Gå til hovedinnhold

Heidi Sævareid : Longyearbyen : Gyldendal : 319 sider


Publisert i Altaposten 22.juni 



Jossas roman


Historien starter elegant med hovedpersonen Eivors blikk og tanker om Longyearbyen. Eivor er ute på skitur på Longyearbreen med huskytispa Jossa. Her ser hun utover det lille gruvesamfunnet, og mens hun tenker på viktige bygg og begivenheter setter hun fortellingen inn i tid og sted. Vi får vite om sykehuset som ble tatt av ras, om kirka som tyskerne brente, og om gruve 2 som tyskerne satte fyr på og som fjorten år senere fremdeles brenner.

På 1950 tallet var Longyearbyen isolert seks måneder i året. Den siste kullbåten gikk fra øya i slutten av november og det første båten la til kai i slutten av mai. I mellomtiden var innbyggerne overlatt til seg selv, med de forsyningene og de ressursene de hadde, både menneskelig og materielt. 

Det var Finns drøm de fulgte da de flyttet nordover. Eivor og Finn var godt etablert på St. Hanshaugen i Oslo med to småjenter i førskolealder og Finn hadde en god stilling på Ullevål sykehus. Eventyrlysten ble likevel for sterk for Finn, og han klarte ikke å si nei til alt det spennende han trodde ventet hvis han sa ja til å bli verkslege for Store Norske Spitsbergen Kullkompani. 

Isolert og ensom 

Eivor forsto tidlig at hun ikke var som de andre funksjonærfruene på øya og det var vanskelig for henne å tilpasse seg mørketiden og kulden. Hun trivdes dårlig og lengtet etter sola, etter grønt gress og varme i kroppen. Hun likte å holde seg i form, og hun trengte alenetid, og for å passe på henne når hun gikk på lange skiturer fikk hun låne Jossa fra sysselmannsgården. Huskyen blir stadig oftere med Eivor hjem og de to, mennesket og hunden knyttet seg sterkt til hverandre.  Jossa er oppmerksom på Eivors følelser, og på hva som skjer i huset, i naturen og mellom menneskene, og hvis man følger med på Jossas signaler gir det frempek mot fortellingens utvikling.  

Jeg tok meg i å holde pusten av spenning mens jeg leste – ikke hele tiden, men hver gang Eivor var alene, enten på ski, eller på tur mellom sykehuset der den lille familien hadde en leilighet, messa og forsamlingshuset. Det er isbjørnen Eivor er mest redd for, men det er mange andre farer, og mørketiden og ensomheten ga gjødsel til frykttankene.  Heiberg, Store Norskes forsyningsansvarlige var en mann Jossa ga tidlig uttrykk for at Eivor må passe seg for. Jossa viser med all tydelighet at hun ikke ønsker han nær Eivor eller barna, men Finn trives sammen med han og dermed rykker han stadig nærmere. Men er han en trussel? 

Romanen er tidvis så spennende som en thriller, den har nydelige beskrivelser av landskapet, og gode og troverdige karakterer som lever sine liv mellom kullstøv, alvorlige ulykker i gruva og drama i eget liv. 

Når Jossa var i nærheten av Eivor eller småjentene, da passet hun på dem, og som leser stolte jeg på at hun ville varsle hvis Eivor eller jentene var i fare. Jossa pustet varme i Eivor, og i romanen. Hunden ble en større trygghet for Eivor enn Finn kunne være. Legeektemannen som fremstår så sympatisk og god for andre, er invaderende og kravstor i Eivors univers. Når Eivor lukker seg inn i seg selv og er på vei til å bøye seg for kulda og mørket er det Jossa som strekker henne ut og trekker henne opp. Jossa varmer, observerer, trygger og balanserer. 

Dette er Heidi Sævareids (f.1984) første roman for voksne. Hun har tidligere gitt ut fire ungdomsromaner. Longyearbyen er en roman som er løselig basert på bestefarens opplevelser som lege for Store Norske i Longyearbyen på 1950-tallet og historier og erfaringer forfatterens mor husker fra sin oppvekst på Svalbard. 


Terningkast 5 

Kommentarer

  1. Herlig omtale, jeg gjorde akkurat sånn som deg, holdt pusten når Eivor var ute og gikk :) Håper inderlig at Heidi Sævareid synes det var gøy å skrive voksenbøker, for dette var veldig bra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Solgunn her :) - Ja, enig med deg i at Sævareid gjerne kan skrive flere bøker i denne sjangeren! Og takk!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...