Elizabeth Strout : Jeg heter Lucy Barton : Press : 148 sider

Publisert i Altaposten 19. juli 2017



Når bilen er barnevakt

Romanen starter slik alle eventyr starter -  det var en gang. Men det er ikke et eventyr vi får presentert, selv om enkelte deler er eventyrlig godt skrevet. Det er Lucy som er hovedpersonen og det er hun som forteller oss historien om sitt liv. For mange år siden ble hun innlagt på et sykehus i New York for å fjerne blindtarmen. Det oppsto komplikasjoner og hun måtte bli på sykehuset i mange uker. Hun savnet mannen og de to små døtrene sine, og hun følte seg svært ensom. Foreldrene hadde hun ikke hatt kontakt med på mange år, men plutselig en dag kom moren hennes til sykehuset, og hun ble hos datteren i fem dager. Lucy og morene snakket lite om resten av familien, faren ble bare nevnt en gang. Moren fortale om hvordan det hadde gått med andre fra den lille småbyen Lucy vokste opp i, og Lucy selv hadde mange minner som kom tilbake. Hun vokste opp i det som vi etter norske forhold definerer som ekstrem fattigdom. I mange år bodde familien hennes i en garasje, og frem til hun var gammel nok til å begynne på skole ble hun låst inn i en gammel bil når foreldrene måtte jobbe.

Jeg husker at jeg hamret på rutene og skrek. Jeg trodde ikke jeg kom til å dø, jeg tror ikke at jeg trodde noe, det var bare skrekken, å skjønne at ingen kom til å komme, og å se himmelen mørkne og kjenne kulda sette inn. Hver gang skrek jeg og skrek jeg. Jeg gråt til jeg nesten ikke klarte å puste. I denne byen, New York, ser jeg barn gråte av utmattelse, som er reell, og noen ganger bare av grettenhet, som er reell. Men iblant ser jeg et barn gråte i den dypeste desperasjon, og jeg tror at det er en av de sanneste lydene et barn kan lage. Da føler jeg nesten at jeg inni meg selv kan høre lyden av mitt eget hjerte som brister, sånn som man kunne høre ute i det fri – når forholdene var ideelle – maisen gro på barndommens åkre.”

Da hun begynte på skolen endret livet seg. Hun hatet å fryse, og hjemme var det alltid kaldt. Hun fikk sitte på skolen og lese etter skoletid. Selv om andre elever hetset og mobbet henne fordi det luktet vondt av både henne og klærne, var det ikke disse minnene hun fokuserte på som voksen. Lucy tenkte tilbake på enkelte av de voksne på skolen med dyp takknemlighet -  læreren som ikke tillot mobbing i timene, og vaktmesteren som lot henne sitte på skolen til langt på kveld.

Lucy har opplevd alvorlig omsorgssvikt i barndommen, men som voksen konfronterer hun ikke moren med dette. Hun gir moren masse kjærlighet – som moren ikke klarer å ta imot. På fem dager er deres eneste fysiske nærhet at moren sitter ved siden av fotenden av sykehussengen. Det er mange løse tråder her, det gis hint om overgrep og kanskje har familien tilhørt en kristen sekt.

Jeg ble helt betatt av denne boka, og jeg likte de stadige skiftningene mellom fortid og nåtid, og jeg likte språket hennes, som har setninger som strekker seg over en halv side, og er så full av komma og digresjoner at boka er en utfordring å lese høyt. Teksten er full av sanselighet og følelser. Hilde Rød-Larsen har gjort et god jobb med oversettelsen.

Elizabeth Strout vant Pulitzerprisen for beste skjønnlitterære bok med Olive Kitteridge i 2009.


Terningkast 5

Kommentarer