Publisert i Altaposten 9. oktober 2015
”Strålen treffer den åpne munnen . – Du har faen
bare med å svelge! Mannen gurgler, harker, svelger den sure væsken. Munnen
tvinges enda mer åpen. Han holdes nede i det iskalde myrhullet. Mer fyller
munnen. Han hoster og brekker seg. Får knapt puste. Det renner ut, han roper. –
Ja, ja, jeg skal fortelle det!”
Denne biografien om Sven-Eirik Utsi fra
Austertana starter med en ydmykende voldsepisode fra Utsis karriere som torpedo.
Historien blir fortalt kronologisk, og leserne
får en godt innblikk i en oppvekst som fremstår som helt jævlig. Sven-Eirik og
den yngre broren vokste opp i et hjem der faren slo mora og sønnene, og der
lokalsamfunnet og slekta kun grep inn når det var akutt. Det vil si når
småguttene ble jagd ut om natta og alternativet var at de frøs i hjel hvis de
ikke fikk komme inn til naboer og familie. Mora innledet et forhold til
svigerbroren sin, og tok med seg sin yngste sønn og flyttet til Alta i 1981. Da
var Sven-Eirik 12 år gammel og bodde hos forskjellige slektninger i korte
perioder. Han var rasende på mora som hadde flyttet fra ham og han var rasende
på den forfyllede faren som gjorde ham til et mobbeoffer på skolen.
Slik enhver fortelling fra et liv vil påvirkes ut
fra hvem som har fortellerstemmen blir dette en biografi som må sees i lys av
hvem som forteller. Her er det Susanne Hætta som forteller Sven-Eirik Utsis
historie, og hun bruker hans ord og hans forklaringsmodeller:
”Sven fikk tidlig erfaring med å ha politiet i
hælene. Enten han kjørte ulovlig med moped eller brøt fartsgrensen på
Båtsfjordfjellet. Politiet tok ham aldri igjen, for han var rett og slett bedre
til å kjøre enn dem. Raskere og dristigere, med ungdommelig overmot.”
Det kan godt hende det er riktig det som står
her, men det hadde sett bedre ut i en jeg-fortelling. Her blir forfatteren et redskap for den
biograferte.
Det er også en del smårusk redigeringsmessig. Noe blir fortalt flere ganger, og så
lenge hendelser ikke fremstilles ulikt er det greit nok, men strengere
redigering hadde luket ut slikt.
Dette er blitt en interessant bok som åpner opp
for en større forståelse for hvem Sven-Eirik Utsi er, og hvorfor livet hans ble
slik det ble. Barnevern og familie i Austertana fremstår handlingslammede og
det krever stort mot av både Utsi og Hætta å være så åpen og så delende når det
gjelder personer i nærmiljøet til Utsi. Det er mange som er nevnt med navn,
både lokalt og nasjonalt og Hætta skriver i etterordet at noen sentrale
personer i boka ikke har ønsket å snakke med henne, og de har derfor ikke fått
en stemme i boka. Jeg tror det kan bli spennende å se reaksjonene fra både
familie og lokalsamfunn når boka blir lest og folk kjenner igjen seg selv eller
naboen.
Etter å ha lest denne boka sitter jeg igjen med
en følelse av å ha blitt litt bedre kjent med skyggesiden av det norske
samfunnet. Da tenker jeg både på oppveksten til Utsi og på det kriminelle
miljøet han i mange år var en del av.
Kommentarer
Legg inn en kommentar