Gå til hovedinnhold

Det som sies høyt : May Sissel Vadla: Publica : 130 sider



Vakkert og spennende i symboltung debut 

En bekjent gjorde meg oppmerksom på denne debutboka som ble utgitt tidligere i år. Jeg er takknemlig for tipset, men for meg som har Tillerfobi, er det spesielt et problematisk trekk med boka, men det tar jeg helt til sist. 

Hovedpersonen i denne kortromanen er en mann i førtiårene. Han bor alene i et stort hus i skogen og jobber som flygeleder. Nettverket er lite og består stort sett av vennen Tom som han helt sporadisk treffer. Men så er det hun, den navnløse vakre kvinnen som er gift og som har barn. De ble kjent for to år siden, og har holdt forholdet varmt. Hun er den som tar kontakt, og hun bruker han for å finne balansen, for å få en ro i seg, en trygghet. Det virker som relasjonen er helt uten berøring, her finnes ikke dampende kropper og frodig begjær – det er i blikkenes dybde kvaliteten på nærheten måles. 

Han har faste rutiner med jogging og blomsterkjøp og fremstår lukket og forknytt. Gradvis blir leseren invitert inn i huset, minnene, og erfaringene hans. Hvor stor plass tør han å gi henne, og hvem er han selv - egentlig? 

Godt komponert

Det at han er flygeleder, en jobb der ansvaret for hundrevis av menneskeliv hviler på skuldrene hans, er et smart grep som bidrar sterkt til nerven i romanen. Når det blir tydelig at hovedpersonen sliter psykisk blir jeg drevet fremover i historien, og hver gang han drar på jobb og er alene på nattevakt venter jeg på smellet. 

Blomster, både de på trær og avskårne er viktige ingredienser og brukes både symbolsk og som frempek, og jeg syns det fungerer godt selv om det selvfølgelig kan tolkes for mye inn i teksten også. Men kirsebærtreet som både starter og avslutter romanen er viktig og kanskje speiler treets egenskaper hovedpersonen. 

Så over til Tillerfobien

Det som er med Carl Frode Tillers bøker,  og som gjør at jeg ikke klarer å lese bøkene hans, (og jeg har prøvd mange ganger) er det helt (for meg) uforsvarlige og irriterende overforbruket av personlige pronomen. Det er;  «hun så, han så, han pekte, så pekte hun, og hennes og hans, og hans og hennes». Den første siden i denne romanen er veldig lik Tiller når det gjelder overforbruk av han og henne og hun og han – gjerne i samme setning. Hun vil vite om han, og han sa ja, for hun kunne komme, og hans og hennes – og jeg fikk tendenser til pusteproblemer, svimmelhet og nervøse rykninger i det høyre øyet. Slik er nå engang livet for de av oss som har fobi. Men så tenkte jeg at jeg måtte jobbe meg gjennom den første siden og noen timer senere var jeg veldig fornøyd med å ha gjennomført. Tillerfobien er fremdeles sterkt tilstede, det får bare være – men jeg ser at det selvfølgelig er fordeler med mye han og henne. Det blir en rytme i språket, selv om jeg ikke klarer å la være å prøve å endre setningene mens jeg leser.  
Ja, og så var den en ting til som jeg ikke likte – og det er en bagatell, men ok – jeg tar med et lite utdrag fra side 34:

«Han blir hudløs.
Musklene spenner seg som for å kompensere for sårbarheten. Han kremter raskt. «Det er ute, ikke inne. Kaldt og guffent. Litt sent på året egentlig. Sikker på at du vil være med?» Han leter desperat etter fotfeste. Tusen maur i hele kroppen sammen med den evinnelige elefanten over brystet. 
Han ser at hun blir hudløs.

De to hudløsene der blir feil – den første er fin, men den andre – nei, der skulle hudløsen blitt byttet ut med noe annet, som beskriver det samme, fordi to ganger hudløs så nært fører til at fokuset blir på to ganger hudløs og ikke på teksten selv.
Nå har jeg vært litt streng, men hovedinntrykket mitt er at dette er en fantastisk flott debut med en forfatter som fremstår med autoritet og troverdighet. Språket er fortettet, og det er mange gode metaforer og en undertekst som gir rom for mye tolkning. 

Kommentarer

  1. Ser akkurat hva du mener med de - hudløsene - . Kanskje det bare er en språkvaskefeil?
    Ellers tolker jeg dette som en tilleråpning, sanser du rytme her, er du et skritt nærmere tillervalsen. Det er jo trampetakten den handler om. Han, sa, hun sa, de sa
    = high five..

    (liker det med blomster og jogging, synes det høres ut som et fullverdig liv)

    SvarSlett
  2. Hudløsene kan ikke være språkvaskefeil? Tror det bare ikke er tenkt over? Eller så mener forfatter og forlag at det er greit. Eller kanskje det også er en slags tillerrytme? Vi gjentar? Ikke vet jeg, men er vil ikke blitt mer fan av Tiller selv om jeg likte denne utgivelsen. Blomster og jogging og hus i skogen er jo ganske mye deg også :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Alle mot 1 - et program som dyrker og viser frem menn

Lørdagsunderholdning 
Alle mot 1, storsatsningen til NRK samler et stort antall nordmenn foran skjermene, og i kveld, etter å ha sett på programmet flere lørdagskvelder begynte jeg å undres over den underlige kjønnsbalansen for de som utfører konkurransene. Etter å ha foretatt en opptelling syns jeg at resultatet er skremmende. Program 7 er sesongens lavmål med 0 kvinnelige utøvere. Lysten til å se hvordan kjønnsbalansen har vært i de tidligere sendte programmene ble så påtrengende at jeg bare måtte ta en kjapp gjennomgang.

Jeg har tatt vekk eksperimenter der det er mange utøvere, og der det er f.eks to utøvere,  men der begge kjønn er representert. 
Program 1; Knut Johan med kanonball, Thea i kickboxing, Fredric i drifting, Eirik i trommesolo, to franske menn som er paragliderpiloter: Resultat; 5 menn og 1 kvinne.
Program 2; Sigrid i spydkast, Stian i turning, Øystein bilkjører: 2 menn, 1 kvinne. 
Program 3; basespillspillerne Martinius og Ryan, Shuffleboard Ylva, tennisspiller Marle…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Intervju med Tharaniga Rajah og anmeldelse av debutromanen Det er lenge til skumring

Publisert i Altaposten 31.10. 2018


Debuterer med bok om krig mellom samer og nordmenn
Det var i midten av september jeg første gang så navnet Tharaniga Rajah. Hun var en norsk debutant som skulle delta på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger i en programpost som het Danmark i krig og Sameland i opprør. Jeg skjønte at jeg måtte få vite mer om denne forfatteren, og da passet det jo godt at jeg hadde planlagt en stavangertur akkurat den helga. 
Tharaniga Rajah er født i 1984 i Moi i Rogaland, og hun sier at hun har dobbel identitet, hun er en tamilsk rogalending. Hun debuterer i slutten av oktober med Det er lenge til skumring, en skjønnlitterær utgivelse som i følge forlaget er lagt til en alternativ norsk virkelighet. Norge har utsatt samene for utrenskning og den skandinaviske krigen er over. En mor og en datter flytter til Karasjok for å prøve å bli en del av fellesskapet i den nye samiske staten.Samer fra hele verden reiser til Finnmark for å skape seg et nytt liv der, men den nye…