Publisert i Altaposten 21. mai 2020
Intens filosofisk hjernegymnastikk
Hovedpersonen Vilde tilbringer sommeren sammen med kjæresten O på et sommersted sør i Sverige. De to kvinnene har kjent hverandre i over 30 år, og de bor i hver sin leilighet i Stockholm, men har dette fantastiske sommerstedet felles. Nå har Vilde fått en diagnose, noe er galt med henne, og hun skjønner det ikke. Hun som er så sterk i kroppen, som bokser og danser og hopper og slår? Hun kan nesten ikke tro det, men legene lyver ikke, og dommen er gitt. Hun har brystkreft.
Teksten hopper frem og tilbake i tid og sted, fra barndommens møter med venner og bestefaren, til dagens reiser til den gamle moren i Oslo, til feriereiser i inn og utland, og til avslapping og restitusjon ved sommerstedet. Men som oftest befinner Vilde seg en plass på Södermalm. Noen ganger på tur til sykehuset, noen ganger på tur på arbeid, men alltid fargerik og med en voldsom fart. I løpet av romanen følger leseren en kvinne som går gjennom flere faser av sjokk og tap, og til tross for store utfordringer er det mye livsglede og håp i teksten.
Bestefaren hennes brukte å si at når hun skulle gjøre seg selv usynlig, da skulle hun være Florian, og når hun vil være i universet, uten å skrape på tingene, da skulle hun skrive. For de som husker den store gjennombruddsromanen til Grimsrud, En dåre fri, så hadde hovedpersonen Eli stemmene til fire gutter med seg i sin personlighet. I årets roman er det bare en gutt, Florian, og han kommer frem når virkeligheten blir for tøff for Vilde.
«Vilde entret Södersjukhuset klokka åtte om morgenen med livet sitt i den livlige, sterke kroppen og en skreppe over skulderen, fylt med glimt av virkeligheten og sin egen historie. Ikke bare virkeligheten har hun slept med seg til fotografering denne morgenen, men alltings hale. Som Florians grønne kappe som dingler der ytterst på kjeppen. Men nå drysser det ut på gulvet i venterommet. Hun grøsser mens hun soper sammen glimtene av seg selv.»
Fortellingene om fortellingene
Oppmerksomheten på selve det å fortelle er en viktig del av boka. For Vilde fremstår fortellingene ikke bare som en forklaring, men som en flukt, en krykke, en rose, en stav, en hånd å holde i, et håp og en venn blant mange andre venner. Mye vikler seg i hverandre, og det meste hører sammen; barndommen, vennene, reisene, sykdommen, gullpennen, kjæresten, hyttelivet, boksingen, den sterke kroppen, brystet som er borte.
«Det er salt i det tykke tauet mellom meg og vennene mine, tenker Vilde. Salt som i jorden. Så salt er tauet for å binde sammen dette, oss. Salt, tungt og trygt.»
Reven og rotta
Reven og rotta får ganske stor plass i romanen, de møtes i Tantolunden, eller på Hornsgatan, eller en annen plass på Södermalm og de fungerer som filosofiske kommentatorer som diskuterer sykdom, død, kjærlighet og Vildes liv, og kanskje Vildes snarlige død. Å skrive inn dyr som snakker, som blir en del av fortellingen er ikke noe jeg vanligvis liker, det må jeg innrømme, og jeg likte det ikke noe særlig i denne romanen heller.
Det er en spesiell intensitet i Grimsrud språk. Setningene er knappe, stilen er muntlig, alt går fort og intenst, og meninger og tanker snirkler seg i sirkler og labyrinter før de om litt blir tatt opp igjen i nye situasjoner, kanskje litt endret, men stadig aktuelle.
Teksten virker godt forankret i virkeligheten, selv om det finnes snakkende dyr i romanen. Men Beate Grimsrud skriver fiksjon og det at hun (noe hun har til felles med blant annet Vigdis Hjorth) påfallende ofte har en hovedperson som er svært lik seg selv i gjøren og laden, er et trekk ved samtidslitteraturen som er blitt diskutert i det vide og brede, og som ikke trenger å bli diskutert her. Virkelighetslitteratur eller ikke, jeg må si som rotta – noen bøker blir bare for lange, også denne. Men til tross for en ganske utmattende opplevelse, er dette nok et eksempel på eksepsjonell skrivekunst fra den norsk/svenske forfatteren.
Beate Grimsrud er født i 1963 i Bærum, hun flyttet til Södermalm midt på 1980-tallet og har bodd der siden. Hun debuterte i 1990 og har gitt ut en rekke bøker og hun har blitt nominert til, og mottatt flere store litterære priser. En dåre fri som kom i 2010 ble dobbeltnominert fra både Sverige og Norge til Nordisk Råds litteraturpris.
Terningkast 5
Altså: Jeg elsket En Dåre Fri, men kommer ikke til å lese denne, og det til tross for at jeg har våget meg ut dypet flere ganger denne bestselgersommer'n (moderdød, alderdom etc), brystkreft = no way, men jeg setter pris på the heads up, både fra deg og B.Grims, ellers kunne det blitt som den Meg Wolitzer boka, som jeg trodde handlet om utroskap på reunion, men viste seg å ha et senter av hudkreft ( funnet under håret, som om hodebunnen skulle være allmennt tilgjengelig for sjekks??). Flere år siden jeg leste, leseskaden er fremdeles åpen....
SvarSlettHei - selvfølgelig elsket du En dåre fri - finnes det noen som ikke likte den? Lurer litt på det, har ikke hørt, eller lest om noen som ikke ble begeistret. Men, klart - noen finnes det vel der ute i verden. Værsågod for heads up - jeg vet jo at du virkelig ikke liker å lese bøker om kreft og andre farlige og potensielt dødelige sykdommer, så du tar nok det helt riktige valget med å holde deg unna. Jeg har forresten vært inne hos deg og kommenter flere ganger - men som vanlig går ikke kommentarene mine igjennom - og heller ikke her, på egen blogg. Jeg må kommentere som anonym :) Solgunn
SvarSlett