Havfruen
Det er
en uting å ikke omtale bøker og lydbøker med det samme man er ferdig med å
lese/høre dem. Denne hørte jeg ferdig i juni, og nå flere måneder etter er det
nesten umulig for meg å beskrive boka detaljert. Detaljene er borte, og jeg
husker kun hovedlinjene.
Vi er i
New York, nærmere bestemt Coney Island. Coralie bor sammen med faren,
bestyreren av The Museum of Extraordinary Things. Det blir tidlig klart at
faren er mer opptatt av penger og inntjening enn datterens ve og vel, og
Coralie blir trent opp til å bli en slags havfrue. Hun må spise fisk, hun må
svømme i kaldt vann og hun må oppholde seg i vanntanker i timesvis, og selv føler
hun seg som en jentefisk.
Eddie,
en jødisk russisk immigrant, noen år eldre enn Coralie har slitt seg løs fra
det jødiske fellesskapet og samholdet og livnærer seg som fotograf. Han er
kjent som en som er flink til å finne savnede personer. I den store brannen på
en skjortefabrikk, her tar Hoffman utgangspunkt i virkelige hendelser, dør
mange mennesker, men en jente finner de aldri liket av. Faren til denne jenta
ber Eddie finne henne, og i den jakten blir Eddie nærmere kjent med Coralie.
Det er
tre ulike fortellerstemmer i boka, og det er også tre ulike fortellerstemmer
som leser. To av leserne var flink, men hun som gestaltet Coralie pratet så
kjedelig at jeg måtte høre hennes lesning flere gang – jeg datt rett og slett
bare ut. Mens hun som hadde hovedfortellerstemmen leste så nydelig at jeg
lukket øynene og bare koste meg. Litt slitsomt var det jo når hun med
fløyelsstemmen kom mens jeg var og gikk tur. Da ble det en veldig meditativ
tur. Sakte, med øynene igjen – jeg så sikkert helt snål ut.
Uansett
– boka var god. Den var underholdende, men det var likevel ikke i nærheten av
de første bøkene til Hoffman. Hun har klart å skrive seg vekk fra den
inderligheten og en slags stofflighet hun skrev med før. Det mangler noe. Men fordi
det er Hoffman er boka verd å lese.
Kommentarer
Legg inn en kommentar