Gå til hovedinnhold

Ingeborg Arvola: Neiden 1970 : Cappelen Damm, 171 sider

Publisert i Altaposten 8. desember 2015


 Nådeløst ærlig

”Jeg og faren min går i veikantene. Vi fisker om nettene. Vi har fyllekuler ved kjøkkenbordet sammen med kjenninger nordfra. Vi har laks liggende i vasken. Vi tar ikke nyvasket tøy ut av vaskemaskinen, men lar det ligge der og tørke til underlige former.”

Det er melankolien over en tapt liv som slår sterkest ut i Arvolas siste bok. Hun har tatt utgangspunkt i egen oppvekst og barndomsminner i arbeidet med denne boka, og spesielt er det minnene om faren og deres samvær som blir viktig.

Mye av stemningen minner meg om Åsa Linderborgs fantastiske roman, Meg eier ingen som ble utgitt i 2008. Der forteller Linderborg om hvordan det var å vokse opp med en far som var alkoholiker.

Åsa Linderborg var glad i faren sin, Ingeborg Arvola var også det. Hun flytter til Tromsø, senere Oslo, langt fra Neiden og Øst-Finnmark, men hun er ofte på besøk hos faren. Da hun som voksen opplever at farens alkoholmisbruk setter hennes egne sønner i fare bestemmer hun seg for å ikke la sønnene sine treffe ham mer. Hun tenker tilbake på episoder som gikk bra, men som kunne endt ille.  Slik som når babyen lå i vugga og bestefaren rugget så hardt at gutten falt på gulvet, men bestefaren oppdaget det ikke fordi han var så full. Eller når han ramlet ned fra verandaen med den lille babyen i armene. Ingeborg vil ikke lenger reise nordover på besøk til faren, hun vil ikke utsette seg selv og barna for dette.

En av de tristeste historiene er telefonsamtalen der Ingeborg nylig har fått vite at faren er død, og hun tenker tilbake på den siste samtalen de to hadde. Det var 18 dager og fire timer siden hun ringte til ham og fortalte at de ikke kom til å komme til Finnmark denne sommeren. Men hun visste ikke at det lå en sparkebukse i størrelse 92 på spisebordet i stua hans. Det fikk hun først se når hun reiste hjem i begravelsen.

Arvola skriver frem tydelige bilder, det er mye vemod, men også mange fantastiske historier om en pappa som var sterk, og modig og flink til å fiske. En pappa som hentet juletre til de på Arvolaneset, selv om det var så kaldt at det kunne ha endt riktig ille. En pappa som ønsket å være sammen med dattera si, ikke alltid edru - som oftest ikke edru, men likevel til stede.

Anbefales!


Terningkast 6

Kommentarer

  1. Jeg kjenner at innlegget ditt om boken virkelig grep meg, Solgunn. Da kan jeg jo bare forestille hvordan Ingeborg Arvolas beretning kan komme til å påvirke meg. Dette er en bok jeg vil forsøke å få med meg før vi er for langt ut i januar 2016 :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du leser og liker, og så bra at du nevnte den som lesning til bokbloggprisen. Denne vil bli nominert fra meg - det er helt sikkert!

      Slett
  2. Denne hørtes fin ut - og mye tristere enn alle andre fedrebøker jeg har lest i år (larsens og ullmanns). Leser jeg ei bok til om far, blir det Arvola, selv om jeg tror den er for trist for meg, men trodde Linderborg var for trist for meg også, men det var den jo ikke, eller kanskje var det nettopp det den var. Nydelig den boka. Arghh, jeg lovet meg selv at jeg nå var ferdig med fedrene....

    SvarSlett
    Svar
    1. Neida - fedrene blir man aldri ferdig med, og den er ikke så fryktelig trist, egentlig. Men veldig fin, det er den!

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Sissel Horndal : Sølvmånen : CalliidLagadus

Publisert i Altaposten 18. mars 2016  Vakker eventyrbok Sissel Horndal er en norsk billedkunstner, illustratør, grafisk designer og forfatter. Horndal er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Nordland kunst- og filmskole i Kabelvåg. Hun har illustrert mange barnebøker og fått flere priser og gjeve nominasjoner for sitt arbeid. Samisk eventyr En ung jente er alene på fjellet og gjeter reinflokken. Plutselig forandres lyset på himmelen og jenta ser opp mot månen som er helt forandret. Den er blitt så lys og så stor at jenta blir fryktelig redd. Dette må være en sølvmåne! Hun husker bestemoras ord: ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.” Jentas pappa er et stykke unna sammen med de tre brødrene hennes. Han oppdager sølvmånen og skjønner at datteren er i stor fare. Han velger ut den modigste sønnen og sammen drar de ut i natta for å finne jenta. Men hun er allerede tatt til fange av Stallo, og kun visdomsord fra bestemora og jentas egen kløkt kan berge hen

Irene Larsen : Der det gror skierri : Orkana : 167 sider

Publisert i Altaposten 6. april 2022  Med blikket vendt bakover      Irene Larsen er godt kjent i det litterære miljøet i nord. Hun har gitt ut flere diktsamlinger, og fikk i 2006 Blixprisen for diktsamlingen Anemonepust. Hun er aktiv i samfunnsdebatten og hun er styreleder i Foreninga samiske forfattere. Nå debuterer hun som romanforfatter med en tettpakket historie om en kvinne midt i livet.     Tittelen på boka forteller at vi skal holde oss langt nord i landet. Mange av oss som er oppvokst i Finnmark og Troms kaller fjellbjørka for skierri, men du skal ikke så langt sør for Tromsø før de fleste ikke vil skjønne hva skierri er.    Frimodig og tøff    Det er Yrja som er hovedpersonen og Larsen har lyktes godt i å gjøre henne troverdig og levende. Yrja har en stor seksuell appetitt, hun inntar ofte litt mer vin enn nødvendig, og hun har brent seg så kraftig på tidligere forhold at hun nå kun vil ha forhold med gifte menn, altså menn som ikke krever mer av henne enn hun vil gi, og som

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.