Gå til hovedinnhold

Tina Åmodt : Det blir aldri lyst her : Kolon, 182 sider


Publisert i Altaposten 16. desember 2014



Aggresjon, sjalusi og rå sex i nord

Kjærestene Sara og Eli kjører fra Oslo til en ikke navngitt bygd i Finnmark. Bildene som skapes hos meg sier at det er Porsangerfjorden, men kanskje vil bildene som skapes hos deg føre deg til en annen fjord i fylket vårt.

Elis onkel er nylig død, og jentene skal bo i huset hans. Eli skal overta onkelens plass på en sjark, mens Sara skal ta bilder og dokumentere livet nordpå.

Tidlig i fortellingen blir det klart at noe er alvorlig galt i relasjonen mellom Eli og Sara. Sara blir kvalm av Eli, hun vil ikke ta i henne hvis hun ikke er helt ren, og hun sier ofte stygge ting til henne. Eli tar imot, hun unnskylder seg og tiner opp kun når Sara lar henne slippe løs.

”Og da ser jeg det i ansiktet hennes igjen. Denne blandingen av forakt og forundring. Hvor stor glipe det er mellom hva hun forelsket seg i, og hvem hun har framfor seg. Mellom den hun var da vi ble kjent, og den hun er i ferd med å bli.”

Sara har fortellerstemmen, og utover i boka virker det som om leseren kan stole mindre og mindre på henne. Hvorfor er knoklene på hendene til Sara blodige, eller fulle av skorper, og hvorfor er både den ene og den andre leppa kløyvd? Er det fordi Eli har kjørt i fylla eller er det fordi Sara har mistet beherskelsen nok en gang?

Det er en del beskrivelser av seksuell aktivitet og det er mye sjalusi. Både Eli og Sara har hatt lange forhold til andre kvinner, og Eli er kanskje fremdeles gift med en annen kvinne? Er Sara bare tidstrøyte for Eli? Eller er Eli bare tidstrøyte for Sara?

Kapitlene er korte, noen bare en halv side, og språket er presist. Den usikkerheten som skapes etter hvert som fortellingen utvikler seg gjorde at jeg fikk lyst til å lese boka på nytt igjen. Så jeg leste boka en gang til og la merke til enda flere detaljer og enda flere lag og fikk lyst til å lese den enda en gang.

Det pirkes borti samisk identitet og bygdesladder, men det er relasjonen mellom Sara og Eli som er det viktigste.

Tina Åmodt er født i 1985. Hun debuterte i 2010 med kortprosasamlingen Anleggsprosa. Det blir aldri lyst her er hennes første roman.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Hm..., denne har jeg lest veldig mye bra om, skal tro om jeg rekker å lese den før 1/1...

    :)

    SvarSlett
  2. Det er forskrekkelig at den lange kommentaren jeg knotet fram på telefon, igår, ble borte, igår var jeg kvikk og opplagt og full av nysgjerrighet, idag er jeg trøtt og lat, og konstantere kun at jeg også må få lest den boka. 4 positive omtaler så langt, men du er den eneste som jeg vet har lest Baby Jane og derfor kan svare meg på dette
    , ehh, utføre følgende kommando:
    Sammenlikn! (leste du den virkelig så mange ganger?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Baby Jane er mye mer intens, både språklig og handlingsmessig. I denne boka er det mer luft, på alle tenkelige måter og det blir ikke så intenst. Det er stor forskjell på Sofi Oksanen og Tina Åmodt, men det er jo to gode forfattere begge to, selv om den godeste Sofi er i en klasse for seg, sammen med Katja Kettu. Ja, jeg leste den to ganger. Det var helt fint.

      Slett
  3. Jeg skal lese denne boka! Nå.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…