Gå til hovedinnhold

Nick Hornby : Miss Blackpool : Aschehoug, : 395 sider

Publisert i Altaposten 29. juni 2016



Hornby skuffer

Vi er i Blackpool midt på 1960 – tallet, og den vakre Barbara Parker blir kåret til skjønnhetsdronning i hjembyen. Allerede før hun får krona på hodet skjønner hun at å være skjønnhetsdronning er noe hun absolutt ikke vil bruke livet sitt på. Hun overlater krona og tittelen til byens nest vakreste kvinne, og reiser til London med håp om å bli en helt annen type dronning, nemlig komikerdronning. Barbara drømmer om å bli like morsom og like populær som  den amerikanske skuespilleren Lucille Ball.  Etter forholdsvis kort tid kommer hun i kontakt med de rette folkene, og hennes talent og utseende gir henne mulighet til å leve ut drømmen sin.
Hun får hovedrollen i en tv-serie som blir umåtelig populær, og gjennom serien og diskusjonene som oppstår i kulissene får vi et interessant innblikk i  tidsepoken. Det er diskusjoner omkring politikk, seksualitet og selvrealisering, snedig plassert inn i tv-
serien Barbara briljerer i.

Kritikk til kritikerne

Hornby  benytter anledningen til å gi et skikkelig spark til det elitistiske miljøet, her representert ved den pripne litteraturkritikeren Vernon Whitfield. Han fremstilles som en humørløs, hatsk og latterlig figur som mener at de kultur-utrykkene som blir likt av folk flest er som kloakk å regne. Et spark jeg støtter fullt og helt, og jeg humret gjenkjennende til mye av kritikken. Der treffer Hornby godt, i et miljø jeg etter hvert har fått et godt innblikk i. Det jeg derimot ikke kjenner så godt er britisk fjernsynshistorie, med særlig vekt på BBC. Mange av referanser i boka tilhører denne kategorien, noe som gjør at jeg mest sannsynlig ikke fikk med meg alle poengene i teksten.

Jeg har alltid likt Hornby svært godt og derfor ble jeg skuffet over denne boka. Den er ikke dårlig, men den fenger meg ikke slik tidligere bøker av forfatteren har gjort. Hornby har god kontroll på det fortellertekniske, men jeg klarer ikke å engasjere meg noe særlig i verken hovedpersonen eller bipersonene. Det er mye dialog, noe som gir god flyt i historien, og boka er lettlest, og til tider fengende. Men så lenge jeg ikke får noe spesielt forhold til noen av karakterene setter boka ingen avtrykk hos meg. Men det er jo tross alt Nick  Hornby som har skrevet den, og den er jo god – bare ikke supergod, så det blir en lunken firer fra meg denne gang.

Terningkast 4


Størst utvalg i hundeutstyr

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…