Gå til hovedinnhold

Tina Åmodt : Det blir aldri lyst her : Kolon, 182 sider


Publisert i Altaposten 16. desember 2014



Aggresjon, sjalusi og rå sex i nord

Kjærestene Sara og Eli kjører fra Oslo til en ikke navngitt bygd i Finnmark. Bildene som skapes hos meg sier at det er Porsangerfjorden, men kanskje vil bildene som skapes hos deg føre deg til en annen fjord i fylket vårt.

Elis onkel er nylig død, og jentene skal bo i huset hans. Eli skal overta onkelens plass på en sjark, mens Sara skal ta bilder og dokumentere livet nordpå.

Tidlig i fortellingen blir det klart at noe er alvorlig galt i relasjonen mellom Eli og Sara. Sara blir kvalm av Eli, hun vil ikke ta i henne hvis hun ikke er helt ren, og hun sier ofte stygge ting til henne. Eli tar imot, hun unnskylder seg og tiner opp kun når Sara lar henne slippe løs.

”Og da ser jeg det i ansiktet hennes igjen. Denne blandingen av forakt og forundring. Hvor stor glipe det er mellom hva hun forelsket seg i, og hvem hun har framfor seg. Mellom den hun var da vi ble kjent, og den hun er i ferd med å bli.”

Sara har fortellerstemmen, og utover i boka virker det som om leseren kan stole mindre og mindre på henne. Hvorfor er knoklene på hendene til Sara blodige, eller fulle av skorper, og hvorfor er både den ene og den andre leppa kløyvd? Er det fordi Eli har kjørt i fylla eller er det fordi Sara har mistet beherskelsen nok en gang?

Det er en del beskrivelser av seksuell aktivitet og det er mye sjalusi. Både Eli og Sara har hatt lange forhold til andre kvinner, og Eli er kanskje fremdeles gift med en annen kvinne? Er Sara bare tidstrøyte for Eli? Eller er Eli bare tidstrøyte for Sara?

Kapitlene er korte, noen bare en halv side, og språket er presist. Den usikkerheten som skapes etter hvert som fortellingen utvikler seg gjorde at jeg fikk lyst til å lese boka på nytt igjen. Så jeg leste boka en gang til og la merke til enda flere detaljer og enda flere lag og fikk lyst til å lese den enda en gang.

Det pirkes borti samisk identitet og bygdesladder, men det er relasjonen mellom Sara og Eli som er det viktigste.

Tina Åmodt er født i 1985. Hun debuterte i 2010 med kortprosasamlingen Anleggsprosa. Det blir aldri lyst her er hennes første roman.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Hm..., denne har jeg lest veldig mye bra om, skal tro om jeg rekker å lese den før 1/1...

    :)

    SvarSlett
  2. Det er forskrekkelig at den lange kommentaren jeg knotet fram på telefon, igår, ble borte, igår var jeg kvikk og opplagt og full av nysgjerrighet, idag er jeg trøtt og lat, og konstantere kun at jeg også må få lest den boka. 4 positive omtaler så langt, men du er den eneste som jeg vet har lest Baby Jane og derfor kan svare meg på dette
    , ehh, utføre følgende kommando:
    Sammenlikn! (leste du den virkelig så mange ganger?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Baby Jane er mye mer intens, både språklig og handlingsmessig. I denne boka er det mer luft, på alle tenkelige måter og det blir ikke så intenst. Det er stor forskjell på Sofi Oksanen og Tina Åmodt, men det er jo to gode forfattere begge to, selv om den godeste Sofi er i en klasse for seg, sammen med Katja Kettu. Ja, jeg leste den to ganger. Det var helt fint.

      Slett
  3. Jeg skal lese denne boka! Nå.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …