Gå til hovedinnhold

Laila Stien : Over elva : Tiden, 136 sider



Publisert i Altaposten 25. August 2015


Vemodig og melankolsk

 Det passer godt at Stiens siste novellesamling kommer ut nå i august. Det er tidlig høst, og med det føler mange et vemod over en sommer som er over. Nettopp vemod og melankoli glir som en rød tråd gjennom alle de syv novellene, ulik i form og lengde, men med samme grunntone.

Boka starter med tittelnovellen som setter stemningen direkte fra de første setningene. Her er det melankoli, litt humor og frempek som forteller oss at noe tragisk skal skje. Den andre novellen har noen av de samme bildene. Det er barndom, skolepulter og skolevei, og savn og uro. Men den andre novellen er mer rotete og ikke like sterk som den første. Den tredje novellen er samlingens svakeste. Den skiller seg ut med sitt muntlige språk, og en stemning som delvis brister i troverdighet. Kanskje jeg reagerer så sterkt fordi det blir et så stort sprang fra de andre novellene der hvert ord og hver setning fremstår som viktig og riktig, og så kommer denne novellen der Stien lar fortellerstemmen bli gestaltet av en usympatisk døgenikt, alkoholisert og deprimert, som gjennom en samtale med en liten sitronkjeksspisende mus kanskje kan komme seg ut av håpløsheten.

«Kunne ha kosta opp før. Vet ikke hva som stakk meg – at jeg bare lot det ligge. Om det var for at det var fint, på en måte fint med den hvite snøen. Borte nå, i hvert fall. Fritt fram. Jeg ser etter om jeg har noe mer kjeks mens jeg er her, oppe så i samme tida. Har kanskje ikke den med sitron, men.»

Dette utdraget viser noe av problemet. Det fungerer kanskje muntlig, som skrift blir det nesten uforståelig.

I de neste novellene henter hun seg mesterlig inn igjen, og den siste novellen som handler om en kjøretur fra Alta til Hammerfest leser jeg som en kjærlighetserklæring til mannen hennes.  Hun skriver tett opp til eget liv, og det blir nakent og ærlig. Hun ser på hendene som holder rattet, og kaster oss tilbake til ungdomstiden, til tiden de ble kjent. I skjønnlitteraturen er beskrivelser av hender vanlig, og Stiens tekst fikk meg til å tenke på Før snøen faller av Britt Karin Larsen. Der tenker Lina på Taneli; hender som kan stryke, gi varme og reparere, men også slå og holde fast, og nettopp slik tenker den kvinnelige passasjeren om hendene til mannen som kjører.

Både temavalg og stemning tilsier at disse tekstene er skrevet av et menneske som har et levd liv bak seg. Jeg syns at Stien behersker å skrive med både kvinnelig og mannlig hovedperson og hun klarer å gjøre persongalleriet troverdig. Hun beskiver relasjonene mellom mennesker godt, og hun har et åpent blikk for de små, men viktigste tingene i livet.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Er i norsk 2015opprustning og la nettopp denne til i ebokbib.
    Er ikke så veldig glad i melankoli og vemod, men det er vanskelig å få noveller uten. Er det ikke melankoli er det galskap og grensespreng - men grensa er som kjent tynn.
    Alt dette snakket om hendene fikk meg også til å tenke på en helt grusom countrysang som jeg oftere enn ønske har hørt på radio (amerikaradio that is). Daddy's hands.
    , soft and warm when I'd been good
    , daddy's hands (sunget i lystig groove) hard as steel when I'd been bad
    - riktig en gladsang.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå må du ikke ødelegge min handfetisj.... grusom countrysang!

      Enig med deg i at det er vanskelig å finne noveller uten, men noen av amerikanske novellesamlingene jeg har lest i år har vært mer hardcore, mye vold og dop og lite vemod.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam