Gå til hovedinnhold

Laila Stien : Over elva : Tiden, 136 sider



Publisert i Altaposten 25. August 2015


Vemodig og melankolsk

 Det passer godt at Stiens siste novellesamling kommer ut nå i august. Det er tidlig høst, og med det føler mange et vemod over en sommer som er over. Nettopp vemod og melankoli glir som en rød tråd gjennom alle de syv novellene, ulik i form og lengde, men med samme grunntone.

Boka starter med tittelnovellen som setter stemningen direkte fra de første setningene. Her er det melankoli, litt humor og frempek som forteller oss at noe tragisk skal skje. Den andre novellen har noen av de samme bildene. Det er barndom, skolepulter og skolevei, og savn og uro. Men den andre novellen er mer rotete og ikke like sterk som den første. Den tredje novellen er samlingens svakeste. Den skiller seg ut med sitt muntlige språk, og en stemning som delvis brister i troverdighet. Kanskje jeg reagerer så sterkt fordi det blir et så stort sprang fra de andre novellene der hvert ord og hver setning fremstår som viktig og riktig, og så kommer denne novellen der Stien lar fortellerstemmen bli gestaltet av en usympatisk døgenikt, alkoholisert og deprimert, som gjennom en samtale med en liten sitronkjeksspisende mus kanskje kan komme seg ut av håpløsheten.

«Kunne ha kosta opp før. Vet ikke hva som stakk meg – at jeg bare lot det ligge. Om det var for at det var fint, på en måte fint med den hvite snøen. Borte nå, i hvert fall. Fritt fram. Jeg ser etter om jeg har noe mer kjeks mens jeg er her, oppe så i samme tida. Har kanskje ikke den med sitron, men.»

Dette utdraget viser noe av problemet. Det fungerer kanskje muntlig, som skrift blir det nesten uforståelig.

I de neste novellene henter hun seg mesterlig inn igjen, og den siste novellen som handler om en kjøretur fra Alta til Hammerfest leser jeg som en kjærlighetserklæring til mannen hennes.  Hun skriver tett opp til eget liv, og det blir nakent og ærlig. Hun ser på hendene som holder rattet, og kaster oss tilbake til ungdomstiden, til tiden de ble kjent. I skjønnlitteraturen er beskrivelser av hender vanlig, og Stiens tekst fikk meg til å tenke på Før snøen faller av Britt Karin Larsen. Der tenker Lina på Taneli; hender som kan stryke, gi varme og reparere, men også slå og holde fast, og nettopp slik tenker den kvinnelige passasjeren om hendene til mannen som kjører.

Både temavalg og stemning tilsier at disse tekstene er skrevet av et menneske som har et levd liv bak seg. Jeg syns at Stien behersker å skrive med både kvinnelig og mannlig hovedperson og hun klarer å gjøre persongalleriet troverdig. Hun beskiver relasjonene mellom mennesker godt, og hun har et åpent blikk for de små, men viktigste tingene i livet.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Er i norsk 2015opprustning og la nettopp denne til i ebokbib.
    Er ikke så veldig glad i melankoli og vemod, men det er vanskelig å få noveller uten. Er det ikke melankoli er det galskap og grensespreng - men grensa er som kjent tynn.
    Alt dette snakket om hendene fikk meg også til å tenke på en helt grusom countrysang som jeg oftere enn ønske har hørt på radio (amerikaradio that is). Daddy's hands.
    , soft and warm when I'd been good
    , daddy's hands (sunget i lystig groove) hard as steel when I'd been bad
    - riktig en gladsang.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå må du ikke ødelegge min handfetisj.... grusom countrysang!

      Enig med deg i at det er vanskelig å finne noveller uten, men noen av amerikanske novellesamlingene jeg har lest i år har vært mer hardcore, mye vold og dop og lite vemod.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …