Gå til hovedinnhold

Venus - Norske kvinner sett nedenfra av Frida Kahlisto og Eva Mohn

Intimkirurgi – unødvendig og ødeleggende

De siste årene har det stadig dukket opp nye kirurgiske trender som særlig kvinner kaster seg over. Kroppen du er født med er ikke god nok, og dermed skal det fylles på i lepper, i pupper og i rumper, og det skal suges vekk fra mage, hals, armer og lår. Rumpehull skal blekes, og nå tror mange unge jenter at det er noe feil med underlivet - de tror at de ser feil ut. Men det finnes ikke noe fasit på hvordan et underliv skal se ut, og hvis fasiten til disse jentene er retusjerte og opererte pornoskuespillere så er det veldig trist.

For dere som så første episode av Innafor med Emma Clarie Gabrielsen er temaet kjent, men for dere som ikke har sett episoden så ligger den ute på NRK sine nettsider. 
Episoden handler om intimkirurgi, og Emma har sett at mange veldig unge norske jenter ønsker å operere de indre kjønnsleppene sine. Hun bestiller time hos en intimkirurg for å få en vurdering om hun selv burde ta en slik operasjon, en tanke som da hun begynte å jobbe med denne problematikken virket helt usannsynlig for henne. For som hun selv sier:

”Jeg har aldri tenkt på hvordan jeg ser ut der nede før. Og alle de jentene jeg har ligget med, jeg har aldri tenkt på hvordan de ser ut. Det er ikke sånn, - å hun har lange kjønnslepper. Jeg kan ikke fatte at det er noe folk tenker på.”

Emma møter en kvinne som har tatt operasjonen, og som angrer, og som ønsket at hun heller hadde jobbet mer med selvbildet. Det som likevel gjorde størst inntrykk på meg var utsagnene til Halftan Vier Simensen, kirurgen som fikk seg til å si følgende til knalltøffe Emma Clarie Gabrielsen mens hun lå foran ham med beina plantet i bøyler:

Du er jo ikke spesielt stor. Du er sånn…..liten. Du hører til nedre tredjedel av det som er i normalitetsområdet. Jeg tror i liten grad at når du står rett opp og ned, - at du får kjønnslepper som ramler utenfor. At de syns. Hvis du hadde vært ekstremt følsomt for det kunne du tatt bort akkurat midt på i en centimeters lengde. Du har en liten del som er litt lengre enn resten. Det er to små tapper som er litt lengre enn resten og hvis du misliker det, så er det ikke noe big deal å ta bort. Det går an.

Det var så fælt å høre på, han tilbød henne operasjon der og da. Hvis hun ville kunne hun bli operert, og være ferdig på under en time. Og Emma ble selv helt satt ut, og plutselig begynte hun å lure på om hun trengte en operasjon. Heldigvis tok hun til fornuft og dro på konsultasjon til sexolog som kunne roe henne kraftig ned og det var direkte deilig å se programlederen forlate sexologens kontor med selvtilliten tilbake på plass. 

Kjære alle unge jenter som tror at dere er feil eller ser feil ut. Før dere ødelegger dere selv med å operere i et av de mest sensitive områdene på kroppen kan dere se på bildene i den fantastiske boka som heter Venus – Norske kvinner sett nedenfra. Det var den boka Emma så i hos sexologen og da vil du forhåpentligvis skjønne at det å bruke så alt for mye tid på å tenke på hvordan kjønnsleppene dine ser ut er unødvendig. Men se i boka der 49 helt vanlige norske kvinner er fotografert slik at underlivet er blottet. Det finnes ingen fasit.


Boka er gitt ut på Gyldendal i 2005 og finnes på mange bibliotek og på Ark.no. Jeg sjekket de andre store nettbokhandlene, men det var bare Ark som hadde boka inne. Ikke engang i Gyldendals egen kataloger var boka å finne, noe som er virkelig uheldig, for vi trenger bøker som gir et riktigere bilde av kvinners underliv, ikke bare retusjerte og opererte pornoskuespillere.


Kommentarer

  1. Bleking av rumpehull? Jeg er glad jeg er av den gamle sorten som har slått seg til ro med tingenes tilstand (sånn kroppsmessig)

    SvarSlett
  2. Amen! Skulle jeg si. Men så ble jeg så satt ut av layouten. Trenger noen dager på å venne meg til. Fint altså. Men du vet, jeg og forandringer..

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...