Gå til hovedinnhold

Klosteret av Zakhar Prilepin – utgitt på Cappelen Damm 2018 – 752 sider


Marit Bjerkeng har oversatt denne ganske så kompliserte boka fra russisk, og hun har gjort en formidabel jobb – selvfølgelig! Jeg leste boka i påska, og nå noen måneder senere er det jo alt for sent å skulle anmelde boka, så det skal jeg ikke forsøke å gjøre, men jeg kan skrive litt om leseopplevelsen – før – under og etter.

Men først, min favorittfortelling fra boka – direkte sitert fra side 8 og 9 :

«Selve tuluppen var som et eldgammelt sagn – vi trodde fullt og fast på det: Den var blitt båret av syv generasjoner, som enda ikke hadde klart å slite den ut – hele slekten vår hadde varmet seg og fått varmen i seg igjen i ullen; med tuluppen dekket de også over nyfødte kalver og grisunger som kom til verden vinterstid. De ble båret over i huset, så de ikke skulle fryse ihjel i uthuset. Inne i de enorme ermene var det fullt mulig for en stillferdig husmusfamilie å bli boende i årevis, og om man grov og lette lenge nok i tuluppens avkroker og smug, gikk det an å finne makhorkatobakk som oldefaren til oldefar ikke hadde fått røkt et hundreår tidligere, et bånd fra brudedrakten til min bestemors beste- mor, eller en halvspist sukkerbit som min far i sin sultne etterkrigsbarn- dom hadde mistet og lett etter i tre dager, men aldri funnet igjen.
Men jeg fant den og spiste den med tobakksrusk fra makhorkaen på.
Da oldefar døde, ble tuluppen kastet. Det hjalp ikke hva jeg enn fant på for å si imot, den var blitt et avfeldig og stinkende gammelt filleplagg. «

Slik hadde jeg det før jeg leste boka:

Helt tilfeldig oppdaget jeg tittelen i Cappelens katalog, og jeg tok heltenning. Ny bok fra Solovki, med handling fra de første straffekoloniene i det som vi kjenner som GULAG. Klart jeg måtte lese den. Men den var ikke kommet ut enda, så jeg gikk til uvanlige skritt for å få tak i boka før resten av verden. Planen var å anmelde dette praktverket (som jeg var ganske sikker på at dette var, boka har jo vunnet Den Store Boka prisen i Russland – tross alt). Og – jeg har vært på klosteret på Solovki og følte at boka var skrevet i et område der jeg var skikkelig lokalkjent. (Bildene fra Solovki er det jeg som har knipset).



Hva skjedde underveis:

Det var så mye! Jeg begynte veldig optimistisk med å notere ned gode setninger, og fine passasjer. Det var det mange av. Og så ble det så mye av alt. Navn, episoder, tanker, samtaler og konflikter. Det var grusomme skjebner, fryktelige svik, heftige diskusjoner og voldsomme svingninger i kjærlighetsforhold. Jeg måtte ha pause, klarte ikke å lese boka sammenhengende i løpet av en eller to dager, noe jeg vanligvis gjør når jeg leser en bok. Men denne gangen gikk ikke det. Sjlabukovskij, Passet, Boris Lukjanovitsj, Moisej Solomonovitsj, Krapin, Artjom Gorjainov, Ejkhmanis, Galina,  Burtsev,  Mezernitskij,  Afanasijev, Petrovitsj, Sorokin og ganske mange flere – det ble mye lidelse.

To utdrag:

«Da de bortimot klokken elleve om kvelden kom til spisesalen sin, der luften stinket av skitt og menneskemylder, kjentes det som å komme hjem til noe etterlengtet og kjært. Der hadde han frakken sin. Artjom spiste den kalde grøten uten å kaste så mye som et blikk ned i skålen, drakk et halvt krus varmt vann, la det våte undertøyet under seg, krøp inn i frakken sin og forsvant. Kanskje han rett og slett døde.»

«Jeg har slipt knoklene mine på køyene her, er blitt så skrøpelig og inntørket.»



Etter:
Jeg konkluderte ganske kjapt med at jeg ikke ville anmelde den, jeg brukte for lang tid på lesingen, og å anmelde den krevde en tilnærming til materialet som jeg ikke tok meg tid til. Men nå – snart tre måneder etter at jeg leste ferdig, og sett i historiens lys (som består av tre måneder og 20 lydbøker, og 10 andre leste bøker), er det denne boka jeg husker. Så til deg som er usikker på om du skal begynne på denne; les gjerne, men ikke forvent en enkel tur gjennom Sovjetunionens mørke fortid.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam