Gå til hovedinnhold

Janne S. Drangsholt : Ingrid Winters makeløse mismot : Tiden, 255 sider

Publisert i Altaposten 6. oktober 2015


 Høy skrattefaktor

Ingrid Winter er førsteamanuensis i litteraturvitenskap og sammen med advokatmannen Bjørnar har hun tre søte jenter. Ingrid har alt for mye å tenke på, og hun tar veldig dårlige avgjørelser når hjernen hennes er overarbeidet. Dette resulterer i at hun i en budrunde på drømmehuset byr en million over hva hun og Bjørnar var blitt enige om. De små grå blir jo ikke mindre belastet når man pådrar seg slike enorme kostnader og ting bare eskalerer. Hun er ikke særlig begeistret for jobben og arbeidsmiljøet heller. Hun syns de fleste i kollegiet er idioter, og hun klarer (eller vil ikke) skjule det. Hun har gjort seg så upopulær at hun står i fare for å bli omplassert til førskolelærerutdanningen. Så da ledelsen ber henne dra til St. Petersburg for å få i gang en samarbeidsavtale med universitet der, må hun bare reise. Flyturen østover blir et maretitt. Panikkanfallene står i kø og hun prøver å løse det med alkohol. Noe som sjelden er en god ide. Men hun kommer da inn i vårt store naboland, men hun er så sliten og så stresset at hun ikke vet om hun er våken, sover eller er i koma.

Litt farseaktig

På slutten tar det litt av. Jeg må innrømme det, selv om jeg lo høyt da også. Men når delegasjonen fra det norske universitetet klarer å stjele et antatt verdifullt ikon fra den russiske universitetsdirektørens kontor, og de raver rundt i vodka- og hostesaftrus for å finne et godt gjemmested blir det litt i overkant farseaktig.

Dette er nok en roman som henvender seg mer til kvinner enn til menn. Historien er fortalt fra en kvinnes perspektiv, og der kvinner kanskje ler med Ingrid,  har jeg en mistanke om at noen menn blir irritert og oppgitt over hvor usannsynlig teit det er mulig å bli. Jeg har ledd høyt og lenge og kjent meg igjen i mange situasjoner. Boka tar samtiden på kornet, og den gjør det på en intellektuell og inkluderende måte.

Skuespiller Henriette Steenstrup har kjøpt filmrettighetene og hun planlegger selv å spille Ingrid Winter.

 Terningkast 5

Kommentarer

  1. Veldig enig med deg. Flirte høyt mange ganger og det der overbudet hus kunne like gjerne vært meg, hehe - dårlig impulskontroll. Jeg kunne tenkt meg å se forfatteren selv i rollen som Ingrid Winter. Jeg tror hun hadde passet perfekt :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde gledet meg mer til filmen hvis noen andre enn Steenstrup skulle spille hovedrollen, det må innrømmes. Er ikke så stor fan av henne - men det hadde vært flott hvis hun overrasket med en rolle der hun ikke roper og brøler hele tiden og det eneste som fyller skjermen er den store munnen hennes! Huff - hvor irritert jeg plutselig fremsto.

      Slett
    2. Lov å være irritert. Er veldig enig når det gjelder Steenstrup nemlig. Jeg er redd for at hun kan komme til gjøre dette om til en virkelig farse. Denne boka balanserer på kanten, den bør ikke vippe altfor mye over...

      Slett
  2. Den var morsom. Første halvpart best, og som du sier ganske så farseaktig. Jeg lot aldri høyt men solid kosefaktor hele veien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner ikke at det er mulig å lese denne uten å le høyt. Kjente du deg igjen i noe?

      Slett
    2. Nja og njo. Det tok av i Moskva, ble for innviklet for gapskratt - og i begynnelsen var det tidvis humring.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…