Gå til hovedinnhold

Susanne Hætta : Utsi – Veien ut av det kriminelle livet : CalliidLagadus : 196 sider


Publisert i Altaposten 9. oktober 2015


 Rått og brutalt

”Strålen treffer den åpne munnen . – Du har faen bare med å svelge! Mannen gurgler, harker, svelger den sure væsken. Munnen tvinges enda mer åpen. Han holdes nede i det iskalde myrhullet. Mer fyller munnen. Han hoster og brekker seg. Får knapt puste. Det renner ut, han roper. – Ja, ja, jeg skal fortelle det!”

Denne biografien om Sven-Eirik Utsi fra Austertana starter med en ydmykende voldsepisode fra Utsis karriere som torpedo.

Historien blir fortalt kronologisk, og leserne får en godt innblikk i en oppvekst som fremstår som helt jævlig. Sven-Eirik og den yngre broren vokste opp i et hjem der faren slo mora og sønnene, og der lokalsamfunnet og slekta kun grep inn når det var akutt. Det vil si når småguttene ble jagd ut om natta og alternativet var at de frøs i hjel hvis de ikke fikk komme inn til naboer og familie. Mora innledet et forhold til svigerbroren sin, og tok med seg sin yngste sønn og flyttet til Alta i 1981. Da var Sven-Eirik 12 år gammel og bodde hos forskjellige slektninger i korte perioder. Han var rasende på mora som hadde flyttet fra ham og han var rasende på den forfyllede faren som gjorde ham til et mobbeoffer på skolen.

Slik enhver fortelling fra et liv vil påvirkes ut fra hvem som har fortellerstemmen blir dette en biografi som må sees i lys av hvem som forteller. Her er det Susanne Hætta som forteller Sven-Eirik Utsis historie, og hun bruker hans ord og hans forklaringsmodeller:

”Sven fikk tidlig erfaring med å ha politiet i hælene. Enten han kjørte ulovlig med moped eller brøt fartsgrensen på Båtsfjordfjellet. Politiet tok ham aldri igjen, for han var rett og slett bedre til å kjøre enn dem. Raskere og dristigere, med ungdommelig overmot.”

Det kan godt hende det er riktig det som står her, men det hadde sett bedre ut i en jeg-fortelling.  Her blir forfatteren et redskap for den biograferte.

Det er også en del smårusk redigeringsmessig.  Noe blir fortalt flere ganger, og så lenge hendelser ikke fremstilles ulikt er det greit nok, men strengere redigering hadde luket ut slikt.

Dette er blitt en interessant bok som åpner opp for en større forståelse for hvem Sven-Eirik Utsi er, og hvorfor livet hans ble slik det ble. Barnevern og familie i Austertana fremstår handlingslammede og det krever stort mot av både Utsi og Hætta å være så åpen og så delende når det gjelder personer i nærmiljøet til Utsi. Det er mange som er nevnt med navn, både lokalt og nasjonalt og Hætta skriver i etterordet at noen sentrale personer i boka ikke har ønsket å snakke med henne, og de har derfor ikke fått en stemme i boka. Jeg tror det kan bli spennende å se reaksjonene fra både familie og lokalsamfunn når boka blir lest og folk kjenner igjen seg selv eller naboen.

Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med en følelse av å ha blitt litt bedre kjent med skyggesiden av det norske samfunnet. Da tenker jeg både på oppveksten til Utsi og på det kriminelle miljøet han i mange år var en del av.

Susanne Hætta er frilansjournalist og fotograf fra Finnmark. Hun er utdannet samfunnsviter og har vært journalist i NRK.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…