Gå til hovedinnhold

Susanne Hætta : Utsi – Veien ut av det kriminelle livet : CalliidLagadus : 196 sider


Publisert i Altaposten 9. oktober 2015


 Rått og brutalt

”Strålen treffer den åpne munnen . – Du har faen bare med å svelge! Mannen gurgler, harker, svelger den sure væsken. Munnen tvinges enda mer åpen. Han holdes nede i det iskalde myrhullet. Mer fyller munnen. Han hoster og brekker seg. Får knapt puste. Det renner ut, han roper. – Ja, ja, jeg skal fortelle det!”

Denne biografien om Sven-Eirik Utsi fra Austertana starter med en ydmykende voldsepisode fra Utsis karriere som torpedo.

Historien blir fortalt kronologisk, og leserne får en godt innblikk i en oppvekst som fremstår som helt jævlig. Sven-Eirik og den yngre broren vokste opp i et hjem der faren slo mora og sønnene, og der lokalsamfunnet og slekta kun grep inn når det var akutt. Det vil si når småguttene ble jagd ut om natta og alternativet var at de frøs i hjel hvis de ikke fikk komme inn til naboer og familie. Mora innledet et forhold til svigerbroren sin, og tok med seg sin yngste sønn og flyttet til Alta i 1981. Da var Sven-Eirik 12 år gammel og bodde hos forskjellige slektninger i korte perioder. Han var rasende på mora som hadde flyttet fra ham og han var rasende på den forfyllede faren som gjorde ham til et mobbeoffer på skolen.

Slik enhver fortelling fra et liv vil påvirkes ut fra hvem som har fortellerstemmen blir dette en biografi som må sees i lys av hvem som forteller. Her er det Susanne Hætta som forteller Sven-Eirik Utsis historie, og hun bruker hans ord og hans forklaringsmodeller:

”Sven fikk tidlig erfaring med å ha politiet i hælene. Enten han kjørte ulovlig med moped eller brøt fartsgrensen på Båtsfjordfjellet. Politiet tok ham aldri igjen, for han var rett og slett bedre til å kjøre enn dem. Raskere og dristigere, med ungdommelig overmot.”

Det kan godt hende det er riktig det som står her, men det hadde sett bedre ut i en jeg-fortelling.  Her blir forfatteren et redskap for den biograferte.

Det er også en del smårusk redigeringsmessig.  Noe blir fortalt flere ganger, og så lenge hendelser ikke fremstilles ulikt er det greit nok, men strengere redigering hadde luket ut slikt.

Dette er blitt en interessant bok som åpner opp for en større forståelse for hvem Sven-Eirik Utsi er, og hvorfor livet hans ble slik det ble. Barnevern og familie i Austertana fremstår handlingslammede og det krever stort mot av både Utsi og Hætta å være så åpen og så delende når det gjelder personer i nærmiljøet til Utsi. Det er mange som er nevnt med navn, både lokalt og nasjonalt og Hætta skriver i etterordet at noen sentrale personer i boka ikke har ønsket å snakke med henne, og de har derfor ikke fått en stemme i boka. Jeg tror det kan bli spennende å se reaksjonene fra både familie og lokalsamfunn når boka blir lest og folk kjenner igjen seg selv eller naboen.

Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med en følelse av å ha blitt litt bedre kjent med skyggesiden av det norske samfunnet. Da tenker jeg både på oppveksten til Utsi og på det kriminelle miljøet han i mange år var en del av.

Susanne Hætta er frilansjournalist og fotograf fra Finnmark. Hun er utdannet samfunnsviter og har vært journalist i NRK.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …