Publisert i Altaposten 22.juni
Jossas roman
Historien starter elegant med hovedpersonen Eivors blikk og tanker om Longyearbyen. Eivor er ute på skitur på Longyearbreen med huskytispa Jossa. Her ser hun utover det lille gruvesamfunnet, og mens hun tenker på viktige bygg og begivenheter setter hun fortellingen inn i tid og sted. Vi får vite om sykehuset som ble tatt av ras, om kirka som tyskerne brente, og om gruve 2 som tyskerne satte fyr på og som fjorten år senere fremdeles brenner.
På 1950 tallet var Longyearbyen isolert seks måneder i året. Den siste kullbåten gikk fra øya i slutten av november og det første båten la til kai i slutten av mai. I mellomtiden var innbyggerne overlatt til seg selv, med de forsyningene og de ressursene de hadde, både menneskelig og materielt.
Det var Finns drøm de fulgte da de flyttet nordover. Eivor og Finn var godt etablert på St. Hanshaugen i Oslo med to småjenter i førskolealder og Finn hadde en god stilling på Ullevål sykehus. Eventyrlysten ble likevel for sterk for Finn, og han klarte ikke å si nei til alt det spennende han trodde ventet hvis han sa ja til å bli verkslege for Store Norske Spitsbergen Kullkompani.
Isolert og ensom
Eivor forsto tidlig at hun ikke var som de andre funksjonærfruene på øya og det var vanskelig for henne å tilpasse seg mørketiden og kulden. Hun trivdes dårlig og lengtet etter sola, etter grønt gress og varme i kroppen. Hun likte å holde seg i form, og hun trengte alenetid, og for å passe på henne når hun gikk på lange skiturer fikk hun låne Jossa fra sysselmannsgården. Huskyen blir stadig oftere med Eivor hjem og de to, mennesket og hunden knyttet seg sterkt til hverandre. Jossa er oppmerksom på Eivors følelser, og på hva som skjer i huset, i naturen og mellom menneskene, og hvis man følger med på Jossas signaler gir det frempek mot fortellingens utvikling.
Jeg tok meg i å holde pusten av spenning mens jeg leste – ikke hele tiden, men hver gang Eivor var alene, enten på ski, eller på tur mellom sykehuset der den lille familien hadde en leilighet, messa og forsamlingshuset. Det er isbjørnen Eivor er mest redd for, men det er mange andre farer, og mørketiden og ensomheten ga gjødsel til frykttankene. Heiberg, Store Norskes forsyningsansvarlige var en mann Jossa ga tidlig uttrykk for at Eivor må passe seg for. Jossa viser med all tydelighet at hun ikke ønsker han nær Eivor eller barna, men Finn trives sammen med han og dermed rykker han stadig nærmere. Men er han en trussel?
Romanen er tidvis så spennende som en thriller, den har nydelige beskrivelser av landskapet, og gode og troverdige karakterer som lever sine liv mellom kullstøv, alvorlige ulykker i gruva og drama i eget liv.
Når Jossa var i nærheten av Eivor eller småjentene, da passet hun på dem, og som leser stolte jeg på at hun ville varsle hvis Eivor eller jentene var i fare. Jossa pustet varme i Eivor, og i romanen. Hunden ble en større trygghet for Eivor enn Finn kunne være. Legeektemannen som fremstår så sympatisk og god for andre, er invaderende og kravstor i Eivors univers. Når Eivor lukker seg inn i seg selv og er på vei til å bøye seg for kulda og mørket er det Jossa som strekker henne ut og trekker henne opp. Jossa varmer, observerer, trygger og balanserer.
Dette er Heidi Sævareids (f.1984) første roman for voksne. Hun har tidligere gitt ut fire ungdomsromaner. Longyearbyen er en roman som er løselig basert på bestefarens opplevelser som lege for Store Norske i Longyearbyen på 1950-tallet og historier og erfaringer forfatterens mor husker fra sin oppvekst på Svalbard.
Terningkast 5
Herlig omtale, jeg gjorde akkurat sånn som deg, holdt pusten når Eivor var ute og gikk :) Håper inderlig at Heidi Sævareid synes det var gøy å skrive voksenbøker, for dette var veldig bra!
SvarSlettSolgunn her :) - Ja, enig med deg i at Sævareid gjerne kan skrive flere bøker i denne sjangeren! Og takk!
Slett