mandag 27. oktober 2014

Siri Broch Johansen : Jeg er en skiløper : 93 sider : CálliidLágádus

Publisert i Altaposten 27, oktober 2014



Ungdomsroman fra Finnmark

Siri Broch Johansen er en samisk forfatter, dramatiker og sanger fra Tana kommune i Finnmark.
Hun skrev ungdomsromanen Saras dagbok i 2010 og for den fikk hun Nordisk Sameråds litteraturpris i 2011. Broch Johansen har en variert litterær produksjon bak seg og er for tiden aktuell med teaterstykket Til venstre i Hetta.

Det er femten år gamle Josef som er hovedperson og som har fortellerstemmen i årets utgivelse. Josef har to bestekompiser, Per og Oskar og han er forelsket i Márjá. Det handler om vennskap mellom gutter, den første store kjærligheten, og om å vokse opp i Finnmark med en drøm om å bli best. Når forbildet heter Petter Northug er ambisjonene klare, men valg må tas og noen valg er viktigere enn andre.

Dette er en ungdomsbok med et enkelt språk. Det positive med det er at det gir god flyt i teksten. Det negative er at romanen fremstår som spinkel og uten motstand. 
Forfatteren har en forkjærlighet for fyllordet liksom. Liksom forbindes med måten ungdom snakker til hverandre, og er et ord som hvis det brukes mye nesten alltid trekker teksten ned. Se på dette eksemplet:

«Per var liksom litt mutt også. Fingrene hans løp opp og ned gitarhalsen som før, men det spruta liksom ikke lykke av ham der han sto og plukka fram rockesoloer. Jeg var vant til at Per snakka i vei om alt mulig rart, sprøe tanker og ideer og dikt og sanger bare spratt ut av ham. Men nå var det liksom ingenting som ville sprette.»

I tillegg er liksom et ord som ofte forbindes med jenter, noe som blir problematisk fordi vi har en kvinnelig forfatter som dikter opp en gutteidentitet, og da blir det ekstra viktig at karakteren er troverdig. Når Josef fremstilles som en gutt som skravler, sier liksom i annenhver setning og syns at det å sette mark på en fiskekrok er ekkelt, sliter jeg med å tro på ham.

Jeg syns Broch Johansen er best når hun skriver om Márjá, og Márjá er også den det er lettest å bli kjent med, og lettest å bli glad i. Verken Josef, Per eller Oskar er beskrevet på en måte som gjør at de fremstår som virkelige, men det gjør Márjá.

Halvveis i boka skjer det en tempoforandring både språklig og innholdsmessig. De unødvendige fyllordene blir mindre påtrengende, og historien tar en overraskende vending. 

Det er spennende med forfattere fra Finnmark, og jeg liker at man kan lese om Sigurd Rushfeldt, Morten Gamst Pedersen og Intrigue. Vi trenger flere bøker som forteller om hvordan det kan være å vokse opp i vårt nordligste fylke. En oppvekst med snarefangst, fisketurer og full tilgang til hele verden gjennom internett. Derfor er det synd at boka er så muntlig og så skravlete. Litt strammere språkvask med mer troverdig karakterbygging hadde hevet romanen med flere hakk. 

Terningkast 3

søndag 19. oktober 2014

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider


Hundehjerte! – og litt smerte.

Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det.

Heldigvis var det enkelt å skrive en omtale om Kaoshjerte. For jeg elsket boka. Selvfølgelig. Det skinner Lise og hvordan Lise snakker om andre og til andre gjennom hele fortellingen. Jeg har noen bittesmå betenkeligheter, og de kommer helt til sist, og er så små og bagatellmessige at jeg i andre anmeldelser kanskje ville ha latt være å påpeke dem, men her kommer jeg til å bli så positiv at det trengs litt motvekt.

Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen.

Minja er romanens jeg-forteller, og hun er en pålitelig forteller. Jeg tror på henne, og tviler derfor aldri på det hun sier. Historien starter med at Minja kommer til seg selv hjemme i blokkleiligheten på Stovner. Hun er ille tilredt, men hun husker ikke noe fra de siste ukene, og til og med når hun prøver å huske, husker hun feil. Moren har ringt til henne, hun er på tur hjem fra ferie, men Minja husker ikke hvor moren har vært. Den unge jenta ser seg i speilet og oppdager at utseendet hennes har forandret seg. Håret er blitt lengre og hvorfor har hun kjole på seg? Hun bruker jo aldri kjole. Hun bestemmer seg for å ringe bestevennen Josef. Men Josef svarer ikke, og plutselig ringer faren til Josef og lurer på om Minja vet hvor sønnen er. Men Minja vet ingenting og spørsmålene står i kø både hos henne og hos meg.

Det dukker opp en del prolepser – frempek, som er snedig bygd inn i teksten. Hvis man kjenner til noen av sagnene som forfatteren er inspirert av, eller kjenner til myter og overtro som forbindes med de underjordiske skjønner man hvorfor de er der, og hvorfor de er viktige. Romanen har brudd i fortellingsnivået i og med at del to er en analepse, en retrospeksjon. Så enkelt fortalt våkner Minja opp og husker ingenting – det er del 1, i del 2 gjenopplever hun det som skjedde før hun våknet i del 1, og i del 3 starter vi  i nåtid og følger fra da av historien kronologisk – slik den skjer, time for time.
Det er sterke følelser, vennskap, kjærlighet, familiebånd, bygd og by, gammelt og nytt, kjøttkaker og kebab, seter og T-bane, overtro og huldrer, og det føles helt riktig.
Jeg håper at det kommer flere bøker om Minja. Eller om andre i Minjas omgangskrets. Kanskje mora. For selv om Minja tror at mora ikke vet det Minja vet – så sier syvende setning på side 19 at Minja tar feil.
                                                           
Og når jeg nå først nevner setninger. Det er så mange fine av dem her. Jeg skal vise noen, men jeg sier ikke hvor de er i romanen,  vil ikke ødelegge noe for deg som ikke har lest boka enda:

Nå har jeg tøylet alt ned i bunnen av sjela mi.

Han er min beste venn, en verdensmester i å være som en bror, og jeg vil ikke juge til han.

Ordene vokste i munnen min. Noen ord er så store, det er som om de bærer en hel verden.

I stedet ble jeg sittende i taushet og kjenne skogen vokse inn på meg.

Alle tanker sprakk som såpebobler i møte med de blå øynene.

Jeg kjente at det ble trangt inni meg.

Finfint visdomsord:

 - Dra så langt som øyet kan se, og når du kommer dit, vil du se enda lengre.

To betenkeligheter:

Minja er sterk. Kjempesterk. Hvordan kan hun da holde i bordet så knokene hvitner, uten at bordet blir ødelagt?  På side 25 knuses tallerkenen i to millioner småbiter når hun tar litt hardt i den. Jeg skjønner at det er forskjell på et bord og en tallerken, men bevisene på at Minja er Pippisterk kommer mange ganger utover i boka, og jeg stusset på akkurat den.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor Minja på side 208 plutselig henger med Emrek på kafeen. Den setninga og den situasjonen kommer fra intet. Det er bare kort tid siden Minja lurte på hvem/hva Emrek var og hvorfor er hun sammen med ham på kafeen? Det kommer jo heller ingenting ut av akkurat denne situasjonen, så jeg skjønner det ikke.

Jeg kan ikke avslutte uten å si tre ting til: Det ene er at det ikke var en eneste skrivefeil i boka. Ikke en! Det må være første gang på flere år at jeg har lest en utgivelse uten en skrivefeil. Det er godt jobba! Det andre er at det er mye lun og god humor her. Ikke den humoren som gjør at du brøler av latter og tenker at det er godt det er langt til nærmeste nabo. Nei, det er den humoren som får deg, eller meg i hvert fall, til å trekke på smilet og tenke at der ble jeg enda litt bedre kjent med universet til forfatteren. Og sist men ikke minst; de korte kapitlene er med på å jage stemningen opp, og vi nærmer oss thrillergenren i enkelte partier. Det er superspennende og sa jeg at jeg vil ha mer?

Så Lise, hvis du leser dette vil jeg bare si at jeg er superduperstolt over å kjenne deg og fordi vi er venner. Gratulerer med en fantastisk bok og jeg elsker Minja, Lea, Josef, Even, mormor og Kappi!



fredag 3. oktober 2014

Kristin Maridal : Love deg aldri : Kvalshaug forlag, 472 sider

Publisert i Altaposten 7. oktober 2014



Oppvekst i et gruvesamfunn

Kristin Maridal er journalist i Sunnmørsposten.  Love deg aldri er hennes debutroman.

Historien er fortalt med en allvitende fortellerstemme, men det er Karen som er hovedperson. Hun er fem år gammel første gang vi møter henne, og hun vokser opp i den lille gruvebygda Raudsand i Møre og Romsdal. Det er gruva som gir arbeidsplasser, lønn og trygghet for de fleste innbyggerne, men det er også gruva som gjør at ungene og mødrene går på ank. Når blir neste ulykke i gruva og hvem blir rammet da?

I Love deg aldri blir vi kjent med en familie med tre jenter; storesøster Britt, mellomsøster Karen og lillesøster Rikke. Store deler av romanen handler om relasjonene mellom søstrene. Relasjoner som forandrer seg etter hvert som de vokser opp. Det er en klassereise som beskrives, og samtidig et forsvarsskrift over å flytte fra familie, om å ønske seg noe mer enn hva som tilbys i ei lita bygd.

Romanen fortelles over flere tidsplan der vi vekselvis følger Karens oppvekst og Karen i forberedelser til egen femtiårsdag.

Gode tidsbilder

Jeg syns de beste partiene i boka er når barndommen og oppveksten i Raudsand beskrives. Jeg har vokst opp med en pappa som arbeidet i gruva på Stjernøya og jeg kjenner meg igjen i tidsbildene selv om forfatteren er noen år eldre enn meg. Maridal beskriver den store forskjellen mellom funksjonærer og arbeidere, og hun er god på detaljer. Den nære kontakten mellom besteforeldrene og Karen er også godt beskrevet.

Det er ikke ofte jeg blir så grepet av en bok som jeg ble av denne. Tårene silte fra side 10, og flere gang var jeg på hulkestadiet. Og jeg tenkte flere gang at denne boka må alle lese, men så dukker det opp svakheter som gjorde meg irritert. Det er mange feil i teksten, ord som mangler, eller ord som er feil skrevet og det er for mange gjentagelser. Jeg syns også at frampekene er for tydelige, men når det er sagt ble jeg likevel helt satt ut når triste ting skjedde.

Maridal skriver godt,  nært og tett men jeg skulle ønske hun kunne ha økonomisert mer med språket, de siste hundre sidene går på tomgang. Det er svært lite der som ikke allerede er nevnt flere ganger eller som gir oss noe bedre forståelse av hvem Karen er.

Terningkast 4