Gå til hovedinnhold

Janne S. Drangsholt : Ingrid Winters makeløse mismot : Tiden, 255 sider

Publisert i Altaposten 6. oktober 2015


 Høy skrattefaktor

Ingrid Winter er førsteamanuensis i litteraturvitenskap og sammen med advokatmannen Bjørnar har hun tre søte jenter. Ingrid har alt for mye å tenke på, og hun tar veldig dårlige avgjørelser når hjernen hennes er overarbeidet. Dette resulterer i at hun i en budrunde på drømmehuset byr en million over hva hun og Bjørnar var blitt enige om. De små grå blir jo ikke mindre belastet når man pådrar seg slike enorme kostnader og ting bare eskalerer. Hun er ikke særlig begeistret for jobben og arbeidsmiljøet heller. Hun syns de fleste i kollegiet er idioter, og hun klarer (eller vil ikke) skjule det. Hun har gjort seg så upopulær at hun står i fare for å bli omplassert til førskolelærerutdanningen. Så da ledelsen ber henne dra til St. Petersburg for å få i gang en samarbeidsavtale med universitet der, må hun bare reise. Flyturen østover blir et maretitt. Panikkanfallene står i kø og hun prøver å løse det med alkohol. Noe som sjelden er en god ide. Men hun kommer da inn i vårt store naboland, men hun er så sliten og så stresset at hun ikke vet om hun er våken, sover eller er i koma.

Litt farseaktig

På slutten tar det litt av. Jeg må innrømme det, selv om jeg lo høyt da også. Men når delegasjonen fra det norske universitetet klarer å stjele et antatt verdifullt ikon fra den russiske universitetsdirektørens kontor, og de raver rundt i vodka- og hostesaftrus for å finne et godt gjemmested blir det litt i overkant farseaktig.

Dette er nok en roman som henvender seg mer til kvinner enn til menn. Historien er fortalt fra en kvinnes perspektiv, og der kvinner kanskje ler med Ingrid,  har jeg en mistanke om at noen menn blir irritert og oppgitt over hvor usannsynlig teit det er mulig å bli. Jeg har ledd høyt og lenge og kjent meg igjen i mange situasjoner. Boka tar samtiden på kornet, og den gjør det på en intellektuell og inkluderende måte.

Skuespiller Henriette Steenstrup har kjøpt filmrettighetene og hun planlegger selv å spille Ingrid Winter.

 Terningkast 5

Kommentarer

  1. Veldig enig med deg. Flirte høyt mange ganger og det der overbudet hus kunne like gjerne vært meg, hehe - dårlig impulskontroll. Jeg kunne tenkt meg å se forfatteren selv i rollen som Ingrid Winter. Jeg tror hun hadde passet perfekt :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde gledet meg mer til filmen hvis noen andre enn Steenstrup skulle spille hovedrollen, det må innrømmes. Er ikke så stor fan av henne - men det hadde vært flott hvis hun overrasket med en rolle der hun ikke roper og brøler hele tiden og det eneste som fyller skjermen er den store munnen hennes! Huff - hvor irritert jeg plutselig fremsto.

      Slett
    2. Lov å være irritert. Er veldig enig når det gjelder Steenstrup nemlig. Jeg er redd for at hun kan komme til gjøre dette om til en virkelig farse. Denne boka balanserer på kanten, den bør ikke vippe altfor mye over...

      Slett
  2. Den var morsom. Første halvpart best, og som du sier ganske så farseaktig. Jeg lot aldri høyt men solid kosefaktor hele veien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner ikke at det er mulig å lese denne uten å le høyt. Kjente du deg igjen i noe?

      Slett
    2. Nja og njo. Det tok av i Moskva, ble for innviklet for gapskratt - og i begynnelsen var det tidvis humring.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…