Publisert i Altaposten 6. oktober 2015
Ingrid Winter er førsteamanuensis i
litteraturvitenskap og sammen med advokatmannen Bjørnar har hun tre søte
jenter. Ingrid har alt for mye å tenke på, og hun tar veldig dårlige
avgjørelser når hjernen hennes er overarbeidet. Dette resulterer i at hun i en
budrunde på drømmehuset byr en million over hva hun og Bjørnar var blitt enige
om. De små grå blir jo ikke mindre belastet når man pådrar seg slike enorme
kostnader og ting bare eskalerer. Hun er ikke særlig begeistret for jobben og
arbeidsmiljøet heller. Hun syns de fleste i kollegiet er idioter, og hun klarer
(eller vil ikke) skjule det. Hun har gjort seg så upopulær at hun står i fare
for å bli omplassert til førskolelærerutdanningen. Så da ledelsen ber henne dra
til St. Petersburg for å få i gang en samarbeidsavtale med universitet der, må
hun bare reise. Flyturen østover blir et maretitt. Panikkanfallene står i kø og
hun prøver å løse det med alkohol. Noe som sjelden er en god ide. Men hun
kommer da inn i vårt store naboland, men hun er så sliten og så stresset at hun
ikke vet om hun er våken, sover eller er i koma.
Litt farseaktig
På slutten tar det litt av. Jeg må innrømme det,
selv om jeg lo høyt da også. Men når delegasjonen fra det norske universitetet
klarer å stjele et antatt verdifullt ikon fra den russiske
universitetsdirektørens kontor, og de raver rundt i vodka- og hostesaftrus for
å finne et godt gjemmested blir det litt i overkant farseaktig.
Dette er nok en roman som henvender seg mer til
kvinner enn til menn. Historien er fortalt fra en kvinnes perspektiv, og der
kvinner kanskje ler med Ingrid, har jeg en mistanke om at noen menn blir irritert og oppgitt
over hvor usannsynlig teit det er mulig å bli. Jeg har ledd høyt og lenge og
kjent meg igjen i mange situasjoner. Boka tar samtiden på kornet, og den gjør
det på en intellektuell og inkluderende måte.
Skuespiller Henriette Steenstrup har kjøpt
filmrettighetene og hun planlegger selv å spille Ingrid Winter.
Veldig enig med deg. Flirte høyt mange ganger og det der overbudet hus kunne like gjerne vært meg, hehe - dårlig impulskontroll. Jeg kunne tenkt meg å se forfatteren selv i rollen som Ingrid Winter. Jeg tror hun hadde passet perfekt :-)
SvarSlettJeg hadde gledet meg mer til filmen hvis noen andre enn Steenstrup skulle spille hovedrollen, det må innrømmes. Er ikke så stor fan av henne - men det hadde vært flott hvis hun overrasket med en rolle der hun ikke roper og brøler hele tiden og det eneste som fyller skjermen er den store munnen hennes! Huff - hvor irritert jeg plutselig fremsto.
SlettLov å være irritert. Er veldig enig når det gjelder Steenstrup nemlig. Jeg er redd for at hun kan komme til gjøre dette om til en virkelig farse. Denne boka balanserer på kanten, den bør ikke vippe altfor mye over...
SlettDen var morsom. Første halvpart best, og som du sier ganske så farseaktig. Jeg lot aldri høyt men solid kosefaktor hele veien.
SvarSlettSkjønner ikke at det er mulig å lese denne uten å le høyt. Kjente du deg igjen i noe?
SlettNja og njo. Det tok av i Moskva, ble for innviklet for gapskratt - og i begynnelsen var det tidvis humring.
Slett