Gå til hovedinnhold

Tina Åmodt : Det blir aldri lyst her : Kolon, 182 sider


Publisert i Altaposten 16. desember 2014



Aggresjon, sjalusi og rå sex i nord

Kjærestene Sara og Eli kjører fra Oslo til en ikke navngitt bygd i Finnmark. Bildene som skapes hos meg sier at det er Porsangerfjorden, men kanskje vil bildene som skapes hos deg føre deg til en annen fjord i fylket vårt.

Elis onkel er nylig død, og jentene skal bo i huset hans. Eli skal overta onkelens plass på en sjark, mens Sara skal ta bilder og dokumentere livet nordpå.

Tidlig i fortellingen blir det klart at noe er alvorlig galt i relasjonen mellom Eli og Sara. Sara blir kvalm av Eli, hun vil ikke ta i henne hvis hun ikke er helt ren, og hun sier ofte stygge ting til henne. Eli tar imot, hun unnskylder seg og tiner opp kun når Sara lar henne slippe løs.

”Og da ser jeg det i ansiktet hennes igjen. Denne blandingen av forakt og forundring. Hvor stor glipe det er mellom hva hun forelsket seg i, og hvem hun har framfor seg. Mellom den hun var da vi ble kjent, og den hun er i ferd med å bli.”

Sara har fortellerstemmen, og utover i boka virker det som om leseren kan stole mindre og mindre på henne. Hvorfor er knoklene på hendene til Sara blodige, eller fulle av skorper, og hvorfor er både den ene og den andre leppa kløyvd? Er det fordi Eli har kjørt i fylla eller er det fordi Sara har mistet beherskelsen nok en gang?

Det er en del beskrivelser av seksuell aktivitet og det er mye sjalusi. Både Eli og Sara har hatt lange forhold til andre kvinner, og Eli er kanskje fremdeles gift med en annen kvinne? Er Sara bare tidstrøyte for Eli? Eller er Eli bare tidstrøyte for Sara?

Kapitlene er korte, noen bare en halv side, og språket er presist. Den usikkerheten som skapes etter hvert som fortellingen utvikler seg gjorde at jeg fikk lyst til å lese boka på nytt igjen. Så jeg leste boka en gang til og la merke til enda flere detaljer og enda flere lag og fikk lyst til å lese den enda en gang.

Det pirkes borti samisk identitet og bygdesladder, men det er relasjonen mellom Sara og Eli som er det viktigste.

Tina Åmodt er født i 1985. Hun debuterte i 2010 med kortprosasamlingen Anleggsprosa. Det blir aldri lyst her er hennes første roman.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Hm..., denne har jeg lest veldig mye bra om, skal tro om jeg rekker å lese den før 1/1...

    :)

    SvarSlett
  2. Det er forskrekkelig at den lange kommentaren jeg knotet fram på telefon, igår, ble borte, igår var jeg kvikk og opplagt og full av nysgjerrighet, idag er jeg trøtt og lat, og konstantere kun at jeg også må få lest den boka. 4 positive omtaler så langt, men du er den eneste som jeg vet har lest Baby Jane og derfor kan svare meg på dette
    , ehh, utføre følgende kommando:
    Sammenlikn! (leste du den virkelig så mange ganger?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Baby Jane er mye mer intens, både språklig og handlingsmessig. I denne boka er det mer luft, på alle tenkelige måter og det blir ikke så intenst. Det er stor forskjell på Sofi Oksanen og Tina Åmodt, men det er jo to gode forfattere begge to, selv om den godeste Sofi er i en klasse for seg, sammen med Katja Kettu. Ja, jeg leste den to ganger. Det var helt fint.

      Slett
  3. Jeg skal lese denne boka! Nå.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam