Det som sies høyt : May Sissel Vadla: Publica : 130 sider

Vakkert og spennende i symboltung debut 

En bekjent gjorde meg oppmerksom på denne debutboka som ble utgitt tidligere i år. Jeg er takknemlig for tipset, men for meg som har Tillerfobi, er det spesielt et problematisk trekk med boka, men det tar jeg helt til sist. 

Hovedpersonen i denne kortromanen er en mann i førtiårene. Han bor alene i et stort hus i skogen og jobber som flygeleder. Nettverket er lite og består stort sett av vennen Tom som han helt sporadisk treffer. Men så er det hun, den navnløse vakre kvinnen som er gift og som har barn. De ble kjent for to år siden, og har holdt forholdet varmt. Hun er den som tar kontakt, og hun bruker han for å finne balansen, for å få en ro i seg, en trygghet. Det virker som relasjonen er helt uten berøring, her finnes ikke dampende kropper og frodig begjær – det er i blikkenes dybde kvaliteten på nærheten måles. 

Han har faste rutiner med jogging og blomsterkjøp og fremstår lukket og forknytt. Gradvis blir leseren invitert inn i huset, minnene, og erfaringene hans. Hvor stor plass tør han å gi henne, og hvem er han selv - egentlig? 

Godt komponert

Det at han er flygeleder, en jobb der ansvaret for hundrevis av menneskeliv hviler på skuldrene hans, er et smart grep som bidrar sterkt til nerven i romanen. Når det blir tydelig at hovedpersonen sliter psykisk blir jeg drevet fremover i historien, og hver gang han drar på jobb og er alene på nattevakt venter jeg på smellet. 

Blomster, både de på trær og avskårne er viktige ingredienser og brukes både symbolsk og som frempek, og jeg syns det fungerer godt selv om det selvfølgelig kan tolkes for mye inn i teksten også. Men kirsebærtreet som både starter og avslutter romanen er viktig og kanskje speiler treets egenskaper hovedpersonen. 

Så over til Tillerfobien

Det som er med Carl Frode Tillers bøker,  og som gjør at jeg ikke klarer å lese bøkene hans, (og jeg har prøvd mange ganger) er det helt (for meg) uforsvarlige og irriterende overforbruket av personlige pronomen. Det er;  «hun så, han så, han pekte, så pekte hun, og hennes og hans, og hans og hennes». Den første siden i denne romanen er veldig lik Tiller når det gjelder overforbruk av han og henne og hun og han – gjerne i samme setning. Hun vil vite om han, og han sa ja, for hun kunne komme, og hans og hennes – og jeg fikk tendenser til pusteproblemer, svimmelhet og nervøse rykninger i det høyre øyet. Slik er nå engang livet for de av oss som har fobi. Men så tenkte jeg at jeg måtte jobbe meg gjennom den første siden og noen timer senere var jeg veldig fornøyd med å ha gjennomført. Tillerfobien er fremdeles sterkt tilstede, det får bare være – men jeg ser at det selvfølgelig er fordeler med mye han og henne. Det blir en rytme i språket, selv om jeg ikke klarer å la være å prøve å endre setningene mens jeg leser.  

Ja, og så var den en ting til som jeg ikke likte – og det er en bagatell, men ok – jeg tar med et lite utdrag fra side 34:

«Han blir hudløs.

Musklene spenner seg som for å kompensere for sårbarheten. Han kremter raskt. «Det er ute, ikke inne. Kaldt og guffent. Litt sent på året egentlig. Sikker på at du vil være med?» Han leter desperat etter fotfeste. Tusen maur i hele kroppen sammen med den evinnelige elefanten over brystet. 

Han ser at hun blir hudløs.

De to hudløsene der blir feil – den første er fin, men den andre – nei, der skulle hudløsen blitt byttet ut med noe annet, som beskriver det samme, fordi to ganger hudløs så nært fører til at fokuset blir på to ganger hudløs og ikke på teksten selv.

Nå har jeg vært litt streng, men hovedinntrykket mitt er at dette er en fantastisk flott debut med en forfatter som fremstår med autoritet og troverdighet. Språket er fortettet, og det er mange gode metaforer og en undertekst som gir rom for mye tolkning.