at
Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de
siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi
og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø
finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med
Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person
entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre
bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver
som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen
insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen
kan tro noe slikt.
Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth
ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å
lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo
fra henne selv. Hun har i flere intervju, blant annet med Cathrine Sandnes i
Samtiden 27. februar 2014 fortalt om sin egen psykoanalyse, og i Språkets
lekkasje, en artikkel publisert i norges største filosofiske tidskrift, Agora, forteller
hun om fem plutselige lammende smerteanfall som fører til en erkjennelse om noe
hun har fortrengt. Hun skriver brev til landets psykoanalytikere og det ender
med at hun ligger på den samme sofaen som Hulda Kråkefjær i Tredje person
entall, Den kvinnelige hovedpersonen i Død Sheriff og Bergljot i Arv og miljø.
Disse protagonistene lever liv som er delvis blåkopier av det livet Vigdis
Hjorth i intervjuer hevder hun lever. Hvordan er det da mulig å ikke forstå at
leserne reagerer? Mange voldsomme scener går igjen i flere bøker, scener som kan
kalles nøkkelscener. Blant annet denne scenen som er i Tredje person entall,
Arv og miljø og Hva er det med mor.
-Femåring?
- Nei, femøring.
- Du sa femåring.
- Jeg mente femøring. Det
var som om jeg ble knust.
-Nesten knust som
femåring? Hjorth, Tredje person entall
2008, s. 169
Nøyaktig samme situasjon beskriver hun at hun selv har drømt i
tidsskriftet Agora i artikkelen «Språkets lekkasje» fra 2014.
«Femåring, spurte han.
Femøring, sa jeg.
Du sa femåring, sa han.
Mente femøring, sa jeg og fortalte drømmen om igjen: Da garasjeporten traff oss, var det som om jeg ble knust.
Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.» Agora, 2014
Femøring, sa jeg.
Du sa femåring, sa han.
Mente femøring, sa jeg og fortalte drømmen om igjen: Da garasjeporten traff oss, var det som om jeg ble knust.
Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.» Agora, 2014
Vigdis Hjorth driver med
performativ biografisme, og hun gjentar seg selv i bok etter bok, og eksemplene
er så mange og så omfattende at det ikke blir plass å nevne mer enn noen få
her.
Både Hulda fra Tredje
person entall og Bergljot fra Arv og miljø tror at faren til deres fem år gamle
datter går inn til datteren om natten. Og både Hulda /Bergljot er redd faren
sin, og blir urolig når han tilbyr seg å pusse opp leiligheten når Hulda /Bergljot
har flyttet fra mannen sin. Hos Hulda er det et elektrisk anlegg, hos Bergljot
er det badet. Hulda og Bergljot har nøyaktig samme erfaring første gang de tror
de skal ha sex. Samleiet gjennomføres ikke, Hulda/Bergljot går hjem og
fortviler i møtet med den tomme dagboka som endelig skulle blitt fylt med ekte
lidenskap. De dikter opp en historie om vill og uhemmet sex, moren finner dagboka,
leser, forteller om dette til far, som drikker seg full og går ut i skogen og
returnerer hjem med ordene: Det er ikke lett å være menneske. Dette var bare
noen av eksemplene på intertekstualiteten i Vigdis Hjorths bøker, og der de
samme tekstene brukes igjen og igjen, og ofte er det scener og situasjoner som
handler om overgrep, seksualitet, drømmer, og forholdet til far eller mor eller
søster.
Hvordan er det mulig for
Vigdis Hjorth å bli forundret? Hun har jo selv fortalt oss dette? Hun har ropt
det ut, i bok etter bok, omskrevet den samme historien gang på gang, og ingen
har skjønt hva hun har villet frem til, med disse femøringene og femåringene
som hele tiden dukker opp som mareritt. Hvordan er det mulig å ikke se det?
Eller er det slik at alle vet, men det er ikke lov å si det, slik at de som
påpeker dette blir som gutten i eventyret som forteller at keiseren ikke har
klær på?
Det var Moshonista,
kanskje den største fan Vigdis Hjorth har, som gjorde meg oppmerksom på hvor
mye likt det var i Arv og Miljø og Tredje person entall. Da jeg begynte å lese
skjønte jeg at denne selvkopieringen ikke bare handlet om Arv og miljø og
Tredje person entall, men er et grep Vigdis Hjorth benytter seg av hele tiden. Bruker hun de samme eksemplene i roman etter roman fordi hun har dårlig fantasi, eller gjør hun det fordi dette er hendelser hun selv trenger å bearbeide?
Jeg har lest ditt innlegg med stor interesse! Du trekker inn mange ting som jeg ikke har sett selv, fordi du har en mye mer dyptpløyende innsikt i Vigdis Hjorths forfatterskap enn jeg er i nærheten av å ha.
SvarSlettEtter å ha lest innlegget ditt, tenkte jeg: Gjør ikke de fleste forfattere noe av det samme som Vigdis Hjorth? Altså at de bruker mye av eget levd liv når de finnert inspirasjon til å skrive om en tematikk de brenner for? Jeg kjenner i alle fall til flere forfattere som har gjort mye av det samme. Slikt ser man gjerne når memoarer og biografier er skrevet. Den store forskjellen på de fleste andre forfattere og Vigdis Hjorth er kanskje at hennes liv er mer transparent i det offentlige rom, mens de andre er mer private. Dermed blir det hhv. enklere og vanskeligere å trekke de store linjene og parallellene?
Kanskje er det mangel på fantasi at det blir så parallelt? Jeg regner med at du har hørt podcasten på forlagets nettsider, der forfatteren uttaler seg om akkurat dette. Det at hun ikke gidder å lage nye rom for historiene sine, men har fullt fokus på tematikken.
Selv om vi har en fullstendig forskjellig opplevelse av boka, er det interessant å lese ditt innlegg!
Det er ingen andre forfattere jeg har lest som gjør det som Vigdis Hjorth gjør, jeg har aldri sett dette før. Mange har samme tematikk, og de som skriver serier skriver jo om samme miljø, men ikke engang der brukes de samme episodene igjen og igjen. Jeg hørte podcasten fra Cappelen, men syns det ble mye svada. Hun går på autopilot og budskapet er det samme i intervju etter intervju. I tillegg til at hun trekker frem egne opplevelser fra barndommen som er inkorporert i mange av hennes bøker, så jeg blir så forundret over at hun glir unna til applaus.
SlettSpennende og interessant. Selv har jeg lest kun en bok av henne, Jørgen+Anne=Sant, og har dermed ingenting å komme med av innspill. - Men applaus for givende innlegg!
SvarSlettSees på mandag :)
Takk, da har jo du lest den eneste boka Vigdis Hjorth selv innrømmer er basert på eget liv. Trodde det var tirsdag vi skulle på slipp, må sjekke, bra du sa ifra, er så stresset for tia at jeg fort kunne ha blingset på dagene og møtt opp ute i huttiheita tirsdag.
SlettApplaus for god research.
SvarSlettFem åringer/øringer, voldekt i sprinkelsenger og psykoanaltikere på ferie. Jeg sliter virkelig med å forstå hvorfor Vigdis mer eller mindre har stilt opp Arv og Miljø som et speil, en slags fasit på liv/forfatterskap (som jeg må vilje sidestiller) - forså å nekte på biografielementet. Det var bedre da hun bare reiste til utlandet og sa - njaaa. Denne nye blånektinga i forbindelse med Bokhandlerprisen er ytterst merkelig.
(Fniser litt over at jeg har blitt oppgradert fra bokbloggfan - til Vigdis' største fan - ever -))
Applaus tilbake. Det er jo blånektinga som blir så underlig. Jeg er begynt å undres over om Vigdis Hjorth har en helt annen definisjon av selvbiografi enn mange andre, meg inkludert. Man kan jo aldri skrive hundre prosent slik en situasjon utspilte seg for 30 år siden, men ikke engang et kamera tilstede i rommet vil kunne gi 100 % riktig informasjon. Hva skjer under senga, i skapet, hva skjer i skyggen, hvorfor er noe eksponert, og noe ikke, så en slik en til en tilnærming går jo ikke, og det virker som om hun mener at fordi hun endrer detaljer, slik som i Tredje person entall der det er onkelen som er lege, mens i Arv og miljø er tanta lege, men de sier nøyaktig det samme, og de har den samme funksjonen, - så har hun fiksjonalisert romanen. Jeg kjenner jo ikke Vigdis Hjorth sin familie, men det skulle ikke forundre meg om hun har tre søsken, en storebror og to yngre søstre, der den ene søstra jobber med menneskerettigheter. Jeg tror hun har en tante/onkel som er lege, og at mora har utdannet seg til norsklærer i voksen alder, og at hun hadde et forhold til en av sine forelesere. Dette er ikke noe jeg har sjekket opp - men dette er informasjon Vigdis Hjorth har brukt i bok etter bok og jeg tror ikke Vigdis Hjorth hører til de forfatterne som dikter et liv, jeg tror hun hører til de forfatterne som beskriver et liv.
Slett