Publisert i Altaposten 15. desember
Olaug Nilssen : Tung
tids tale : Samlaget : 155 sider
Kampen for
tilværelsen
Olaug Nilssen fikk
Brageprisen for Årets roman med Tung tids tale. Tittelen på romanen har hun
lånt fra Haldis Moren Vesaas kjente dikt, utgitt i 1945, og innholdet i Vesaas
dikt speiler også innholdet i boka.
Nilssens ni år gamle
sønn Daniel er autist, og i denne romanen beskriver hun en tøff hverdag der
Daniel ikke får den hjelpen han og familien trenger.
Boka er skrevet
direkte til Daniel. Fortelleren er sliten, hun beskriver nattevåk og utagering,
langvarige sykemeldinger, slitasje på flere plan og et offentlig system som
ikke vil se mennesket, men diagnosen. I tilbakeblikk blir leseren kjent med et
barn som ofte lå foran de andre barna på samme alder, men som plutselig ramlet
ut av samtaler, og som begynte å trekke seg tilbake og inn i sitt eget skall.
Foreldrene er fortvilte, og i møte med hjelpeapparatet blir de sjelden
forstått, det skjønner de på blikkene som veksles over hodet på dem. Mor er så
tom at hun ikke tror at hun klarer å kjempe videre for sønnen sin, hun tror ikke
hun klarer å fortelle noen om hvordan hun har det, men når hun treffer noen og
prater med dem skjer det likevel noe:
«Men så orkar eg
likevel, ikke berre orkar, eg må, eg lar det velte ut som ei høg, hakkete
sirene, UTAGERING SJØLVSKADING AVFØRING alltig upassande bresteferdig, alltig
uartikulert TIMEVIS MED LYDAR NATT SOM DAG. Venene mine rømmer unna, ALT I MUNNEN,
GIFT, SIGARETTSNEIPAR, STEIN dei skvett redde inn i lukka ansikt ALLE TING BLIR
ØYDELAGDE og kjem ikkje ut. s. 26
I
korte avsnitt og kapitler kommer vi under huden på en mamma som forteller om en
vanskelig hverdag. Hun er ofte fortvilt, og hun elsker sønnen sin. Hun vil at
han skal ha det godt, og vet at det som er bra for ham, nødvendigvis ikke
trenger å være bra for andre. Hun må sette seg selv til side, og glede seg over
de øyeblikkene der de har kontakt, der blikkene møtes.
Det
er kraftig kost Olaug Nilssen gir oss og dette er en modig bok. Hun skriver fra
eget liv, men hun utleverer ikke familien. Mye god kunst er skapt i følelsen av
avmakt, og dette er et godt eksempel på det.
Terningkast
6
Maja Lunde : Blå :
367 sider : Aschehoug
Det livsviktige
vannet
Maja Lunde har hatt en
eventyrlig suksess med Bienes historie, den første boka i en planlagt serie på
fire bøker, kalt Klimakvartetten. Etter å ha lest Blå, den andre boka ser jeg
at hun har komponert de to første bøkene likt. I Blå er det to parallelle
historier som utspiller seg på to tidsplan, 2017 og 2041, mens det i Bienes
historie var tre parallelle historier over en litt lengre tidsperiode.
I 2017 er det Signe
som har fortellerstemmen. Hun er snart 70 år, har vært journalist og miljøforkjemper
hele sitt voksne liv. Signe bor på Blå, en seilbåt hun fikk i gave på 18
årsdagen, og når vi møter henne første gang er hun på raid i hjembygda for å
ødelegge en last med isbiter fra isbreen som ligger rett ved der hun vokste
opp. Signe er rasende på kapitaliser som tenker kortsiktig og selger vekk
dyrebar norsk natur, og hun tar med seg noen av isblokkene om bord i seilbåten
og setter kurs mot Spania der ungdomskjæresten og lederen for fabrikken bor.
Hun vil konfrontere ham for sviket mot henne og den norske naturen.
I 2041 er det 30 år
gamle David som har fortellerstemmen. Vi møter han første gang mens han og den åtte år gamle
datteren Lou står i kø for å slippe inn i en flyktningeleir i Spania. Han leter
fortvilt etter kona og den ett år gamle sønnen, men finner dem ikke når de
kommer inn i leiren. Stemningen er dyster, og for hver dag som går blir det
verre. Sør-Europa har vært rammet av tørke, og landene i nord har stengt
grensene. Europa er delt i to og David er fanget i en leir der mat -og
vannrasjonene blir mindre for hver dag, og der aggresjonen og depresjonen øker.
Signe og Davids
historier flettes sammen helt på slutten, og noen av valgene Signe tok i 2017
påvirker David og datteren i 2041. Maja Lunde er flink til å skape troverdige
karakterer og både Signe, David og lille Lou blir veldig tydelige. Signe var f.
eks med og demonstrerte mot utbygging av Alta-Kautokeino vassdraget, og skadene
etter vinkelsliperen som skar demonstrantene løs har laget en permanent skade i
det høyre øret hennes. David savner kona og den lille sønnen, og samtidig må
han være sterk og ha fremtidstro for Lou. Han gråter under T-skjorta, og får
aggresjonen ut i møte med andre unge menn, og kjenner skam for eget begjær når
fristelser dukker opp.
Blå er en lettlest
roman, men ikke helt lett fordøyelig likevel. Forfatteren skildrer en fremtid
med et splittet Europa der millioner av europeere tørster eller sulter i hjel,
og der vannlandene i nord ikke tør å slippe mennesker i nød inn. Et slikt
scenario framstår som et mareritt for de fleste. Jeg syns det er flott at Lunde
skriver om klima og utfordringene knyttet til dette, og ser med glede frem til
de to neste bøkene i kvartetten.
Terningkast 5
Herbjørg Wassmo : Den
som ser : Gyldendal : 473 sider
Åh Karna!
Tjue år etter at den
tredje boka om Dina og hennes familie kom ut i 1997 er oppfølgeren på plass og
selv om jeg hadde lest bøkene før måtte friske opp hukommelsen med å lese Dina,
Lykkens sønn og Karnas arv på nytt.
Den som ser starter
nøyaktig der Karnas arv slutter – i kirka der Karna i Dinas begravelse
forteller hele verden at Dina har drept to menn. Etter denne kraftanstrengelsen
blir Karna så psykisk syk at Anna tar henne med til København for å skaffe henne
hjelp. Benjamin har sin egen karriere som lege og ordfører på Strandstedet, men skjønner snart hvor det er mest bruk
for ham.
Herbjørg Wassmo er en
fabelaktig historieforteller og hun har med bøkene om Dina og hennes slekt
skrevet liv i en hel familie. Etter fire bøker er det som om jeg kjenner en
rekke mennesker som strevde og slet i Nordland og Danmark på slutten av 1800-
tallet og slik denne romanen slutter er det et håp om at den femte boka kommer
snart.
Som tittelen viser
handler boka om å se. Se hverandre, og se verden, både gjennom et direkte
blikk, men også gjennom kamera. Og hva skjer når man bor sammen i år etter år,
men ikke blir sett? Når man ser andre, men ikke de man har lovet å se?
Forlaget kaller boka
frittstående, og ja, du kan jo lese den uten å ha lest de tre første bøkene om
Dina, Karna og Benjamin, men det vil være som å spise en sjokoladekake uten
sjokolade. Noe vesentlig vil mangle, og det er jo i de tre første bøkene
leserne blir kjent med familien og samfunnet vi følger videre i Den som ser.
Terningkast 5
Lotta Elstad : Jeg
nekter å tenke : Flamme forlag : 238 sider
Valgenes kvaler
Lotta Elstads tredje
roman er en samtidsroman som skrives fra Oslo sentrum, avdeling Grünerløkka.
Leserne møter trettitre år gamle Hedda i en kaotisk livssituasjon. Hun er nylig
blitt alene etter å ha vært i et langvarig forhold. Fortvilet bestemte hun seg
for å reise på en impulsiv tur til Hellas. Dessverre for Hedda ble det
nødlanding i Sarajevo, og piloten hadde vært stasjonert på denne flyplassen
under krigen på Balkan og ville tydeligvis minnes gamle dager. For vår
hovedperson føltes det som en flystyrt. Hun gikk av flyet og nektet å bli med
videre. Nå ville hun hjem igjen, men denne gang via landjorda, og slikt tar jo
litt tid. I Berlin har hun en one-night-stand med en hyggelig og passe kjekk
mann. Etter å ha kommet hjem til Oslo, der hun er arbeidsledig og bor i et
ombygd kott i et loft (som langt fra er godkjent av Oslo kommune) oppdager hun
at hun er gravid. Ingen problem tenker hun, og bestiller time hos legen for å
ta abort. Men det er kommet nye regler. Man er nødt til å bruke minst 3
virkedager for å tenke gjennom om man virkelig vil ta abort, og helligdager og
helger gjelder ikke som dager, og det ender med at en rasende Hedda får time
hos fastlegen sin fem dager etter første besøk. Og nå nekter Hedda å tenke. Hun
er så sint på det jævla systemet som nekter henne å gjøre det hun vil med sin
egen kropp, og plutselig piper det på telefonen og mannen hun traff i Berlin er
i Oslo og kunne godt tenkt seg å møte henne igjen.
Elstad ble nominert
til Ungdommens kritikerpris for denne boka i år, og jeg tror dette er en bok
både ungdommer og voksne lesere vil like godt. Det er en kjapphet her kombinert
med en ganske alvorlig tekst som gjør at boka både utfordrer og fornøyer.
Therese Bohman : Den
andre kvinnen : Cappelen Damm : 173 sider
Uforutsigbart om
utroskap
Den andre kvinnen er
Bohmans andre roman, og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og
Sveriges Radios romanpris.
Hovedpersonen er en
navnløs ung kvinne som jobber i kjøkkenavdelingen på et stort sykehus. Hun
drømmer om å bli forfatter, og føler at jobben hun nå gjør langt fra definerer
hvem hun er. En kveld hun er ute på byen blir hun kjent med Alex, en spennende
ny venninne som er mye tøffere og verdensvant enn hennes tidligere venner. Alex
og hun får snart et tett og nært forhold.
Hovedpersonen blir
forelsket i en av overlegene på sykehuset, en gift mann som er mye eldre enn
henne, og de etablerer et forhold. Hun vil ikke ha noe av at tidligere venner
kritiserer henne for hennes valg av partner, og kutter all kontakt med de som
har kritiske røster. Det er til Alex hun går når hun er usikker på valgene hun
må ta. Alt forandres den dager hun oppdager at hennes elsker og Alex sitter i
en fortrolig samtale på en kafé.
I denne romanen
begynner historien svært vanlig. Søt ung jente møter rik, gift middelaldrende
mann – de blir forelsket, og så blir det en del komplikasjoner. Men her blir
komplikasjonene uvanlige, og det er ganske spennende, litt skummelt og helt
uforutsigbart. Dette er chic lit med en fornøyelig vri.
Terningkast 5
Ungdomsbøker
Liv Gulbrandsen :
Papirfly : Aschehoug : 124 sider
Over de fleste
støvleskaft
14 år gamle June har
nylig mistet faren sin, og hun skriver brev til kjente og ukjente for å
fortelle hva hun tenker, og etter hvert for å forklare veldig mange rare
hendelser. Det første brevet er
til Isabella Storbakken, farens elskerinne. Eller, det var i hvert fall det
Isabella Storbakken presenterte seg som i farens begravelse da hun presset seg
frem og fremførte en stormfull tale om lidenskapens hun og avdøde hadde delt.
Ingen av de andre i kirka kjente til henne og dette forholdet hun hevdet hun
hadde hatt med Junes far, men opplevelsen var opprivende nok til at Junes mor
stormet ut av kirka. Det neste brevet er til moren. Hun starter med å forklare
at naboen, Harald Nilsen, ikke er pedofil. Deretter kommer en lang og ganske
humoristisk historie som blant annet inneholder en drøss med marsvin og hvordan
man skal bli kvitt avfallet etter dem. Slik fortsetter det i brev etter brev.
June skriver til lederen for Tveitasenteret, til psykologen sin, til de ansatte
på Manglerud politikammer og enda noen personer til. De fleste får flere brev
der June forteller om absurde og noen gang litt for teite hendelser (bestemor
på hest inne på Tveitasenteret!). Humoren er til stede hele tiden, men i bunnen
ligger vissheten om at det meste June tenker på og foretar seg er en konsekvens
av en sorgprosess.
Dette er Gulbrandsens
debut som forfatter. Hun jobber som leder for organisasjonene Leser søker bok
og er kanskje mest kjent for sine humoristiske show der hun tolker kjente verk,
slik som Fifty Shades of Grey på 50 minutter. Denne boka har en ganske voksen
humor, og passer best for litt voksen ungdom.
Terningkast 5
Frida Nilsson :
Ishavspirater : Aschehoug: 394
sider
Tøffeste Siri
Ti år gamle Siri bor
på en liten øy sammen med lillesøsteren Miki og pappaen som de bare kaller for
Lille Pinne. Navnet har han fått fordi han alltid har sagt at han kom til å
knekke som en pinne hvis Miki eller Siri ble borte for ham.
En dag jentene er på
en av naboøyene for å plukke bær blir Miki kidnappet av det slemmeste og
ondeste mennesket i hele verden, piratkapteinen Hvithode. Han eier verdens største
diamantgruve og han seiler rundt på alle verdens hav for å fange barn som må
jobbe i gruven hans. Jo mindre og tynnere barna er, jo bedre er det. Det er
ingen som kommer levende ut fra diamantgruvene til Hvithode. De fleste barna
knekker ryggen fordi de må bære så tungt, eller så dør de av andre årsaker. Miki
passet perfekt, liten, tynn og redd som hun er.
Siri ser at
lillesøsteren blir tatt til fange, og hun skynder seg å ro hjem for å hente
hjelp. Men når hun kommer hjem og forteller at lillesøsteren er fanget av Hvithode
er det ingen som vil hjelpe henne. Alle mener at hun allerede er å regne som en
død – det er bare å glemme henne. Men Siri har ingen planer om å glemme noe som
helst, og allerede den første natta etter at Miki er fanget rømmer hun etter
Hvithode og tar opp jakten på verdens slemmeste pirat.
Hun utsettes for
mange farer, hun blir kjent med mennesker som hjelper henne, men de fleste vil
henne ikke noe godt. Til slutt nærmer hun seg piratkapteinenes hovedkvarter og
hun er klar for å redde den lille redde søsteren sin. Hvis hun fremdeles lever.
Dystert, skummelt og
skikkelig spennende er denne barneboka som er beregnet på barn fra 10 år og
oppover. Siri minner litt om Pippi Langstrømpe, hun har ikke den fysiske
styrken, men hun har evnen til å tro at det meste løser seg. Språket i boka er
godt tilpasset aldersgruppen den er beregnet for. Det er action fra første til
siste side og for de yngste leserne hjelper det også på at skriften er ganske
stor og at boka er illustrert med blyanttegninger.
Terningkast 6
Siri Pettersen: Bobla
: Gyldendal : 283 sider
Klaustrofobisk og
skummelt!
Siri Pettersen er
mest kjent for trilogien om Ravneringene, og det finnes vel knapt noen lesende
mennesker i min omgangskrets som ikke har hørt om Odinsbarn, den første boka i
trilogien. Nå er Pettersen ute med en bok der hovedmålgruppa er litt yngre
lesere.
Tolv år gamle Kine
bor i Møllby og går i 6 B på Klausen skole. Hun syns skolen er noe dritt, og
hun hater det meste. Sarkasme og ironi er Kines nære følgesvenner, og hun
fremstår som en usedvanlig trassig og mørk tolv år gammel jente. Hun syns fryktelig
synd i seg selv. Hun må ha lettmelk i frokostblandingen, gå på en drittskole
med onde lærere og teite gutter, delta på svømmeundervisning som nærmer seg
tortur, og synge i et teit julekor. I tillegg har hun fått kallenavnet Bobla.
Hun er helt sikker på at det er skolens tøffeste gutt, Jarle som har gitt henne
dette navnet, og hun hater både kallenavnet og Jarle intenst.
Etter en grusom dag
på skolen der Kine har dyttet den onde svømmelæreren i bassenget drar hun til
et av favorittstedene sine, kirkegården. Der finner hun en liten glasskule som
hun tar med seg hjem. Glasskulen vokser og vokser til den til slutt blir så stor
at Kine kan flytte inn i den. Hun oppdager at hun er usårlig når hun er inne i
bobla – og verken de teite foreldrene eller de dumme lærerne kan gjøre henne
noe. Bobla gir henne alt hun ønsker, og hun fråtser i godter og nye
elektroniske duppedingser som hun kaster fra seg etter hvert som de blir tomme
for strøm. Foreldrene til Kine er fortvilt, de vil ha jenta si tilbake, men
bobla kan styres ved hjelp av tankekraften til Kine, og hun flyr rundt omkring
– både til lands, til vanns og i verdensrommet.
Men så kommer
problemet – Det blir stadig vanskeligere for Kine å bevege seg inn og ut av
bobla, og en dag må hun ta den vanskelige avgjørelsen. Skal hun bli i bobla
eller skal hun tilbake til verden?
Bobla tar opp
spørsmål som er viktige ikke bare for ungdom, men for mange mennesker i dagens
samfunn. Hvordan kan vi tro at det bruk og kast samfunnet vi har er
bærekraftig? Setter vi nok pris på venner og familie? Er man sterkest alene?
Terningkast 5
Kommentarer
Legg inn en kommentar