Gå til hovedinnhold

Engelske lydbøker


De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 

John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse  
Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt lest av David Chandler, og anbefales til alle andre som liker John Hart, eller andre forfattere i samme sjanger. For de uinnvidde; intens spenning og krim, uten de altfor blodige detaljene. 

David Walliams er en litterær superstjerne som de som jobber på bibliotek og i bokhandel kjenner til, men kanskje ikke så mange flere - i hvert fall ikke voksne. Jeg har hørt flere av hans barne- og ungdomsbøker i jakten på den perfekte boka til mine elever i engelsk. Har to fulle 9. klasser i engelsk (60 elever) , og fordi jeg tror at litteratur er nøkkelen til det aller meste  (om ikke alt, så i det minste engelsk språk) så ville jeg at mine elever skulle høre en engasjerende og god engelsk lydbok. Jeg lyttet meg frem til Bad Dad av før nevnte Walliams  og så presenterte jeg lydbokopplegget mitt for klassene. Vi hørte ikke hele boka - noen likte den godt og noen syns den var kjedelig. Skolebiblioteket bestilte inn den engelske utgaven av boka til de som eventuelt hadde lyst til å lese den ferdig på egen hånd. Det er David Walliams selv som leser og det fungerer veldig bra. Det er ikke noe for de som ønsker roooolige meditative bøker. Her er det mye rooooaaaam og brøøling og raaaare lyder i god blanding. Men også en fin historie om en gutt som er veldig glad i pappaen sin, og en pappa som er veldig glad i sønnen sin. 

Lilac Girls av Martha Hall Kelly (17 timer og 30 minutt) var en bok jeg begynte på uten å vite hva slags bok det var. På norsk heter den Syrinpikene - og omslaget gjorde at jeg trodde dette var en tradisjonell dameroman full av klisjeèr. Men jaggu tok jeg feil. Det meste av handlingen er lagt til Ravensbrück under andre verdenskrig, og vi følger tre kvinner og deres skjebner. Dette er langt unna å være en løkkeskriftroman, selv om innpakningen gjerne vil ha leserne til å tro det. Synd, egentlig, med det omslaget mener jeg,  for både kvinner og menn burde ha lest eller hørt denne boka, men det er ikke mange menn som velger en bok med slike omslag. Men jeg hørte den altsåpå engelsk, godt lest inn med tre ulike kvinnestemmer. Anbefales! 



Kommentarer

  1. Takk! Jeg var akkurat ferdig med ei lydbok, så nå laster John Hart as we speak :-) Ikke lest noe av ham tidligere, så er spent på denne. Den lille teaseren avdekket en innleser med god stemme, så her jeg sitter med kne i strekk denne uka så skal du se den blir påbegynt nokså raskt. Skal bare fortære Døde mann går på ski av Knut Nærum på øret først.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, og jeg som var så sikker på at jeg hadde svart deg, men det kan hende jeg svarte på facebook eller wordfeud :) Håper du likte John Hart!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...