tirsdag 28. februar 2017

Gunnar Myklebust: Mysteriet på Magerøya : Aschehoug, 314 sider

Publisert i Altaposten 20. februar 2017



I kongerikets bakgård

Gunnar Myklebust er journalist med lang fartstid fra NRK, og han har også gitt ut en rekke sakprosabøker. Nå har han dykket ned i en grotesk og myteomspunnet historie som skjedde på Magerøya vinteren 1942.
 Det er på det fraflyttede fiskeværet Opnan mysteriet oppsto, og boka starter med en innføring i Opnans historie. Vi leser om hvordan fiskere og gårdsbrukerne i flere hundre år har levd på Opnan, og om det to kilometer lange Opnanvannet som ligger så grunt at sjøvann skylles inn ved dårlig vær. Opnanvannet har til og med en egen uerstamme. Opnan var fraflyttet før andre verdenskrig, men de gamle husene sto der, og ble brukt av fiskere hele året.
Det nærmeste fiskeværet til Opnan var Kamøyvær, og det var også dette lille fiskeværet som ble sterkt merket og preget av det som skjedde på Opnan. Men hva skjedde egentlig? Myklebust har en teori om at det som skjedde var dette:  I  midten av februar 1942 skulle en sovjetisk ubåt sette i land tre agenter, partisaner, på Opnan. De tre partisanene og alt det de skulle ha med seg av lytteutstyr og proviant skulle fraktes i land. To marinesoldater skulle bringe partisanene inn til land og deretter ta seg tilbake til ubåten. Men på grunn av dårlig vær var det bare de to marinesoldatene som kom seg i land, mens partisanene druknet. På grunn av mye aktivitet av tyske fartøyer i området måtte ubåten forlate de som var strandet. Nå satt det to russiske marinesoldater på Opnan med kasser med radioutstyr som de ikke var opplært til å bruke, de hadde ingen proviant, og selv om de var omringet av hav hadde de verken kunnskap eller utstyr til å fiske.

Sovjetiske menneskeetere

Noen uker etter at russerne kom til Opnan kom fire fiskere i land. Det var Gustav Søderholm, hans to sønner og naboen Markus Karlsen. De snakket med russerne som holdt på å sulte i hjel, og ga dem mat. Noen dager etterpå dro de tilbake til Opnan med mer mat, selv om de visste at det å hjelpe russiske soldater var forbundet med dødsstraff hvis det ble oppdaget av tyskerne. Etter det siste besøket ble det voldsomt uvær som varte i flere uker, og en dag sto de to russiske soldatene i Kamøyvær og ba om hjelp. Det var mange som ga dem mat, men det gikk ikke lang tid før tyskerne fikk fatt i dem og dette ble starten på en underlig prosess som mange fremdeles føler etterdønningene av. Tre av mennene fra Kamøyvær ble skutt fordi de hadde gitt mat til russerne, og russerne selv ble fremstilt som sovjetiske menneskeetere i Stortinget.

Viktig historie

Det er et imponerende stykke arbeid Gunnar Myklebust har gjort her. Historiene om det som skjedde på Opnan er myteomspunnet og det er mange historier om hva som egentlig skjedde, men ingen vet hva fasiten er. I en slik historie blir det nødvendigvis mye usikkerhet, og det legger ikke forfatteren skjul på. Historien er fortalt kronologisk, og gir en grundig introduksjon til Søderholmslekten og noen interessante beskrivelser om hvordan de små lokalsamfunnene på finnmarkskysten fungerte på 1800-tallet og frem til andre verdenskrig. Det er også lagt stor vekt på å beskrive etterdønningene etter tragedien på Opnan, hva som skjedde med den ene sønnen som ikke ble skutt, og resten av familien. Vi får følge kampen mot myndighetene og se på nært hold hvordan det føles å være hensatt i kongerikets bakgård slik en gammel Kamøyværing uttalte at han ofte følte seg.

Terningkast 5



søndag 19. februar 2017

Venus - Norske kvinner sett nedenfra av Frida Kahlisto og Eva Mohn

Intimkirurgi – unødvendig og ødeleggende

De siste årene har det stadig dukket opp nye kirurgiske trender som særlig kvinner kaster seg over. Kroppen du er født med er ikke god nok, og dermed skal det fylles på i lepper, i pupper og i rumper, og det skal suges vekk fra mage, hals, armer og lår. Rumpehull skal blekes, og nå tror mange unge jenter at det er noe feil med underlivet - de tror at de ser feil ut. Men det finnes ikke noe fasit på hvordan et underliv skal se ut, og hvis fasiten til disse jentene er retusjerte og opererte pornoskuespillere så er det veldig trist.

For dere som så første episode av Innafor med Emma Clarie Gabrielsen er temaet kjent, men for dere som ikke har sett episoden så ligger den ute på NRK sine nettsider. 
Episoden handler om intimkirurgi, og Emma har sett at mange veldig unge norske jenter ønsker å operere de indre kjønnsleppene sine. Hun bestiller time hos en intimkirurg for å få en vurdering om hun selv burde ta en slik operasjon, en tanke som da hun begynte å jobbe med denne problematikken virket helt usannsynlig for henne. For som hun selv sier:

Jeg har aldri tenkt på hvordan jeg ser ut der nede før. Og alle de jentene jeg har ligget med, jeg har aldri tenkt på hvordan de ser ut. Det er ikke sånn, - å hun har lange kjønnslepper. Jeg kan ikke fatte at det er noe folk tenker på.”

Emma møter en kvinne som har tatt operasjonen, og som angrer, og som ønsket at hun heller hadde jobbet mer med selvbildet. Det som likevel gjorde størst inntrykk på meg var utsagnene til Halftan Vier Simensen, kirurgen som fikk seg til å si følgende til knalltøffe Emma Clarie Gabrielsen mens hun lå foran ham med beina plantet i bøyler:

Du er jo ikke spesielt stor. Du er sånn…..liten. Du hører til nedre tredjedel av det som er i normalitetsområdet. Jeg tror i liten grad at når du står rett opp og ned, - at du får kjønnslepper som ramler utenfor. At de syns. Hvis du hadde vært ekstremt følsomt for det kunne du tatt bort akkurat midt på i en centimeters lengde. Du har en liten del som er litt lengre enn resten. Det er to små tapper som er litt lengre enn resten og hvis du misliker det, så er det ikke noe big deal å ta bort. Det går an.

Det var så fælt å høre på, han tilbød henne operasjon der og da. Hvis hun ville kunne hun bli operert, og være ferdig på under en time. Og Emma ble selv helt satt ut, og plutselig begynte hun å lure på om hun trengte en operasjon. Heldigvis tok hun til fornuft og dro på konsultasjon til sexolog som kunne roe henne kraftig ned og det var direkte deilig å se programlederen forlate sexologens kontor med selvtilliten tilbake på plass. 

Kjære alle unge jenter som tror at dere er feil eller ser feil ut. Før dere ødelegger dere selv med å operere i et av de mest sensitive områdene på kroppen kan dere se på bildene i den fantastiske boka som heter Venus – Norske kvinner sett nedenfra. Det var den boka Emma så i hos sexologen og da vil du forhåpentligvis skjønne at det å bruke så alt for mye tid på å tenke på hvordan kjønnsleppene dine ser ut er unødvendig. Men se i boka der 49 helt vanlige norske kvinner er fotografert slik at underlivet er blottet. Det finnes ingen fasit.


Boka er gitt ut på Gyldendal i 2005 og finnes på mange bibliotek og på Ark.no. Jeg sjekket de andre store nettbokhandlene, men det var bare Ark som hadde boka inne. Ikke engang i Gyldendals egen kataloger var boka å finne, noe som er virkelig uheldig, for vi trenger bøker som gir et riktigere bilde av kvinners underliv, ikke bare retusjerte og opererte pornoskuespillere.


søndag 12. februar 2017

Robert Seethaler : Et helt liv : Press : 129 sider

Publisert i Altaposten 8. februar 2017


En liten skatt

For noen år siden leste jeg barneboka om foreldreløse Kulla-Gulla som Martha Sandwall Bergstrøm skrev rundt midten av forrige århundre. Heldigvis er ikke hele livet til Seethalers hovedperson like sørgelig, men beskrivelsen av barndommen hans har mange likhetstrekk med stakkars Kulla-Gulla. For Andreas Egger, hovedperson i Robert Seethalers femte bok er omdreiningspunktet i hans liv fjellet. Han ble født på slutten av 1800 – tallet og vokste opp hos en slektning som utnyttet ham på det groveste. Andreas ble som åtteåring pisket så hardt at lårbenet brakk tvers av, men ingen bryr seg med å hente lege til ham. Da den primitive spjelkingen tas bort viser det seg at gutten for alltid vil bære med seg fysiske bevis på mishandlingen, han blir halt. Andreas Egger tilbringer mesteparten av livet i  alpelandsbyen, avbrutt av åtte år i en russisk fangeleir i etterkant av andre verdenskrig. Vi møter Andreas første gang mens han bærer den gamle gjeteren Bukke-Johan ned fra fjellet i en voldsom snøstorm. Etter den slitsomme turen går Andras innom kroa i landsbyen for å varme seg.  Stedets unge servitrise kommer borti armen hans med brystet sitt, og smiler svakt mot ham. Dette smilet skal han huske resten av livet og er et frempek mot et liv i ensomhet.

Utfordrer fjellet
Robert Seethaler er en forfatter som ikke sløser med ordene,  men som likevel risser opp situasjoner som er så virkelighetstro at det er som å befinne seg midt i handlingen. Andreas livnærer seg som hjelpemann på ulike gårder i landsbyen, men da han møter Marie og blir forelsket i henne føler han seg ikke verdig hennes gunst. Han møter opp på kontoret til gondolbaneselskapet,  bygdas største arbeidsgiver, og erklærer at han kan jobbe dobbelt så hardt som de andre selv om han er halt. Noe han også beviser. Han får jobben med å sprenge fundamenter til gondolbanen. Marie vil gifte seg, og de setter bo på en skrinn fjelltomt. Livet smiler til Andreas. Helt til fjellet tar hevn og river vekk alt Andreas bryr seg om.

Haltepinker
Det finnes flere haltepinker i litteraturen, blant annet den grusomme fangevokteren i Alexander Solsjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj’  liv. Men Andreas Egger ligner slett ikke på fangevokteren, hans lynne er mer likt Ivan Denisovitsj’ Sjukov selv. Begge møter livets prøvelser med mot og stille aksept. Her finnes ingen langvarige grublerier, og lite intellektuelle utgreiinger. Jeg tenkte også på Knut Hamsun og hans Isak Sellanraa. Dette er menn som krummer ryggen og bøyer seg i møte med naturkreftene , men som aldri gir opp.

Stor fortellerkraft
Det virker som om Seethaler har et høyt ambisjonsnivå, og jeg mener han balanserer på eggen mellom banalitet og genialitet. Med såpass mye melankoli og triste hendelser er det lett å havne i situasjoner der forfatteren vil forklare leserne hva karakterene føler. Seethaler går aldri i den fella. De sterke følelsene ligger i underteksten og er tydeligst i forbindelse med Andreas Eggers forhold til kvinner.

Fortellerstemmen er ekstern, men synsvinkelen tilhører hovedpersonen. Vi ser handlingene hans, men hvorfor han tar de avgjørelsene han gjør blir opp til leseren selv å tolke. Et helt liv er oversatt til 13 språk og ble kortlistet til Bookerprisen 2016.  

Terningkast 6



søndag 5. februar 2017

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer

Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)  i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen: 

«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)

I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes to hytter på Hvaler. Bergljot og broren Bård ble sittende igjen med smuler. Forklaringen på Bergljots brudd med familien blir gradvis avdekket. Leserne blir med på en retrospektiv reise der det viser seg at Bergljot gjennom psykoanalyse har forstått at hun ble utsatt for seksuelle overgrep fra faren da hun var mellom fem og syv år gammel. 27. september påpekte to journalister i Aftenposten (Aldridge og Borud, 2016)  hvor likt begravelsesprogrammet tilBergljots far og Vigdis Hjorths far var. Økland (Økland, 2016b) fulgte oppsamme dag med en artikkel der hun argumenterte for at vi trengte en ny type litteratur i Norge. Økland hevdet det var liten grad av fiksjonalisering i Hjorths siste roman og begrunnet det blant annet med likheten i begravelsesprogrammet kollegaene i Aftenposten hadde skrevet om tidligere på dagen. Debatten om virkelighetslitteratur skjøt fart etter dette utspillet og debatten har hovedsakelig handlet om etikken i det å utlevere andre mennesker. Mange har også reagert på at Økland, og andre kritikere påpeker det selvbiografiske. Det finnes mange lesere som ikke ønsker å ta stilling til hvorvidt handlingen i en bok er selvbiografisk. – Det står roman på omslaget, og da leser jeg det som fiksjon, er en uttalelse jeg har hørt mange ganger denne høsten.

Jeg ønsker ikke å ta stilling til hvorvidt Vigdis Hjorth skriver om seg og sine, og jeg tar ikke opp spørsmålet om etikk og moral. Men jeg ønsker å se nærmere på Vigdis Hjorths metode og vise at enkelte nøkkelscener går igjen både når Vigdis Hjorth forteller om seg selv, og i forfatterskapet.  Jeg møter verkene til Vigdis Hjorth med en forhåndsviten, og nå har jeg nådd en grense for hva jeg mener man kan nekte å ta stilling til fordi det står roman på omslaget av en bok. Min forståelse og tolkning av Vigdis Hjorths bøker har endret seg og mine vurderinger må hele tiden revurderes og vurderes på nytt, slik den hermeneutiske sirkel viser at vi tolker verden. Jeg bruker en heteronom og tekstekstern tilnærming til Vigdis Hjorths forfatterskap.

Vigdis Hjorth er en forfatter som gjenbruker både scener og tekst fra roman til roman.  At hun har en repeterende frekvens er tydelig når man leser romanene hennes, hun repeterer ofte innenfor samme setning, samme kapittel og i samme bok, men det at hun også repeterer samme scene i bok etter bok, ofte helt ordrett,  ble jeg ikke oppmerksom på før jeg leste flere av de eldre bøkene hennes opp mot Arv og miljø. Hva har dette å si for fiksjonskontrakten? Kan det være et mer fruktbar vei å gå å lese Vigdis Hjorths forfatterskap for å fullt ut forstå bøkene hennes, istedenfor å lete etter såkalte bevis utenfor tekstene og utenfor litteraturen? «Det skrivende jeget er som oftest det ferdige jeget, mens det beskrevne jeget er det uferdige; men beskrivelsen leder til oppdagelser, forandringer, tolkningsproblemer, justeringer av alle forhåndsbilder og alle fortellinger vi har om oss selv.» (Melberg, 2007, s.16).  Slik jeg skal vise i flere eksempler bruker Vigdis Hjorth erfaringer fra eget liv i mange av sine bøker. Noen av disse er blitt det jeg kaller for nøkkelscener, scener som er viktige for forståelsen av både enkeltbøker og forfatterskapet. I et portrettintervju i Morgenbladet iforbindelse med lanseringen av esseysamlingen Fryd og fare (Hjorth, 2013) der Ane Farsethås intervjuer Hjorth finnes følgende replikkveksling mellom Farsethås ogHjorth:

Du rasler med nøklene til ditt eget forfatterskap, uten noensinne å låse helt opp? - Bruker man virkelige hendelser, må man være nennsom. Det er en blanding av hensyn til meg selv, hensyn til andre, hensyn til offentligheten, og særlig hensynet til det litterært tvetydige. (Farsethås, 2014, s. 48)

Det er trolig at vi med  Arv og miljø har fått nøkkelen til å låse opp også tidligere romaner, og det vil jeg forsøke å vise ved å trekke frem to spesielle scener. I de bøkene jeg trekker frem er alle hovedpersonene voksne kvinner med en indre konflikt og erfaringer fra barndommen som hovedpersonen mener er årsaken til at hun ikke er lykkelig som voksen.  ”Hvis det ikke hadde vært for DET, kunne jeg vært lykkelig”, er utsagn som finnes i flere av bøkene, blant annet på side 104 i Med hånden på hjertet (1991). Det er først i Arv og miljø fra 2016 at det blir tydelig hva det’et er, nemlig overgrep fra far i tidsrommet mellom hovedpersonen(e) var mellom fem og syv år.

Nøkkelscener og dobbeltkontrakten
Nøkkelscenene som Vigdis Hjorth stadig kommer tilbake til i sine romaner, og som hun ved flere anledninger har fortalt handler om henne selv er episoden hos psykologen og gjennombruddet som finnes der [1], og den andre[2] er en tilbakevendende drøm om knappen som blir til en femøring.  Scenene beskriver erkjennelsesøyeblikk som endrer hovedpersonens liv, og forfatterens eget liv hvis man skal tro det hun forteller i intervjuer og artikler. Sosiologen Anthony Giddens definisjon på den individuelle identiteten kan kanskje passe til noe av det Vigdis Hjorth gjør: ”En persons identitet er ikke å finne i vedkommendes atferd eller reaksjoner, men i evnen til å holde en særlig fortelling i gang. Selvidentiteten blir simpelthen til ved at vi konstant reviderer vår egen biografiske fortelling.”(Giddens, 1997 s. 28). Vigdis Hjorth har i roman etter roman brukt de samme scenene, og konteksten er ofte den samme, med en kvinnelig hovedperson med et for høyt alkoholkonsum, avbrutte forhold og konflikter med familien. Arv og miljø og Tredje person entall (Hjorth, 2008) er påfallende lik i handling. Ja, det er slik at hvis man skal gjenfortelle ungdomstiden til Hulda fra Tredje person entall og ungdomstiden til Bergljot fra Arv og miljø vil man knapt se forskjell. Hulda og Bergljot har foreldre som bruker de samme ordene, som har likt reaksjonsmønster og Hulda og Bergljot fremstår som den samme personen. Når Vigdis Hjorth selv forteller om egne smertefulle opplevelser som er blåkopier av opplevelsene Hulda og Bergljot opplever forstår jeg at spørsmålet om dette er basert på hennes eget liv blir stilt. Heller ikke jeg klarer å se bort fra dette aspektet under lesning av Arv og miljø selv om jeg er klar over at når det står roman på omslaget skal boka leses som fiksjon.  «Vi må være forsiktige når vi fremmer påstander om representasjon av den virkelige verden i fiktive tekster»  (Andersen, s. 41) Men når Vigdis Hjorth fem år etter utgivelsen av Tredje person entall (2008) sammenligner seg selv med Hulda Kråkefjær gjør det fiksjonskontrakten mer utfordrende:
Hovedspørsmålet, som jeg aldri ville finne på å røpe under lansering eller i intervjuer, men som kan røpes nå så lenge etterpå, er dette: Hvordan ville det gått med meg om jeg ikke kunne skrive skjønnlitteratur? Hulda er Vigdis uten talent og forfatterens hypotese er at det kunne gått like galt med Vigdis som med Hulda hvis hun ikke kunne skrive romaner.” (Hjorth, 2013, s. 64 )

I Språket lekkasje, en artikkel som er publisert i Klassekampen forteller hun om psykoanalysen. Hun forteller om sine egne gjennombrudd og hun forteller om sin første setning på divanen: Vi var fire søsken, jeg var yndlingsbarnet. (Hjorth, 2014, s. 14) Hun forteller også om sine erfaringer med psykoanalysen i et stort portrettintervju med Cathrine Sandnes i Samtiden:

I 1992, det året hun utga Fransk åpning, ble Vigdis Hjorth så syk at hun ble henvist til psykoanalyse. Fire ganger i uken gikk hun til psykiateren i Industrigata, la seg på sofaen hans og hørte på lyden av ordene som kom ut av munnen sin. «Vi var fire barn, og jeg var yndlingsbarnet», kvitret hun. I det øyeblikket hun sa det, skjønte hun at det var skjærende usant.  (Sandnes, 2014 s. 83)

Nøyaktig samme situasjon finnes i Død sheriff (1995, s.7), En erotisk forfatters dagbok (1999, s. 51), Om bare (2001, s. 70), Tredje person entall (2008, s. 263) og Arv og miljø (2016, s. 100). Artikkelen i Klassekampen siteres nesten ordrett i Arv og miljø, og Vigdis Hjorth avslutter slik: ”(I natt, etter å ha avsluttet denne artikkelen, drømte jeg at jeg var på mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor ned Christoffertunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ikke skjønne og jeg tenkte. Nå må jeg flytte hjemmefra! Og så, like etter: Men jeg kan jo ikke, jeg er bare fem år.) (Hjorth, 2014 s. 15).

Femøringen som ble femåring
Jeg-fortelleren fra Hva er det med mor (2000, s.128), Hulda fra Tredje person entall (2008, s. 269) og Bergljot fra Arv og miljø (2016, s.124) deler samme opplevelse med drømmen om garasjeporten som knuser bilen, og dialogen om femøringen og femåringen. Cathrine Sandens påpeker at det er noen scener og setninger som Vigdis Hjort stadig kommer tilbake til i forfatterskapet sitt, slik som: «Du mistet en femåring. En femøring. Du sa femåring.» (Sandnes, 2014 s.86 ) og i artikkelen i Klassekampen der Vigdis Hjorth skriver om sitt liv og sine drømmer finner du samme drøm med denne avslutningen: ”Nesten knust som femåring, sa han og det kjentes som om jeg fikk elektrisitet gjennom kroppen.” (Hjorth, 2014 s.15). Når det gjelder scenen med femøringen/femåringen er den så lik beskrevet i artiklene og i bøkene at det ikke har noen hensikt å skrive dem ut. Alle scenene begynner med at hun tar opp en haiker, en port treffer bilen slik at den knuses, moren står og ser på og sier at bilen kan repareres. Da ser hun en mynt på bakken, og bøyer seg ned, kanskje er det likevel hennes lykkedag. Det ligner en femøring, men hun ser når hun har den i hånden, at det bare er en knapp.
Jeg bruker eksemplet fra Hva er det med mor:
”Femåring?
Nei, femøring.
Du sa femåring.
Jeg så femøring. Det var så vondt, da porten traff, var som om jeg ble ødelagt.
Nesten ødelagt som femåring?
Og hun får elektrisitet gjennom kroppen.” (Hjorth, 2000, s. 128)

Kanskje spiller Hjorth bevisst på den såkalte dobbeltkontrakten. Det var den danske litteraturviteren Poul Behrendt som brukte dette begrepet først og som i 2006 kom med boka Dobbeltkontrakten. Behrendt viser til at det er to ulike lesekontrakter, en virkelighetskontrakt og en fiksjonskontrakt og i samtidslitteraturen blir disse kontraktene ofte inngått på falske premisser. Det at Vigdis Hjorth i et intervju forteller om egne opplevelser som hun senere inkorporer i forfatterskapet sitt blir en type dobbeltkontrakt (Behrendt) når hun insisterer på at Arv og miljø ikke er selvbiografisk slik hun uttalte i forbindelse med mottakelsen av bokhandlerprisen høsten 2016 (Michelsen, I og Woldsdal, N, 2016).
I essaysamlingen Fryd og fare (2013)[3] og i  intervjuet med Farsethås (2014, s. 84) ga Hjorth tydelige signaler om at hun nå var ferdig med å skrive om kvinner med Huldas problematikk. I 2016 kom hun med en roman der hovedpersonen er en kloning av Hulda fra Tredje person entall, og Hulda kunne like gjerne være Vigdis selv har hun fortalt oss. Har vi nå fått den store nøkkelen som kan låse opp det meste av Hjorths forfatterskap? Jeg tror det, og de nøkkelscenene som har vært til stede helt fra Med hånden på hjertet fra 1991 ser vi kanskje ikke igjen i de neste bøkene fra Vigdis Hjorth. Kanskje hun har klart å skrive seg ut av noe og har fått revidert sin egen biografiske fortelling. Eller kanskje vi får nye runder med erkjennelser på terapibenken og femøringer som blir til små barn. Kanskje ikke engang Vigdis Hjorth vet svaret på dette i dag. Etter min mening får vi en fattigere offentlig debatt hvis kritikerne ikke skal kunne vise til selvbiografiske elementer som gjentas i bok etter bok, men det må  selvfølgelig gjøres med respekt. 

 Litteraturliste

Aldridge, Ø. og Borud, H. (2016, 27. september) Vigdis Hjorth beskriver detaljer fra den
virkelige farens begravelse i sin siste roman. Aftenposten.
Andersen, P.T., Mose, G., Norheim, T. (red) Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax.
Behrendt, Poul. 2006. Dobbeltkontrakten. En æstetisk nydannelse. København: Gyldendal
Farsethås, A. (2013, 15. november) Innenfra og ut. Morgenbladet. s. 48 - 51
Giddens, A.1997. Modernitetens konsekvenser.  Pax Forlag. Oslo
Hjorth, V.  1991. Med hånden på hjertet. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 1995  Død sheriff. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 1999 En erotisk forfatters bekjennelser. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V.  2000. Hva er det med mor. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V. 2001. Om bare. Oslo: Cappelen.
Hjorth, V.  2008 Tredje person entall. Oslo: Cappelen Damm.
Hjorth. V. 2013  Fryd og fare. Oslo: Cappelen Damm
Hjorth, V.  (2014, 23. oktober) Språkets lekkasje. Klassekampen, Oslo.
Hjorth, V.  2016 Arv og miljø. Oslo: Cappelen Damm.
Melberg, A. Selvskrevet. Om selvframstilling i litteraturen. 2007. Oslo: Spartacus.
Michelsen, I og Woldsdal, N. (2016, 15. november.) Boka er ikke selvbiografisk. Hentet fra
NRK - Kultur og underholdning. https://www.nrk.no/kultur
Sandnes, C. 2014. Det politiske er personlig. Samtiden 1/2014, 80-93
Økland, I. (2016a, 11. september) Feberhet inscesthistorie. [Bokanmeldelse av Arv og miljø,
av V. Hjort] Aftenposten Kultur, s. 6 -7.
Økland I. (2016b, 27. september) Vigdis Hjorths litterære metode. Aftenposten Kultur, s. 3



[1] Død Sheriff (1995),  En erotisk forfatters bekjennelser (1999), Om bare (2001), Tredje person entall (2008), Arv og miljø (2016)
[2] Hva er det med mor (2000), Om bare (2001), Tredje person entall (2008), Arv og miljø (2016)
[3] Hun skriver dette flere plasser i essayet Driften mot skriften.