Gå til hovedinnhold

Klosteret av Zakhar Prilepin – utgitt på Cappelen Damm 2018 – 752 sider


Marit Bjerkeng har oversatt denne ganske så kompliserte boka fra russisk, og hun har gjort en formidabel jobb – selvfølgelig! Jeg leste boka i påska, og nå noen måneder senere er det jo alt for sent å skulle anmelde boka, så det skal jeg ikke forsøke å gjøre, men jeg kan skrive litt om leseopplevelsen – før – under og etter.

Men først, min favorittfortelling fra boka – direkte sitert fra side 8 og 9 :

«Selve tuluppen var som et eldgammelt sagn – vi trodde fullt og fast på det: Den var blitt båret av syv generasjoner, som enda ikke hadde klart å slite den ut – hele slekten vår hadde varmet seg og fått varmen i seg igjen i ullen; med tuluppen dekket de også over nyfødte kalver og grisunger som kom til verden vinterstid. De ble båret over i huset, så de ikke skulle fryse ihjel i uthuset. Inne i de enorme ermene var det fullt mulig for en stillferdig husmusfamilie å bli boende i årevis, og om man grov og lette lenge nok i tuluppens avkroker og smug, gikk det an å finne makhorkatobakk som oldefaren til oldefar ikke hadde fått røkt et hundreår tidligere, et bånd fra brudedrakten til min bestemors beste- mor, eller en halvspist sukkerbit som min far i sin sultne etterkrigsbarn- dom hadde mistet og lett etter i tre dager, men aldri funnet igjen.
Men jeg fant den og spiste den med tobakksrusk fra makhorkaen på.
Da oldefar døde, ble tuluppen kastet. Det hjalp ikke hva jeg enn fant på for å si imot, den var blitt et avfeldig og stinkende gammelt filleplagg. «

Slik hadde jeg det før jeg leste boka:

Helt tilfeldig oppdaget jeg tittelen i Cappelens katalog, og jeg tok heltenning. Ny bok fra Solovki, med handling fra de første straffekoloniene i det som vi kjenner som GULAG. Klart jeg måtte lese den. Men den var ikke kommet ut enda, så jeg gikk til uvanlige skritt for å få tak i boka før resten av verden. Planen var å anmelde dette praktverket (som jeg var ganske sikker på at dette var, boka har jo vunnet Den Store Boka prisen i Russland – tross alt). Og – jeg har vært på klosteret på Solovki og følte at boka var skrevet i et område der jeg var skikkelig lokalkjent. (Bildene fra Solovki er det jeg som har knipset).



Hva skjedde underveis:

Det var så mye! Jeg begynte veldig optimistisk med å notere ned gode setninger, og fine passasjer. Det var det mange av. Og så ble det så mye av alt. Navn, episoder, tanker, samtaler og konflikter. Det var grusomme skjebner, fryktelige svik, heftige diskusjoner og voldsomme svingninger i kjærlighetsforhold. Jeg måtte ha pause, klarte ikke å lese boka sammenhengende i løpet av en eller to dager, noe jeg vanligvis gjør når jeg leser en bok. Men denne gangen gikk ikke det. Sjlabukovskij, Passet, Boris Lukjanovitsj, Moisej Solomonovitsj, Krapin, Artjom Gorjainov, Ejkhmanis, Galina,  Burtsev,  Mezernitskij,  Afanasijev, Petrovitsj, Sorokin og ganske mange flere – det ble mye lidelse.

To utdrag:

«Da de bortimot klokken elleve om kvelden kom til spisesalen sin, der luften stinket av skitt og menneskemylder, kjentes det som å komme hjem til noe etterlengtet og kjært. Der hadde han frakken sin. Artjom spiste den kalde grøten uten å kaste så mye som et blikk ned i skålen, drakk et halvt krus varmt vann, la det våte undertøyet under seg, krøp inn i frakken sin og forsvant. Kanskje han rett og slett døde.»

«Jeg har slipt knoklene mine på køyene her, er blitt så skrøpelig og inntørket.»



Etter:
Jeg konkluderte ganske kjapt med at jeg ikke ville anmelde den, jeg brukte for lang tid på lesingen, og å anmelde den krevde en tilnærming til materialet som jeg ikke tok meg tid til. Men nå – snart tre måneder etter at jeg leste ferdig, og sett i historiens lys (som består av tre måneder og 20 lydbøker, og 10 andre leste bøker), er det denne boka jeg husker. Så til deg som er usikker på om du skal begynne på denne; les gjerne, men ikke forvent en enkel tur gjennom Sovjetunionens mørke fortid.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…