Gå til hovedinnhold

Ingeborg Arvola: Neiden 1970 : Cappelen Damm, 171 sider

Publisert i Altaposten 8. desember 2015


 Nådeløst ærlig

”Jeg og faren min går i veikantene. Vi fisker om nettene. Vi har fyllekuler ved kjøkkenbordet sammen med kjenninger nordfra. Vi har laks liggende i vasken. Vi tar ikke nyvasket tøy ut av vaskemaskinen, men lar det ligge der og tørke til underlige former.”

Det er melankolien over en tapt liv som slår sterkest ut i Arvolas siste bok. Hun har tatt utgangspunkt i egen oppvekst og barndomsminner i arbeidet med denne boka, og spesielt er det minnene om faren og deres samvær som blir viktig.

Mye av stemningen minner meg om Åsa Linderborgs fantastiske roman, Meg eier ingen som ble utgitt i 2008. Der forteller Linderborg om hvordan det var å vokse opp med en far som var alkoholiker.

Åsa Linderborg var glad i faren sin, Ingeborg Arvola var også det. Hun flytter til Tromsø, senere Oslo, langt fra Neiden og Øst-Finnmark, men hun er ofte på besøk hos faren. Da hun som voksen opplever at farens alkoholmisbruk setter hennes egne sønner i fare bestemmer hun seg for å ikke la sønnene sine treffe ham mer. Hun tenker tilbake på episoder som gikk bra, men som kunne endt ille.  Slik som når babyen lå i vugga og bestefaren rugget så hardt at gutten falt på gulvet, men bestefaren oppdaget det ikke fordi han var så full. Eller når han ramlet ned fra verandaen med den lille babyen i armene. Ingeborg vil ikke lenger reise nordover på besøk til faren, hun vil ikke utsette seg selv og barna for dette.

En av de tristeste historiene er telefonsamtalen der Ingeborg nylig har fått vite at faren er død, og hun tenker tilbake på den siste samtalen de to hadde. Det var 18 dager og fire timer siden hun ringte til ham og fortalte at de ikke kom til å komme til Finnmark denne sommeren. Men hun visste ikke at det lå en sparkebukse i størrelse 92 på spisebordet i stua hans. Det fikk hun først se når hun reiste hjem i begravelsen.

Arvola skriver frem tydelige bilder, det er mye vemod, men også mange fantastiske historier om en pappa som var sterk, og modig og flink til å fiske. En pappa som hentet juletre til de på Arvolaneset, selv om det var så kaldt at det kunne ha endt riktig ille. En pappa som ønsket å være sammen med dattera si, ikke alltid edru - som oftest ikke edru, men likevel til stede.

Anbefales!


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Jeg kjenner at innlegget ditt om boken virkelig grep meg, Solgunn. Da kan jeg jo bare forestille hvordan Ingeborg Arvolas beretning kan komme til å påvirke meg. Dette er en bok jeg vil forsøke å få med meg før vi er for langt ut i januar 2016 :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du leser og liker, og så bra at du nevnte den som lesning til bokbloggprisen. Denne vil bli nominert fra meg - det er helt sikkert!

      Slett
  2. Denne hørtes fin ut - og mye tristere enn alle andre fedrebøker jeg har lest i år (larsens og ullmanns). Leser jeg ei bok til om far, blir det Arvola, selv om jeg tror den er for trist for meg, men trodde Linderborg var for trist for meg også, men det var den jo ikke, eller kanskje var det nettopp det den var. Nydelig den boka. Arghh, jeg lovet meg selv at jeg nå var ferdig med fedrene....

    SvarSlett
    Svar
    1. Neida - fedrene blir man aldri ferdig med, og den er ikke så fryktelig trist, egentlig. Men veldig fin, det er den!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…