Gå til hovedinnhold

Susanne Hætta : Utsi – Veien ut av det kriminelle livet : CalliidLagadus : 196 sider


Publisert i Altaposten 9. oktober 2015


 Rått og brutalt

”Strålen treffer den åpne munnen . – Du har faen bare med å svelge! Mannen gurgler, harker, svelger den sure væsken. Munnen tvinges enda mer åpen. Han holdes nede i det iskalde myrhullet. Mer fyller munnen. Han hoster og brekker seg. Får knapt puste. Det renner ut, han roper. – Ja, ja, jeg skal fortelle det!”

Denne biografien om Sven-Eirik Utsi fra Austertana starter med en ydmykende voldsepisode fra Utsis karriere som torpedo.

Historien blir fortalt kronologisk, og leserne får en godt innblikk i en oppvekst som fremstår som helt jævlig. Sven-Eirik og den yngre broren vokste opp i et hjem der faren slo mora og sønnene, og der lokalsamfunnet og slekta kun grep inn når det var akutt. Det vil si når småguttene ble jagd ut om natta og alternativet var at de frøs i hjel hvis de ikke fikk komme inn til naboer og familie. Mora innledet et forhold til svigerbroren sin, og tok med seg sin yngste sønn og flyttet til Alta i 1981. Da var Sven-Eirik 12 år gammel og bodde hos forskjellige slektninger i korte perioder. Han var rasende på mora som hadde flyttet fra ham og han var rasende på den forfyllede faren som gjorde ham til et mobbeoffer på skolen.

Slik enhver fortelling fra et liv vil påvirkes ut fra hvem som har fortellerstemmen blir dette en biografi som må sees i lys av hvem som forteller. Her er det Susanne Hætta som forteller Sven-Eirik Utsis historie, og hun bruker hans ord og hans forklaringsmodeller:

”Sven fikk tidlig erfaring med å ha politiet i hælene. Enten han kjørte ulovlig med moped eller brøt fartsgrensen på Båtsfjordfjellet. Politiet tok ham aldri igjen, for han var rett og slett bedre til å kjøre enn dem. Raskere og dristigere, med ungdommelig overmot.”

Det kan godt hende det er riktig det som står her, men det hadde sett bedre ut i en jeg-fortelling.  Her blir forfatteren et redskap for den biograferte.

Det er også en del smårusk redigeringsmessig.  Noe blir fortalt flere ganger, og så lenge hendelser ikke fremstilles ulikt er det greit nok, men strengere redigering hadde luket ut slikt.

Dette er blitt en interessant bok som åpner opp for en større forståelse for hvem Sven-Eirik Utsi er, og hvorfor livet hans ble slik det ble. Barnevern og familie i Austertana fremstår handlingslammede og det krever stort mot av både Utsi og Hætta å være så åpen og så delende når det gjelder personer i nærmiljøet til Utsi. Det er mange som er nevnt med navn, både lokalt og nasjonalt og Hætta skriver i etterordet at noen sentrale personer i boka ikke har ønsket å snakke med henne, og de har derfor ikke fått en stemme i boka. Jeg tror det kan bli spennende å se reaksjonene fra både familie og lokalsamfunn når boka blir lest og folk kjenner igjen seg selv eller naboen.

Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med en følelse av å ha blitt litt bedre kjent med skyggesiden av det norske samfunnet. Da tenker jeg både på oppveksten til Utsi og på det kriminelle miljøet han i mange år var en del av.

Susanne Hætta er frilansjournalist og fotograf fra Finnmark. Hun er utdannet samfunnsviter og har vært journalist i NRK.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…