Gå til hovedinnhold

Gunnar Myklebust: Mysteriet på Magerøya : Aschehoug, 314 sider

Publisert i Altaposten 20. februar 2017



I kongerikets bakgård

Gunnar Myklebust er journalist med lang fartstid fra NRK, og han har også gitt ut en rekke sakprosabøker. Nå har han dykket ned i en grotesk og myteomspunnet historie som skjedde på Magerøya vinteren 1942.
 Det er på det fraflyttede fiskeværet Opnan mysteriet oppsto, og boka starter med en innføring i Opnans historie. Vi leser om hvordan fiskere og gårdsbrukerne i flere hundre år har levd på Opnan, og om det to kilometer lange Opnanvannet som ligger så grunt at sjøvann skylles inn ved dårlig vær. Opnanvannet har til og med en egen uerstamme. Opnan var fraflyttet før andre verdenskrig, men de gamle husene sto der, og ble brukt av fiskere hele året.
Det nærmeste fiskeværet til Opnan var Kamøyvær, og det var også dette lille fiskeværet som ble sterkt merket og preget av det som skjedde på Opnan. Men hva skjedde egentlig? Myklebust har en teori om at det som skjedde var dette:  I  midten av februar 1942 skulle en sovjetisk ubåt sette i land tre agenter, partisaner, på Opnan. De tre partisanene og alt det de skulle ha med seg av lytteutstyr og proviant skulle fraktes i land. To marinesoldater skulle bringe partisanene inn til land og deretter ta seg tilbake til ubåten. Men på grunn av dårlig vær var det bare de to marinesoldatene som kom seg i land, mens partisanene druknet. På grunn av mye aktivitet av tyske fartøyer i området måtte ubåten forlate de som var strandet. Nå satt det to russiske marinesoldater på Opnan med kasser med radioutstyr som de ikke var opplært til å bruke, de hadde ingen proviant, og selv om de var omringet av hav hadde de verken kunnskap eller utstyr til å fiske.

Sovjetiske menneskeetere

Noen uker etter at russerne kom til Opnan kom fire fiskere i land. Det var Gustav Søderholm, hans to sønner og naboen Markus Karlsen. De snakket med russerne som holdt på å sulte i hjel, og ga dem mat. Noen dager etterpå dro de tilbake til Opnan med mer mat, selv om de visste at det å hjelpe russiske soldater var forbundet med dødsstraff hvis det ble oppdaget av tyskerne. Etter det siste besøket ble det voldsomt uvær som varte i flere uker, og en dag sto de to russiske soldatene i Kamøyvær og ba om hjelp. Det var mange som ga dem mat, men det gikk ikke lang tid før tyskerne fikk fatt i dem og dette ble starten på en underlig prosess som mange fremdeles føler etterdønningene av. Tre av mennene fra Kamøyvær ble skutt fordi de hadde gitt mat til russerne, og russerne selv ble fremstilt som sovjetiske menneskeetere i Stortinget.

Viktig historie

Det er et imponerende stykke arbeid Gunnar Myklebust har gjort her. Historiene om det som skjedde på Opnan er myteomspunnet og det er mange historier om hva som egentlig skjedde, men ingen vet hva fasiten er. I en slik historie blir det nødvendigvis mye usikkerhet, og det legger ikke forfatteren skjul på. Historien er fortalt kronologisk, og gir en grundig introduksjon til Søderholmslekten og noen interessante beskrivelser om hvordan de små lokalsamfunnene på finnmarkskysten fungerte på 1800-tallet og frem til andre verdenskrig. Det er også lagt stor vekt på å beskrive etterdønningene etter tragedien på Opnan, hva som skjedde med den ene sønnen som ikke ble skutt, og resten av familien. Vi får følge kampen mot myndighetene og se på nært hold hvordan det føles å være hensatt i kongerikets bakgård slik en gammel Kamøyværing uttalte at han ofte følte seg.

Terningkast 5



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…