Sterk og viktig bok
Det er januar 2008, og ni år gamle Elsa går på ski innover i skogen mot området familiens reinflokk er samlet. Hun føler seg stolt der hun glir bortover den gnistrende hvite snøen. Tanken på hva den seks år eldre storebroren Mattias skal si når han oppdager at hun har klart turen alene gjør henne glad. Men så hører hun en snøskuter i nærheten og tror at resten av familien likevel har kommet frem før henne. Da hun når frem til flokken ser hun at Robert Isaksson, bygdas slemmeste mann står med en blodig kniv i hånda, og hennes egen reinkalv, den fineste lille Nástegállu ligger død rett på yttersiden av reingjerdet. Robert oppdager Elsa, går bort til henne og drar fingeren over halsen mens han sier at hun skal tie. Og Elsa tier. Hun tar vare på det ene øret til Nástegállu som Isaksen mister i snøen, men hun forteller ikke til noen hvem som drepte reinkalven hennes. I flere dager er hun stum, i en slags sjokktilstand, livredd for hva som skal skje med henne og familien hvis hun forteller hva hun så, og livredd for seg selv. For det siste hun tenkte før han kjørte fra reingjerdet var at når hun ble voksen skulle hun drepe han.
Rasisme
Familien anmelder tyvslaktningen, slik de har gjort mange ganger før, men politiet har ikke ressurser til å etterforske og henlegger saken. Selv om de fleste i bygda vet hvem det er som forsyner seg av familien til Elsa sine rein, er det ingen som sladrer på Isaksson. Familien blir utslitt av å være på vakt til enhver tid, og de unge samiske mennene blir syke av å ikke bli tatt på alvor verken av politiet eller lokalsamfunnet. Det er mye hat og mistanker mot reindriftssamene i området, noe forfatteren skildrer på en overbevisende måte. De som ikke har rein tror ikke på reindriftssamene og de behovene dyrene deres har, både i forhold til ro i tiden rundt kalving og tap av dyr. Dette er kjente problemstillinger også i Norge, og mens jeg leste kjente jeg igjen uttalelser og holdninger som ofte kommer til uttrykk spesielt i Finnmark. Laestadius viser hvor vondt det gjør for en liten jente å bli møtt med hatefulle yringer, og de blikkene som er fulle av forakt og avsky brennes fast.
Romanen er delt inn i to ulike tidsperioder, vi følger Elsa som barn, og som ung voksen. Når vi møter Elsa igjen i den voksne utgaven har hun vært i byen og gjort seg ferdig med videregående skole, det var forventet av henne, men selv vil hun kun jobbe i reindrifta. Der er det ikke plass til henne, hun er jente og det er storebror Mattias som skal overta familien reinmerke. Elsa utfordrer snart tradisjonene i samebyen på mange områder, også når det gjelder hvordan de skal håndtere Robert Isaksson.
Psykisk uhelse
Ann Hélen Laestadius har skrevet en bok basert på virkelige hendelser, men historien er ikke selvbiografisk. Kapitlene er korte og det skiftes mellom fire ulike fortellerstemmer. Laestadius viser hvor vanskelig det er å snakke om psykisk uhelse for alle, og spesielt i de samiske samfunn, noe forskning de senere årene også har vist. Norske SANKS i Karasjok får en viktig rolle for en av karakterene, og beskrivelsen av hvordan flere av de unge mennene sliter er troverdig. Forfatteren er oppvokst i Kiruna og hennes mor er reindriftssame, noe som gjør at hun kjenner miljøet hun skildrer godt. Hun har kjent på hatet og motstanden mot det livet mange reindriftssamer ønsker å leve, og hun har kjent på kroppen hvordan rasismen mot samene føles. Dette er en viktig bok som fortjener mange lesere. Boka har noen svakheter, den er litt stillestående i enkelte deler, og jeg reagerte også på de observasjonene og tankene som den ni år gamle Elsa gjorde, de virket voksne, og selv om niåringer kan være svært kloke og reflekterte er dette litt i overkant.
Stjålet er forfatterens første roman for voksne, men hun har skrevet en rekke barne og ungdomsbøker tidligere og mottatt flere prestisjetunge priser, blant annet Augustprisen og Norrlands litteraturpris.
Terningkast 5
Kommentarer
Legg inn en kommentar