Gå til hovedinnhold

Gunnar Myklebust: Mysteriet på Magerøya : Aschehoug, 314 sider

Publisert i Altaposten 20. februar 2017



I kongerikets bakgård

Gunnar Myklebust er journalist med lang fartstid fra NRK, og han har også gitt ut en rekke sakprosabøker. Nå har han dykket ned i en grotesk og myteomspunnet historie som skjedde på Magerøya vinteren 1942.
 Det er på det fraflyttede fiskeværet Opnan mysteriet oppsto, og boka starter med en innføring i Opnans historie. Vi leser om hvordan fiskere og gårdsbrukerne i flere hundre år har levd på Opnan, og om det to kilometer lange Opnanvannet som ligger så grunt at sjøvann skylles inn ved dårlig vær. Opnanvannet har til og med en egen uerstamme. Opnan var fraflyttet før andre verdenskrig, men de gamle husene sto der, og ble brukt av fiskere hele året.
Det nærmeste fiskeværet til Opnan var Kamøyvær, og det var også dette lille fiskeværet som ble sterkt merket og preget av det som skjedde på Opnan. Men hva skjedde egentlig? Myklebust har en teori om at det som skjedde var dette:  I  midten av februar 1942 skulle en sovjetisk ubåt sette i land tre agenter, partisaner, på Opnan. De tre partisanene og alt det de skulle ha med seg av lytteutstyr og proviant skulle fraktes i land. To marinesoldater skulle bringe partisanene inn til land og deretter ta seg tilbake til ubåten. Men på grunn av dårlig vær var det bare de to marinesoldatene som kom seg i land, mens partisanene druknet. På grunn av mye aktivitet av tyske fartøyer i området måtte ubåten forlate de som var strandet. Nå satt det to russiske marinesoldater på Opnan med kasser med radioutstyr som de ikke var opplært til å bruke, de hadde ingen proviant, og selv om de var omringet av hav hadde de verken kunnskap eller utstyr til å fiske.

Sovjetiske menneskeetere

Noen uker etter at russerne kom til Opnan kom fire fiskere i land. Det var Gustav Søderholm, hans to sønner og naboen Markus Karlsen. De snakket med russerne som holdt på å sulte i hjel, og ga dem mat. Noen dager etterpå dro de tilbake til Opnan med mer mat, selv om de visste at det å hjelpe russiske soldater var forbundet med dødsstraff hvis det ble oppdaget av tyskerne. Etter det siste besøket ble det voldsomt uvær som varte i flere uker, og en dag sto de to russiske soldatene i Kamøyvær og ba om hjelp. Det var mange som ga dem mat, men det gikk ikke lang tid før tyskerne fikk fatt i dem og dette ble starten på en underlig prosess som mange fremdeles føler etterdønningene av. Tre av mennene fra Kamøyvær ble skutt fordi de hadde gitt mat til russerne, og russerne selv ble fremstilt som sovjetiske menneskeetere i Stortinget.

Viktig historie

Det er et imponerende stykke arbeid Gunnar Myklebust har gjort her. Historiene om det som skjedde på Opnan er myteomspunnet og det er mange historier om hva som egentlig skjedde, men ingen vet hva fasiten er. I en slik historie blir det nødvendigvis mye usikkerhet, og det legger ikke forfatteren skjul på. Historien er fortalt kronologisk, og gir en grundig introduksjon til Søderholmslekten og noen interessante beskrivelser om hvordan de små lokalsamfunnene på finnmarkskysten fungerte på 1800-tallet og frem til andre verdenskrig. Det er også lagt stor vekt på å beskrive etterdønningene etter tragedien på Opnan, hva som skjedde med den ene sønnen som ikke ble skutt, og resten av familien. Vi får følge kampen mot myndighetene og se på nært hold hvordan det føles å være hensatt i kongerikets bakgård slik en gammel Kamøyværing uttalte at han ofte følte seg.

Terningkast 5



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Ingvild H. Rishøi : Stargate – en julefortelling : Gyldendal : 144 sider

Publisert i Altaposten 29. november 2021 Pikene med nålestikkene        Det er 10 år gamle Ronja som har fortellerstemmen i denne uforglemmelige julefortellingen.  Ronja  bor sammen med den 16 år  gamle storesøsteren   Melis sa og  den alkoholiserte  faren.  Til tross for at det er mye kjærlighet innad i familien bruker faren det meste av sin oppmerksomhet, sine penger og sin tid på  puben Stargate på Grønland.    Jentene spiser  H avrefras  med melk til de fleste måltidene, og det e r  Melissa som ringer til  farens kreditorer og lyver for å dekke over for ham. Ronja er full av håp om at faren en dag skal få seg en jobb, betale regninger, være sammen med dem, lage mat, og være en de kan stole på . Ronja drømmer om hytteturer der faren låser døra om kvelden og sier «i kveld skal ingen ut». Storesøster  Melissa har gitt opp håpet.      Jentene er livredde for barnevernet, både fordi de kjenner barn som er blitt henta på skolen og som de aldri har sett igjen, men også fordi de bodde på

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.